Har barn for lite frihet?

[13en]

Synes denne var spennende lesing! (Se link) Er ikke lenge siden min mann og jeg diskuterte det samme her hjemme. Hvor vi som barn hadde mye større frihet som barn til å gå ut i gata, skogen, på lekeplassen osv å leke uten voksen tilsyn. I dag er jo barna nesten ikke ute å leker uten at foreldre er med å «passer på» og fungerer som konfliktløsere. Sååå hva tenker dere? Er vi foreldre blitt for overbeskyttende? Hvilken alder bør barn få lov å få litt mer frihet til å bevege seg ute uten tilsyn? Kjør debatt!!

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/eksperter-slar-alarm-om-barn-de-mister-fantasien/15571684/

 

[AnonymBruker]

Det er helt riktig det de sier! Jeg ser selv at barn i dag har litt problemer med å vite hva de skal finne på. Selv ett par barn som skal leke sammen, kan ha problemer med å vite hva de skal finne på.

Hos oss er det ikke lov til å se på skjerm i helgene på dagtid ( morgen og kveld er ok), og barna kan begynne å kjede seg og vet ikke hva de skal finne på. Kan foreslå at de kan ta seg bare en liten sykkeltur rundt i nabolaget, men det er vanskelig. 

Så, ja jeg ser store forskjeller på mine egne barn kontra slik min barndom var. Når jeg var liten så var egentid og frihet det mest fantastiske jeg visste. Når vi var borte fra alle voksne. Det er også noen av de beste minnene jeg har fra barndommen, at jeg følte meg fri!

I dag ser jeg barn sirkler mye tettere rundt voksne. De trekker seg ikke unna voksne, men oppsøker dem i større grad. I dag ønsker mange barn å ha med sine egne foreldre på mange ting, de ønsker at foreldrene skal være trener, være med på trening, være med på klassetur. Være med og rulle med russen. Da jeg var liten og ung så var dette noe av det siste man ønsket, hos de fleste. Aldri i livet om jeg ville hatt med meg mine foreldre når jeg var russ. Da ville jeg ha egen frihet.

 

Anonymkode: a0b7a...3dd

[AnonymBruker]

Når mine foreldre var tenåringer så hadde Norges Idrettsforbund 450 000 medlemmer, og all aktivitet mine foreldre mine gjorde var i nærheten med venner og familie, så når min generasjon begynte med idrett så hadde antallet barn i idrett økt med over en million, familier hadde bare en bil og foreldre ikke involvert. Hvorfor har jeg valgt å gjøre det annerledes (idag er det nærmere 2 millioner medlemmer av Norges Idrettsforbund). Jo, jeg savnet at mine foreldre ikke var med å så på, så ville ikke gjøre det samme. Jeg drev selv med minst 1 idrett, ofte 2 og gjerne en aktivitet til. Foreldrene mine var engasjerte på sin måte ved å være klassekontakter og sitte i styrer. Min far har organisert mye større dugnader enn hva jeg har klart (Korpsdugnader og korpsturer for 80 misikanter)  Husker mange sa jeg var heldig som hadde pappa med på tur, da fikk jeg jo alltids mer penger om jeg trengte det.  Alle vennene mine satt også pris på at pappa kunne kjøre og hente oss overalt i helgene for han er ikke typen som tar seg en øl eller et glass vin.   

Hver generasjon har sitt fokus, noen ganger som reaksjon på egen barndom. Mine foreldre var strenge på en god del ting og jeg har vurdert noen av de tingene som unødvendig, men har funnet mine egne ting å  være streng på ut fra dagens situasjon.  Har to barn og ett barn har vært selvstendig fra omtrent dag 1, men det andre har hatt ønske om å ha oss i nærheten -frem til han ble tenåring, mens den andre tenåringen heller vil være mer med oss og spør om vi ikke kan finne på noe sammen. 14-åringen drar gjerne på shopping med mamma en lørdag. 

 

Anonymkode: 95825...b79

[Kristin70]

Min erfaring er at skjermen er en mye større tidstyv og utfordring for fantasien enn organisert idrett.