Kulturforskjeller med familien - slitsomt å dra på besøk

[AnonymBruker]

Når jeg var "voksent barn", altså like før jeg ble tenåring, flyttet jeg i fosterhjem

 Men jeg har over årene alltid hatt god kontakt med foreldrene mine. Det blir jo vedtatt en samværsplan, men da grunnlaget for saken i bunn og grunn handlet om sosial og skole -utvikling, har det ikke vært noe problem å være med foreldrene mine oftere.

Jeg har tenkt på dette i flere år, men særlig etter jeg fullførte videregående. 

Jeg tilhører en helt annen kultur enn foreldrene mine. Sosialt, interessemessig, kulturmessig. Jeg treffer ikke fosterforeldrene mine helt heller, men er nærmere dem. Om en skal eksemplifisere dette, er jeg den som deltar i politikken og drar på brune puber fordi det er som å dra til en zoo, mens foreldrene mine antakligvis kunne vært deltakere på norske rednecks. 

Jeg er jo veldig glad i dem, men jeg merker når jeg er på besøk at det veldig fort blir slitsomt, særlig fordi de vil dra meg med på masse ting jeg ikke er interessert i, og venner av dem som jeg ikke er interessert i. (Var på besøk hos en venn av de som mente vi burde bygge en mur rundt midtøsten og slippe en atombombe over?)

Uansett, har dere noen tanketips til hvordan det kan bli mindre utslitende å besøke foreldrene mine?

Anonymkode: ca939...e61

[Gjest CSe0gvmY2b]

Korte besøk, jatte med og glemme hva de har sagt etterpå.. du er ikke alene om slikt. Vi er ofte forskjellige fra foreldre og svigerforeldre. 

[fru Alving]

Bare lukk ørene tenker jeg. Det nytter ikke å argumentere med alle mennesker.

[Andro]

Kan trøste deg med at denne opplevelsen kan være like sterk hos oss som har vokst opp hos biologiske foreldre. De kunne like gjerne vært fra Mars. Vi hadde få like referansepunkter i ting som musikk, mat, kulturopplevelser, humor etc. og det å være sammen mer enn et par timer ble anstrengende.
Noen ganger tenkte jeg at de ikke visste hvem jeg var i det hele tatt. Særlig min mor. Hun ga meg stygge ting, klær som ikke var i nærheten av å passe, prøvde å invitere meg med på folkedanstreff, servere mat jeg var allergisk mot osv. Ting som jeg helt åpenbart aldri hadde ønsket.

Føler at jeg har en helt annen samhørighet med egne barn. Jeg har deltatt aktivt i fritidsaktivitetene deres, vi kan dra på festival sammen eller se den samme filmen. Selv om vi også er ulike individer har vi en mye likere referanseramme.

[AnonymBruker]

«Voksne barn» er voksne, ikke 12 år gamle. Min venninne har voksne barn, de nærmer seg 30. Min vennnne med unger på 12, hun har barn, og naboen spm nettopp fikk baby har baby.

Anonymkode: 8c34b...a73