Erfaring med unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Dere som har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, hvordan opplever dere dette? Hva slags behandling har du fått? Hvordan fungerer du i hverdagen?

Jeg er under utredning, men mye peker i retning av at jeg har denne typen personlighetsforstyrrelse, i tillegg til angst og depresjon. Jeg har fått noe informasjon av psykologen og lest en del selv, men vil gjerne høre hvordan det er å leve med dette? Er det håp, liksom? Er veldig bekymret for fremtiden og akkurat nå føles det nesten litt uoverkommelig.
 

Anonymkode: 0cf6b...21e

[AnonymBruker]

Fikk denne diagnosen i tidlig tyveårene. Fungerer dessverre ganske dårlig sett bortifra at jeg er i jobb, men sosialt så har det alltid gått dårlig. Har ingen venner, aldri hatt kjæreste osv. Jeg gikk 1år i behandling som besto av time annenhver uke og masse bytter av behandlere og ingen kontinuitet. Var ikke noe vits. Har begynt å sjekke ut privat psykolog,men usikker hva en psykolog kan gjøre egentlig for er jo bare slik man er skapt. 

Anonymkode: d89d5...eae

[AnonymBruker]

Jeg har den og er ufør men ikke kun pga den, har også andre sykdommer. Det går egentlig greit. Jeg justerer dagene etter dagsform. Det er viktig å komme seg ut, gjøre hverdagslige ting, våge å stå i det men ikke presse så mye at jeg kommer utenfor toleransevinduet. Har ikke fått behandling

Anonymkode: f826b...795

[AnonymBruker]

Har vel traumer i bunn men  slår også ut på unnvikende pf. Er konfliktsky i endel sammenhenger, liker IKKE å ta plass, liker helst "krangler" via sms eller mail. Blir for voldsomt "in person". Er grundig relasjonsskadd så sliter med langvarige relasjoner. Har utdanning,  hadde jobb, hadde samboer, har barn og vil aller helst bare isolere meg men kan ikke pga barna. Er i emosjonsfokusert terapi. Hatt endel fremgang sammenlignet med annen terapi. Er uføretrygd pga diverse slitasjeskader som tungt traumatiserte gjerne har.

Anonymkode: 3d88d...1a7

[AnonymBruker]

Hei! 

 

Jeg vil gjerne svare deg selvom jeg selv ikke har en personlighetsforstyrrelse. Min samboer har en kombinert borderline/ unnvikende PF. 

Det fins hjelp for deg, men det kan være vanskelig å nå igjennom. Mitt inntrykk er at personlighetsforstyrrelser generelt sett blir i stor grad oversett og stigmatisert i helsevesenet. DPS skal være gode på dette, det er også personlighetspol på Ullevål.

I hovedsak får man tilbud om ukentlige polikliniske samtaler med psykolog. I perioder med høyt symptomtrykk kan det være aktuelt med innleggelse. Det som er vanskelig er jo gjerne at man må stå på krava og aktivt be om hjelp, noe som ikke alltid lar seg kombinere med sykdomsbilde.

Samboeren min er i 50% jobb. Sosialt sett så strever han, og fra min side har jeg jo følt jeg har måttet være veldig forståelsesfull. Vi har nå fått det til å fungere på ett vis, men er tidvis ganske turbulent og vanskelig. 

Vet ikke hva situasjonen din er, men om du er i jobb så be gjerne hjelp av Nav til å stå i jobben din om du opplever det vanskelig. Hvis du ikke er i jobb så tenker jeg det beste for deg er å være i aktivitet i ditt eget tempo. Finn ut av hva slags tilbud som er i ditt nærområde. Fontenehuset eller noe lignende.

Anonymkode: 2b756...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Fikk denne diagnosen i tidlig tyveårene. Fungerer dessverre ganske dårlig sett bortifra at jeg er i jobb, men sosialt så har det alltid gått dårlig. Har ingen venner, aldri hatt kjæreste osv. Jeg gikk 1år i behandling som besto av time annenhver uke og masse bytter av behandlere og ingen kontinuitet. Var ikke noe vits. Har begynt å sjekke ut privat psykolog,men usikker hva en psykolog kan gjøre egentlig for er jo bare slik man er skapt. 

Anonymkode: d89d5...eae

Håper du gir privat psykolog et forsøk. Sender gode tanker.

Anonymkode: 0cf6b...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har den og er ufør men ikke kun pga den, har også andre sykdommer. Det går egentlig greit. Jeg justerer dagene etter dagsform. Det er viktig å komme seg ut, gjøre hverdagslige ting, våge å stå i det men ikke presse så mye at jeg kommer utenfor toleransevinduet. Har ikke fått behandling

Anonymkode: f826b...795

Kan jeg spørre om du ikke har fått tilbud om behandling, eller har du ikke ønsket det?

Anonymkode: 0cf6b...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Har vel traumer i bunn men  slår også ut på unnvikende pf. Er konfliktsky i endel sammenhenger, liker IKKE å ta plass, liker helst "krangler" via sms eller mail. Blir for voldsomt "in person". Er grundig relasjonsskadd så sliter med langvarige relasjoner. Har utdanning,  hadde jobb, hadde samboer, har barn og vil aller helst bare isolere meg men kan ikke pga barna. Er i emosjonsfokusert terapi. Hatt endel fremgang sammenlignet med annen terapi. Er uføretrygd pga diverse slitasjeskader som tungt traumatiserte gjerne har.

Anonymkode: 3d88d...1a7

Håper at den typen terapi fortsetter å gjøre deg godt.

Anonymkode: 0cf6b...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hei! 

 

Jeg vil gjerne svare deg selvom jeg selv ikke har en personlighetsforstyrrelse. Min samboer har en kombinert borderline/ unnvikende PF. 

Det fins hjelp for deg, men det kan være vanskelig å nå igjennom. Mitt inntrykk er at personlighetsforstyrrelser generelt sett blir i stor grad oversett og stigmatisert i helsevesenet. DPS skal være gode på dette, det er også personlighetspol på Ullevål.

I hovedsak får man tilbud om ukentlige polikliniske samtaler med psykolog. I perioder med høyt symptomtrykk kan det være aktuelt med innleggelse. Det som er vanskelig er jo gjerne at man må stå på krava og aktivt be om hjelp, noe som ikke alltid lar seg kombinere med sykdomsbilde.

Samboeren min er i 50% jobb. Sosialt sett så strever han, og fra min side har jeg jo følt jeg har måttet være veldig forståelsesfull. Vi har nå fått det til å fungere på ett vis, men er tidvis ganske turbulent og vanskelig. 

Vet ikke hva situasjonen din er, men om du er i jobb så be gjerne hjelp av Nav til å stå i jobben din om du opplever det vanskelig. Hvis du ikke er i jobb så tenker jeg det beste for deg er å være i aktivitet i ditt eget tempo. Finn ut av hva slags tilbud som er i ditt nærområde. Fontenehuset eller noe lignende.

Anonymkode: 2b756...ba3

Det er nyttig å høre fra ditt ståsted. Takk!

Jeg er i jobb. Det er nok bra for meg, men opplever det også som veldig krevende. Det kan være det er en god idé å snakke med NAV, ja.

Anonymkode: 0cf6b...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Kan jeg spørre om du ikke har fått tilbud om behandling, eller har du ikke ønsket det?

Anonymkode: 0cf6b...21e

Jeg fikk ikke tilbud om behandling, dps her jeg bor har ikke ressurser til å behandle oss så de skriver at vi er behandlingsressistente.

Anonymkode: f826b...795

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg fikk ikke tilbud om behandling, dps her jeg bor har ikke ressurser til å behandle oss så de skriver at vi er behandlingsressistente.

Anonymkode: f826b...795

Herregud. Er det mulig?

Anonymkode: 0cf6b...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Herregud. Er det mulig?

Anonymkode: 0cf6b...21e

Ja når de har en psykolog, en lege og resten er psykiatriske sykepleiere så har de ikke tid til å gi behandling i 3 år.

Anonymkode: f826b...795

[AnonymBruker]

Jeg har det. Jeg fungerer fordi jeg har en jobb hvor jeg ikke trenger være så mye sammen med folk. Da såfall kun 1 eller 2 personer om gangen. Og ikke hele tiden.  Kun jobb om natten da det er mindre folk. Så jeg blir tilkalt om en pasient trenger hjelp. Da spiller jeg rollen min som omsorgsfull sykepleier og så går  jeg igjen når pasienten har fått det den trenger. Siden det er natt er det sjeldent pasientene trenger meg så lenge om gangen med mindre det er noe akutt eller alvorlig.

Sliter med å mingle med kolleger, men det går om det bare er 5 min om gangen og da helst ikke i for mange omganger. Blir det for lenge blir jeg sliten og overtenker. Tenker at nå er jeg avslørt som den kjedelige personen jeg føler meg. Etter en vakt med mye sosialt får jeg ikke sove etterpå fordi tankene gjerne spinner på hva jeg sa og hvordan jeg oppførte meg.

Jeg var nesten 40 år før jeg fikk en samboer som utrolig nok likte meg som jeg var. Jeg hadde aldri vært i ordentlig forhold før. Holdt potensielle kjærester på avstand slik at de ikke skulle skjønne at jeg ikke var så fantastisk som de kanskje trodde jeg kunne være. Ble noen for frempå avviste jeg dem totalt og brøt all kontakt.

Samboeren jeg har i dag klarte kunsten å lirke seg inn på meg litt etter litt. Plutselig vant han hjertet mitt og etter 2 år  turte jeg å slippe ham helt inn på meg. Nå lever vi sammen i tosomhet med to små og jeg trives med familielivet. Det er likevel veldig utfordrende med alt det sosiale rundt som det innebærer ved å ha barn og være forelder. Mingling med foreldre til barnas venner, i barnehagen, foreldremøter osv. I en alder av 45 har jeg fått ganske mye sosial trening etterhvert…men blir liksom aldri kurert uansett hvor mye jeg eksponeres for ulike mennesker. Jeg er like usikker og føler like sterkt ubehag. Det er jo derfor det blir en forstyrrelse. Og en personlighetsforstyrrelse kan aldri bli 100% kurert. Slik er det jo ved de fleste psykiske sykdommer. Men symptomer ved personlighetsforstyrrelser kan jo heller ikke medisineres. Medisiner mot sosial fobi virker ingenting er min erfaring. Gjetter på at de gambler på placebo effekt hos noen pasienter her. 
 

Selv har jeg fått tilbud om terapi i ett par omganger i løpet av livet, men har vært uheldig med kjemien med terapeutene. Nå har jeg derimot fått en psykiater med offentlig støtte som er fantastisk. Tror jeg fikk denne hjelpen fordi legen skrev bra henvisning, der jeg passet på å være tydelig på hva jeg slet med uten å holde noe tilbake. Ikke minst fikk med et tydelig mål på hva jeg ville oppnå med terapi. At jeg ville beholde jobben og evt skaffe meg litt verktøy til å kanskje kunne håndtere andre mer normale og sosiale jobber. Foreløpig opplever jeg egentlig heller å få god støtte i å ha funnet en jobb som passer for meg og mine sosiale issues.  Og hun fokuserer på hvordan jeg kan leve nest mulig til tross for at jeg er sosialt unnvikende/engstelig. 

Anonymkode: c63d6...a66

[AnonymBruker]

Vil bare si at om du får diagnosen forbedrer eller forverrer jo ingenting. De skriver den på et papir hvis det viser seg at du allerede har den, og antakelig har hatt den iallfall veldig lenge. Det forandrer jo ingenting, annet enn at du nå kan få skreddersydd behandling og hjelp som passer spesielt godt for akkurat den diagnosen. Altså er jo å få diagnosen til hjelp om du faktisk har den!

Anonymkode: 7ec7f...3e4

[AnonymBruker]

Fontenehuset passer ikke for mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse. På Fontenehuset må man fungere i et stort fellesskap med andre mennesker og det forventes at man er noenlunde pratsom og positiv. Der må man også bidra aktivt når man er tilstede på huset. Er man meget sjenert eller innadvendt, bør man heller finne noe annet enn Fontenehuset  

(Og nei, jeg er ikke ansatt). 

Anonymkode: 7faf1...c0b

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen, men ble ikke tilbudt noe særlig da jeg var hos dps, ble bare anbefalt gruppetimer privat, og selv om jeg kan se hvorfor det er bra for folk med unnvikende kom jeg meg aldri så langt til å søke meg inn på noe sånt. Nå er jeg i en bedre periode føler jeg, og klarer ikke helt å se hvordan en psykolog kan hjelpe meg lenger. Har alltid hatt jobb, inntil nå, så fremover kommer vel den store testen som sier noe om meg i normale jobbsettinger og nye omgivelser.

Anonymkode: fee79...046

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen. Ble overført til DPS og ble kastet ut etter 4 uker fordi jeg ikke var syk nokk til å få hjelp(har dystemi, +annen personlighetsforstyrrelse og spiseforstyrrelser itillegg).Den eneste "behandlingen" dem kunne tilby var å henvise meg til gruppesamtaler der man får informasjon om diagnosene sine. Takket ja til dette da det var det eneste jeg ble tilbudt. Fikk avslag og dem ville ikke sette meg på venteliste pga lang ventetid.

Måtte trygle behandleren min på DPS om å få hjelp. Dem ville bare kaste meg ut uten noen plan videre. Etter en LANG samtale der jeg sa at jeg trenger hjelp, sa hun at hun kunne henvise meg til psykisk helseteam i kommunen. Jævla dritt system. Ble fortalt at jeg kunne komme tilbake dersom jeg fikk andre lidelser, som angst.

Du blir fortalt at det er hjelp å få, helt til du spør om hjelp. Det finnes ingen behandling for personlighetsforstyrrelser. Hvertfall ikke hvor jeg bor. Tilbyr ikke hjelp for depresjon engang, hva faen feiler systemet.

Anonymkode: fec3d...ef4