Syk av mangel på nærhet

[Gjest Gjest_Vera_*]

Jeg føler meg syk av mangel på nærhet, godhet, varme - omsorg.

Sex er en ting å savne - men det er "hele pakka" som jeg hungrer etter............ ikke sex for sexens skyld.

Noen ganger blir jeg nesten desperat over mangel på en partner.

Ogjada............ jeg vet at en partner ikke er løsningen på alle problemer - men litt kos og nærhet, en armkrok å krype inn i

Synes det blir så mye fokusert på at vi som er single savner sex. Men jeg tror nok at det er ikke sexen som er det største savnet - men nærheten, noen å dele med.

Er jeg alene om å tro dette? Om å føle det sånn?

[Gjest Betty Boop]

Man kan absolutt savne nærhet i et forhold også. Jeg vil heller være alene da, enn å være sammen med et menneske jeg ikke kommer nær.

Jeg tror svaret ligger i å jobbe med seg selv og endre fokus. Fokuser på det som er positivt i livet ditt. Finn noe å fylle dagene med dersom du har for mye tid til å tenke over hva du savner.

Engasjer deg i noe frivillig arbeid. Gjør noe for andre. Meld deg hos frivillighetssentralen. Bare noen forslag.

Eller du kan gå aktivt inn for å finne noen. Det høres jo faktisk ut som en mer logisk løsning. Kontaktannonser, nettet, ja ikke vet jeg egentlig. Men det er da noen muligheter?

[Gjest Vera igjen]

Jeg er voksen, oppegående, i fullt arbeid - med mange venner og mye nær familie.

Sitter sjelden hjemme og ikke foretar meg noe - er utadvendt, blid og positiv.

Men det er når man kommer hjem til tomheten - til alenetilværelsen, det er da man føler savn, savn, savn............... krype til køys alene hver kveld.

Ingen å snakke med - ingen å være nær. Ingen som tar i mot meg når jeg kommer hjem - ingen som savner meg om jeg uteblir - ingen som ønsker meg en god dag på morningen. Ingen som hjelper en - ingen som gjør noe for en............... må klare alt sjøl.

Være sterk hele tiden.

Jada - jeg vet dessverre utmerket godt hva det er å være alene i et forhold - man kan mangle nærhet og varme da også.

[Gjest Betty Boop]

Jeg vet hva du snakker om. Selv har jeg vært alene i mer enn ti år. Nå har jeg barn så jeg har det og fylle dagen min med i tillegg til jobb og hus. Men å ha barn er ikke det samme som å ha et annet voksent menneske og forholde seg til. Tankene kan snike seg inn i blant. Det er ikke det at jeg ikke forstår din situasjon. Men jeg nekter å tillate meg selv å dvele ved det som er et savn.

Jeg synes det har vært mer skremmende og se venninner som tar til takke med forskjellige uverdige forhold fordi de er redd for å være alene. En kollega tviholdt på et forhold der hun ble slått. En annen hoppet til sengs med alt som kunne krype og gå fordi hun jaktet på denne nærheten som man umulig kan finne i tilfeldig sex.

Så derfor er min løsning, flytt fokus, eller let aktivt med et åpent og kritisk sinn.

Jeg har flyttet fokus. Det fungerer for meg.

[Gjest Gjest]

Så derfor er min løsning, flytt fokus, eller let aktivt med et åpent og kritisk sinn.

Jeg har flyttet fokus. Det fungerer for meg.

←

Kan ikke si meg mer enig! utrolig viktig å fokusere på hva som er bra i tilværelsen og ikke hele tiden gå rundt med et savn. det er alltid noe man kan skylde på at mangler. Altfor ofte blir det trukket fram savnet etter en partner. Men det er ikke alltid rosenrødt å være i et parforhold heller. Det viktigste slik jeg ser det er å klare å finne roen med seg selv. Først da vil følelsen av savn dempes.

[Wonderwoman]

Ja takk, jeg vil også gjerne finne roen med meg selv! Nå!

[Usikker]

Skulle gjerne funnet roen med meg selv jeg også

Men det er neimen ikke enkelt - det fokuseres jo veldig på parforhold - hvor sunt det er å ha sex - hvor godt det er å være to. Det er bilder, musikk, filmer, reklame, medieoppslag, i butikken - overalt ser man par. Det er jo ikke så enkelt å klare å "omfokusere" når man til stadig blir påminnet sin alene-tilværelse. For ikke å snakke om alle som spør "har du noen kjæreste?", "når skal du slå deg til ro?", "du må ikke være så kresen", "har du ikke barn?"............

Jeg har veldig mye å være takknemlig og glad for - og veldig mye jeg setter pris på jeg - men jeg savner noen å dele alt dette med

[Gjest Ananas]

Hos meg virker det som om savnet etter intimitet henger sammen med ensomhet. Ikke nødvendigvis det at jeg er alene, jeg kan kjenne på ensomhetsfølelse sammen med andre også. Men hvis jeg ikke opplever å få aksept eller forståelse fra for eksempel venner og familie kontirnuerlig, vokser savnet etter kjæreste.

Det å bli elska i et parforhold framstår for meg som den ultimate bekreftelsen på at man er en ok person.

[Gjest gjest1]

Hos meg er det ikke ønske om fysisk intimitet som er sterkest (det har jeg fått kvalt med et antall mindre vellykkede ONS i fylla). Men kameratsligheten. Det å ha en person som du kan snakke med, si god morgen til, en som kanskje er hjemme når du kommer fra jobb (eller omvendt), en som du kan fortelle små morsomme ting du har opplevd i løpet av dagen til.

Og denne lengselen (eller tristheten og forundringen over at andre har det men ikke du selv) er sikkert like sterk som den fysiske lengselen etter nærhet.

[Anglofil]

Hos meg virker det som om savnet etter intimitet henger sammen med ensomhet. Ikke nødvendigvis det at jeg er alene, jeg kan kjenne på ensomhetsfølelse sammen med andre også. Men hvis jeg ikke opplever å få aksept eller forståelse fra for eksempel venner og familie kontirnuerlig, vokser savnet etter kjæreste.

Det å bli elska i et parforhold framstår for meg som den ultimate bekreftelsen på at man er en ok person.

←

Akkurat slik jeg ville sagt det! Den verste ensomheten, etter min mening, er den man ikke velger selv. Jeg er vant til å være ensom, være alene, når det bare er meg. Men ikke sammen med andre. Da får jeg bekreftet hva jeg er og ikke er.

Mvh Yvonne