Stress over tid - syk

[AnonymBruker]

Jeg har i flere måneder kjent på stress på jobb som jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg utviklet etterhvert flere fysiske plager som hodepine, svimmel, kvalm, hjertebank, nakkesmerter, sliten uansett hvor mye jeg hviler, konsentrasjonsproblemer, apati og etterhvert angst. Symptomene øker bare jeg tenker på jobb, er nå sykmeldt. 

Jobben maser om at jeg skal komme tilbake, de "frister" med halvparten av arbeidsoppgavene, da det er bedre at jeg leverer noe enn ingenting. Jeg skjønner jo det, men jeg kjenner meg overhode ikke klar for jobb.

Jeg har vært sykmeldt i to uker og kjenner at symptomene forverres. Er dette i det hele tatt mulig? De siste dagene har jeg fått generelle smerter i kroppen og den ene armen kjennes kraftløs, men er det ikke. Innbiller jeg meg ting? Føler meg som en hypokonder. Hvor lang tid kan kan dette ta? Jeg tenkte at et par uker med sykmelding var nok, men nå kjennes det virkelig ikke sånn ut. 

Noen som har erfaring med dette? 

Anonymkode: cfac2...d16

[AnonymBruker]

Dette er sterke reaksjoner som viser at du har strukket strikken for langt. Tar du ikke hensyn til kroppen, kan du kollapse i utmattelse og bli sykmeldt over år. Nei, jeg overdriver ikke, verre er det om du ikke tillater deg selv å være i en dårlig periode, dvs ikke klarer å hvile "med god samvittighet".

Du skal skrive ned alle symptomer og gå til legen. Det bør tas generell helsesjekk med blodprøver. Jeg vil også anbefale å teste for cøliaki, det er en unvderdiagnostistisert lidelse som kan begynne helt umerkelig, men gi ME-lignende tilstand. Om ikke legen vil teste dette, kan du kjøpe egentesg på apotek, den skal være god.

Og - jobben har rett,  det kan være godt å delta litt. Flott at de er opptatt av å tilpasse! Men, kanskje ikke helt ennå. Du bør få stabilisert deg selv først. 

Jeg har vært gjennom et halvt liv med utbrenthet, utmattelse, ME, cøliaki, sykmelding, osv osv. Og du skal ikke ha FNUGG av dårlig samvittighet for å ta deg selv på alvor. Det går også an å bli frisk - deg ble jeg. Til slutt. Nå lar jeg ikke andre eller jobben styre over min helse lenger, det er det mest verdifulle jeg har. 🌻

Anonymkode: e44c0...21f

[AnonymBruker]

Mine ble også værre de første ukene, men begynte bli litt lettere etter ca tre måneder når jeg sluttet tenke så mye på jobben, og faktisk begynte slappe av. Det å faktisk innse selv at det kom til å ta tid, og det ikke lengre var noe poeng i å tenke at jeg snart var klar igjen, det var noe som gjorde meg veldig bra.

Klarte komme meg tilbake i jobb etter tre år, selv om jeg fortsatt plages med depresjon, og må passe meg veldig for å holde angsten i sjakk.

Anonymkode: 41507...809

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er sterke reaksjoner som viser at du har strukket strikken for langt. Tar du ikke hensyn til kroppen, kan du kollapse i utmattelse og bli sykmeldt over år. Nei, jeg overdriver ikke, verre er det om du ikke tillater deg selv å være i en dårlig periode, dvs ikke klarer å hvile "med god samvittighet".

Du skal skrive ned alle symptomer og gå til legen. Det bør tas generell helsesjekk med blodprøver. Jeg vil også anbefale å teste for cøliaki, det er en unvderdiagnostistisert lidelse som kan begynne helt umerkelig, men gi ME-lignende tilstand. Om ikke legen vil teste dette, kan du kjøpe egentesg på apotek, den skal være god.

Og - jobben har rett,  det kan være godt å delta litt. Flott at de er opptatt av å tilpasse! Men, kanskje ikke helt ennå. Du bør få stabilisert deg selv først. 

Jeg har vært gjennom et halvt liv med utbrenthet, utmattelse, ME, cøliaki, sykmelding, osv osv. Og du skal ikke ha FNUGG av dårlig samvittighet for å ta deg selv på alvor. Det går også an å bli frisk - deg ble jeg. Til slutt. Nå lar jeg ikke andre eller jobben styre over min helse lenger, det er det mest verdifulle jeg har. 🌻

Anonymkode: e44c0...21f

Jeg skjønner at jeg skal ta det alvorlig. Jeg er egentlig mest redd for å ikke bli trodd, for at jeg gjør meg verre enn jeg er. Ja jeg vet, det sitter i hodet. Jeg er såkalt flink pike som skal gjøre alle til lags på bekostning av meg selv. Jeg er så sliten og har så vondt i kroppen at jeg gråter. 

Jeg deltar gjerne på jobb igjen, men akkurat nå så kjenner jeg at jeg ikke er der. Og jeg vet så godt at om jeg gir jobben lillefingeren så har de tatt hele armen min før jeg har rukket å trekket pusten. Jeg ble ikke hørt når jeg sa i fra om at det ble for mye. 

Det å sette meg selv først er jeg ikke vant med. Det er alltid noe som haster mer eller som er viktigere, enten det er familie eller jobb.

Anonymkode: cfac2...d16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mine ble også værre de første ukene, men begynte bli litt lettere etter ca tre måneder når jeg sluttet tenke så mye på jobben, og faktisk begynte slappe av. Det å faktisk innse selv at det kom til å ta tid, og det ikke lengre var noe poeng i å tenke at jeg snart var klar igjen, det var noe som gjorde meg veldig bra.

Klarte komme meg tilbake i jobb etter tre år, selv om jeg fortsatt plages med depresjon, og må passe meg veldig for å holde angsten i sjakk.

Anonymkode: 41507...809

Ok, så da sitter det kanskje ikke i hodet mitt? Jeg tenker jo på jobb hele tiden og er livredd for at fastlegen skal si at to uker holder, lær deg noen stressmestringsstrategier og gå tilbake på jobb. Jeg vil veldig gjerne lære det altså, men jeg vil gjerne ha roen til å gjøre det først. 

Jeg har tidligere slitt med langvarig depresjon og er livredd for å ende der igjen. Angsten og følelsen av å være mislykket og sutrete er vanskelig nok å kjenne på, i tillegg til det fysiske.

Håper det går bra med deg nå. 

Anonymkode: cfac2...d16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg skjønner at jeg skal ta det alvorlig. Jeg er egentlig mest redd for å ikke bli trodd, for at jeg gjør meg verre enn jeg er. Ja jeg vet, det sitter i hodet. Jeg er såkalt flink pike som skal gjøre alle til lags på bekostning av meg selv. Jeg er så sliten og har så vondt i kroppen at jeg gråter. 

Jeg deltar gjerne på jobb igjen, men akkurat nå så kjenner jeg at jeg ikke er der. Og jeg vet så godt at om jeg gir jobben lillefingeren så har de tatt hele armen min før jeg har rukket å trekket pusten. Jeg ble ikke hørt når jeg sa i fra om at det ble for mye. 

Det å sette meg selv først er jeg ikke vant med. Det er alltid noe som haster mer eller som er viktigere, enten det er familie eller jobb.

Anonymkode: cfac2...d16

Du gjør deg selv "viktig" ved å være flink pike. Ikke ta det personlig eller som kritikk, vi får noe ut av det og derfor er det vårt mønster. Vi søker anerkjennelse gjennom å være flink. Man kan også være flink ved å ta hensyn til sin egen helse for å heller holde ut i det lange løp. Evt slutte i jobben. 

Men altså, flink pike er ikke en hedersbetegnelse. Det er litt sånn snikskryt, og viser dermed hensikten. Igjen, ikke bevisst eller meningen å være offer, det er en type mestring som er utviklet fra hvordan vi vikste opp for å "passe best inn". Alle mennesker er redd for å bli "utestengt fra flokken". 

Ja jeg har vært sånn selv, er til dels ennå, var sjef og klarte ikke delegere pga perfeksjonisme, ble veldig syk, har begynt i en basic kontorjobb.

Anonymkode: e44c0...21f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har i flere måneder kjent på stress på jobb som jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg utviklet etterhvert flere fysiske plager som hodepine, svimmel, kvalm, hjertebank, nakkesmerter, sliten uansett hvor mye jeg hviler, konsentrasjonsproblemer, apati og etterhvert angst. Symptomene øker bare jeg tenker på jobb, er nå sykmeldt. 

Jobben maser om at jeg skal komme tilbake, de "frister" med halvparten av arbeidsoppgavene, da det er bedre at jeg leverer noe enn ingenting. Jeg skjønner jo det, men jeg kjenner meg overhode ikke klar for jobb.

Jeg har vært sykmeldt i to uker og kjenner at symptomene forverres. Er dette i det hele tatt mulig? De siste dagene har jeg fått generelle smerter i kroppen og den ene armen kjennes kraftløs, men er det ikke. Innbiller jeg meg ting? Føler meg som en hypokonder. Hvor lang tid kan kan dette ta? Jeg tenkte at et par uker med sykmelding var nok, men nå kjennes det virkelig ikke sånn ut. 

Noen som har erfaring med dette? 

Anonymkode: cfac2...d16

Noen måneder med stress takler de fleste kropper, men så må man hvile for å komme seg ovenpå. Mange lever i konstant stress over år, f.eks de med kptsd. 

Senk skuldrene og hvil. Tenk at dette kun er for en periode. Er du bekymret, snakk med legen. Si til jobben at du er nødt å hvile, ellers kan sykemeldinger bli langvarig. Og ta deg den tiden det tar med god samvittighet. Ikke gå rundt å kjenn på symptomer, senk heller skuldrene og bare slapp av. Kroppen sender nok bare signaler om at den trenger sårt hvile. 

Når du har kommet deg ovenpå er det lurt å snakke med noen å få verktøy for å slippe å stresse så mye 

Anonymkode: 8ca77...a10

[Navani]

Ikke la jobben friste deg nå. Du er syk, du trenger tid. De skal ikke mase på deg når du er syk, de skal faktisk ikke ta kontakt med mindre det er helt relevant (type tilrettelegging).

Ja, det kan bli verre før det blir bedre. 

Du skal aldri ha dårlig samvittighet for å ta vare på din egen helse. Uten god helse mister man mye, snakker av erfaring. Stopp nå med god samvittighet. Bare du kan gi deg selv tid til å bli bedre, jobben du gjør er ikke relevant nå og du kan alltid erstattes. Helsa di kan ikke erstattes.

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Jobben maser om at jeg skal komme tilbake, de "frister" med halvparten av arbeidsoppgavene, da det er bedre at jeg leverer noe enn ingenting. Jeg skjønner jo det, men jeg kjenner meg overhode ikke klar for jobb.

Anonymkode: cfac2...d16

Husk det er lovpålagt at jobben må komme med forslag til tilrettelegging. Ikke se på det som mas, de bare gjør det de må nødt til. Ingen er tjent med at du kommer for tidlig tilbake og må sykemeldes på nytt om kort tid, heller ikke jobben. 

Anonymkode: 6151c...0f6

[AnonymBruker]

Tror du skal ta en god prat med legen din neste gang du er der. Vært helt åpen om hvordan ting er og hva du tenker. Hva du er bekymret for.

Min erfaring, kjenner meg nemlig igjen i mye her, er at legen kjenner til sånne ting. Jeg var så redd for å virke som jeg ikke ville eller ikke prøvde nok… (det gikk galt..). Men har lært, etter lang tid, at det er mine tanker - ikke hans. Han har hele tiden prøvd å holde meg tilbake, og sa til og med en gang at «du prøver for hardt hele tiden» 🙄 Det var litt godt. Er ingenting positivt med å holde på sånn her, og jeg trengte at han direkte sa det. Heldigvis for meg så så han det, og trygga meg på det gjentatte ganger.

Anonymkode: df0e5...15d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror du skal ta en god prat med legen din neste gang du er der. Vært helt åpen om hvordan ting er og hva du tenker. Hva du er bekymret for.

Min erfaring, kjenner meg nemlig igjen i mye her, er at legen kjenner til sånne ting. Jeg var så redd for å virke som jeg ikke ville eller ikke prøvde nok… (det gikk galt..). Men har lært, etter lang tid, at det er mine tanker - ikke hans. Han har hele tiden prøvd å holde meg tilbake, og sa til og med en gang at «du prøver for hardt hele tiden» 🙄 Det var litt godt. Er ingenting positivt med å holde på sånn her, og jeg trengte at han direkte sa det. Heldigvis for meg så så han det, og trygga meg på det gjentatte ganger.

Anonymkode: df0e5...15d

Takk. Jeg skjønner at det sitter i mitt hode. Legen min pleier å ta ting seriøst, men jeg har aldri vært i en situasjon som jeg er nå. Er så redd for å virke sutrete og ikke bli tatt på alvor. Godt å lese at du ble tatt på alvor. 

Anonymkode: cfac2...d16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Husk det er lovpålagt at jobben må komme med forslag til tilrettelegging. Ikke se på det som mas, de bare gjør det de må nødt til. Ingen er tjent med at du kommer for tidlig tilbake og må sykemeldes på nytt om kort tid, heller ikke jobben. 

Anonymkode: 6151c...0f6

Det er sant og jeg setter pris på det. Men lederen min hører ikke etter når jeg sier at jeg ikke er klar for å jobbe 50% nå. Men jeg skal være tydeligere.

Anonymkode: cfac2...d16

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har i flere måneder kjent på stress på jobb som jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg utviklet etterhvert flere fysiske plager som hodepine, svimmel, kvalm, hjertebank, nakkesmerter, sliten uansett hvor mye jeg hviler, konsentrasjonsproblemer, apati og etterhvert angst. Symptomene øker bare jeg tenker på jobb, er nå sykmeldt. 

Jobben maser om at jeg skal komme tilbake, de "frister" med halvparten av arbeidsoppgavene, da det er bedre at jeg leverer noe enn ingenting. Jeg skjønner jo det, men jeg kjenner meg overhode ikke klar for jobb.

Jeg har vært sykmeldt i to uker og kjenner at symptomene forverres. Er dette i det hele tatt mulig? De siste dagene har jeg fått generelle smerter i kroppen og den ene armen kjennes kraftløs, men er det ikke. Innbiller jeg meg ting? Føler meg som en hypokonder. Hvor lang tid kan kan dette ta? Jeg tenkte at et par uker med sykmelding var nok, men nå kjennes det virkelig ikke sånn ut. 

Noen som har erfaring med dette? 

Anonymkode: cfac2...d16

Hva slags type jobb har du? Kan du jobbe noe hjemmefra?

Tallene viser at om du ikke er tilbake delvis i jobb etter 8 uker, så er det 50% sjans for at du aldri kommer tilbake dit.

Men du skal kanskje ikke det heller, om jobben er så tøff.

[AnonymBruker]

Navani skrev (2 timer siden):

Ikke la jobben friste deg nå. Du er syk, du trenger tid. De skal ikke mase på deg når du er syk, de skal faktisk ikke ta kontakt med mindre det er helt relevant (type tilrettelegging).

Ja, det kan bli verre før det blir bedre. 

Du skal aldri ha dårlig samvittighet for å ta vare på din egen helse. Uten god helse mister man mye, snakker av erfaring. Stopp nå med god samvittighet. Bare du kan gi deg selv tid til å bli bedre, jobben du gjør er ikke relevant nå og du kan alltid erstattes. Helsa di kan ikke erstattes.

Jeg må prøve å være tydeligere til lederen min og være helt klar på at nå må jeg tenke på meg. Også kan jeg komme tilbake når jeg er klar for det. 

Det å akseptere at det tar tid er ikke så lett kjenner jeg. Trodde ikke det ble verre før det ble bedre, men godt å få det bekreftet.

Anonymkode: cfac2...d16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du gjør deg selv "viktig" ved å være flink pike. Ikke ta det personlig eller som kritikk, vi får noe ut av det og derfor er det vårt mønster. Vi søker anerkjennelse gjennom å være flink. Man kan også være flink ved å ta hensyn til sin egen helse for å heller holde ut i det lange løp. Evt slutte i jobben. 

Men altså, flink pike er ikke en hedersbetegnelse. Det er litt sånn snikskryt, og viser dermed hensikten. Igjen, ikke bevisst eller meningen å være offer, det er en type mestring som er utviklet fra hvordan vi vikste opp for å "passe best inn". Alle mennesker er redd for å bli "utestengt fra flokken". 

Ja jeg har vært sånn selv, er til dels ennå, var sjef og klarte ikke delegere pga perfeksjonisme, ble veldig syk, har begynt i en basic kontorjobb.

Anonymkode: e44c0...21f

Jeg tar det ikke som kritikk, du sier mye riktig. Det er så viktig for meg å passe inn og ikke gjøre motstand, være vanskelig eller være til bry. Derfor gjør jeg alt jeg får beskjed om uten å mukke. Jeg har prøvd å "ta litt plass", men det er så langt fra min personlighet. 

Anonymkode: cfac2...d16

[AnonymBruker]

takinova skrev (4 minutter siden):

Hva slags type jobb har du? Kan du jobbe noe hjemmefra?

Tallene viser at om du ikke er tilbake delvis i jobb etter 8 uker, så er det 50% sjans for at du aldri kommer tilbake dit.

Men du skal kanskje ikke det heller, om jobben er så tøff.

Jeg jobber allerede 50% hjemmefra, har en kontorjobb. Men det er så stort arbeidspress hele tiden og pga fravær så blir det flere arbeidsoppgaver på oss som er igjen. 

Jeg har i lengre tid tenkt på om det er riktig å finne en annen jobb. 

Anonymkode: cfac2...d16

[AnonymBruker]

Jeg får sånne runder støtt og stadig. Jobber som spesialpedagog og går i truende situasjoner titt og ofte. Ingen grenser for hva man skal tolerere som pedagog i dag. 
Symptomene kom rundt 16/17, fikk en grusom smerte i nakke som ikke gav seg, paniske anfall og vedvarende svimmelhet og ør i hodet. Følte meg levende død. Siden da har det vært av og på med symptomer, utenom når jeg var hjemme i 1,5 år i mammaperm og ulønnet perm, da forsvant alt og mammapermen ( som mange synes er slitsom) opplevde jeg som fantastisk enkel, for det var et liv uten å føle seg som en zombie som alltid var sliten, trøtt og svimmel . Synes det er helt vanvittig at så mange får disse plagene i arbeidslivet jeg, ser på det som en slags mishandling. Presset er jo opplagt for heftig. Så du har jo skattet penger, tusenvis, og det er vel ikke bare til alle de andre? Snylter ikke på noen du fordi du er sykemeldt og gjenvinner helsen din, du tar ut noe av potten du har bidratt med til felleskassa. Det skal du gjøre med god samvittighet og bli kvitt det fanskapet . Det tar lang tid å bli god når det har kommet dit du er, kanskje 1/2-1 år og du må ha fravær av stress, ellers reagerer kroppen din og setter deg tilbake igjen og igjen. Du er nok en person som har blitt syk av arbeidslivet, og det må jo være noe riv ruskende galt i samfunnet vårt 

Anonymkode: 8296b...394

[Navani]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg må prøve å være tydeligere til lederen min og være helt klar på at nå må jeg tenke på meg. Også kan jeg komme tilbake når jeg er klar for det. 

Det å akseptere at det tar tid er ikke så lett kjenner jeg. Trodde ikke det ble verre før det ble bedre, men godt å få det bekreftet.

Anonymkode: cfac2...d16

Ja, vær tydelig på at du er syk og skal ikke kontaktes hvis ikke det har med nav osv å gjøre. Sett grenser. Husk at de ikke har rett til å vite hva du feiler heller, kun om de kan tilrettelegge.

Det tar tid å akseptere at man har gjort for mye. Jeg har sett utbrenthet på nært hold (og har selv en sykdom med ekstrem utmattelse), så jeg kjenner godt til det. Det fine er at du kan bli bedre på sikt, men det krever at du tar vare på deg selv nå. Grensesetting er en viktig del av det. Bli kvitt alt som tar energien fra deg, og fokuser på det som gir deg noe positivt tilbake.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg må prøve å være tydeligere til lederen min og være helt klar på at nå må jeg tenke på meg. Også kan jeg komme tilbake når jeg er klar for det. 

Det å akseptere at det tar tid er ikke så lett kjenner jeg. Trodde ikke det ble verre før det ble bedre, men godt å få det bekreftet.

Anonymkode: cfac2...d16

Veldig vanlig. Jeg gikk ut i sommerferie ( lærer, spes ped) akkurat da jeg tenkte sykemelde meg pga lignende plager som dine . Tenkte jeg ble god i løpet av sommeren og kunne gå tilbake på jobb til høsten. Ble verre utover sommeren, og det varte litt utpå høsten også, før det snudde veeeeldig sakte andre veien. Derfor man bør sykemelde seg som forebyggende, ta et par uker her og der når man kjenner man er helt utkjørt. Da unngår man kanskje det smellet. Så de som går rundt og sortmaler sykemeldinger er idioter. De sørger for at mange blir langtidssykemeldte, fordi de presser seg til det smeller. Veldig synd . Hvorfor skatter vi? Det er jo for å kunne få hjelp når vi trenger det. Trodde jeg da. 

Anonymkode: 8296b...394

[AnonymBruker]

Lytt til deg selv og kroppen din! Den sier kraftig i fra nå, og har gjort det en stund for at du skal lytte. Når du kjenner motvilje mot å jobbe så er det en VIKTIG beskjed. Ikke tro et sekund at det er fordi du er lat, ikke vil bidra osv. det er fordi du har fått en utmattelse. 

Dette vil ta tid. 

For meg hjalp boken Utmattelse av Rune Karlson. Jeg bare ga slipp og fulgte de rådene og det funker. Men det tok lang tid å innse at jeg måtte gi slipp og akseptere at jeg har en utmattelse. 

Dette er tøft, men jo får du våger å ta helse di på alvor og prioritere den og deg selv først jo før blir ting bedre. Og gi en lang beng i jobben. De får finne vikar! 

Anonymkode: 52311...5ab