Til voksne: Har dere fremdeles kontakt med venninnene deres fra ungdomstiden?

[AnonymBruker]

Hei,

Må spørre her fordi jeg føler jeg er i en situasjon som er litt vanskelig om dagen. Er 25 år og studerer. Har fått flere nye venninner på studiet, som jeg etter hvert har begynt å se på som nære venner. Det er ordentlig gode jenter som jeg er skikkelig glad i. Gjengen min var VGS går derimot mer og mer i oppløsning. To av de to jeg så på som mine beste venner i ungdomstiden har forandret seg veldig, og jeg føler ikke vi har de samme verdiene lenger. De har gjort  mye som har vært sårende ovenfor meg og andre også. Vi har vært en venninnegjeng på 8 stk, og det har vel egentlig alltid vært mye baksnakking, utestenging osv. Jeg har vel kanskje ikke tenkt over det på den måten før nå. Men selv om jeg vet at det er for det beste at vi ikke lenger er nære, synes jeg det gjør vondt selv om. Vi har jo delt så mye av livet sammen, både nedturer og oppturer, og noen ganger glemmer jeg alt det negative fordi jeg så gjerne har ønsket at vennskapene skal være det jeg hadde håpet på. Om det gir mening. Føler meg kanskje litt mislykket som ikke klarte å ta vare på vennskapene mine, så synes denne overgangen fra VGS til studieliv har vært vanskelig. Noen som har opplevd noe av det samme?

Setter så stor pris på de nye vennskapene jeg har fått og føler meg veldig heldig som har fått nye, gode venner. Bare synes det er vanskelig å gi helt slipp på mennesker man har så mye historie med.. Noen med råd?❤️

Anonymkode: 0f3fe...632

[AnonymBruker]

Denne artikkelen hjelp meg i samme situasjon https://www.google.com/amp/s/www.psychologytoday.com/intl/blog/inviting-monkey-tea/201303/when-old-friends-stop-being-good-friends%3famp

Anonymkode: f971e...2d1

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: fec3e...eb1

[Sententia]

Nei. Kun min næreste som jeg møtte tredje skoledag på VGS. 
 

ingen fra barneskole, ungdomsskole eller VGS sånn ellers. Tre stk fra studietiden. Ellers er vennene mine fra litt histen og pisten

[Fairy Tale]

Er like gammel som deg, og jeg har ikke kontakt med noen fra vgs. Har de som venn på facebook og snapchat, og gratulerer hverandre med store milepæler i livet. Annet enn det har vi ikke kontakt. Og det er jeg glad for, vi var også en stor vennegjeng. Masse baksnakking og drama. Takk gud for at jeg gradvis har droppet de, merker at min psykiske helse ikke hadde taklet det der noe mer. Har det mye bedre uten. Det er ikke alle man trenger å være venn med ut livet, man møter nye mennesker, og som du skriver har du jo fått nye gode venner nå. Ta vare på de vennskapene som du merker gir deg positivitet, venner som løfter deg opp og frem, både direkte til deg og bak ryggen din. ❤️

[Brunello]

Har mye kontakt med kamerater jeg har kjent hele livet. Er i femtiåra.

Har også mange nye venner, men barndomsvennene er noe helt spesielt.

[Lauv]

Ja, absolutt. Mine to beste venninner har jeg hatt siden før jeg begynte på barneskolen. Vennskapene har overlevd både flyttinger, uenigheter, avstand og forskjellige stadier i livet. Nå er vi over femti og trives like godt sammen. 

Nye venner har kommet til etterhvert, jeg har også en del som kom inn i livet mitt i 18-20 års alderen og noen etter det også. Jeg bytter tydeligvis ikke venner, jeg bare plusser på. 

[AnonymBruker]

Jeg er i 50-årene og har en gjeng med gode venninner fra barneskole, ungdomsskole og videregående. Har også andre venninner, fra barnas skole, mannens vennekrets, kolleger og venner fra studietiden.

Men den gode gamle gjengen, de som er "livsvitnene" mine, som vet alt om meg og har opplevd den samme oppveksten, kjenner de samme gamle folkene, husker hvordan ting var før, som jeg kan le oh være hundre prosent avslappet og meg selv med - de er helt uvurderlige. 

Da livet gikk meg imot og kriser satte inn, var det de gode gamle venninnene som slapp alt de hadde i hendene og kom meg til unnsetning.

Min mor på 80 har også mange gode, nære venninner som hun har skaffet seg opp gjennom livet. Men når de to gode venninnene fra gymnaset kommer på sitt årlige ukes-besøk hos henne, ta er hun som 19 igjen.

Men selvfølgelig er det ikke alle venninneflokker det er "verdt prisen" å ta vare på, bare fordi dere har kjent hverandre lenge. Hvis dere ikke er støttende, men "konkurrerer" og baksnakker hverandre, er det jo like greit å gi slipp.
Du  er jo fortsatt ung, og når du nå har fått nye gode og nære venner på studiet, er jo det like verdifullt og sterk. 
 

Anonymkode: af472...46e

[AnonymBruker]

Jeg har bare én venn jeg treffer fysisk og vi har vært bestevenner siden vi gikk i første klasse på barneskolen  Andre venner jeg fikk på barneskolen, u.skolen og vgs har forduftet. Hadde veldig gode venner på u.skolen, men etter vi startet på forskjellig vgs så skled vi fra hverandre. Jeg har slitt en del sosialt også, så å få nye venner og holde på dem er ikke lett for meg. Det var lettere å gi slipp på dem når jeg innså at vi alle forandrer oss med tiden, og å akseptere at noen venner har vi bare for en sesong og ikke livet ut. Det er helt normalt!

Ellers har jeg en del nettvenner, for det meste fra USA og litt spredt i Europa. Snakker med ei fra USA nærmest daglig via teksting og i telefonen, og setter like stor pris på henne som venninnen jeg treffer fysisk.

Anonymkode: f9025...2f5

[AnonymBruker]

Er 35 år. Har ikke kontakt med noen fra ungdomsskole eller videregående. Fant mine venner under studietiden

Anonymkode: 51a0c...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei,

Må spørre her fordi jeg føler jeg er i en situasjon som er litt vanskelig om dagen. Er 25 år og studerer. Har fått flere nye venninner på studiet, som jeg etter hvert har begynt å se på som nære venner. Det er ordentlig gode jenter som jeg er skikkelig glad i. Gjengen min var VGS går derimot mer og mer i oppløsning. To av de to jeg så på som mine beste venner i ungdomstiden har forandret seg veldig, og jeg føler ikke vi har de samme verdiene lenger. De har gjort  mye som har vært sårende ovenfor meg og andre også. Vi har vært en venninnegjeng på 8 stk, og det har vel egentlig alltid vært mye baksnakking, utestenging osv. Jeg har vel kanskje ikke tenkt over det på den måten før nå. Men selv om jeg vet at det er for det beste at vi ikke lenger er nære, synes jeg det gjør vondt selv om. Vi har jo delt så mye av livet sammen, både nedturer og oppturer, og noen ganger glemmer jeg alt det negative fordi jeg så gjerne har ønsket at vennskapene skal være det jeg hadde håpet på. Om det gir mening. Føler meg kanskje litt mislykket som ikke klarte å ta vare på vennskapene mine, så synes denne overgangen fra VGS til studieliv har vært vanskelig. Noen som har opplevd noe av det samme?

Setter så stor pris på de nye vennskapene jeg har fått og føler meg veldig heldig som har fått nye, gode venner. Bare synes det er vanskelig å gi helt slipp på mennesker man har så mye historie med.. Noen med råd?❤️

Anonymkode: 0f3fe...632

Jeg er mann og 34. Er forsatt bestevenn med barndomskamerat fra barneskolen. Vi var venner barneskolen ungdomskolen og festet hardt i 20 årene. Nå bor vi ikke i samme by og begge har kjæreste så har ikke sett hverandre på lenge. Meldes svært sjeldent og. Men vi er forsatt gode venner og skal nok være sammen om vi kommer til samme by på besøk

Ang andre barndomsvenner så er vi forsatt venner. Vi bare har ikke snakket på evigheter og er opptatt med våres egne liv. Om du er 25 år nå så bare gled deg. Det blir værre jo eldre du blir

Er ingenting som hindrer dere i å snakke. Du har tlf hennes og du har henne sikkert på fb

Anonymkode: ad027...547

[AnonymBruker]

De jeg anser som mine nærmeste venner er jentene/kompisene jeg vokste opp sammen med, gikk på videregående med og et par som jeg studerte med.

Vi er spredt over hele Norge og Danmark, og vi hverken sees eller snakkes på telefonen ofte, men det er de jeg ser på som mine nærmeste venner.

På grunn av kronisk sykdom har jeg mistet alle vennene jeg har fått i voksen alder, men vennene jeg har kjent fra jeg var 4 til 25 år har jeg fremdeles kontakt med.

Anonymkode: dcedf...088

[FantasDick]

Bestevenninna mi møtte jeg i 2.klasse, vi prater fremdeles daglig og jeg elsker henne. Vi er 37 nå. 

Har også noen andre venninner fra barneskolen, ungdomsskolen og vgs også. 

[AnonymBruker]

Jeg er 40.

Vi hadde et "genialt" system da jeg vokste opp, der de blandet klasser fra alle skolene når vi skulle begynne på ungdomsskolen, og igjen på videregående. Så jeg ble satt sammen med én gutt og ikke en eneste jente jeg kjente i klassa da jeg begynte på ungdomsskolen. Og på videregående havnet jeg i klasse med to jenter jeg kjente fra ungdomsskolen, men de søkte om og fikk godkjent å flytte til en annen klasse omtrent en uke inn i førsteklasse. Så da var jeg uten noen jeg kjente igjen. Jeg er ganske introvert og bruker lang tid på å få meg venner, så etter de to rundene var jeg så godt som venneløs. Og siden jeg regnet med flere skoleskifter og flyttinger fremover i livet, så gadd jeg aldri å prøve å få meg venner etter det. 

Fikk noen kjempegode venner online i 20-årene, og klok av skade sørget jeg for å gifte meg med den jeg likte best, så var det iallefall én venn som ikke bare forsvant igjen. Men av de jeg gikk på skole med er det kanskje 3-4 som kjenner meg igjen og sier "hei" på gata, og det er eneste kontakt jeg har med dem. 

Anonymkode: d7576...f6a

[AnonymBruker]

Ja, men jeg har ingen andre venner fra senere år

Anonymkode: 9b57e...def

[AnonymBruker]

Er 33 år. 2 av mine nærmeste venninner er faktisk fra barnehagen, vi gikk på samme barneskole/ungdomsskole også. Har 2 nære venninner fra vgs. Ellers er det folk jeg har møtt gjennom jobb. Men de vennene jeg har fra barneskole har det gått litt i faser med. En vokser gjerne litt i ulik retning en periode, så vokser enn gjerne samme. igjen senere

Anonymkode: 390ff...d17

[AnonymBruker]

Så og si alle venninnene mine har jeg kjent siden barne- og ungdomsskolen

Anonymkode: e9289...726

[AnonymBruker]

Ja. Bestisen og jeg har vært venner i 50år. 

Anonymkode: b1fe2...69a

[MyMichelle]

Nei. Bare noen jeg møtte på universitet og høgskolen. Og på jobb.

Endret 15. mars 2023 av MyMichelle

[AnonymBruker]

Det finnes flere typer vennskap, ts. Den de fleste av oss har i barndom og ungdomstid er «vennskap med mennesker som er i samme situasjon på samme tid som oss». Vennskap som oppstår fordi vi går i samme klasse, bor i samme gate, synger i samme kor eller deltar på samme seminar (og senere fordi en jobber samme sted). Slike vennskap overlever bare sjeldent at situasjonen endrer seg. Altså overlever sjelden vennskap at en slutter gå på samme skole, synge i samme kor og delta på samme studie. Kun noen få av dem er så gode at de overlever. Og slik skal det være. Er det trist? Kanskje. Men vi endrer oss, venner endrer seg. Det verste som kan skje et vennskap er ikke at det opphører. Det er at det blir destruktivt, men fortsetter. Samme med et forhold. Det verste som kan skje et forhold er ikke at det tar slutt. Det er at det fortsetter etter at det ikke er et godt forhold. At ting ender er altså ikke i seg selv negativt. Den tanken bør du legge fra deg. 

Anonymkode: c85cc...b40