Mistet mor i ung alder, hvordan var det for henne å skulle dø?

[AnonymBruker]

Hei

 

Jeg mistet moren min da jeg var 16 måneder. Hun døde av sykdom. Jeg husker henne ikke, dette er jo en stor sorg. Har hørt mye godt om henne, men lurer så på hvordan det var for henne å vite at hun skulle dø i fra meg? Hvordan er det å være mor og hvor mye betyr barnet ditt for deg? kan du sette deg i situasjonen hvor du vet du skal dø fra ungen din?

Jeg har ikke barn selv, og lurer så på den kjærligheten man har til eget barn. Hvordan føles det? hørt den er helt unik
 

Anonymkode: 707d0...fa2

[AnonymBruker]

Må være det mest grusomme. Knekker bare av tanken, og kan ikke la meg selv tenke den helt ut 🥺

Anonymkode: d9fd2...67d

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke.

Jeg mistet mi mor for rundt to måneder siden. Hun visste at hun skulle dø. Hun ville jo ikke det. Hun ville være der for meg! Hun ble lagt i kunstig koma det siste døgnet. Så hun var ikke der da hun døde.

 

Anonymkode: 86407...04f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Må være det mest grusomme. Knekker bare av tanken, og kan ikke la meg selv tenke den helt ut 🥺

Anonymkode: d9fd2...67d

Enig. Det blir for mye for meg også. Orker ikke tenke tanken helt ut.

Anonymkode: f1baa...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Må være det mest grusomme. Knekker bare av tanken, og kan ikke la meg selv tenke den helt ut 🥺

Anonymkode: d9fd2...67d

TS her. Det skjønner jeg.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vet ikke.

Jeg mistet mi mor for rundt to måneder siden. Hun visste at hun skulle dø. Hun ville jo ikke det. Hun ville være der for meg! Hun ble lagt i kunstig koma det siste døgnet. Så hun var ikke der da hun døde.

 

Anonymkode: 86407...04f

TS her. Jeg har og hørt at moren min sa at hun ønsket å følge meg ut livet,  tror ikke hun ville tenke på eller innrømme at hun skulle dø. Kondolerer så mye!

Anonymkode: 707d0...fa2

[AnonymBruker]

Ts igjen. Hvordan er denne kjærligheten til eget barn? hvordan føles den?

Anonymkode: 707d0...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ts igjen. Hvordan er denne kjærligheten til eget barn? hvordan føles den?

Anonymkode: 707d0...fa2

Den er individuell. Akkurat som all annen kjærlighet. Og alt annet vi mennesker opplever og føler. Noen sier den er altoppslukende. Andre sterk. Noen sier den er som ingenting annet. For min del, kjenner jeg på at det hadde vært veldig trist å ikke se barna vokse opp, men at jeg ville heller dødd selv enn at det skulle skje noe med barnet. Hadde du en far i bildet? 

Anonymkode: c23a1...38c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Den er individuell. Akkurat som all annen kjærlighet. Og alt annet vi mennesker opplever og føler. Noen sier den er altoppslukende. Andre sterk. Noen sier den er som ingenting annet. For min del, kjenner jeg på at det hadde vært veldig trist å ikke se barna vokse opp, men at jeg ville heller dødd selv enn at det skulle skje noe med barnet. Hadde du en far i bildet? 

Anonymkode: c23a1...38c

TS her.

Takk for utfyllende svar. Nei, dessverre ingen far

Anonymkode: 707d0...fa2

[AnonymBruker]

Jeg fikk brystkreft da barnet mitt var 1,5 år. Det jeg kan si er at det jeg fryktet aller mest (eller egentlig det eneste jeg fryktet) var at barnet mitt skulle miste meg. Ingenting annet betydde noe. 

Jeg overlevde, det er noen år siden, og jeg er ute av umiddelbar fare nå, men erfaringen henger igjen, og det eneste som betyr noe for meg er å leve best mulig så jeg kan leve lengst mulig for barnet mitt. Jeg er ikke redd for meg selv. 
 

En annen ting: det som hjalp meg å håndtere frykten var nettopp å tenke tanken helt ut og skjønne hva som ville skje dersom jeg ikke overlevde, vite hvilke personer som ville måtte spille en større rolle i barnets liv. Det gir meg fortsatt ro og trygghet å vite at verden kan fortsette uten meg. 

 

 

Anonymkode: f5785...9f0

[AnonymBruker]

Jeg føler nok barnet trenger meg, men det er fordi ingen andre kjenner det slik jeg gjør. Jeg har stått der siden første stund, og kjenner henne på "alle vis". Jeg føler meg derfor litt uerstattelig.

Jeg synes egentlig ikke tanken på at jeg skal dø fra barnet mitt er vond, men så tror jeg også at jeg har litt problemer med følelser. Barnet mitt er ikke "mitt alt", men jeg er alt for henne. Det er meg hun er trygg på. Det er meg hun søker trøst hos. Det er meg hun kommer til og kan være seg selv.

Så jeg vet at det er ingen som kan fylle min plass og gjøre en jobb som meg. Det kommer til å ta tid for henne å tilegne seg en ny omsorgsperson. 

Anonymkode: 953c3...a64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg fikk brystkreft da barnet mitt var 1,5 år. Det jeg kan si er at det jeg fryktet aller mest (eller egentlig det eneste jeg fryktet) var at barnet mitt skulle miste meg. Ingenting annet betydde noe. 

Jeg overlevde, det er noen år siden, og jeg er ute av umiddelbar fare nå, men erfaringen henger igjen, og det eneste som betyr noe for meg er å leve best mulig så jeg kan leve lengst mulig for barnet mitt. Jeg er ikke redd for meg selv. 
 

En annen ting: det som hjalp meg å håndtere frykten var nettopp å tenke tanken helt ut og skjønne hva som ville skje dersom jeg ikke overlevde, vite hvilke personer som ville måtte spille en større rolle i barnets liv. Det gir meg fortsatt ro og trygghet å vite at verden kan fortsette uten meg. 

 

 

Anonymkode: f5785...9f0

Ts her.

Takk for et fint svar og godt svar. Setter pris på at du deler din opplevelse av å lignende situasjon. Det er litt godt å vite hvordan hun muligens har tenkt og opplevd hele situasjonen.
Så fint at du tenkte på omsorgspersoner rundt barnet, min mor har sikkert gjort det samme selv om jeg ikke har hatt en far. Men tanken er god

Anonymkode: 707d0...fa2

[AnonymBruker]

Nei, det hadde jo vært helt ubeskrivelig tragisk.

Når man får barn er det barnet hele livet og tilværelsen - på et nivå som ikke kan beskrives. Helt altoppslukende. 
 

Jeg kjenner mødre/fedre som har dødd fra sine små barn, og de som har overlevd.

De som har overlevd har utviklet PSTD. 
 

Instinktene ovenfor særlig små barn er veldig primalt og grunnleggende, så man får nok ett mål - og det er overlevelse for barnets skyld.

Kan jo ikke snakke for mammaen din, men barnets liv fremover hadde vært det eneste jeg hadde klart å fokusere på. 

Anonymkode: cec51...86a

[AnonymBruker]

Det har slått meg noen ganger at mamma på en rar måte var heldig, som døde så brått at hun aldri visste det. For det å vite at hun ville gå glipp av alt vi har opplevd i voksenlivet, barnebarns oppvekst, ville knekt henne. 

Men med småbarn så tror jeg frykten bunner i noe annet. At den først og fremst handler om at hun ikke skal være der å passe på, og gjøre alt for deg. Hva om du ser for deg hvor stolt hun hadde vært over den du tross alt har blitt, hva du har klart

Anonymkode: a1a06...a7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her.

Takk for utfyllende svar. Nei, dessverre ingen far

Anonymkode: 707d0...fa2

Hvem har du vokst opp hos?

Anonymkode: a406e...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts igjen. Hvordan er denne kjærligheten til eget barn? hvordan føles den?

Anonymkode: 707d0...fa2

Altoppslukende, intenst, ekstremt beskytterinstinkt.

Noen sier «barnet er ikke mitt alt, men jeg er alt for barnet».

Jeg elsker jo mannen min og har var nummer 1 før vi fikk barn. Men idet jeg ble gravid så ble alt annet jekket ned på andreplass og videre nedover.

Livet i magen var hele mitt liv, selv om jeg er en typisk «høyt utdannet kvinne med ambisjoner» osv. 

Men altså….ingenting kan slå den enestående følelsen av å få barn. Når jeg fødte og han kom ut så tenkte jeg bare sånn «shit, dette er det største øyeblikket jeg kan oppleve i mitt liv - jeg er mamma!».

Jeg har jo mange interesser og sitter jo ikle hver dag og bare «elsker tilværelsen», babytiden var tøff.

Men herregud, jeg kunne drept om noen satte mitt barns liv i fare. Og jeg hadde uten å blunke gitt mitt liv om det betød overlevelse for mitt barn. 
 

I ditt tilfelle tror jeg nok din mors bekymring var ubeskrivelig høy da hun var din eneste forelder. Så jeg vil tro hun håpet intenst at du skulle bli ivaretatt og få et så godt liv som mulig. 
 

Jeg tror egentlig ikke på liv etter døden osv, men jeg hadde jo ønsket at jeg på et via kunne vært med barnet mitt som en støtte livet ut. 
 

At h*n kunne følt en visshet om at det var en mamma som elsket så høyt som det går an. 
 

Vi foreldre har gjerne et intenst ønske og behov for å beskytte. Så det stod nok sterkt i din mor. 

Anonymkode: cec51...86a

[AnonymBruker]

Det moren din var opptatt av var deg, og hvordan det skulle gå med deg. Hun ville prøve å ordne det slik at du skulle få det bra. Stakkars henne, det var ekstra fælt at det ikke var en far i bildet som hun kunne stole på. 

Det hadde i det minst jeg. Selv om jeg var bekymret over at min mann reiste mye i jobben. Jeg var derfor opptatt av at han måtte skjønne at han måtte bytte jobb. Jeg var også opptatt av at sønnen min skulle få huske meg, at det ble tatt bilder av meg og av barnet og meg sammen. 

Sønnen min var 5 år da jeg fikk beskjed om at jeg hadde kreft med  spredning. Dette var om våren. Jeg spurte om jeg ville leve lenge nok til å få følge ham til hans første skoledag til høsten. Jeg fikk beskjed om at det ville jeg ikke.

Min mann var opptatt av å ordne det slik at jeg skulle få oppleve mest mulig før jeg døde. Men jeg var bare opptatt av hvordan det skulle gå med barnet mitt og mannen min etter min død. Jeg selv ble helt uviktig oppe i det hele. 

I en hel måned så trodde jeg at jeg skulle dø. Til nye underssøkelser viste at legene hadde tatt feil. Svulstene de hadde funnet var godartede, de var ikke spredning av en føflekkreft jeg hadde noen år tidligere. 

Anonymkode: 6529b...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Altoppslukende, intenst, ekstremt beskytterinstinkt.

Noen sier «barnet er ikke mitt alt, men jeg er alt for barnet».

Jeg elsker jo mannen min og har var nummer 1 før vi fikk barn. Men idet jeg ble gravid så ble alt annet jekket ned på andreplass og videre nedover.

Livet i magen var hele mitt liv, selv om jeg er en typisk «høyt utdannet kvinne med ambisjoner» osv. 

Men altså….ingenting kan slå den enestående følelsen av å få barn. Når jeg fødte og han kom ut så tenkte jeg bare sånn «shit, dette er det største øyeblikket jeg kan oppleve i mitt liv - jeg er mamma!».

Jeg har jo mange interesser og sitter jo ikle hver dag og bare «elsker tilværelsen», babytiden var tøff.

Men herregud, jeg kunne drept om noen satte mitt barns liv i fare. Og jeg hadde uten å blunke gitt mitt liv om det betød overlevelse for mitt barn. 
 

I ditt tilfelle tror jeg nok din mors bekymring var ubeskrivelig høy da hun var din eneste forelder. Så jeg vil tro hun håpet intenst at du skulle bli ivaretatt og få et så godt liv som mulig. 
 

Jeg tror egentlig ikke på liv etter døden osv, men jeg hadde jo ønsket at jeg på et via kunne vært med barnet mitt som en støtte livet ut. 
 

At h*n kunne følt en visshet om at det var en mamma som elsket så høyt som det går an. 
 

Vi foreldre har gjerne et intenst ønske og behov for å beskytte. Så det stod nok sterkt i din mor. 

Anonymkode: cec51...86a

Ts her takk for så fint svar. Det var en god beskrivelse på mamma-kjærlighet til barnet. Det er litt godt å lese hvor mye jeg har betydd for henne, men og leit det hun har gått igjennom da hun var syk. 

Det angående "At h*n kunne følt en visshet om at det var en mamma som elsket så høyt som det går an. " er noe som opptar meg veldig. Jeg har ingen slik figur i livet mitt. Jeg føler meg ikke så elsket, jeg har ingen trygg base. Og jeg skulle så indelig ønske jeg hadde en mamma. Jeg er 30 år, for de som lurer. 

Anonymkode: 707d0...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Altoppslukende, intenst, ekstremt beskytterinstinkt.

Noen sier «barnet er ikke mitt alt, men jeg er alt for barnet».

Jeg elsker jo mannen min og har var nummer 1 før vi fikk barn. Men idet jeg ble gravid så ble alt annet jekket ned på andreplass og videre nedover.

Livet i magen var hele mitt liv, selv om jeg er en typisk «høyt utdannet kvinne med ambisjoner» osv. 

Men altså….ingenting kan slå den enestående følelsen av å få barn. Når jeg fødte og han kom ut så tenkte jeg bare sånn «shit, dette er det største øyeblikket jeg kan oppleve i mitt liv - jeg er mamma!».

Jeg har jo mange interesser og sitter jo ikle hver dag og bare «elsker tilværelsen», babytiden var tøff.

Men herregud, jeg kunne drept om noen satte mitt barns liv i fare. Og jeg hadde uten å blunke gitt mitt liv om det betød overlevelse for mitt barn. 
 

I ditt tilfelle tror jeg nok din mors bekymring var ubeskrivelig høy da hun var din eneste forelder. Så jeg vil tro hun håpet intenst at du skulle bli ivaretatt og få et så godt liv som mulig. 
 

Jeg tror egentlig ikke på liv etter døden osv, men jeg hadde jo ønsket at jeg på et via kunne vært med barnet mitt som en støtte livet ut. 
 

At h*n kunne følt en visshet om at det var en mamma som elsket så høyt som det går an. 
 

Vi foreldre har gjerne et intenst ønske og behov for å beskytte. Så det stod nok sterkt i din mor. 

Anonymkode: cec51...86a

Ts her. Jeg håper det er et liv etter døden, at hun vet hvordan det går med meg, passer på meg. Føles så urettferdig å ikke ha henne her lenger. Jeg håper jeg kan møte henne igjen, men frykter at det aldri skjer.

Anonymkode: 707d0...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det moren din var opptatt av var deg, og hvordan det skulle gå med deg. Hun ville prøve å ordne det slik at du skulle få det bra. Stakkars henne, det var ekstra fælt at det ikke var en far i bildet som hun kunne stole på. 

Det hadde i det minst jeg. Selv om jeg var bekymret over at min mann reiste mye i jobben. Jeg var derfor opptatt av at han måtte skjønne at han måtte bytte jobb. Jeg var også opptatt av at sønnen min skulle få huske meg, at det ble tatt bilder av meg og av barnet og meg sammen. 

Sønnen min var 5 år da jeg fikk beskjed om at jeg hadde kreft med  spredning. Dette var om våren. Jeg spurte om jeg ville leve lenge nok til å få følge ham til hans første skoledag til høsten. Jeg fikk beskjed om at det ville jeg ikke.

Min mann var opptatt av å ordne det slik at jeg skulle få oppleve mest mulig før jeg døde. Men jeg var bare opptatt av hvordan det skulle gå med barnet mitt og mannen min etter min død. Jeg selv ble helt uviktig oppe i det hele. 

I en hel måned så trodde jeg at jeg skulle dø. Til nye underssøkelser viste at legene hadde tatt feil. Svulstene de hadde funnet var godartede, de var ikke spredning av en føflekkreft jeg hadde noen år tidligere. 

Anonymkode: 6529b...07e

Ts her. Vet min mamma håpa på at jeg kom til å huske henne, det har jeg blitt fortalt. er sårt at jeg ikke gjør det. Jeg har og bilder av henne, heldigivis, men siste tiden har jeg ikke noen bilder av henne og meg sammen.

Din historie er nok det nærmeste jeg kommer en forståelse og et innblikk i hennes site tanker og måneder sammen med deg. JEg setter så pris på at du deler din opplevelse.

Anonymkode: 707d0...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvem har du vokst opp hos?

Anonymkode: a406e...8e4

Ingen i familien kunne ta hånd om meg, så ble flyttet til et hjem via barnevernet

Anonymkode: 707d0...fa2