Nav (AAP) Sykdom og frustrasjon

[AnonymBruker]

Hei, lurer på om det er flere som kan kjenne seg igjen og om dere har noen gode råd. Jeg har diagnosen ME og alt som følger med den. Jeg går nå på AAP for 1.året og kjenner veldig på en frustrasjon rundt dette. Jeg har ikke god nok helse til å kunne være i jobb. Men føler meg presset til å gå ut i jobb pga økonomi. Jeg og samboeren min eier hus i lag og akkurat nå står han for de fleste kostnadene til huset mens jeg betaler for strøm, mat og husholdnings artikkler. Han har den siste tiden begynt og vise mer irritasjon over situasjonen. Noe som jeg har forsåelse for, da jeg også kjenner på det samme. Hvor jeg blir en stor økonomisk byrde for han, men samtidig føler jeg ikke at han ser helt min side og hvor vanskelig jeg har det med både sykdom og vonde tanker om akkurat dette. Han sier at om min situasjon ikke blir endret snart ønsker han å selge huset og kjøpe sin egen leilighet. Jeg bruker alt av mine penger til utgifter og mat. Mens han alikevell har mulighet til og spare å kjøpe det han vil utenom. Er det jeg som har rare tanker rundt dette?

Anonymkode: bcaf2...c58

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i deler av det du forteller. Jeg er på mitt 2. år på AAP, og merker godt at inntekten gikk mye ned når jeg gikk over på AAP. Det hjalp ikke akkurat at jeg hadde en 64% stilling. Men jeg har en liten uførepensjon fra KLP i tillegg til AAP, og det hjelper litt.

Jeg har stadig dårlig samvittighet siden jeg ikke kan bidra like mye med utgiftene som samboer, og absolutt alt jeg får inn av penger, går ut. Jeg betaler mat og bil lånet mitt. Han betaler resten. Heldigvis så sier han ingenting på at han må bidra mest. Samboere har jo ikke forsørgeransvar for hverandre, så man kan jo ikke kreve at de skal bidra mest, men har man et bra forhold, så er det naturlig at man bidrar etter evne.

Vi har voksne barn, så der er det heldigvis ikke noen utgifter til i hverdagen. Jeg vet også at jeg en dag får en grei arv, og da vet han at han også vil nyte av den. 

Det virker nesten som at din samboer har ønske om at dere går fra hverandre hvis ikke din økonomi bedres - noe som er direkte ufint. Du kan jo ikke noe for at du har blitt syk. Å det hjelper ikke på helsen din hvis du skal føle deg presset ut i jobb når du ikke har helse til det. 

Anonymkode: 1cdd6...06c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner meg igjen i deler av det du forteller. Jeg er på mitt 2. år på AAP, og merker godt at inntekten gikk mye ned når jeg gikk over på AAP. Det hjalp ikke akkurat at jeg hadde en 64% stilling. Men jeg har en liten uførepensjon fra KLP i tillegg til AAP, og det hjelper litt.

Jeg har stadig dårlig samvittighet siden jeg ikke kan bidra like mye med utgiftene som samboer, og absolutt alt jeg får inn av penger, går ut. Jeg betaler mat og bil lånet mitt. Han betaler resten. Heldigvis så sier han ingenting på at han må bidra mest. Samboere har jo ikke forsørgeransvar for hverandre, så man kan jo ikke kreve at de skal bidra mest, men har man et bra forhold, så er det naturlig at man bidrar etter evne.

Vi har voksne barn, så der er det heldigvis ikke noen utgifter til i hverdagen. Jeg vet også at jeg en dag får en grei arv, og da vet han at han også vil nyte av den. 

Det virker nesten som at din samboer har ønske om at dere går fra hverandre hvis ikke din økonomi bedres - noe som er direkte ufint. Du kan jo ikke noe for at du har blitt syk. Å det hjelper ikke på helsen din hvis du skal føle deg presset ut i jobb når du ikke har helse til det. 

Anonymkode: 1cdd6...06c

Jeg kjenner også veldig på den dårlige samvittigheten for at jeg ikke kan bidrar like mye økonomisk. Og nå er det slik at jeg bidrar så mye jeg kan med husarbeid, matlaging osv. Så han slipper å tenke på noe av det, og jeg passer og på å ikke være en byrde for han på mine dårlige dager. Men alikevell føler jeg at dette ikke er godt nok for han. Siden det svekkes når det kommer til det økonomiske. Jeg vett han ikke har en forsørger plikt for meg, men jeg føler nok at jeg også gjør veldig mye for han som han kanskje ikke ser. Også blir det alltid fokus på det økonomiske. 

Anonymkode: bcaf2...c58

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig at dårlig økonomi tærer på forholdet. Veldig mange krangler i forhold handler om økonomi.

Anonymkode: 8a8f2...0f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner også veldig på den dårlige samvittigheten for at jeg ikke kan bidrar like mye økonomisk. Og nå er det slik at jeg bidrar så mye jeg kan med husarbeid, matlaging osv. Så han slipper å tenke på noe av det, og jeg passer og på å ikke være en byrde for han på mine dårlige dager. Men alikevell føler jeg at dette ikke er godt nok for han. Siden det svekkes når det kommer til det økonomiske. Jeg vett han ikke har en forsørger plikt for meg, men jeg føler nok at jeg også gjør veldig mye for han som han kanskje ikke ser. Også blir det alltid fokus på det økonomiske. 

Anonymkode: bcaf2...c58

Det er kjedelig at han hverken ser eller verdsetter det du gjør. Jeg tar også nesten alt av husarbeid, men innimellom, når jeg har dårlige dager, så må han bidra med husarbeid. Men jeg tar alt av matlaging, og jeg lager matpakke til han hver dag. Han er heldigvis litt gammeldags, så han setter pris på hjemmebakt brød og matpakke. Han kjøper aldri mat i kantinen. 

Men jeg har ikke samme diagnose som deg, så selv om jeg har dårlige dager så klarer jeg sånne små oppgaver i hverdagen. 

Anonymkode: 1cdd6...06c

[AnonymBruker]

Gjennom ett liv sammen vil det komme opp og nedturer. Han bør tenke over hvordan han hadde ønsket at du reagerte på det hvis det var han som var syk. Bor man sammen i mange år så vil de fleste oppleve at det er perioder hvor en må ta større ansvar og neste gang er det motsatt. Jeg ville konfrontert han med det han har sagt om å kjøpe seg en leilighet alene. Vil han egentlig være i dette forholdet eller vil han ut? Hvis han vil være i forholdet må han slutte å si slike ting, det fører ikke til noe godt.

Anonymkode: c6ceb...d82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Gjennom ett liv sammen vil det komme opp og nedturer. Han bør tenke over hvordan han hadde ønsket at du reagerte på det hvis det var han som var syk. Bor man sammen i mange år så vil de fleste oppleve at det er perioder hvor en må ta større ansvar og neste gang er det motsatt. Jeg ville konfrontert han med det han har sagt om å kjøpe seg en leilighet alene. Vil han egentlig være i dette forholdet eller vil han ut? Hvis han vil være i forholdet må han slutte å si slike ting, det fører ikke til noe godt.

Anonymkode: c6ceb...d82

Enig, man vil oppleve at det i perioder er en som må stille opp for den andre, også byttes det på. Det virker uholdbart å leve under de forholdene som ts gjør nå. Hun har vel egentlig mer enn nok med sin egen helse, og bidrar der hun kan under de forutsetningene hun har nå. Vi vet ikke hva som befinner seg rundt neste sving, så neste gang kan det være at han trenger at hun stiller opp, så han trenger absolutt å svare for seg på hvordan han mener at et forhold bør være. 

Anonymkode: 1cdd6...06c

[AnonymBruker]

Jeg har kun hatt en samboer(er over 40 år nå), men han har nok vært gammeldags ift  «dagens menn»🥴Nå var det hans hus, men jeg betalte ikke noe boutgifter. Vi delte på matutgifter. Skal sies at jeg gjorde alt husarbeid, handling og matlaging. Han sa aldri ett ord om min dårlige økonomi/betalingsevne. Ferier var en selvfølge at vi dro sammen på. Han hadde dårlige kvaliteter som gjorde til at vi til slutt var en mismatch. Men denne regningen på nanoøret som gjøres i dag, synes jeg virker veldig ekstrem. Å skille på feks 5%; en betaler 45% og den andre 55%🥴Føler meg som en gammeldags kvinne, men jeg foretrekker visst desse gammeldagse mennene som viser omsorg for partneren. Er jeg en anti-feminist😅

Anonymkode: 9f347...e2c

[AnonymBruker]

Du bør evnt komne deg ut av dette. For har du me, så blir du i verstefall pleietrengende om du presser deg ut i jobb pga økonomi. Da sitter du med både dårligere helse og dårlig økonomi. 

Regner med at han ikke respekterer at du gjør mindre hjemme heller pga helsen. 

Min klaget også mye når jeg ble syk av me, så jeg spurte om han trodde jeg bare kunne bli bedre a hans negative press. Til slutt ble jeg så syk at jeg klarte å være oppe 15min 3 ganger i døgnet.  Så da ba jeg han om å holde kjeft eller flytte ut. Han valgte å holde kjeft, og jeg fikk da begynt med aktivitetsavpassing.  Og har  blitt mye bedre. 

Min mann fikk alvorlig sykdom og fattigue som senskader.  Og først da fikk han litt mer innsikt i hva jeg slet med. Da mye er ganske likt. Men han blir jo ikke sånn dårlig som jeg blir av å presse seg litt 

Så enten får han ta hensyn eller så bør du vurdere deg vekk. Fordi den som uansett taper her er du. Og etter min mening, hadde muligheten for å kunne bli bedre tidligere og mulig brent bort me, er å hatt 100% kontroll selv i starten. Å presse deg fører uansett bare til en evig levende død tilstand jeg ikke unner noen. Du blir jo syk av aktiviteter,  men du blir også syk av for mye ro. Og det krever sykt mye god og riktig energibruk å finne din ballanse . Og da må du ha toppidrett øyne på akkurat det, for å kunne lykkes. Mestringsopphold i 4 uker er det jeg anbefaler deg sterkest å begynne med. Det hjalp iallefall meg mye. Og blir fortsatt litt bedre flere år etter. Men det tar tid. Men jo eldre jeg er jo mindre effekt av alt.

Anonymkode: 4c5ed...b10