Mannen min synes jeg er for kontrollerende

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Han har en del traumer fra oppveksten og for 12 år siden var han utro, jugde mye til meg og levde destruktivt. Han kunne bli borte hele natten uten å svare i tlf. Jeg endte med å gå i "sirkel" hjemme og var våken hele natten. Det var grusomt og det skjedde flere ganger. Jeg har også en del traumer fra min oppvekst som mest sannsynlig gjør at jeg aksepterer mer grenseoverskridende oppførsel enn andre. Jeg kjente han innerst inne, viste at han elsket meg og håpet at han skulle bli bedre. Jeg flyttet fra ham etter denne perioden, tok han tilbake og han gjorde store endringer. Vi gikk i terapi og han ble mye bedre. Jeg klarte å tilgi ham efterhvert pga innsatsen og endringen han gjorde. 

Etter alt som skjedde i fortiden så har jeg blitt "årvåken" jeg ksn kjenbe veldig på stemning, og nok litt på leiting etter om noe er som det ikke skal være. Jeg kan være kontrollerende og mannen min blir sliten av det. Jeg ønsker også å stoppe med det, men jeg blir litt sånn at jeg ønsker å være i "forkant"

Nå er jeg gravid med vårt første barn. Jeg har ventet i mange år for jeg ville være helt trygg på at vi var på et godt sted. Nå i graviditeten er jeg ekstra følsom og sårbar og frykten for å bli forlstt sterkere. Mannen min har vært veldig tålmodig, men her om dagen ble han rasende og sa at han føler seg "overvåket" og at jeg jakter på han og at han prøver å finne en vei ut. Jeg vet at han ikke vil gå og at han bruker sterke ord fordi han vil at jeg skal ta meg sammen, men hvordan gjør jeg det? Jeg har vært i "beredskap" hele livet. 

Anonymkode: 74e15...d44

[AnonymBruker]

Menn trenger oppdragelse og å bli kontrollert.. Og det er til deres eget beste. 

Anonymkode: be0ef...de7

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Menn trenger oppdragelse og å bli kontrollert.. Og det er til deres eget beste. 

Anonymkode: be0ef...de7

Er ikke helt enig med deg, jeg ønsker jo ikke å kvele ham heller. Jeg ønsker jo at han også sksl ha det bra

Anonymkode: 74e15...d44

[Hjelpsom]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Han har en del traumer fra oppveksten og for 12 år siden var han utro, jugde mye til meg og levde destruktivt. Han kunne bli borte hele natten uten å svare i tlf. Jeg endte med å gå i "sirkel" hjemme og var våken hele natten. Det var grusomt og det skjedde flere ganger. Jeg har også en del traumer fra min oppvekst som mest sannsynlig gjør at jeg aksepterer mer grenseoverskridende oppførsel enn andre. Jeg kjente han innerst inne, viste at han elsket meg og håpet at han skulle bli bedre. Jeg flyttet fra ham etter denne perioden, tok han tilbake og han gjorde store endringer. Vi gikk i terapi og han ble mye bedre. Jeg klarte å tilgi ham efterhvert pga innsatsen og endringen han gjorde. 

Etter alt som skjedde i fortiden så har jeg blitt "årvåken" jeg ksn kjenbe veldig på stemning, og nok litt på leiting etter om noe er som det ikke skal være. Jeg kan være kontrollerende og mannen min blir sliten av det. Jeg ønsker også å stoppe med det, men jeg blir litt sånn at jeg ønsker å være i "forkant"

Nå er jeg gravid med vårt første barn. Jeg har ventet i mange år for jeg ville være helt trygg på at vi var på et godt sted. Nå i graviditeten er jeg ekstra følsom og sårbar og frykten for å bli forlstt sterkere. Mannen min har vært veldig tålmodig, men her om dagen ble han rasende og sa at han føler seg "overvåket" og at jeg jakter på han og at han prøver å finne en vei ut. Jeg vet at han ikke vil gå og at han bruker sterke ord fordi han vil at jeg skal ta meg sammen, men hvordan gjør jeg det? Jeg har vært i "beredskap" hele livet. 

Anonymkode: 74e15...d44

Jeg har vært på "begge" sider av hva du forteller her. Jeg har egentlig bare ett råd. Dere må få ekstrern hjelp. Både på egenhånd med å lære å takle fortiden deres og sammen for å lære å stole på hverandre og kommunisere sammen. Dere skal nå få barn og skal veldig sannsynlig igjennom et par år med store utfordringer og etter det begge forholde dere til at dere nå er 3 og ikke 2. 

Søk hjelp hos psykolog hver av dere og kom dere på Fvk sammen, og eller samlivsterapaut. Dette må dere få ordnet opp i for sånn som du legger det fram så vil det ikke bli bedre, bare verre om dere ikke tar grep.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Menn trenger oppdragelse og å bli kontrollert.. Og det er til deres eget beste. 

Anonymkode: be0ef...de7

Hadde ikke tatt dette svaret særlig seriøst. Oppfatter det som ironi. Menn trenger ikke å kontrolleres mer enn kvinner gjør, og det er nok det som er ment med innlegget.

Anonymkode: 32e88...820

[AnonymBruker]

Useless skrev (3 minutter siden):

Jeg har vært på "begge" sider av hva du forteller her. Jeg har egentlig bare ett råd. Dere må få ekstrern hjelp. Både på egenhånd med å lære å takle fortiden deres og sammen for å lære å stole på hverandre og kommunisere sammen. Dere skal nå få barn og skal veldig sannsynlig igjennom et par år med store utfordringer og etter det begge forholde dere til at dere nå er 3 og ikke 2. 

Søk hjelp hos psykolog hver av dere og kom dere på Fvk sammen, og eller samlivsterapaut. Dette må dere få ordnet opp i for sånn som du legger det fram så vil det ikke bli bedre, bare verre om dere ikke tar grep.

Enig i dette. Etter 12 år, tenker jeg at det er du ts som trenger hjelp til å slippe opp. Du kommer til å få det helt forferdelig når barnet blir født, hvis du skal ha kontroll på mann, barn, hus, hjem, jobb osv osv. 

Du skriver ikke hvor gammel du er, men sier at du har ventet lenge med å få barn. Så la oss si at du er 35 år. Dvs at din mann var ca 23 da han var utro, dere har vært sammen siden dere var ca 20 år. Jeg vil nesten si at det er normalt å begå feiltrinn i så ung alder, og at det din mann gjorde mer vitner om ung alder, enn et personlighetstrekk. 

For barnet og deres egen skyld, søk hjelp. Men ikke legg alt over på din mann. Se også din egen rolle i dette - for slik du beskriver deg selv, er det du som er destruktiv, ikke din mann.

Anonymkode: 32e88...820

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Enig i dette. Etter 12 år, tenker jeg at det er du ts som trenger hjelp til å slippe opp. Du kommer til å få det helt forferdelig når barnet blir født, hvis du skal ha kontroll på mann, barn, hus, hjem, jobb osv osv. 

Du skriver ikke hvor gammel du er, men sier at du har ventet lenge med å få barn. Så la oss si at du er 35 år. Dvs at din mann var ca 23 da han var utro, dere har vært sammen siden dere var ca 20 år. Jeg vil nesten si at det er normalt å begå feiltrinn i så ung alder, og at det din mann gjorde mer vitner om ung alder, enn et personlighetstrekk. 

For barnet og deres egen skyld, søk hjelp. Men ikke legg alt over på din mann. Se også din egen rolle i dette - for slik du beskriver deg selv, er det du som er destruktiv, ikke din mann.

Anonymkode: 32e88...820

Min mann er 43 og jeg er 37. 

Jeg legger absolutt ikke alt over på min mann og jeg er helt enig om at det er jeg som må slippe opp nå. Jeg ønsker jo at han også skal ha det bra. Til info jeg bruker aldri fortiden imot ham når vi har uenigheter. Jeg valgte å tilgi ham for det og tar dette aldri opp. (Også fordi jeg ikke føler at vi har noe Uoppgjort fra fortiden) Jeg vet at det er kun jeg som må jobbe med meg selv nå. 

Anonymkode: 74e15...d44

[Hjelpsom]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

annen min har vært veldig tålmodig, men her om dagen ble han rasende og sa at han føler seg "overvåket" og at jeg jakter på han og at han prøver å finne en vei ut. Jeg vet at han ikke vil gå og at han bruker sterke ord fordi han vil at jeg skal ta meg sammen, men hvordan gjør jeg det? Jeg har vært i "beredskap" hele livet. 

Vil tro at dere nå er "klare" for en ny runde med samtaler. For det at han er "dratt" så langt at han blir rasende og bruker sterke ord betyr at han kanskje er på bristepunktet. Det kan jo hende at det endrer seg om du gjør endringer, men det kan jo hende at det nå er gått så langt at dere begge trenger hjelp igjen. Dere har jo gått i terapi tidligere og fått ordnet opp, hvorfor ikke ta en runde til?🤔

[AprilLudgate]

Her er det bare å bestille time på FVK, og individuell terapi til begge to.

Om ikke for forholdets del, så for barnets del.

Dere har begge traumer som påvirker grunnleggende deler i livet - i sterk grad. 
 

Og dette vil forsterkes kraftig når dere får en baby/barn i hus som krever mer krefter enn man stort sett har. Da står ingenting igjen til å håndtere grums, og det er grunnen til at endel ender opp med samlivsbrudd/fødselsdepresjon osv. 

Så her er det bare å brette opp ermene og komme igang. 

[Hjelpsom]

1 minutt siden, AprilLudgate said:

Her er det bare å bestille time på FVK, og individuell terapi til begge to.

Om ikke for forholdets del, så for barnets del.

Dere har begge traumer som påvirker grunnleggende deler i livet - i sterk grad. 
 

Og dette vil forsterkes kraftig når dere får en baby/barn i hus som krever mer krefter enn man stort sett har. Da står ingenting igjen til å håndtere grums, og det er grunnen til at endel ender opp med samlivsbrudd/fødselsdepresjon osv. 

Så her er det bare å brette opp ermene og komme igang. 

Kunne ikke vært mere enig. For å bruke meg selv som eksempel så er jeg overbevist om at jeg og min eks ikke innså dette og jobbet nok med det. Vi holdt i 11 år etter at barnet kom, men så krasjet alt og mye pga tidligere "issues" og at vi aldri håndterte de tingene i tilstrekkelig grad og bare dro det med oss til det til slutt ble for mye.🙄

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

men hvordan gjør jeg det? Jeg har vært i "beredskap" hele livet. 

Som flere nå har skrevet - her kreves det profesjonell hjelp. Denne tråden kan ikke hjelpe deg, kun bekrefte det du allerede vet.

Og kanskje derfor lager du en tråd her, for da har du fortsatt kontroll. Du kan velge å følge rådene, eller la være. Følelsesmessig, her og nå, er det siste det lettelse. Det er aldri enkelt å møte seg selv i døren og gjøre store endringer i ens måte å takle utfordringer på.

Men ønsker du at ektekapet ditt skal vare, og det på en god måte, og at barnet ditt skal ha foreldre som samarbeider godt om det å være foreldre, så må du gå over den terskelen ts!

Ønsker deg, mannen din og barnet masse lykke til. Og husk - når du er nede kan det faktisk bare gå en vei - opp!!! 

Anonymkode: 32e88...820

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er aldri enkelt å møte seg selv i døren og gjøre store endringer i ens måte å takle utfordringer på.

Men ønsker du at ektekapet ditt skal vare, og det på en god måte, og at barnet ditt skal ha foreldre som samarbeider godt om det å være foreldre, så må du gå over den terskelen ts!

Godt poeng, Ts bør ikke gjøre som meg, å innse hva som må gjøres etter at bruddet er et faktum. Det er gode endringer ja, men det bringer ikke tilbake det man har tapt og angeren sitter dypt, og den skadelidende er barnet!

Ta tak i dette nå, venter du så er det for sent

[AnonymBruker]

Dere trenger begge overskudd til å ta dere av babyen som kommer. Søk hjelp! Og noe av dette er nok svangerskapshormoner.

Anonymkode: 725e2...47b

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Han har en del traumer fra oppveksten og for 12 år siden var han utro, jugde mye til meg og levde destruktivt. Han kunne bli borte hele natten uten å svare i tlf. Jeg endte med å gå i "sirkel" hjemme og var våken hele natten. Det var grusomt og det skjedde flere ganger. Jeg har også en del traumer fra min oppvekst som mest sannsynlig gjør at jeg aksepterer mer grenseoverskridende oppførsel enn andre. Jeg kjente han innerst inne, viste at han elsket meg og håpet at han skulle bli bedre. Jeg flyttet fra ham etter denne perioden, tok han tilbake og han gjorde store endringer. Vi gikk i terapi og han ble mye bedre. Jeg klarte å tilgi ham efterhvert pga innsatsen og endringen han gjorde. 

Etter alt som skjedde i fortiden så har jeg blitt "årvåken" jeg ksn kjenbe veldig på stemning, og nok litt på leiting etter om noe er som det ikke skal være. Jeg kan være kontrollerende og mannen min blir sliten av det. Jeg ønsker også å stoppe med det, men jeg blir litt sånn at jeg ønsker å være i "forkant"

Nå er jeg gravid med vårt første barn. Jeg har ventet i mange år for jeg ville være helt trygg på at vi var på et godt sted. Nå i graviditeten er jeg ekstra følsom og sårbar og frykten for å bli forlstt sterkere. Mannen min har vært veldig tålmodig, men her om dagen ble han rasende og sa at han føler seg "overvåket" og at jeg jakter på han og at han prøver å finne en vei ut. Jeg vet at han ikke vil gå og at han bruker sterke ord fordi han vil at jeg skal ta meg sammen, men hvordan gjør jeg det? Jeg har vært i "beredskap" hele livet. 

Anonymkode: 74e15...d44

Hvorfor?

Hvorfor?

Hvorfor?

[AnonymBruker]

Hans skyld når han var utro. Da er det å bli kontrollerende helt naturlig, han må bare finne seg i konsekvensen han selv har skapt 

Anonymkode: 940b5...cfd

[AprilLudgate]

Useless skrev (3 timer siden):

Kunne ikke vært mere enig. For å bruke meg selv som eksempel så er jeg overbevist om at jeg og min eks ikke innså dette og jobbet nok med det. Vi holdt i 11 år etter at barnet kom, men så krasjet alt og mye pga tidligere "issues" og at vi aldri håndterte de tingene i tilstrekkelig grad og bare dro det med oss til det til slutt ble for mye.🙄

Ja, det er begrenset hvor mye og lenge man kan gå i meningsløse sirkler før begeret renner over for godt. 
 

Og TS her roter rundt 12 år etter.