Dårlig forhold til egen mor, feil å la det påvirke forhold til barnebarn?

[AnonymBruker]

Min mor og jeg har aldri hatt ett veldig godt forhold. Hun har slitt mye psykisk, og jeg har slitt som følge av dette. Når jeg var mindre har hun vært manipulerende i form av eksempel tjenester, som «kan du gå på butikken å kjøpe dette til meg» i en smiskete tone. Om jeg ikke gjorde dette, kunne hun klikke og si at jeg aldri må spørre hun om «en jævla drit igjen». Hun har løyet om store, alvorlige ting - og gjort andre upassende ting som å hatt høylytt sex når jeg var i rommet ved siden av - hvor jeg ba de stoppe og hun bare lo og fortsatte. 
 

I tillegg har hun fortalt meg hele barndommen at jeg er syk, på grunn av hun selv sliter psykisk og ønsker at jeg skal være i samme båt. Hun fikk meg testet flere ganger, og når hun tilslutt måtte innse at jeg var frisk fikk jeg høre at «nå kunne jeg bare drite i at hun var grei, for eneste grunnen hun var grei var pga hun tenkte jeg var psykisk syk». 
 

Nå har vi fått barn, barnet er ca ett halvt år. Hun er veldig engasjert, ringer hele tiden for å høre hvordan det går med han, poster bilde rundt om av han, vil komme på besøk hele tiden etc. Før barn ringte hun aldri, ville aldri komme på besøk, stilte lite opp med ting.

Det kan jo godt være at mitt barn vil få mye glede av hun i livet sitt, men jeg er redd disse «sidene» hennes, som manipulering, løgn, upassende oppførsel etc skal påvirke mitt barn. Bør jeg bare heve meg over det å la barnet mitt ha mye kontakt med hun, eller hva bør jeg gjøre?

Anonymkode: a238e...ea3

[Juniper]

Beskytt barnet ditt! 
Hun er rablende gal og bør holdes langt unna!

Når bestemor ikke evner å ha godt forhold til eget barn har hun ingen rettigheter i forhold til barnebarn.

Vil anbefale deg å ha minimal kontakt med henne. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Min mor og jeg har aldri hatt ett veldig godt forhold. Hun har slitt mye psykisk, og jeg har slitt som følge av dette. Når jeg var mindre har hun vært manipulerende i form av eksempel tjenester, som «kan du gå på butikken å kjøpe dette til meg» i en smiskete tone. Om jeg ikke gjorde dette, kunne hun klikke og si at jeg aldri må spørre hun om «en jævla drit igjen». Hun har løyet om store, alvorlige ting - og gjort andre upassende ting som å hatt høylytt sex når jeg var i rommet ved siden av - hvor jeg ba de stoppe og hun bare lo og fortsatte. 
 

I tillegg har hun fortalt meg hele barndommen at jeg er syk, på grunn av hun selv sliter psykisk og ønsker at jeg skal være i samme båt. Hun fikk meg testet flere ganger, og når hun tilslutt måtte innse at jeg var frisk fikk jeg høre at «nå kunne jeg bare drite i at hun var grei, for eneste grunnen hun var grei var pga hun tenkte jeg var psykisk syk». 
 

Nå har vi fått barn, barnet er ca ett halvt år. Hun er veldig engasjert, ringer hele tiden for å høre hvordan det går med han, poster bilde rundt om av han, vil komme på besøk hele tiden etc. Før barn ringte hun aldri, ville aldri komme på besøk, stilte lite opp med ting.

Det kan jo godt være at mitt barn vil få mye glede av hun i livet sitt, men jeg er redd disse «sidene» hennes, som manipulering, løgn, upassende oppførsel etc skal påvirke mitt barn. Bør jeg bare heve meg over det å la barnet mitt ha mye kontakt med hun, eller hva bør jeg gjøre?

Anonymkode: a238e...ea3

Beskytt barnet ditt! Hold hun unna! Be hun søke hjelp! En sånn ustabil person forandrer seg ikke til det bedre så fort..!

Anonymkode: 5226d...2b6

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg, ville jeg Hart minimal kontakt med henne. Barnet ditt trenger jo ikke sånne personer i sitt liv, og jeg ville ikke tatt sjansen på at hun kunne vært annerledes ovenfor barnet mitt. 
 

Jeg har selv ingen kontakt med faren min, selv om han ønsket kontakt da jeg fikk barn. Jeg valgte å beskytte barna  mine fra han. Min søster valgte annerledes, i håp om ting skulle endre seg siden det var snakk om barnebarn. Men det var ikke mye endring hos han. Han tok seg noen lunde sammen i noen år, helt til han gikk lei av dem.

Anonymkode: 57909...c40

[AnonymBruker]

Jeg tenker umiddelbart at hun har behandlet deg så utrolig dårlig at dette skal du beskytte barnet ditt mot å risikere. Men jeg skjønner at det er en vanskelig avveining. Jeg har et dårlig forhold til egen far, som også har slitt psykisk, og legger mine følelser overfor ham til side så barna kan ha en relasjon. Det eneste er at jeg ikke lar ham passe dem alene. Men det har ikke vært snakk om psykisk mishandling i den grad du har vært utsatt for, faren min bor langt unna og jeg har erfart at jeg i hvert fall foreløpig kan snakke til ham og han hører om han gjør noe jeg syns er ugreit overfor barna mine. 

Anonymkode: fb5e2...027

[Belima]

Jeg hadde en psykisk og hasj rusmisbrukende søster som dessverre ikke var en god mor for sine to barn. De sliter begge med traumer fra oppveksten. Begge barna klarer seg godt som voksne. Da hun ble bestemor, ble hun verdens beste bestemor. Det eneste hun ikke fikk lov til, var å ha barnebarna hjemme hos seg selv. Hun døde uventet for ikke så lenge siden og er dypt savnet av sine tre barnebarn på 17-14 og 7 år. Hun var 100% tilstede for dem når foreldrene trengte hjelp. Var nok hennes "måte" å ta igjen for tidligere dårlig "oppførsel"
TS jeg synes du bør la din mor prøve å være tilstede i sitt barnebarns liv, men du må snakke med henne om at hun får en sjanse og ødelegger hun den så kutter du bare henne ut. Se hvordan hun er når dere er sammen i ditt hjem, hvor du er trygg som en start.