Utbrenthet /infeksjoner. Hvordan samle energi og tilbakeføre til jobb

[AnonymBruker]

Er pedagog på småbarnsavdeling, og ifølge legen brent meg ut.

Har hatt bakterielle infeksjoner fem ganger på et år, bruker lang tid på å bli frisk og må gjerne ha to kurer i hver runde.

Nå har jeg vært fulltids sykemeldt tre uker til fredag, og vet ikke helt hvordan best samle energi. Er slått ut av antibiotika nå og vanskelig å se hva som er hva av plagene. 

- Hva gjør du som er utslitt for å komme deg?

- Hvordan var tilbakeføring til jobb med opptrapping? Ser for meg å tilbake to dager i uka i første omgang.

Vil gjerne tilbake fort, men føler ikke jeg får samlet meg nok. Har egne barn og familie også, og kan ikke slappe av hele døgnet. Prøver også å se litt mennesker en times tid innimellom,men da blir jeg helt slått ut. Er ubehagelig å ha det sånn , jeg er en som har klart alt i alle år og blitt tidlig selvstendig av mange årsaker. 

Jeg er ikke sykemeldt så mye pga jobben, og ønsker tilbake til samme jobb. I motsetning til mange andre. Savner barna på jobben. 

Anonymkode: be8d1...699

[AnonymBruker]

Er desperat etter å få kroppen tilbake. Går til psykomotorisk fysioterapi for å få hjelp med kropp og sinn i sammenheng, og litt til psykolog, men er ikke kandidat for DPS.

Anonymkode: be8d1...699

[Snublefot62]

Du har alt for kort tidshorisont på dette. Du må tenke måneder. Ikke uker. Du har sannsynligvis brukt mange år for å komme dit at du er utbrent. Da kan du ikke løse dette med sykemelding i tre uker.

Ha en tett dialog med både fastlege og psykolog/psykomotorisk fysioterapeut. Hva tenker de?

Det er positivt at du vil klare deg selv, være i jobb og bidra. Men kanskje det ikke er det kroppen trenger nå?

Kroppen vinner alltid til slutt.

Jeg jobbet lenge med meg selv og spørsmålet "hvordan samle energi". Nå er det snart toårs jubileum for når jeg møtte veggen og har ikke et enkelt svar på spørsmålet. Jeg var 100% sykemeldt i 6 måneder og så gradvis tilbake til 100% i jobb på 1 årsdagen (så jeg slapp AAP). Men det var for meg alt for fort. Og det kjenner jeg på nå i ettertid. Heldigvis har jeg en fantastisk arbeidsgiver som gir meg mye fleksibilitet og rom for å justere på arbeidstiden selv. Det kan kanskje være en utfordring hos dere?

Uansett så har jeg snudd spørsmålet fra hva som gir meg energi til hva som tapper meg for energi. Energi får jeg når jeg sover eller tar meg en kort eller lang tur ut med bikkja. Men om jeg har mye som tapper meg rundt meg så er det nesten bortkasta.

Standardsvarene som søvn og kosthold er essensielt. Du må sørge for å ha gode søvnrutiner og et greit kosthold. Deretter så må du senke krav og forventninger til deg selv. Ikke krev at du skal ha perfekt ryddig hjem 24/7, perfekt balansert kosthold for alle i familien, aldri fulle skittentøyskurver eller hybelkaniner som løper over gulvet. Ikke se på instagram-bilder og tenk at du skal ha det sånn hele tiden. Senk kravene. Gi faen i hybelkaninene. Sett på maskin når du har overskudd. Sørg for at maten blir laget og at du ikke føler på omsorgssvikt for å servere fiskepinner for tredje gang den uken.

Prøv strømlinjeforme rutinene hjemme mer. Få alle i familien til å bidra.

Ikke godta at klær flyter, oppvask ikke blir satt i oppvaskmaskinen ++. Sørg for at ting har en fast plass og at når det ikke er i bruk så skal det på sin plass. Sørg og for at det ikke er overfylt med ting i skuffer, skap og kjøleskap, da det i seg selv kan gi en opplevelse av rot og plassmangel.

Jeg tar frem de siste tingene der fordi jeg kjenner veldig godt på det selv at i løpet av en dag så er det ekstremt mye inntrykk og mange avgjørelser vi skal håndtere. På et eller annet tidspunkt er hjernen din mettet og uansett hvor opplagt du var i starten så vil det tappe deg helt tom for energi. Fjern de tingene som gir deg dårlig samvittighet. Fjern så mange avgjørelser du kan.

Jeg har erfart det at det er ikke jobb alene som brenner en ut. Det er ikke en familiesituasjon som brenner en ut alene. Det er kombinasjonen av alt. Kombinasjonen av en krevende jobb, krevende familie, sykdom som ofte gir en totalbelastning som til slutt knekker ryggen din. Vi skylder ofte på jobb men det er ofte bare en del av puslespillet. For noen en stor brikke, for andre en mindre.

Og om du ikke tar dette seriøst og faktisk setter deg selv først nå så kan det være at du aldri kommer tilbake i jobb i det hele tatt igjen. Kroppen vinner alltid til slutt. Og dersom kroppen må bli kronisk ute av stand til å jobbe så er det der du havner. Så om ikke du prioriterer deg så gjør kroppen din det.

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (1 time siden):

Du har alt for kort tidshorisont på dette. Du må tenke måneder. Ikke uker. Du har sannsynligvis brukt mange år for å komme dit at du er utbrent. Da kan du ikke løse dette med sykemelding i tre uker.

Ha en tett dialog med både fastlege og psykolog/psykomotorisk fysioterapeut. Hva tenker de?

Det er positivt at du vil klare deg selv, være i jobb og bidra. Men kanskje det ikke er det kroppen trenger nå?

Kroppen vinner alltid til slutt.

Jeg jobbet lenge med meg selv og spørsmålet "hvordan samle energi". Nå er det snart toårs jubileum for når jeg møtte veggen og har ikke et enkelt svar på spørsmålet. Jeg var 100% sykemeldt i 6 måneder og så gradvis tilbake til 100% i jobb på 1 årsdagen (så jeg slapp AAP). Men det var for meg alt for fort. Og det kjenner jeg på nå i ettertid. Heldigvis har jeg en fantastisk arbeidsgiver som gir meg mye fleksibilitet og rom for å justere på arbeidstiden selv. Det kan kanskje være en utfordring hos dere?

Uansett så har jeg snudd spørsmålet fra hva som gir meg energi til hva som tapper meg for energi. Energi får jeg når jeg sover eller tar meg en kort eller lang tur ut med bikkja. Men om jeg har mye som tapper meg rundt meg så er det nesten bortkasta.

Standardsvarene som søvn og kosthold er essensielt. Du må sørge for å ha gode søvnrutiner og et greit kosthold. Deretter så må du senke krav og forventninger til deg selv. Ikke krev at du skal ha perfekt ryddig hjem 24/7, perfekt balansert kosthold for alle i familien, aldri fulle skittentøyskurver eller hybelkaniner som løper over gulvet. Ikke se på instagram-bilder og tenk at du skal ha det sånn hele tiden. Senk kravene. Gi faen i hybelkaninene. Sett på maskin når du har overskudd. Sørg for at maten blir laget og at du ikke føler på omsorgssvikt for å servere fiskepinner for tredje gang den uken.

Prøv strømlinjeforme rutinene hjemme mer. Få alle i familien til å bidra.

Ikke godta at klær flyter, oppvask ikke blir satt i oppvaskmaskinen ++. Sørg for at ting har en fast plass og at når det ikke er i bruk så skal det på sin plass. Sørg og for at det ikke er overfylt med ting i skuffer, skap og kjøleskap, da det i seg selv kan gi en opplevelse av rot og plassmangel.

Jeg tar frem de siste tingene der fordi jeg kjenner veldig godt på det selv at i løpet av en dag så er det ekstremt mye inntrykk og mange avgjørelser vi skal håndtere. På et eller annet tidspunkt er hjernen din mettet og uansett hvor opplagt du var i starten så vil det tappe deg helt tom for energi. Fjern de tingene som gir deg dårlig samvittighet. Fjern så mange avgjørelser du kan.

Jeg har erfart det at det er ikke jobb alene som brenner en ut. Det er ikke en familiesituasjon som brenner en ut alene. Det er kombinasjonen av alt. Kombinasjonen av en krevende jobb, krevende familie, sykdom som ofte gir en totalbelastning som til slutt knekker ryggen din. Vi skylder ofte på jobb men det er ofte bare en del av puslespillet. For noen en stor brikke, for andre en mindre.

Og om du ikke tar dette seriøst og faktisk setter deg selv først nå så kan det være at du aldri kommer tilbake i jobb i det hele tatt igjen. Kroppen vinner alltid til slutt. Og dersom kroppen må bli kronisk ute av stand til å jobbe så er det der du havner. Så om ikke du prioriterer deg så gjør kroppen din det.

Uff ikke oppløftende.

Hva orker du når du var utbrent? Kanskje jeg er mildere utbrent enn det du var?

Det er jo ikke normalen å få sykemelding flere måneder, det er jo en uke eller to om gangen. Det er dumt å bestemme seg for å være borte lenge, om det kanskje gjør enn mer syk.

Den psykomotoriske fysioterapeuten sier vi har mye å jobbe med. Psykolog er uten driftstilskudd, så jeg går ikke der ofte. Koster 1200. Har derimot funnet enn annen type gratis samtale person å snakke med, så venter på avtale med henne.

Anonymkode: be8d1...699

[AnonymBruker]

Veien tilbake er godt dokumentert. Først handler det om hvile. Og da er dette viktig: ditt bidrag hjemme er ikke essensielt. Om du havnet på sykehus ville din mann helt fint klare alt husarbeid, barna og livet generelt. Det klarer han derfor også nå. Så legg det fra deg. Både mentalt og fysisk - legg det helt bort. Kan du ikke? Ok. Da kommer du til å bli verre helt til du lærer at du kan. Og når du da oppdager hvor lett det er vil fremtids-ts ha noen gloser å si til deg i dag om prioritering. Din helse og hvordan du prioriterer den har direkte virkning ikke bare på hvordan ungene dine prioriterer (eller ikke) egen helse, men også på deres faktiske helse. Nedprioriterer du deg? Da gjør du det samme men ungene. Selv om du nedprioriterer deg selv til fordel for dem. Så la far ta husholdet. Han mestrer.

Så, når du har hvilt, så handler det om trening. Det handler om å finne et regime der du trener fast (livet ut) 3 ganger i uka. Kardio, styrke og bevegelighet. 

Så handler det om å fortsette å prioritere egenpleie og hvile, om å fortsette et sunt kosthold, og om å ikke unne seg selv luksusen å stresse. Livet ut.

Og så handler det om jobb. For samfunnet er mye mer tjent med at du tar helse på alvor enn at du kommer tilbake på jobb 2 eller 3 uker før, og så om et år havner på kjøret igjen, eller nedprioriterer trening og ender opp ufør eller annet. 

Men uten 1. hvile 2. trening (jeg stresser styrketrening!) 3. sunn livsstil så vil vi alle ende opp med et liv vi ikke unner vår verste fiende. De dårlige nyhetene er at det ikke finnes noen enkel og rask løsning. De gode at dette er noe alle kan gjennomføre. Husk at «trening» er på ditt nivå. Er det 5 minutter av gangen i senga? Da starter man der.

Anonymkode: 6e247...005

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Uff ikke oppløftende.

Hva orker du når du var utbrent? Kanskje jeg er mildere utbrent enn det du var?

Det er jo ikke normalen å få sykemelding flere måneder, det er jo en uke eller to om gangen. Det er dumt å bestemme seg for å være borte lenge, om det kanskje gjør enn mer syk.

Den psykomotoriske fysioterapeuten sier vi har mye å jobbe med. Psykolog er uten driftstilskudd, så jeg går ikke der ofte. Koster 1200. Har derimot funnet enn annen type gratis samtale person å snakke med, så venter på avtale med henne.

Anonymkode: be8d1...699

Man treffer muren ulikt. Og man håndterer det ulikt.

Nei det er ikke normalen å få sykemelding for flere måneder av gangen. Jeg fikk to uker av gangen, men legen og behandler var tidlig og tydelig på at jeg må være forberedt på at det kom til å ta måneder om gangen. Grunnen til at jeg fikk kun to-tre uker om gangen var at jeg skulle inn og snakke med legen og behandler regelmessig. Dvs ikke bare få en sykemelding på 6 måneder og så ikke snakke mer eller gjøre noe med det før den var gått ut.

Samtidig så bestemmer man seg ikke for å være sykemeldt lenge. Man bestemmer seg for å bli frisk. Og det kan ta 3 uker eller 6 år. Eller 5 måneder. Eller aldri.

Kroppen bestemmer. Alltid. Og det gjelder også din kropp.

Slik jeg leser HI og siste innlegg her så tolker jeg det dithen at du ikke har innsett hvor alvorlig syk du faktisk er, du har ikke godtatt at du er utbrent og du har ikke akseptert at du må nå fokusere på helse.

Det gjorde ikke jeg heller den første tiden. Den første uka jeg var syk nektet jeg å gå til legen da jeg tenkte det gikk over av seg selv. Slik det alltid gjorde. Når det kun ble verre til tross for ro og hvile så gikk jeg til legen. Der plukket han opp utbrent med en gang, mens jeg nektet. Jeg forhandlet meg ned fra 100% sykemeldt i to uker til 50% sykemeldt i to uker. To eller tre dager etter den timen ringte jeg inn og spurte om 100% allikevel. Jeg innså at jeg trengte å koble fra jobb - men jeg godtok fortsatt ikke at jeg var utbrent. Det tok enda ca to uker til før jeg sakte men sikker godtok at jeg faktisk var utbrent.

Og det var ikke enkelt. Noe det heller aldri vil bli for noen. For ofte er mønsteret vårt at vi ikke vil skuffe noen, som for eks arbeidsgiver. Vi vil stå på. Bidra. Og da står vi i det. Lenge.

Til det stopper.

Og du kan velge å godta det eller nekte. Nekter du og fortsetter som får så vil neste gang bli verre. Og gangen etter det enda verre igjen. Du vil gå i fra å kunne takle det og komme tilbake på jobb når du er klar, til å kanskje bli kronisk syk. Og kanskje aldri kommer i jobb igjen.

Jeg er dønn ærlig om dette til kollegaer, venner og bekjente. Og som en konsekvens av det har jeg snakket med mange som har vært utbrent opp igjennom årene. Alt fra folk i tyveårene til godt voksne. Alt fra personer som har vært borte fra jobb noen måneder til personer som har blitt ufør med ulike diagnoser som ME, sosial angst + +.

Og jeg takker legen og mine nærmeste for at jeg ble tvunget til å godta min situasjon når jeg omsider klarte det. Jeg har fortsatt den dag i dag redusert arbeidskapasitet. Jeg klarer 100% jobb - men det må være i mitt tempo. Jeg klarer familielivet - men jeg må si stopp innimellom. Jeg har gått fra 150-200% jobb, sosial og utadvendt type med flere frivillige verv og organisasjonsarbeid til å tvilholde på 100% jobb, takler såvidt familielivet med to små gutter og deretter må jeg hente meg ekstra inn sammenlignet med andre. Overskudd? Finnes ikke.

Og sånn kan jeg måtte leve resten av livet. Eller jeg blir bedre.

Jeg vet ikke. Og jeg kan ikke si noe om deg. Heller ikke du. Men det jeg kan si med sikkerhet er at om du ikke tar dette alvorlig og setter helsa di først er at smellet i veggen blir større, alvorligere og verre å komme ut av jo lengre du presser deg. Det kan jeg vedde penger på.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Veien tilbake er godt dokumentert. Først handler det om hvile. Og da er dette viktig: ditt bidrag hjemme er ikke essensielt. Om du havnet på sykehus ville din mann helt fint klare alt husarbeid, barna og livet generelt. Det klarer han derfor også nå. Så legg det fra deg. Både mentalt og fysisk - legg det helt bort. Kan du ikke? Ok. Da kommer du til å bli verre helt til du lærer at du kan. Og når du da oppdager hvor lett det er vil fremtids-ts ha noen gloser å si til deg i dag om prioritering. Din helse og hvordan du prioriterer den har direkte virkning ikke bare på hvordan ungene dine prioriterer (eller ikke) egen helse, men også på deres faktiske helse. Nedprioriterer du deg? Da gjør du det samme men ungene. Selv om du nedprioriterer deg selv til fordel for dem. Så la far ta husholdet. Han mestrer.

Så, når du har hvilt, så handler det om trening. Det handler om å finne et regime der du trener fast (livet ut) 3 ganger i uka. Kardio, styrke og bevegelighet. 

Så handler det om å fortsette å prioritere egenpleie og hvile, om å fortsette et sunt kosthold, og om å ikke unne seg selv luksusen å stresse. Livet ut.

Og så handler det om jobb. For samfunnet er mye mer tjent med at du tar helse på alvor enn at du kommer tilbake på jobb 2 eller 3 uker før, og så om et år havner på kjøret igjen, eller nedprioriterer trening og ender opp ufør eller annet. 

Men uten 1. hvile 2. trening (jeg stresser styrketrening!) 3. sunn livsstil så vil vi alle ende opp med et liv vi ikke unner vår verste fiende. De dårlige nyhetene er at det ikke finnes noen enkel og rask løsning. De gode at dette er noe alle kan gjennomføre. Husk at «trening» er på ditt nivå. Er det 5 minutter av gangen i senga? Da starter man der.

Anonymkode: 6e247...005

Oi dette høres voldsomt ut. Jeg jobber åtti prosent, og det må jeg nesten gjøre. Etter jobb er det familie og barn frem til 2030. Jeg vet ikke helt hvordan hverken ha tid eller energi til trening. Da må det isåfall bli lengre turer med hunden, for hunden må også ha mosjon. Jeg er ikke glad i annen trening. Er glad i turer med hunden, gjerne i skogen.

Angående det å fraskrive seg alt ansvar, så er det ikke lett i en familie, man kan ikke sykemelde seg fra familien sin.

Takk likevel for forståelsen og råd.

Anonymkode: be8d1...699

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (18 minutter siden):

Man treffer muren ulikt. Og man håndterer det ulikt.

Nei det er ikke normalen å få sykemelding for flere måneder av gangen. Jeg fikk to uker av gangen, men legen og behandler var tidlig og tydelig på at jeg må være forberedt på at det kom til å ta måneder om gangen. Grunnen til at jeg fikk kun to-tre uker om gangen var at jeg skulle inn og snakke med legen og behandler regelmessig. Dvs ikke bare få en sykemelding på 6 måneder og så ikke snakke mer eller gjøre noe med det før den var gått ut.

Samtidig så bestemmer man seg ikke for å være sykemeldt lenge. Man bestemmer seg for å bli frisk. Og det kan ta 3 uker eller 6 år. Eller 5 måneder. Eller aldri.

Kroppen bestemmer. Alltid. Og det gjelder også din kropp.

Slik jeg leser HI og siste innlegg her så tolker jeg det dithen at du ikke har innsett hvor alvorlig syk du faktisk er, du har ikke godtatt at du er utbrent og du har ikke akseptert at du må nå fokusere på helse.

Det gjorde ikke jeg heller den første tiden. Den første uka jeg var syk nektet jeg å gå til legen da jeg tenkte det gikk over av seg selv. Slik det alltid gjorde. Når det kun ble verre til tross for ro og hvile så gikk jeg til legen. Der plukket han opp utbrent med en gang, mens jeg nektet. Jeg forhandlet meg ned fra 100% sykemeldt i to uker til 50% sykemeldt i to uker. To eller tre dager etter den timen ringte jeg inn og spurte om 100% allikevel. Jeg innså at jeg trengte å koble fra jobb - men jeg godtok fortsatt ikke at jeg var utbrent. Det tok enda ca to uker til før jeg sakte men sikker godtok at jeg faktisk var utbrent.

Og det var ikke enkelt. Noe det heller aldri vil bli for noen. For ofte er mønsteret vårt at vi ikke vil skuffe noen, som for eks arbeidsgiver. Vi vil stå på. Bidra. Og da står vi i det. Lenge.

Til det stopper.

Og du kan velge å godta det eller nekte. Nekter du og fortsetter som får så vil neste gang bli verre. Og gangen etter det enda verre igjen. Du vil gå i fra å kunne takle det og komme tilbake på jobb når du er klar, til å kanskje bli kronisk syk. Og kanskje aldri kommer i jobb igjen.

Jeg er dønn ærlig om dette til kollegaer, venner og bekjente. Og som en konsekvens av det har jeg snakket med mange som har vært utbrent opp igjennom årene. Alt fra folk i tyveårene til godt voksne. Alt fra personer som har vært borte fra jobb noen måneder til personer som har blitt ufør med ulike diagnoser som ME, sosial angst + +.

Og jeg takker legen og mine nærmeste for at jeg ble tvunget til å godta min situasjon når jeg omsider klarte det. Jeg har fortsatt den dag i dag redusert arbeidskapasitet. Jeg klarer 100% jobb - men det må være i mitt tempo. Jeg klarer familielivet - men jeg må si stopp innimellom. Jeg har gått fra 150-200% jobb, sosial og utadvendt type med flere frivillige verv og organisasjonsarbeid til å tvilholde på 100% jobb, takler såvidt familielivet med to små gutter og deretter må jeg hente meg ekstra inn sammenlignet med andre. Overskudd? Finnes ikke.

Og sånn kan jeg måtte leve resten av livet. Eller jeg blir bedre.

Jeg vet ikke. Og jeg kan ikke si noe om deg. Heller ikke du. Men det jeg kan si med sikkerhet er at om du ikke tar dette alvorlig og setter helsa di først er at smellet i veggen blir større, alvorligere og verre å komme ut av jo lengre du presser deg. Det kan jeg vedde penger på.

Det høres ikke bra ut.

Ble du absolutt ingenting bedre før etter så lang tid? Hva orket du f eks ?

Anonymkode: be8d1...699

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det høres ikke bra ut.

Ble du absolutt ingenting bedre før etter så lang tid? Hva orket du f eks ?

Anonymkode: be8d1...699

Joda. Men det var veldig glidende.

De bakterielle infeksjonene det startet med (som de aldri fant kilden til) forsvant helt etter 4-5 uker. Men de ble merkbart bedre når jeg låg ei helg og syntes synd på meg selv og sakte godtok at jeg var blitt utbrent.

Men jeg sleit lenge med å ha energi og overskudd til det meste. Jeg kunne måtte planlegge timer og til og med dager i forveien om jeg skulle gjøre noe eller ut på lengre tur. Bare å gå tur i nabolaget var et stort tiltak. Å møte folk var til tider uoverkommelig.

Første dag tilbake på jobb var kun 2 timer. Og det var slitsomt. Etter noen uker var det 4 timer to dager i uken. Først når det føltes overkommelig økte vi antall timer eller antall dager.

Men dette er altså mitt forløp. Du kan/vil ha et annet forløp. Men du må begynne å tenke på helsa først.

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Oi dette høres voldsomt ut. Jeg jobber åtti prosent, og det må jeg nesten gjøre. Etter jobb er det familie og barn frem til 2030. Jeg vet ikke helt hvordan hverken ha tid eller energi til trening. Da må det isåfall bli lengre turer med hunden, for hunden må også ha mosjon. Jeg er ikke glad i annen trening. Er glad i turer med hunden, gjerne i skogen.

Angående det å fraskrive seg alt ansvar, så er det ikke lett i en familie, man kan ikke sykemelde seg fra familien sin.

Takk likevel for forståelsen og råd.

Anonymkode: be8d1...699

Du har rett i at du ikke kan fraskrive deg ansvar i en familie.

Men familien må ta hensyn. Dette må de godta like mye som deg.

Hvorfor må du jobbe 80%?

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (3 minutter siden):

Du har rett i at du ikke kan fraskrive deg ansvar i en familie.

Men familien må ta hensyn. Dette må de godta like mye som deg.

Hvorfor må du jobbe 80%?

Mannen min er student, han er på oppløpet og det er viktig for vår fremtid. Vi har ikke kjempe dyrt hus eller vaner overhodet. Likevel har vi ikke råd til at jeg skal jobbe enda mindre. Sånn er det i dette samfunnet.

Anonymkode: be8d1...699

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mannen min er student, han er på oppløpet og det er viktig for vår fremtid. Vi har ikke kjempe dyrt hus eller vaner overhodet. Likevel har vi ikke råd til at jeg skal jobbe enda mindre. Sånn er det i dette samfunnet.

Anonymkode: be8d1...699

Hva skjer med fremtiden deres om du aldri kan jobbe igjen? Eller blir kronisk syk?

Husk at du får dekket inntektstapet ditt mens du er sykemeldt. Så du skal jo ikke tape noe?

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (3 minutter siden):

Hva skjer med fremtiden deres om du aldri kan jobbe igjen? Eller blir kronisk syk?

Husk at du får dekket inntektstapet ditt mens du er sykemeldt. Så du skal jo ikke tape noe?

Nei det er en annen sak, men han kan ikke ta alt. Jeg kan ikke sykemelde meg fra alle livets oppgaver.

Jeg mente etter sykemelding. Da er stillingen min 80 prosent. Nå er jeg sykemeldt 100 prosent.

Anonymkode: be8d1...699

[AnonymBruker]

Takk for gode råd.

Om flere har gode svar, så kom gjerne med det. Ny legetime denne uka.

Anonymkode: be8d1...699

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei det er en annen sak, men han kan ikke ta alt. Jeg kan ikke sykemelde meg fra alle livets oppgaver.

Jeg mente etter sykemelding. Da er stillingen min 80 prosent. Nå er jeg sykemeldt 100 prosent.

Anonymkode: be8d1...699

Jo teknisk sett kan han ta alt. Han vil ikke være den første som gjør det. Men det er ikke ideelt og kanskje ikke ønskelig. Men dette må dere avklare dere imellom.

Men hva er galt med å fortsette med 100% sykemelding egentlig? Jeg forstod ikke helt den.

[AnonymBruker]

Slutt å se mennesker. De kan vente noen måneder. Om du ikke lar de vente blir du varig utmattet. 

Slapp av hele arbeidsdagen, mannen må ta ungene om morgenen, du sover så lenge du trenger. 

Mannen tar 80-90% hjemme, du hviler. Alle i familien må vite at mamma skal hvile. 

Les boken Utmattelse av Rune Karlson. Og gi slipp på ideen om å skynde deg frisk, det et stresset ditt som snakker. Men enten tar du deg tiden dette tar eller så møter du veggen komplett og det tar LANG tid. Hilsen utmattet på 2. året fordi "jeg har ikke tid til å være sliten". 

Ikke gjør samme feilen som alle oss andre som bare "MÅTTE" pushe oss lenger. Om du ble påkjørt og innlagt hadde mannen måtte tatt alt. Så det går. Greia er at pm du ikke gjør det så blir du påkjørt om en stund og faen så lang tid det tar. 

Hehe, ja, jeg er frustrert over meg selv og alle oss kvinner som liksom skal redde verden med å drite i oss selv. 

Anonymkode: 46bd4...837

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (12 minutter siden):

Jo teknisk sett kan han ta alt. Han vil ikke være den første som gjør det. Men det er ikke ideelt og kanskje ikke ønskelig. Men dette må dere avklare dere imellom.

Men hva er galt med å fortsette med 100% sykemelding egentlig? Jeg forstod ikke helt den.

Jo jeg skal det. Iallefall en uke til også trappa opp gradvis. Er jo ikke sikkert jeg er utbrent, men bare totalt slått ut av infeksjonene? 

Er fint å se man funker litt også, og kan klare ting hjemme og det og være en mamma.

Anonymkode: be8d1...699

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Oi dette høres voldsomt ut. Jeg jobber åtti prosent, og det må jeg nesten gjøre. Etter jobb er det familie og barn frem til 2030. Jeg vet ikke helt hvordan hverken ha tid eller energi til trening. Da må det isåfall bli lengre turer med hunden, for hunden må også ha mosjon. Jeg er ikke glad i annen trening. Er glad i turer med hunden, gjerne i skogen.

Angående det å fraskrive seg alt ansvar, så er det ikke lett i en familie, man kan ikke sykemelde seg fra familien sin.

Takk likevel for forståelsen og råd.

Anonymkode: be8d1...699

Man kan definitivt sykmelde seg fra familien. Man deler med alle i et familieråd at man er syk. Mannen overtar. 

Og gjør han det ikke nå så blir det noen fæle år i vente. 

Vi som sier det sier det ikke for å være slem eller krass, men fordi vi har vært i fornektingwn. Jeg presterte å bruke et helt år på å erkjenne at jeg hadde en utmattelse. Og i mellomtiden ble jeg mye verre, sånn at når det smalt lå jeg i et mørkt rom i 2 mnd. 

Anonymkode: 46bd4...837

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Man kan definitivt sykmelde seg fra familien. Man deler med alle i et familieråd at man er syk. Mannen overtar. 

Og gjør han det ikke nå så blir det noen fæle år i vente. 

Vi som sier det sier det ikke for å være slem eller krass, men fordi vi har vært i fornektingwn. Jeg presterte å bruke et helt år på å erkjenne at jeg hadde en utmattelse. Og i mellomtiden ble jeg mye verre, sånn at når det smalt lå jeg i et mørkt rom i 2 mnd. 

Anonymkode: 46bd4...837

Vi deler på mye, han gjør mer enn mange menn. Jeg har ikke lyst å bare ligge på sofaen og ikke gjøre noe. Jeg klarer være en mamma. 

Er glad for rådene og det får meg til å tenke mer over det, og begrense. Jeg ser jeg må avlyse avtaler, selv om det bare er å gå en tur.

Anonymkode: be8d1...699

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vi deler på mye, han gjør mer enn mange menn. Jeg har ikke lyst å bare ligge på sofaen og ikke gjøre noe. Jeg klarer være en mamma. 

Er glad for rådene og det får meg til å tenke mer over det, og begrense. Jeg ser jeg må avlyse avtaler, selv om det bare er å gå en tur.

Anonymkode: be8d1...699

Det er jo godt mulig du ikke er utbrent. 

Forresten: er ikke sånn at noen av oss som svarer heller har lyst å ikke møte opp som mamma, venninne, arbeidstaker. Man har lyst å få til alt og delta, det er dritakjedelig å være utmattet. Men er man utbrent/utmattet så må man gi slipp på mye man har lyst til for å ivareta helsa og bli bedre. 

Så ja, kan godt hende du ikke er utbrent. 

Anonymkode: 46bd4...837