Bekymret for en voksens psykiske helse, melde bekymring?

[AnonymBruker]

Jeg er bekymret for en voksen person sin psykiske helse. Jeg kjenner ikke til hvem som er fastlege til vedkommende. Er det mulig å melde bekymringen noe annet sted?

Hva skjer dersom man melder en slik bekymring? Vil det bli tatt tak i av noen? Og evt hvem?

Anonymkode: ded6b...93b

[Andro]

Meld det til legekontoret i kommunen der du bor. Jeg har ringt flere ganger, og vært bekymra for folk som jeg ikke kjenner så godt, men som åpenbart har trengt hjelp. Det har blitt tatt tak i.
I to av tilfellene har det dreid seg om fare for suicid.

[Gjest Lykkedykker]

Fastlegen kan kalle personen inn til frivillig undersøkelse hvis legen får slik bekymringsmelding.  Hvis vedkommende da unndrar seg frivillig undersøkelse så kan kommuneoverlegen bestemme at undersøkelsen skal gjennomføres mot personens egen vilje. 

[Grüner]

Andro skrev (3 minutter siden):

Meld det til legekontoret i kommunen der du bor. Jeg har ringt flere ganger, og vært bekymra for folk som jeg ikke kjenner så godt, men som åpenbart har trengt hjelp. Det har blitt tatt tak i.
I to av tilfellene har det dreid seg om fare for suicid.

Hvis ts bor i en by, er det ikke ett kommunalt legesenter, men mange forskjellige legekontor spredd utover byen. Da ville jeg ringt psykiatrisk legevakt.

[AnonymBruker]

Synes du skal være veldig forsiktig her. Hva med å ta en prat med den det gjelder først? Skjønner det er godt ment, men for de fleste vil det føles helt ekstremt invaderende å få en sånn telefon eller besøk, og ikke ane fra hvem eller hvor bekymringsmeldingen i utgangspunktet kom fra. VET du at personen sliter tungt? Eller kan du ta feil? 

Anonymkode: 95808...47a

[AnonymBruker]

Jøss. Her er jeg enig med personen over meg, her burde du trå veldig forsiktig. Har du overhodet snakket med personen det gjelder? Hvis ikke, hvorfor skal du skyve ansvaret over på de lokale myndighetene isåfall? Det kan i verste fall få konsekvenser for den det gjelder, og du sitter igjen med en uggen følelse. Syntes det høres påfallende dumt ut å melde ifra om sånt uten å snakke eller kommunisere godt med den det gjelder først. Og hvis du ikke vet hvem fastlegen er, så regner jeg ikke med at dere er så veldig nære heller? 

Anonymkode: cf524...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Synes du skal være veldig forsiktig her. Hva med å ta en prat med den det gjelder først? Skjønner det er godt ment, men for de fleste vil det føles helt ekstremt invaderende å få en sånn telefon eller besøk, og ikke ane fra hvem eller hvor bekymringsmeldingen i utgangspunktet kom fra. VET du at personen sliter tungt? Eller kan du ta feil? 

Anonymkode: 95808...47a

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jøss. Her er jeg enig med personen over meg, her burde du trå veldig forsiktig. Har du overhodet snakket med personen det gjelder? Hvis ikke, hvorfor skal du skyve ansvaret over på de lokale myndighetene isåfall? Det kan i verste fall få konsekvenser for den det gjelder, og du sitter igjen med en uggen følelse. Syntes det høres påfallende dumt ut å melde ifra om sånt uten å snakke eller kommunisere godt med den det gjelder først. Og hvis du ikke vet hvem fastlegen er, så regner jeg ikke med at dere er så veldig nære heller? 

Anonymkode: cf524...2f3

Jeg har allerede snakket med vedkommende, som forøvrig står meg ganske nær.

Samtalene resulterer i sinne fra vedkommende.

Vedkommende har en historie med ulike psykiske sykdommer. Vi rundt har gjerne sett problemene før vedkommende har vært villig til å se det selv tidligere. Men da har det føltes tilstrekkelig å støtte vedkommende i påvente av at vedkommende skal se problemene selv. Denne gangen er vedkommende på vei inn i noe som kan bli veldig ødeleggende for seg selv, og sin nye partner med barn.

Ts

Anonymkode: ded6b...93b

[Nevrosererroser]

Jeg har sendt bekymringsmelding to ganger, begge gangene kontakta jeg legesenteret der jeg trodde pasienten tillhørte, oppga informasjonen jeg hadde i korte trekk og fikk hjelp videre til å sende melding i form av brev ene gangen og kontakt med ambulerende team den andre gangen. Legesenteret hverken bekrefta eller avkrefta om de det gjaldt var pasienter der de ga meg bare relevant informasjon om hvem, hva, hvor rent praktisk.
Sist jeg gjorde dette var i fjor høst, da sendte jeg melding til både kommunelegen og til DPS siden jeg visste at personen nylig hadde hatt kontakt med DPS og at hen sannsynligvis ikke hadde avslutta helt der ennå.
Jeg mener å huske at begge de overnevnte sendte kopi av brevet til fastlegen.
Jeg ga også beskjed til personen det gjaldt om at jeg hadde sendt melding, det gikk veldig problemfritt, hen var ikke superglad men det var ikke noen konflikt der og vi ble innkalt til møte samen som hen heldigvis ble med på. Møtet førte til en god del tiltak, utredning og behandling via DPS, bedre oppfølging av medisiner og litt andre ting. I dette tilfellet var det ikke direkte fare for liv og helse, men personen det gjaldt har en historikk med blant annet selvmordsforsøk tidligere.

Første gangen jeg sendte bekymringsmelding var det mer utfordrende, den det gjaldt var nylig utskrevet fra DPS og alle hjelpetiltak var avslutta, hen hadde behov for mer hjelp og ble innlagt på nytt. Hen opplevde det som veldig negativ og ble skikkelig såra over å bli «forrådt» men nå noen år senere er det akseptert og personen er mer eller mindre frisk heldigvis.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

 

Jeg har allerede snakket med vedkommende, som forøvrig står meg ganske nær.

Samtalene resulterer i sinne fra vedkommende.

Vedkommende har en historie med ulike psykiske sykdommer. Vi rundt har gjerne sett problemene før vedkommende har vært villig til å se det selv tidligere. Men da har det føltes tilstrekkelig å støtte vedkommende i påvente av at vedkommende skal se problemene selv. Denne gangen er vedkommende på vei inn i noe som kan bli veldig ødeleggende for seg selv, og sin nye partner med barn.

Ts

Anonymkode: ded6b...93b

Hvordan har de samtalene vært, hvordan er du når du kommuniserer? Jeg kan godt forstå at vedkommende reagerer med sinne, det er en forsvarsmekanisme hos oss mennesker som er helt naturlig - når vi føler oss anklagd for ting. Så først og fremst ville jeg sett på min egen fremgangsmåte her. Beste måten å kommunisere på, uten å trigge disse mekanismene er f.eks

- jeg føler meg veldig trist, for jeg føler at du ikke har det noe greit ? 
- jeg føler meg veldig bekymret og lei, for jeg føler jeg ser du ikke har det noe greit. 

Alltid fokusere på at jeg , det er viktig for å dempe forsvaret. 

Du sier vedkommende har en historikk med psykisk uhelse, men du nevner ingen lidelse her. Så da blir jeg usikker på hva du mener - depresjon, angst, mani? Vedkommende har ikke barn selv? Det er bare så mangt du kan gjøre, vedkommende må først og fremst anerkjenne selv at hen sliter og ønsker hjelp. Så lenge de tankene ikke eksisterer, så kan ikke du gjøre noe. Og så lenge det ikke handler om en stor selvmordsfare så kommer heller ikke fastlege eller akutt-team i kommunen til å henvende seg til vedkommende, 

Anonymkode: cf524...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

. Så da blir jeg usikker på hva du mener - depresjon, angst, mani?

psykose? Ved mani og psykose- så skjønner jeg at TS er redd 

Anonymkode: c977b...ee1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan har de samtalene vært, hvordan er du når du kommuniserer? Jeg kan godt forstå at vedkommende reagerer med sinne, det er en forsvarsmekanisme hos oss mennesker som er helt naturlig - når vi føler oss anklagd for ting. Så først og fremst ville jeg sett på min egen fremgangsmåte her. Beste måten å kommunisere på, uten å trigge disse mekanismene er f.eks

- jeg føler meg veldig trist, for jeg føler at du ikke har det noe greit ? 
- jeg føler meg veldig bekymret og lei, for jeg føler jeg ser du ikke har det noe greit. 

Alltid fokusere på at jeg , det er viktig for å dempe forsvaret. 

Du sier vedkommende har en historikk med psykisk uhelse, men du nevner ingen lidelse her. Så da blir jeg usikker på hva du mener - depresjon, angst, mani? Vedkommende har ikke barn selv? Det er bare så mangt du kan gjøre, vedkommende må først og fremst anerkjenne selv at hen sliter og ønsker hjelp. Så lenge de tankene ikke eksisterer, så kan ikke du gjøre noe. Og så lenge det ikke handler om en stor selvmordsfare så kommer heller ikke fastlege eller akutt-team i kommunen til å henvende seg til vedkommende, 

Anonymkode: cf524...2f3

 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

 

Jeg har allerede snakket med vedkommende, som forøvrig står meg ganske nær.

Samtalene resulterer i sinne fra vedkommende.

Vedkommende har en historie med ulike psykiske sykdommer. Vi rundt har gjerne sett problemene før vedkommende har vært villig til å se det selv tidligere. Men da har det føltes tilstrekkelig å støtte vedkommende i påvente av at vedkommende skal se problemene selv. Denne gangen er vedkommende på vei inn i noe som kan bli veldig ødeleggende for seg selv, og sin nye partner med barn.

Ts

Anonymkode: ded6b...93b

Må også påpeke at dette du sier med at hen ikke "ønsker" hjelp eller blir sint, er veldig typisk for mennesker generelt uten selvinnsikten. Jeg hadde en nær venninne med bipolar type 2, hun nektet for at hun hadde denne lidelsen selv om vi alle rundt skjønte det - vi sto med hen gjennom tykt og tynt, gjennom selvmordsforsøk og endeløs destruktiv adferd. Hen nektet fortsatt for alt. Hen hadde ingen selvinnsikt og enda verre, mangel på empati. Hen mistet alle sine venner fordi hen var svært hevngjerrig, noe som er veldig, veldig synd. 

Men kjernen her er at ingen rundt kan gjøre noe med problemet, personen selv må ønske hjelp og anerkjenne problemene. Litt som rusavhengighet, man må selv ønske å bli frisk å jobbe med seg selv.

Anonymkode: cf524...2f3

[AnonymBruker]

Han har gjort det klart for deg at du ikke skal blande deg i det her, det er vel derfor han blir sint. Tror du han blir mindre sint av at du ikke respekterer ham?

Anonymkode: 9bc6f...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis du ikke når fram til den det gjelder, så kanskje du kan snakke med partneren hans/hennes? Hvis du faktisk er en eks, så kan det litt problematisk alt etter forholdene...men, det er jo greit at man er flere på lag.. Har du kontakt med noen andre i familien som kan hjelpe til med å overtale/ha en alvorsprat med vedkommende? 

Det er jo lite tvang her i landet, så han velger jo selv om han skal ha behandling, men ja... 

Anonymkode: c977b...ee1

Jeg er ikke en eks. Men en i familien, hvilken relasjon jeg har til vedkommende ønsker jeg ikke å dele.

Flere i familien har forsøkt å snakke med vedkommende. Ikke denne gangen, men tidligere. Og det ender i sinne uansett hvem som prøver.

Partneren ser foreløpig ikke noe problem. Forholdet er såpass nytt, at partneren ikke har opplevd de tidligere rundene.

ts

Anonymkode: ded6b...93b

[AnonymBruker]

Kommunelegen. 

Anonymkode: 3807d...e17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke en eks. Men en i familien, hvilken relasjon jeg har til vedkommende ønsker jeg ikke å dele.

Flere i familien har forsøkt å snakke med vedkommende. Ikke denne gangen, men tidligere. Og det ender i sinne uansett hvem som prøver.

Partneren ser foreløpig ikke noe problem. Forholdet er såpass nytt, at partneren ikke har opplevd de tidligere rundene.

ts

Anonymkode: ded6b...93b

Jeg antar du ikke forteller partneren om dine bekymringer fordi forholdet er så nytt og du vil beskytte den psyke og er usikker på den nye partneren og reaksjonen ? Det dreier seg jo om å respektere privatlivet til ditt familiemedlem også..

Dere må jo ta denne samtalen når vedkommende er frisk,  ikke når hen begynner å bli syk, og blir sint og stenger dere av. Her må faktisk personen selv ta ansvar for å lage et liv der han passer på at han tar affære før hen blir syk-. 

Feks en jeg kjenner er bipolar. Det ville han jo ikke snakke om i gode perioder, og når han ble syk så gikk det over stokk og stein- helt til han hadde ødelagt mye, både forholdet sitt og utallige jobber. Alle prøvde å bremse han, men han ville jo høre. Til slutt var han helt alene og måtte begynne å ta ansvar for eget liv, egne rutiner, jevnlig legekontroll osv. Det var ingen andre som plukket han opp. Det var kun han som kunne ta det ansvaret. Ansvaret og forberedelsene til det begynner når man er frisk og innser at man må ta affære når de nærmeste ser at noe er på gang/du selv merker det. 

Slik er det psykose også. Min datter har det tidvis, og der må hun være i forkant og fortelle når tegn begynner å komme. Det handler om å ta ansvar for eget liv, og det kan alle gjøre. Også syke. 

Her reagerer vedkommende med å bli sint og avslå hjelp som en unge som ikke tar ansvar. Det er veldig lite dere kan gjøre med det enn å la han falle sammen og lære dette på den harde måten. 

Anonymkode: c977b...ee1

[Daria]

Hvis du har snakket med vedkommende som ikke ønsker din hjelp  og innblanding, og du har snakket med partneren, som ikke ser problemet og dermed heller ikke ønsker at du skal gjøre noe, tenker jeg at du har gjort ditt og får la det ligge. Voksne myndige mennesker må få ta sine egne valg og gjøre sine egne erfaringer. Man kan ikke fikse alt for andre, selv om man  gjerne vil.

[AnonymBruker]

Ts ligg unna. Jeg regner med du har dine egne problemer som de fleste andre. Stikk nesen din der heller. 

Anonymkode: e6ae2...b86

[AnonymBruker]

Grüner skrev (3 timer siden):

Hvis ts bor i en by, er det ikke ett kommunalt legesenter, men mange forskjellige legekontor spredd utover byen. Da ville jeg ringt psykiatrisk legevakt.

 

Det er ikke snakk om et kommunalt legesenter, da har en misforstått kommunelegens rolle.

En by er i en kommune, og alle kommuner i landet har en kommunelege som er overordnet ansvarlig for helsetilbud og innbyggernes ve og vel. Tilsatt i kommunal administrasjon.

Om en ikke vet hvilket legekontor/fastlege en person hører til, er kommunelegen rett instans å melde en bekymring til.

En henvender seg altså til kommunen via kommunelegen, og kan ringe via kommunens sentralbord om en ikke finner direkte nummer på kommunens nettside.

Kommunelegen vil ha myndighet til å finne rett fastlege og bringe bekymringsmeldingen videre.

Anonymkode: e1e3e...57e

[Purple_Pixiedust]

Jeg har blitt varslet om av flere, både naboer, familie og politiet. Det var ikke mulig å snakke meg til fornuft og det endte med tvang. Jeg er ikke sur på noen for det. 

Jeg vet ikke hvor syk dette familiemedlemet ditt er, men er det snakk om alvorlig sykdom så ikke bare ligg unna slik noen her mener. Noen ganger trenger vi at noen varsler.

Endret 13. mars 2023 av Purple_Pixiedust

[Grüner]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

 

Det er ikke snakk om et kommunalt legesenter, da har en misforstått kommunelegens rolle.

En by er i en kommune, og alle kommuner i landet har en kommunelege som er overordnet ansvarlig for helsetilbud og innbyggernes ve og vel. Tilsatt i kommunal administrasjon.

Om en ikke vet hvilket legekontor/fastlege en person hører til, er kommunelegen rett instans å melde en bekymring til.

En henvender seg altså til kommunen via kommunelegen, og kan ringe via kommunens sentralbord om en ikke finner direkte nummer på kommunens nettside.

Kommunelegen vil ha myndighet til å finne rett fastlege og bringe bekymringsmeldingen videre.

Anonymkode: e1e3e...57e

Se innlegget jeg svarte på

Endret 13. mars 2023 av Grüner