Blitt sammen med en dame med 4 barn med to ulike fedre

[Cannavero]

Hei kjære medmennesker

Jeg er en mann i midten av 30-årene med en vanlig jobb, gode relasjoner til familie/venner og god økonomi (ikke rik).

Har så langt levd et liv med forutsigbarhet og stabilitet, har hatt flere forhold, men pga prioritering av begge tidligere parters utdanning og jobb, har det dessverre ikke blitt noe familie av det. 
 

Nå har jeg blitt sammen med en dame som jeg liker veldig godt. Vi er omtrent samme alder og er fra en stor norsk by. 
Hun har dog levd et litt annet voksenliv med turbulente forhold, veldig mye flytting og dårlig økonomi. 
 

Hun har nå 4 barn med to forskjellige fedre som er begge delvis tilstede i barnas liv, men en del mindre engasjert enn det jeg håper er normalen i landet ellers. 
Hun er en fantastisk mor som virkelig setter barna før seg selv, og har ofret veldig mye for at barna skal ha det bra i en mindre heldig situasjon. Fedrene har av henne fått veldig mye hjelp av henne økonomisk for at de kan få sine liv på stell. 
 

Den hjelpen har medført at hun selv har nada sparepenger, boliglån til pipa og en dagligøkonomi som går rundt med en etter mitt syn for liten margin. 

Status er nå at hun har 4 barn i skolealder med to fedre og brorparten av omsorgen for barna. Hun har hjulpet med fedres bolig og opprydning av forbruksgjeld pga ønske om et stabilt hjem for barna når de er hos far. 

Hun kan/vil ikke flytte av hensyn til barna og hennes egen økonomi, men ønsker sterkt at jeg flytter inn i tiden fremover.

Så kommer noen av mine spørsmål og bekymringer: 

Jeg er bekymret for at hun ikke vil ha plass til meg i livet sitt eller aldri kunne prioritere meg pga sin situasjon. 
 

Er også bekymret for at jeg aldri vil kunne tilføre livet hennes noe nytt og unikt som er bare vårt, og som hun ikke allerede har opplevd med en annen mann. Hvis jeg skal leve resten av livet med henne må jeg kunne føle at jeg er noe helt spesielt for henne og at vi har noe som er bare vårt. 
Det behovet er desto sterkere pga at hennes tidligere liv vil såpass markant prege vårt fremtidige sammen. 
 

Har i tillegg følt at pga hun har vært altfor godhjertet og overbærende før, nå vil stramme inn for mye i sitt neste forhold, som da er med meg. 

Har kjærligheten gjort meg så blind at det er mye opplagt jeg ikke ser her? 

 

Håper noen kan gi meg sine velmenende innspill til dette. 
 

Viktig at også dere sier i fra hvis mitt innlegg er såpass spesifikt at vedkommende kan identifiseres, så jeg kan slette innlegget med det samme. 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endret 15. mars 2023 av Cannavero
Korrigering

[AnonymBruker]

Har dere kjemi og har et vennskapsforhold ved siden av å være kjærester og du behandler hennes barn fint så tror jeg at det vil gå bra for dere. 

Anonymkode: 7535d...61a

[AnonymBruker]

Vil du virkelig binde deg til ei dame som har 4 barn? Har du ønske om egne barn i fremtiden?

Anonymkode: ba44a...90b

[AnonymBruker]

Jeg hadde løpt i motsatt retning om jeg var deg, med mindre dere begge kan tenke dere å være særboere frem til siste barn har flyttet ut.

Anonymkode: c238c...2ef

[Nymerïa]

Cannavero skrev (8 minutter siden):

Har kjærligheten gjort meg så blind at det er mye opplagt jeg ikke ser her? 

Kjærligheten har ikke gjort deg blind i det hele tatt, tvert i mot vil jeg si at du problematiserer noe voldsomt når du skriver at du vil ha noe nytt og unikt med en partner og ikke tror du får det med henne. Du er i 30-årene, folk du møter har en fortid.

Når du tenker slik du gjør så er dette helt feil forhold for deg. Hadde du vært blind av kjærlighet hadde du ikke tenkt slik.

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri gått inn i den relasjonen der. 
Hvis du ønsker deg barn blir vel ikke unge nr 5 veldig spesielt.....og økonomisk ligger du an til en kjempesmell.
 

Hva tenker dine foreldre om 4 unger som ikke er dine og kanskje null barnebarn? 

Anonymkode: c9aa5...2d9

[AnonymBruker]

Du er i midten av 30-årene, du har fremdeles noen år på deg til å få deg dame og barn. Ønsker du virkelig å:

1) tilbringe resten av livet som stefar, med biofar (som du allerede misliker) i nabohuset? 

2) få barn med en dame som allerede har 2 skakkjørte forhold (hun er altså dårlig til å velge menn som passer for henne) og 4 barn fra før (med andre ord lite tid og energi til enda flere barn...). Isåfall finn ut om hun kan tenke seg flere barn og hvilken samværsordning hun ser for seg å ha med deg dersom det blir slutt mellom dere to (for det er VELDIG sannsynlig..). 

Anonymkode: 41f95...46d

[AnonymBruker]

Særboer!

Anonymkode: 5bda9...169

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Særboer!

Anonymkode: 5bda9...169

Dette er virkelig lurt. Å bli stefar til 4 barn... Det er ikke for pyser, og de stakkars barna trenger virkelig ikke et brudd til. 

Men 4 barn tar stort sett all fritid, så hvor seriøst dette kan bli er uvisst. 

Anonymkode: 555bc...522

[AnonymBruker]

Min datter blr sammen med en mann med tre barn fordelt på to mødre for 15 år siden. Det har gått bra 🙂. Hun er tøff, og ordnet opp i hans litt rotete økonomi. Godt forhold til mødrene, og de tre bonusbarna, som nå er voksne. Fått et felles barn nå. Vi var bekymret, men alt har gått fint. Han hadde full jobb og leilighet, men ikke sparepenger, og litt dårlig struktur på alt, men nå er alt på stell.

Anonymkode: bbded...1e6

[Cannavero]

Nymerïa skrev (12 minutter siden):

Kjærligheten har ikke gjort deg blind i det hele tatt, tvert i mot vil jeg si at du problematiserer noe voldsomt når du skriver at du vil ha noe nytt og unikt med en partner og ikke tror du får det med henne. Du er i 30-årene, folk du møter har en fortid.

Når du tenker slik du gjør så er dette helt feil forhold for deg. Hadde du vært blind av kjærlighet hadde du ikke tenkt slik.

Hei jeg har som henne også hatt tidligere forhold og jeg er veldig klar over at ikke alt kan være nytt. 
Det jeg mente er at jeg ønsker å være noe mer enn bare neste mann i rekken. 
 

Jeg vet jo at jeg kan tilføre henne nye ting som trygghet og stabilitet. Min bekymring var mer rundt om dette var noe hun ville ikke ville prissette eller føle var unikt nok. 
 

Er ikke enig i at jeg problematiserer noe voldsomt når jeg ønsker å være grundig.

Mine valg vil påvirke 4 barns liv også og da kan jeg ikke bare hoppe inn i det uten å tenke gjennom alle faktorer hva mine, hennes og hennes barns behov angår. 

[AnonymBruker]

Jeg syns folk er dømmende og har veldig mange negative svar her. Det virker jo som du har funnet deg en bra dame på mange måter. Jeg tenker at bekymringene dine er tanker som er normale å ha, men det er ikke nødvendigvis sann det er. Du er redd for å ikke bli prioritert, men hun ønsker jo at du skal flytte inn. Da har hun mulighet til å prioritere forholdet på en annen måte enn som særboere. Dere får kveldene sammen, sover sammen og deler hverdagen. 

Alle relasjoner er unike, og dette gjør at hun i et forhold med deg får noe hun ikke har hatt før. Du virker jo forhåldsvis ganske ordentlig i forhold til barnefedrene. 

Det viktigste av alt er at dere kommuniserer og vet hva dere går til begge to. Du må finne ut av hvorfor hun ønsker å bli samboer, om du er klar for dette livet, om du ønsker egne barn og ikke minst hvordan dere skal fordele alt ansvaret for alle barna dersom dere flytter sammen og du havner i en større rolle. 😊 

Anonymkode: 0b8fd...7ab

[AnonymBruker]

Orker du virkelig 4 barn som ikke er dine?

Anonymkode: 5bda9...169

[Andro]

Det er mye som tyder på at det går bra med dere  men det er en ganske brå overgang å flytte inn i en familie.
Det er fint at hun er raus overfor fedrene, men jeg syns at du skal være observant på om hun også legger et kontrollelement i det. At hun er av dem som yter litt ekstra til andre, for å sette dem litt i takknemlighetsgjeld, og dermed få sosial makt. Iblant er det nødvendig altså, for å få ting til å gå rundt med barn, men det kan også være litt skummelt.

Jeg ville gått inn i dette litt forsiktig. Dersom du selger bolig; behold egenandelen din alene første året, og bare betal henne en rimelig husleie inntil dere finner ut om dette er meant to be på lang sikt. Det kan eller være flokete å slippe ut igjen, om det viser seg å ikke fungere, dersom du har kjøpt deg inn i felles bolig.
Hadde jeg savnet å ha egen familie, ville jeg vært takknemlig for å få en partner med barn. Det skaper liv, og jeg liker barn.

Du skal ikke ta alt hun sier om fedrene til ungene sine for god fisk. Du kan ikke flytte sammen med barn, og ikke komme overens med fedrene deres. La dem presentere seg, og dann ditt eget inntrykk av dine med-fedre. Er man sliten og oppbrukt er alle ekser teite, men det kan være mer til historien enn som så...

Ta dere god tid, og snakk mye. Skriv avtaler og vær åpne med hverandre.
Kanskje du ønsker deg et femte barn om et par år? Avklar det før du tar dette et steg videre.

[AnonymBruker]

Men hvorfor haster det så veldig med å bli samboere? Vær kjærester og særboere og du sparer deg selv for problemer. Vurderer du virkelig å flytte inn til mot og 4 unger? Skal du betale for hennes barn i form av mat osv. Hjelpes

Anonymkode: 1e180...e50

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymkode: f6815...f3c

[Tuppeluri]

Cannavero skrev (5 minutter siden):

Hei jeg har som henne også hatt tidligere forhold og jeg er veldig klar over at ikke alt kan være nytt. 
Det jeg mente er at jeg ønsker å være noe mer enn bare neste mann i rekken. 
 

Jeg vet jo at jeg kan tilføre henne nye ting som trygghet og stabilitet. Min bekymring var mer rundt om dette var noe hun ville ikke ville prissette eller føle var unikt nok. 
 

Er ikke enig i at jeg problematiserer noe voldsomt når jeg ønsker å være grundig.

Mine valg vil påvirke 4 barns liv også og da kan jeg ikke bare hoppe inn i det uten å tenke gjennom alle faktorer hva mine, hennes og hennes barns behov angår. 

Alt trenger ikke være nytt for å være bra. Å jeg hadde satt mer pris på trygghet og stabilitet enn at ting skal være så forferdelig unikt. Det kan jo være at det er nettopp det som er unikt med deg kontra de andre, at du faktisk er trygg og stabil i et forhold. 

Det vil jo ganske sannsynlig bli litt overveldene for deg å bli "bonuspappa" for 4 barn også, uansett alder på barna, så vil jo de måtte forholde seg til deg på et eller annet vis. 

Også føler jeg likevel det blir feil å si:

Cannavero skrev (38 minutter siden):

Jeg er bekymret for at hun ikke vil ha plass til meg i livet sitt eller aldri kunne prioritere meg pga sin situasjon. 

Det er ikke det at hu ikke prioriterer deg, men prioriterer hu seg selv og sin lykke til å få en ny partner? Å faktisk gi en ny partner en ny sjanse? Det er vanskelig å prioritere seg selv når man hele tiden må prioritere barna. 
Å det at hu ønsker at du skal flytte inn er jo et tegn på at hu prioriterer deg som partner. Hu ønsker å tilbringe mer tid med deg i det daglige. 

Jeg syns uansett at du skal gi denne dama en fair sjanse hvis du virkelig liker hu. Det er vanlig å tenke det du tenker, men tenker du for mye på sånt så vil nok det være drepen på forholdet enn forholdet i seg selv. Gå inn med et åpent sinn og skap noe som kan være deres. 

[lillevill]

Kan jo virke som dette er en dame som har latt seg styre av følelser og fantasier om et familieliv, og i stedet for å lage orden selv så håper hun at en mann kan komme inn og bli familiefar og skape den idyllen hun drømmer om? Og så kommer det barn på barn som man håper blir "limet" i idyllen, men så sprekker det opp gang på gang. Hvorfor sprekker det, egentlig? 

Du skriver ikke hvor lenge dere har vært sammen da. Men det med å bli en familie, er jo noe som dere begge må ønske, og så er det barn her, som opplever at mann etter mann kommer inn i livet deres og de knytter seg, og blir såret gang på gang. Hvordan påvirker det psyken til barna, når det gjelder DERES fremtid? Vil dette skape barn som i et voksenliv blir redde for å knytte seg til en evt partner fordi de ikke har opplevd stabilitet? Min mening er at når man bryter opp så må man passe godt på barna for å ikke skape traumer som gjør at de selv ikke tør å stole på mennesker.

Men angående innflytting. Hvor lenge har dere tenkte på dette? Dette må du selv også ønske og være sikker på at du vil. Og det kan godt hende at det vil være et fint liv med mange barn. Men ønsker du å være en omsorgsperson for 4 barn da? Er det din drøm? 

Endret 13. mars 2023 av lillevill

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at dette er en person som du virkelig liker. Liksom på tross av alt det ytre. At hun har dårlig økonomi med fire barn, som hun er litt alene om- vel, det forstår jeg. 

Hva skal jeg si? Jeg hadde tre barn, riktignok med samme far, da jeg møtte min mann. Vi møttes for 16 år siden og har vært gift i 10 år nå. Ungene har delvis flyttet ut, og vi har bare ett "barn" igjen i huset. Jeg vil jo tro at han ikke angrer, og vi har jo hatt det veldig fint. 

Tar du på deg et ansvar? Er hun opptatt av barna? Ja, klart det. Men det er klart at det er tid til deg og, så lenge du tar livet for hva det er! Helgeturer med pakke, og alle barna med. Bader underveis og sover i telt. Familiekvelder med taco foran tv. Spillekvelder med ungene. Alt det kunne jeg gjort alene, men det hadde ikke blitt det samme uten han. Han har jo sitt unike forhold til mine barn. Han er ikke far, men de sier alle at han skal være bestefar når den tid kommer. Det er han som har lært dem alle å kjøre bil, og det er han de ringer til når det er noe. 

Jeg og han har hatt våre weekend-turer og vårt eget liv i familielivet. 

Du må kanskje tenke på hva du vil. Så handler ikke alt om at livet skal være sånn perfekt på papiret. Det er de menneskene vi møter som betyr noe. Men jeg skjønner at du er nervøs på egne vegne. Det var jo min mann og...Vi var begge i tenkeboksen på dette. Jeg var faktisk mer skeptisk enn han på ett tidspunkt. For mine barn er det viktigste i livet mitt, og vi hadde det fint. Det er noe med å slippe en mann inn i vårt helligste. Det krevde mye fra min side. 

 

Anonymkode: a380d...226

[lillevill]

At farsfigur på farsfigur flytter inn og ut av livene til barna kan jo lage skader. Tenker hun over det? Det er viktig at hun lytter til deg og hva du ønsker og at du kommuniserer klart og tydelig og tenker godt gjennom det. Kanskje særboerskap hadde vært bra en stund frem til barna blir større. Da får de jo stabiliteten de trenger.