Han setter pris på meg, men føler han er for stygg for meg?

[AnonymBruker]

Han jeg er sammen med nå har vært igjennom en ganske kraftig livsendring, før jeg traff han var han 130 kilo, mens nå her han 85 kilo og veltrent. Men i går når vi hadde en alvorsprat innrømte han til meg at han enda ikke føler som at jobben er gjort enda, han føler seg fortsatt feit og stygg når han ser seg selv i speilet og han sliter med tanker som sier at han er for stygg for meg. At tiden vi har hatt sammen ikke føles helt ekte for han til tider, som om det er en lang praktial vits hvor noen når som helst kommer til å stå der med kamera og si at alt har vært falskt.

Han vet det er en irrasjonel tanke fra hans side, og at ved å si dette kom han kanskje til å skremme meg bort, og han var ikke ute etter å fiske etter kompliment. Han føler at komplientene han har fått pga livsendringen er veldig ubehagelig for han vet ikke hvordan han skal håndtere dem, i hans hode føles det falske. Men han setter veldig pris på at når jeg har gitt han ros, selv om jeg i rett setting har sagt at jeg synes han er jævlig deilig, søt, sexy etc, gir jeg mest kompliment og takk for noe som han har gjort. 

Jeg synes bare det er trist at han går med disse usikkerhetene, og føler jeg har lyst til å hjelpe han å sette pris på seg selv og se den mannen som jeg ser med mine øyne. Føle at han ikke bare er bra nok men faktisk fortjener meg selv om han ikke føler det. Vet bare ikke hvordan jeg burde gå fram med tanke på at han har et vrangt selvbilde i forhold til hva han ser i speilet. 

Anonymkode: 09d82...e83

[AnonymBruker]

Veldig leit og vondt å ha så lav selvfølelse. Er nok ikke noe andre kan gjøre med det, men terapi kan hjelpe. Jeg har det likedan som han pga mobbing som barn. 

Anonymkode: d713b...1a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Veldig leit og vondt å ha så lav selvfølelse. Er nok ikke noe andre kan gjøre med det, men terapi kan hjelpe. Jeg har det likedan som han pga mobbing som barn. 

Anonymkode: d713b...1a0

Men det er ingenting jeg kan begynne å si eller gjøre? Vet han sa han ikke liker komplimenter og jeg har ikke lyst til å gjøre noe han ikke vil. Jeg tenkte bare om han fikk regelmessig høre ikke bare hvor glad jeg er i han men hvor mye jeg vil ha han, hvor sexy han er og hvor heldig jeg er som har fått han. Jeg har lyst til å øse på alt av kjærlighet og konfirmasjon jeg kan gi, er bare redd det vil gjøre det verre. Jeg føler også det er viktig at ja jeg har fått han nå som han er utrolig veltrent, men jeg har sett bilder fra når han var normal vekt, eller også hadde noen ekstra kilo på kroppen men ikke lenger var farlig usunn slik som han var. Det jeg prøver å si er at det er ikke six packen jeg falt for, og om den gjør at han føler seg bra fantastisk, men at det ikke er noe jeg trenger. Gjelder bare at jeg ordlegger det rett for jeg vil ikke skape mer problemer for han.

Anonymkode: 09d82...e83

[Michaelhe]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han jeg er sammen med nå har vært igjennom en ganske kraftig livsendring, før jeg traff han var han 130 kilo, mens nå her han 85 kilo og veltrent. Men i går når vi hadde en alvorsprat innrømte han til meg at han enda ikke føler som at jobben er gjort enda, han føler seg fortsatt feit og stygg når han ser seg selv i speilet og han sliter med tanker som sier at han er for stygg for meg. At tiden vi har hatt sammen ikke føles helt ekte for han til tider, som om det er en lang praktial vits hvor noen når som helst kommer til å stå der med kamera og si at alt har vært falskt.

Han vet det er en irrasjonel tanke fra hans side, og at ved å si dette kom han kanskje til å skremme meg bort, og han var ikke ute etter å fiske etter kompliment. Han føler at komplientene han har fått pga livsendringen er veldig ubehagelig for han vet ikke hvordan han skal håndtere dem, i hans hode føles det falske. Men han setter veldig pris på at når jeg har gitt han ros, selv om jeg i rett setting har sagt at jeg synes han er jævlig deilig, søt, sexy etc, gir jeg mest kompliment og takk for noe som han har gjort. 

Jeg synes bare det er trist at han går med disse usikkerhetene, og føler jeg har lyst til å hjelpe han å sette pris på seg selv og se den mannen som jeg ser med mine øyne. Føle at han ikke bare er bra nok men faktisk fortjener meg selv om han ikke føler det. Vet bare ikke hvordan jeg burde gå fram med tanke på at han har et vrangt selvbilde i forhold til hva han ser i speilet. 

Anonymkode: 09d82...e83

Du må bare si at du liker litt rufsete menn, med karakter og personlighet. Ikke noen barbie ken dukke.

[AnonymBruker]

Jeg tror en del av hans usikkerhet bunner i at han ser seg selv i speilet som den han var som overvektig. Tror ikke du kan gjøre så mye annet enn å fortsette å gi han komplimenter for personlighet og oppførsel i stedet for utseendet, samt trygge han på at du ser han som en helt annen enn den han selv ser seg som. 

Anonymkode: d1678...b25

[AnonymBruker]

Da får du la være å gi han komplimenter og heller si dette:

Har du så liten tro på at jeg som voksen kvinne klarer ta avgjørelser for meg selv?  Du står her og sier rett ut at kjæresten jeg har valgt meg er tull. Du mener du ikke er bra nok for meg. Og sier da at jeg ikke er istand til å velge meg kjæreste selv, og at andre skal bør ha en mening om det.

Anonymkode: feb88...a51

[AnonymBruker]

Han bør gå til fastlegen og snakke om dette, og kanskje få henvisning til psykolog. Du er ikke behandleren hans, det virker som at problemene hans stikker dypere enn du kan hjelpe med.

 

Anonymkode: e619e...841

[gakk]

Jeg tenker at det blir litt som med barn, at det er bedre å rose prosessen enn resultatet ('så fint at du tegner', heller enn 'så fin tegning'). Jeg ser for meg prosessen som en fin lang strek som sniker seg på skrå oppover, mens resultater er bare 'biprodukter' i form av små prikker her og der. De er mindre interessante. Prosessen er det viktigste, og er der hans imponerende karakterstyrke ligger: ved å endre livsstil har han klart å være konsekvent i handling over lang tid, og det er noe du kan rose ham for. Resultatet er mindre viktig, og mer overfladisk. Du sier jo selv at det er jo ikke sixpacken i seg selv du falt for. Kanskje han vil trives bedre med denne type ros og at han lettere kan vedkjenne seg at den er fortjent?

Folk roser meg ofte for ting jeg har laget og jeg takker og smiler men det betyr ikke alltid så mye. Jeg vet at det som var den virkelige bragden var å ta beslutningen om å lage noe selv om det finnes så mange andre ideer, å klare å komme i gang, å fortsette etter at den første spenningen over et nytt prosjekt går over, å komme i gang igjen etter at jeg mistet motet hundre ganger, å kjempe mot usikkerheten, latskapen, distraksjonene, trettheten, nervene.

Som andre har nevnt tror jeg også at hans gamle speilbilde sitter igjen og det kan godt hende han aldri klarer å justere seg mentalt til den nye formen. Min ex smilte alltid uten å vise tenner fordi de var litt stygge, selv etter at han fikk fikset på dem. Jeg prøvde å fortelle ham at uansett om tennene hans så slik eller slik ut så var et naturlig åpent smil finere enn å tviholde leppene sammen som bare så anstrengt ut. Speil er noe skit noen ganger!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men det er ingenting jeg kan begynne å si eller gjøre? Vet han sa han ikke liker komplimenter og jeg har ikke lyst til å gjøre noe han ikke vil. Jeg tenkte bare om han fikk regelmessig høre ikke bare hvor glad jeg er i han men hvor mye jeg vil ha han, hvor sexy han er og hvor heldig jeg er som har fått han. Jeg har lyst til å øse på alt av kjærlighet og konfirmasjon jeg kan gi, er bare redd det vil gjøre det verre. Jeg føler også det er viktig at ja jeg har fått han nå som han er utrolig veltrent, men jeg har sett bilder fra når han var normal vekt, eller også hadde noen ekstra kilo på kroppen men ikke lenger var farlig usunn slik som han var. Det jeg prøver å si er at det er ikke six packen jeg falt for, og om den gjør at han føler seg bra fantastisk, men at det ikke er noe jeg trenger. Gjelder bare at jeg ordlegger det rett for jeg vil ikke skape mer problemer for han.

Anonymkode: 09d82...e83

Jo, han setter pris på komplimenter, han tror bare ikke på dem enda. Kroppen hans har vært gjennom en enorm endring, hodet bruker enda lenger tid på å forstå og ikke minst føle seg trygg. Men det han har gjort er veldig imponerende, så fortsett og støtt og vær der.

Anonymkode: b14a1...496

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Han jeg er sammen med nå har vært igjennom en ganske kraftig livsendring, før jeg traff han var han 130 kilo, mens nå her han 85 kilo og veltrent. Men i går når vi hadde en alvorsprat innrømte han til meg at han enda ikke føler som at jobben er gjort enda, han føler seg fortsatt feit og stygg når han ser seg selv i speilet og han sliter med tanker som sier at han er for stygg for meg. At tiden vi har hatt sammen ikke føles helt ekte for han til tider, som om det er en lang praktial vits hvor noen når som helst kommer til å stå der med kamera og si at alt har vært falskt.

Han vet det er en irrasjonel tanke fra hans side, og at ved å si dette kom han kanskje til å skremme meg bort, og han var ikke ute etter å fiske etter kompliment. Han føler at komplientene han har fått pga livsendringen er veldig ubehagelig for han vet ikke hvordan han skal håndtere dem, i hans hode føles det falske. Men han setter veldig pris på at når jeg har gitt han ros, selv om jeg i rett setting har sagt at jeg synes han er jævlig deilig, søt, sexy etc, gir jeg mest kompliment og takk for noe som han har gjort. 

Jeg synes bare det er trist at han går med disse usikkerhetene, og føler jeg har lyst til å hjelpe han å sette pris på seg selv og se den mannen som jeg ser med mine øyne. Føle at han ikke bare er bra nok men faktisk fortjener meg selv om han ikke føler det. Vet bare ikke hvordan jeg burde gå fram med tanke på at han har et vrangt selvbilde i forhold til hva han ser i speilet. 

Anonymkode: 09d82...e83

Det der tror jeg er normalt. Vet jeg selv gikk ned 20 kg og ja fikk på meg klær i mindre størrelser. Alle så jeg hadde mistet noen kilo men når jeg så meg selv i speilet så klarte jeg aldri å se at jeg hadde blitt tynnere. Følte meg like tjukk som før.

Tror det er en mental greie. Kanskje trenge litt drahjelp eller så vil jeg vel tro at over tid så venner hjernen seg på den nye kroppen. Husk den er vant til den gamle. 
 

Håper d går seg til.