Mamma/mormor som ikke bryr seg

[AnonymBruker]

Jeg har i senere tid innsett at jeg har problemer i relasjonen med min mamma som jeg ikke vet om er forenelig med å bevare kontakten. Jeg er nå voksen, fått egne barn og min egen familie, men sliter veldig med at min egen mor ikke ønsker å være en del av livet vårt.

Kort fortalt var min mor alenemamma til meg(min far ble ferie-pappa for meg). Når jeg var to, fikk hun seg ny kjærste og sammen fikk de to barn. Han hadde også en fra før. Hele livet har jeg vært stebarnet. Stefar kunne gjøre ting som å tømme søppel på hodeputa mi og ikke la meg skifte sengklær. Dette som en konsekvens av at jeg ikke tømte søppelbøtta jeg hadde på rommet mitt. Jeg fikk ikke ha drikkeflaske på skrivepulten min(bare fordi?). Når han kom inn, og denne var på skrivepulten min, tømte han hele innholdet i flaska utover meg der jeg satt i stolen min. Lignende ting gjaldt ikke for mine småsøsken(hans biologiske barn). Mamma og stefar tok også med seg hele søskenflokken til syden, uten meg. Jeg fikk riktignok velge selv om jeg ville bli med, men stefar presenterte til meg at "han kunne kjøpe bilett til meg og, men det kosta over ti tusen kroner og det hadde vi egentlig ikke råd til". Dette er tre eksempler, av mange, som beskriver godt småting som i dag blir kategorisert som psykisk vold, og som har vært med på å forme meg og hvordan jeg reagerer på ting som skjer med meg i voksen alder. Ettersom at jeg hele livet har vært siste prioritet i nærmeste familie, er jeg i voksen alder veldig var på å føle meg glemt og ikke inkludert. Mamma har tatt ut skillsmisse etter 20år i ekteskapet. Hun har fått egen bolig og nå også ny kjæreste. Den nye kjæresten vil ikke treffe mamma sin familie(han er ikke "klar"), og når vi møtte han var han ikke intressert i å hilse. Hverken på meg, mannen min eller barna mine (barnehage og småskolealder). På tross av dette, er det ingen alarmklokker som ringer hos min mor. Hun er så opptatt av kjæresten sin at vi hører ingenting i fra henne. Vi hørte lite fra henne før hun fikk seg kjæreste(de to årene hun var singel), men enda mindre nå. Hun er rett og slett ikke interessert i å være mamma eller mormor. De gangene hun kommer til oss er hun mer opptatt av telefonen enn av oss. Og selvsagt skal det dokumenteres for kollegaer o.l at hun er med barnebarna. Sist hun var her, prøvde jeg å få gjort unna litt husarbeid i mens hun satt med barna som spiste kveldsmat. Det endte med at jeg bare måtte sette meg med bordet jeg og, ettersom at hun bare satt med telefonen framfor å snakke med barnebarna sine. 

Vi var nettopp på en hyttetur sammen med mamma sin side. Mamma sine foreldre var litt aktive med barna, mens mamma bare satt å strikket hele helgen. Først da jeg trua med å dra hjem, fordi jeg ikke var interessert i å sitte i en hytte og underholde barna fra morgen til kveld alene med mannen min når vi kan gjøre det enklere for oss selv med å dra hjem til barnas leker, la hun fra seg strikkepinnene i gode tretti minutter. 

Hunden som mamma hadde med stefaren min, bodde hos mamma noen netter fordi (eks)stefar skulle bort. Da vi kom på besøk til mamma, og barnet mitt ringte på døra, møtte mamma barnet mitt i døra med sur kjefte-stemme, hvor hun sa "du klarte ikke la være å ringe på nei??? Du bare måtte ringe på?? Nå håper jeg at hunden ikke starter å bjeffe!!". Da kom jeg på at jeg hadde fått melding med mamma om å ikke ringe på, men dette ble glemt på vei opp til døra(stress, lite søvn osv. U know- småbarnstiden). Det endte nesten med at vi snudde i døra fordi barnet mitt ikke ville inn til egen mormor. 

En annen gang hadde hun ryddet bort alt på tvbenken til vi kom, for hun takler ikke at barna er borti pyntetingene hennes. Fjernkontrollen havna opp på ei vegghylle. Da mamma skulle bytte kanal på tven, og ikke fant igjen kontrollen, ble hun sur og sa "sånn skjer når alt må ryddes unna for å få ligge i fred!", fremfor begge barna og meg og mannen min. 

Jeg har lest mye på nettet om folk som står i lignende situasjoner- og opplever at man får til svar at foreldre ikke har noen plikt til å stille opp når egne barn har blitt voksne. Men... dette kan ikke være vanlig? 

Jeg sendte forøvrig melding til mamma på lørdag om at det nå var en månde siden sist hun hadde møtt egne barn og barnebarn. Og spørte om det ikke var noe i henne som ønska å være en god mamma og mormor. Fikk ikke svar- så sendte en melding på søndag om at nå var det nok,-vi ønsker ikke å ha henne i libet lenger. Jeg ønsker å skjerme barna mine rett og slett. Fortsatt ikke hørt noe fra henne, og det er SÅ vondt.

 

Anonymkode: abce8...152

[AnonymBruker]

Dette høres veldig merkelig ut. Ja, jeg mener din oppførsel. Fatter ikke hvorfor du ønsker å være så mye sammen med en sånn mor? Hun er som hun er, du kan selvsagt ikke forandre henne. Her ville jeg holdt avstand, ikke tvunget meg på.

Anonymkode: d60dd...9f6

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er vondt at moren din ikke er den mammaen du ønsker deg, og den hun burde vært!

Men du kan ikke endre henne. Punktum. Og det er verken din feil eller ditt ansvar.

Jeg ville bare latt være å ta kontakt uten å si noe mer om det. Skulle hun ta kontakt, si at det ikke passer.

Men du har brukt så mye energi og krefter på å tenke på henne, være med henne osv. Slutt med det. Hun endrer seg ikke av den grunn, og det er bortkastet sløsing av energi for deg. Lev livet ditt videre uten henne. Selv om det er et tap for deg, så er tapet hennes definitivt størst.

Anonymkode: e99bd...b71

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig for meg å forstå hvorfor du «klamrer» deg til dette menneske som har født deg når det bare skaper vonde følelser. Du har jo din egen familie. 
Sende anklagende melding ala «nå er det en måned siden du har sett dine barn/barnebarn» når hun ikke tilfører deg og familien noe positivt? 
Synes det er litt urasjonell oppførsel fra deg når du har erfart at genuin interesse og glede ikke er der.

Anonymkode: a1276...5e3

[AnonymBruker]

Skjønner ikke at du ikke har kuttet kontakt for lenge siden. Hun lar en mann komme å være psykisk voldelig mot sitt eget barn, hun kutter kontakt med familien fordi en ny mann ikke ønsker kontakt? Det burde ringe noen røde bjeller her.

Du har prøvd å ha et forhold til din mor og la barna få et forhold til sin mormor. Det er tydelig at dette er ensidig, så hvorfor utsette deg og din familie for dette? 
Jeg hadde sendt en lang melding, skriv det du har skrevet her. Hvordan oppveksten var for deg, alle forsøkene du har gitt for å ha et forhold til henne men at det nå er nok. Dere prøver å ha en relasjon, men alt dere får tilbake er avvisning, kjeft og dårlig samvittighet? Jeg hadde hvertfall holdt ungene mine langt borte fra det dårlige forholdet der.

Prioriter din egen familie, de som ønsker et forhold til dine barn har selv ansvar for å bygge den relasjonen. 
Jeg har ikke et godt forhold til min søsters barn fordi hun møtte opp på døra mi eller inviterte meg på besøk, det var JEG som x antall i uken kom på besøk, hentet i bhg når jeg hadde ledig tid, hadde dem på overnatting når det passet og generelt bare var tilstede fra de var nyfødte. Eller mine foreldre som har godt forhold til mine barn, fordi jeg under en heftig periode med sykt barn hadde behov for mye, mye hjelp. Fordi de ønsket å hjelpe meg.

Anonymkode: 02e95...200

[Biloba]

Hun har det ikke i seg å være et godt medmenneske. Ikke et ok medmenneske heller.

Alle ønsker å bli sett og elsket av sine foreldre og at egne barn skal bli sett og elsket av øvrig familie.

Med den kvinnen er det dessverre ikke mulig. 

Dere kommer alle bare mer i minus om dere fortsetter å ha kontakt. 

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Fikk ikke svar- så sendte en melding på søndag om at nå var det nok,-vi ønsker ikke å ha henne i libet lenger. Jeg ønsker å skjerme barna mine rett og slett. Fortsatt ikke hørt noe fra henne, og det er SÅ vondt.

For det første så er du i din fulle rett å kutte kontakten hvis du vil. Du skylder henne ikke noe. Men når du har kutta kontakten så har du kutta kontakten. Da er det ikke meninga at du skal høre noe mer.

Jeg leste en gang at det er vanlig at barn av dysfunksjonelle foreldre venter på at den "virkelige foreldreren" skal tre fram.  Som om de vonde tingene med forelderen bare er en maske eller et kostyme de kan ta av seg og at det er et snilt menneske under. Dette håpet er nødvendig for å kunne holde ut. Men på ett eller annet tidspunkt må man kvitte seg med denne ideen. Den mora du har kjent hele livet er det mennesket hun er innerst inne. Hun kommer ikke til å bli den mora du fortjente og skulle ønske hun var.

Og siden du stadig vekk blir skuffa så tror jeg ikke du har kommet deg dit at du har akseptert at hun aldri kommer til å bli noe annet. Jeg tror du etterhvert får det bedre når du kvitter deg med håpet, for da slipper du disse stadige skuffelsene.

[AnonymBruker]

Hei TS

Jeg ser mine foreldre en gang i året, eller annen hvert år. De bor på en annen del av landet. Det er ikke noe veldig dramatisk med det. De er ikke perfekt, og jeg er heller ikke det. Jeg kan komme med en lidelsehisiorie når det gjelder dem, Eller jeg kan fokusere på de er der og vi tidvis har det veldig koselig når vi møtes. Ettersom de kun ser barna mine en gang i året og over flere dager, så har de også et savn. Hadde jeg sendt en slik dramatisk melding til min mor, så vet jeg ikke om hun hadde svart heller..

Du er voksen. Du forteller om stefaren din som hev søppel på puta di, - vel, jeg har opplevd verre med min egen far. For å si det slik. Du forteller ingenting om din mor fra oppveksten. Antar hun ikke gjorde noe da? Bortsett fra å bli forlatt av din far og finne seg en mann som ikke helt greide å inkludere deg i alt. 

Så er det jo trist at din mor ikke kan nyte barnebarna sine og sitter som en annen ungdom på mobilen. Det er jo latterlig. Hun høres ut som hun heller vil fortsette å tulle med menn enn å finne roen med seg selv. Hun har gjerne ikke den roen. Men nå er hun ferdig med barn...så hun kan jo velge selv. Hun vil vel gjerne ikke bli gammel alene..?? 

Ro deg ned, og reim inn dramatikken 90 %. La moren din ta kontakt selv. Du trenger ikke henne (dvs - vi trenger alle vår mor uansett hvor gammel vi er) ...men du trenger ikke henne i hverdagen. La henne finne ut av at hun faktisk har lyst å være med dere, se barnebarna sin...se deg. Imellomtiden så jobber du med egne forventninger til din mor. Godta at hun er som hun er. Hun har sine dårlige sider, men hun har helt sikkert gjort mye for deg gjennom årene. Som mor selv- så vet du jo det. 

En dag sitter du gjerne selv alene med barna dine. Du vet jo ikke hva som skjer. Du vet ikke hvordan du reagerer da, ungene dine reagerer osv. Hvilken mann du eventuelt hadde møtt. Hun trodde jo sikkert hun gjorde det beste da hun ble sammen med stefaren din. Slik ble det ikke for deg. 

Jeg bare tenker at ingen av oss er perfekt. Dine barn vil kanskje heller ikke synes du er perfekt, når den tid kommer.

Anonymkode: 0ed85...da4