Partner som ikke svarer

[AnonymBruker]

Dersom dere hadde hatt en partner som ikke svarte når dere snakket til han/henne, hva hadde dere sagt eller gjort?

For eksempel: du spør "Kan du ta ut av oppvaskmaskinen?" og partneren sier ingenting, men begynner å ta ut av oppvaskmaskinen. Når du kommenterer "Hvorfor svarer du meg ikke?" så får du "Det er bare sånn jeg er." tilbake.

Sånn er det hver dag. H*n sier selv at det oppleves nedlatende når andre gjør det samme (altså ikke svarer når h*n snakker til de), men når h*n gjør det så er det ikke meningen og det er bare "sånn h*n er".

Må man bare akseptere at dette er slik noen folk er? Jeg mener at respons er helt grunnleggende i alt samspill, men er det egentlig jeg som krever for mye?

Anonymkode: f1eac...7e3

[Andro]

Vi er ulike, og han viser tydelig å ha hørt deg ved å gjøre som du spurte om.

[AnonymBruker]

Noen særinteresser får man tåle. Når han faktisk gjør det du ber han om, så får du se gjennom fingrene med manglende svar. Det kan tyde på at han er lei av å bli kommandert.

Anonymkode: 813cc...4a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noen særinteresser får man tåle. Når han faktisk gjør det du ber han om, så får du se gjennom fingrene med manglende svar. Det kan tyde på at han er lei av å bli kommandert.

Anonymkode: 813cc...4a0

Særheter, ikke særinteresser. 

Anonymkode: 813cc...4a0

[AnonymBruker]

Nei, du må ikke akseptere det. Du sier jo selv at han ikke liker når andre folk gjør det samme, så han kan skjerpe seg hvis dette er noe som plager deg😊

Anonymkode: 4acd8...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noen særinteresser får man tåle. Når han faktisk gjør det du ber han om, så får du se gjennom fingrene med manglende svar. Det kan tyde på at han er lei av å bli kommandert.

Anonymkode: 813cc...4a0

Det er forskjell på å kommandere noen til noe som helst og det å spørre om partneren din kan gjøre en oppgave som må gjennomføres hjemme😂 

Anonymkode: 4acd8...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dersom dere hadde hatt en partner som ikke svarte når dere snakket til han/henne, hva hadde dere sagt eller gjort?

For eksempel: du spør "Kan du ta ut av oppvaskmaskinen?" og partneren sier ingenting, men begynner å ta ut av oppvaskmaskinen. Når du kommenterer "Hvorfor svarer du meg ikke?" så får du "Det er bare sånn jeg er." tilbake.

Jeg hadde gjort akkurat det samme. "Kan du ta ut av oppvaskmaskinen?" ser jeg på som et retorisk spørsmål.

Anonymkode: 93839...751

[AnonymBruker]

Andro skrev (1 minutt siden):

Vi er ulike, og han viser tydelig å ha hørt deg ved å gjøre som du spurte om.

Enig i at det at han faktisk gjør det er en form for respons. Men det er ikke alltid jeg får med meg at han gir respons gjennom handling. Når jeg da spør om han har hørt meg, så får jeg ofte et irritert svar.

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noen særinteresser får man tåle. Når han faktisk gjør det du ber han om, så får du se gjennom fingrene med manglende svar. Det kan tyde på at han er lei av å bli kommandert.

Anonymkode: 813cc...4a0

Kommandere? Når ble det å spørre om noe å kommandere? 

Jeg kan se gjennom fingrene med manglende svar på noen ting - men gjelder det alle ting?

Flere eksempler: jeg spør "Har du forslag til hva vi skal servere til middag når foreldrene dine kommer på besøk i morgen?" - ingen respons. Jeg spør "Hørte du hva jeg sa?" Da får jeg irritert tilbake "Jeg tenker!"

Jeg sier "I dag gjorde jeg X på jobb. Det var interessant." Jeg får ingen respons tilbake - han begynner bare å snakke om noe helt annet om sin jobb.

Dette skjer såpass ofte at jeg begynner å lure på om det er jeg som er kravstor som forventet respons når jeg snakker med han. Han behandler det som om det er et personlighetstrekk - som om han foretrekker fargen blå foran grønn.

- ts

Anonymkode: f1eac...7e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dersom dere hadde hatt en partner som ikke svarte når dere snakket til han/henne, hva hadde dere sagt eller gjort?

For eksempel: du spør "Kan du ta ut av oppvaskmaskinen?" og partneren sier ingenting, men begynner å ta ut av oppvaskmaskinen. Når du kommenterer "Hvorfor svarer du meg ikke?" så får du "Det er bare sånn jeg er." tilbake.

Sånn er det hver dag. H*n sier selv at det oppleves nedlatende når andre gjør det samme (altså ikke svarer når h*n snakker til de), men når h*n gjør det så er det ikke meningen og det er bare "sånn h*n er".

Må man bare akseptere at dette er slik noen folk er? Jeg mener at respons er helt grunnleggende i alt samspill, men er det egentlig jeg som krever for mye?

Anonymkode: f1eac...7e3

Her blir jo ord ekstremt overflødige, svaret er jo helt åpenbart "ja" ettersom han tar ut av oppvaskmaskinen.

Har selv en partner som er som deg og vi har måttet finne en løsning på det fordi det er helt tullete, for meg, å svare når svaret er gitt. Det er liksom noe jeg må være oppmerksom på å gjøre for å gjøre det, og det å huske sånt hele tiden når det ikke er naturlig for meg er jo ikke så enkelt. Når jeg spør samboer om noe så forventer jeg ikke svar, og han svarer jo faktisk sjeldent selv, så hvorfor han vil ha svar fra meg hele tiden lurer jeg på.

Når jeg begynner å ta ut av oppvaskmaskinen etter å ha fått et retorisk spørsmål så faller det meg ikke inn at jeg faktisk også må svare, jeg viser med handling hva svaret er. Jeg er jo ikke sur, mutt, eller slenger med skapdørene for å vise misnøye heller, så grunnen til at jeg ikke svarer på sånt er ikke fordi jeg er irritert liksom. La meg ta ut av oppvaskmaskinen uten å lage drama over det tenker jeg.

Men her er det jo en helhet som er relevant, har han for vane å overse deg med vilje vil jeg tro du har lav terskel for å reagere når han ikke svarer på ting som ikke nødvendigvis er åpenlyst å svare på.

Anonymkode: e6c18...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Enig i at det at han faktisk gjør det er en form for respons. Men det er ikke alltid jeg får med meg at han gir respons gjennom handling. Når jeg da spør om han har hørt meg, så får jeg ofte et irritert svar.

Kommandere? Når ble det å spørre om noe å kommandere? 

Jeg kan se gjennom fingrene med manglende svar på noen ting - men gjelder det alle ting?

Flere eksempler: jeg spør "Har du forslag til hva vi skal servere til middag når foreldrene dine kommer på besøk i morgen?" - ingen respons. Jeg spør "Hørte du hva jeg sa?" Da får jeg irritert tilbake "Jeg tenker!"

Jeg sier "I dag gjorde jeg X på jobb. Det var interessant." Jeg får ingen respons tilbake - han begynner bare å snakke om noe helt annet om sin jobb.

Dette skjer såpass ofte at jeg begynner å lure på om det er jeg som er kravstor som forventet respons når jeg snakker med han. Han behandler det som om det er et personlighetstrekk - som om han foretrekker fargen blå foran grønn.

- ts

Anonymkode: f1eac...7e3

Da er det jo egentlig dette som er problemet, ikke de filletingene du nevner i HI. Han bryr seg ikke om det som skjer i livet ditt. Rart å da henge seg opp i at han ikke svarer på tingene det ikke er vits å svare på? Du burde heller klage på at han ikke virker å bry seg om deg.

Og hvis han tenker kan han si "hmmm" eller trekke litt på skuldrene slik at du vet at han tenker. Å ikke respondere i det hele tatt er ikke vanlig i disse situasjonene. Men du må også gi han litt tenkepause, ikke spørre om han hørte deg med én gang, sannsynligvis så hørte han deg.

Anonymkode: e6c18...50a

[Hjelpsom]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Da er det jo egentlig dette som er problemet, ikke de filletingene du nevner i HI. Han bryr seg ikke om det som skjer i livet ditt. Rart å da henge seg opp i at han ikke svarer på tingene det ikke er vits å svare på? Du burde heller klage på at han ikke virker å bry seg om deg.

Og hvis han tenker kan han si "hmmm" eller trekke litt på skuldrene slik at du vet at han tenker. Å ikke respondere i det hele tatt er ikke vanlig i disse situasjonene. Men du må også gi han litt tenkepause, ikke spørre om han hørte deg med én gang, sannsynligvis så hørte han deg.

Anonymkode: e6c18...50a

Skjønner hva du prøver å si, men forstår TS veldig godt. Jeg har levd med en person som var svært dårlig på å gi tilbakemelding på om hun hadde hørt hva jeg sa, eller spurte om. Selvfølgelig hendte det at jeg også glemte å gi respons, så jeg vil ikke si at jeg var perfekt heller. Men over tid ble dette kilden til mye iritasjon og krangler mellom oss. Når du nesten aldri får tilbakemelding om at du er hørt i noen form, eller må vente på svar for at eksempelvis mobil eller andre uviktige samtaler gikk foran så ble det forferdelig og uutholdelig.

TS, dette må du få ordnet opp i og prate med han om, det som nå kan virke "litt" ille for deg, vil bare over tid føles enda verre. Det er i allefall min subjektive opplevelse. Men det at du poster om dette her betyr vel at det allerede begynner å bli et stort problem for deg.

[AnonymBruker]

Useless skrev (2 minutter siden):

Skjønner hva du prøver å si, men forstår TS veldig godt. Jeg har levd med en person som var svært dårlig på å gi tilbakemelding på om hun hadde hørt hva jeg sa, eller spurte om. Selvfølgelig hendte det at jeg også glemte å gi respons, så jeg vil ikke si at jeg var perfekt heller. Men over tid ble dette kilden til mye iritasjon og krangler mellom oss. Når du nesten aldri får tilbakemelding om at du er hørt i noen form, eller må vente på svar for at eksempelvis mobil eller andre uviktige samtaler gikk foran så ble det forferdelig og uutholdelig.

TS, dette må du få ordnet opp i og prate med han om, det som nå kan virke "litt" ille for deg, vil bare over tid føles enda verre. Det er i allefall min subjektive opplevelse. Men det at du poster om dette her betyr vel at det allerede begynner å bli et stort problem for deg.

Du pratet mye til partner når hun var i telefonen eller hadde andre samtaler? Siden dette var et så stort problem for dere så må du jo ha gjort det veldig ofte? Kunne du ikke vente med å snakke med henne/stille henne spørsmål? Tenker hun ikke svarte også for å signalisere at du må vente.

Her er jo begge like frekke sånn sett, du som avbryter og hun som ikke svarte.

Anonymkode: e6c18...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Her blir jo ord ekstremt overflødige, svaret er jo helt åpenbart "ja" ettersom han tar ut av oppvaskmaskinen.

Har selv en partner som er som deg og vi har måttet finne en løsning på det fordi det er helt tullete, for meg, å svare når svaret er gitt. Det er liksom noe jeg må være oppmerksom på å gjøre for å gjøre det, og det å huske sånt hele tiden når det ikke er naturlig for meg er jo ikke så enkelt. Når jeg spør samboer om noe så forventer jeg ikke svar, og han svarer jo faktisk sjeldent selv, så hvorfor han vil ha svar fra meg hele tiden lurer jeg på.

Når jeg begynner å ta ut av oppvaskmaskinen etter å ha fått et retorisk spørsmål så faller det meg ikke inn at jeg faktisk også må svare, jeg viser med handling hva svaret er. Jeg er jo ikke sur, mutt, eller slenger med skapdørene for å vise misnøye heller, så grunnen til at jeg ikke svarer på sånt er ikke fordi jeg er irritert liksom. La meg ta ut av oppvaskmaskinen uten å lage drama over det tenker jeg.

Men her er det jo en helhet som er relevant, har han for vane å overse deg med vilje vil jeg tro du har lav terskel for å reagere når han ikke svarer på ting som ikke nødvendigvis er åpenlyst å svare på.

Anonymkode: e6c18...50a

Takk for godt svar! Jeg forstår bedre nå at handling også kan være respons. Samtidig så klager han selv på når andre gjør det samme som han - f.eks. dersom han hadde bedt meg eller noen andre om å ta ut av oppvaskmaskinen og vi ikke svarte men bare gjorde det, så hadde han blitt stresset og kvernet på om noe var galt.

Se for øvrig de eksemplene jeg gav i innlegget over svaret ditt. Det med oppvaskmaskinen er jo bare en bagatell, det er jeg enig i - men det er verre når det ikke gis respons på andre ting eller det forventes at jeg forstår helt uten videre at han har hørt meg.

- ts

Anonymkode: f1eac...7e3

[Hjelpsom]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Du pratet mye til partner når hun var i telefonen eller hadde andre samtaler? Siden dette var et så stort problem for dere så må du jo ha gjort det veldig ofte? Kunne du ikke vente med å snakke med henne/stille henne spørsmål? Tenker hun ikke svarte også for å signalisere at du må vente.

Her er jo begge like frekke sånn sett, du som avbryter og hun som ikke svarte.

Anonymkode: e6c18...50a

Nei, det var f.eks når vi gikk tur, hun falt bort, men kom det meldinger så konsentrete hun seg kun om den og førte lange unødvendig samtaler samtidig som hun satte meg på vent. Vi kunne sitte i stuen og om jeg eller guttungen stilte spørsmål fikk vi aldri svar eller vi måtte stille samme spørsmål opp til 5 ganger uten respons eller fikk respons etter 5 minutter. Hvis vi var på besøk og jeg pratet til henne eller var med venner, så kunne hun la være å svare meg, men svare på andre uviktige spørsmål fra andre minuttet etterpå osv. 

Dette utviklet seg til at det ble til frustrasjon for sønnen vår også, som tidvis følte seg tilsidesatt. Eksempelvis om han trengte noe så kunne mor gi respons etter flere forsøk fra han med "vent litt"/"straks" og så la hun det på hylla for å lese en melding og glemte ofte helt av.

Det var ikke noe problem om man så rett på henne og hun så rett på guttungen eller meg stort sett, men selv da kunne hun koble ut og heller svare på en viktig melding osv. Nå har hun en "diagnose" som leder til at hun ofte må tenke litt mer på å utforme et svar og det er vel greit, men når hun valgte å svare på meldinger og tenke ut svar på den i stede for å fullføre det første ledet det til frustrasjon for både sønnen min og meg.

For min del ble dette etter lang tid en kilde til sinne og skuffelse og ren tilsidesettelse. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Da er det jo egentlig dette som er problemet, ikke de filletingene du nevner i HI. Han bryr seg ikke om det som skjer i livet ditt. Rart å da henge seg opp i at han ikke svarer på tingene det ikke er vits å svare på? Du burde heller klage på at han ikke virker å bry seg om deg.

Og hvis han tenker kan han si "hmmm" eller trekke litt på skuldrene slik at du vet at han tenker. Å ikke respondere i det hele tatt er ikke vanlig i disse situasjonene. Men du må også gi han litt tenkepause, ikke spørre om han hørte deg med én gang, sannsynligvis så hørte han deg.

Anonymkode: e6c18...50a

Du har nok rett i at det stikker dypere enn bagateller som f.eks. oppvaskmaskinen. Grunnen til at jeg reagerer på det er at det er så gjennomsyrende - det gjelder alt fra de småtingene til større ting. Så jeg klarer tydeligvis ikke helt å skille på det som er viktig og ikke. Men jeg forstår det bedre nå etter å ha lest svarene her.

- ts

Anonymkode: f1eac...7e3

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Du har nok rett i at det stikker dypere enn bagateller som f.eks. oppvaskmaskinen. Grunnen til at jeg reagerer på det er at det er så gjennomsyrende - det gjelder alt fra de småtingene til større ting. Så jeg klarer tydeligvis ikke helt å skille på det som er viktig og ikke. Men jeg forstår det bedre nå etter å ha lest svarene her.

- ts

Anonymkode: f1eac...7e3

Du har rett, man klarer til slutt ikke å skille mellom det som er bagateller eller viktige og ender opp med å bli irritert og frustrert over alle småtingene også. Man går seg inn i en loop, der alt til slutt blir galt.

[AnonymBruker]

Useless skrev (1 minutt siden):

Nei, det var f.eks når vi gikk tur, hun falt bort, men kom det meldinger så konsentrete hun seg kun om den og førte lange unødvendig samtaler samtidig som hun satte meg på vent. Vi kunne sitte i stuen og om jeg eller guttungen stilte spørsmål fikk vi aldri svar eller vi måtte stille samme spørsmål opp til 5 ganger uten respons eller fikk respons etter 5 minutter. Hvis vi var på besøk og jeg pratet til henne eller var med venner, så kunne hun la være å svare meg, men svare på andre uviktige spørsmål fra andre minuttet etterpå osv. 

Dette utviklet seg til at det ble til frustrasjon for sønnen vår også, som tidvis følte seg tilsidesatt. Eksempelvis om han trengte noe så kunne mor gi respons etter flere forsøk fra han med "vent litt"/"straks" og så la hun det på hylla for å lese en melding og glemte ofte helt av.

Det var ikke noe problem om man så rett på henne og hun så rett på guttungen eller meg stort sett, men selv da kunne hun koble ut og heller svare på en viktig melding osv. Nå har hun en "diagnose" som leder til at hun ofte må tenke litt mer på å utforme et svar og det er vel greit, men når hun valgte å svare på meldinger og tenke ut svar på den i stede for å fullføre det første ledet det til frustrasjon for både sønnen min og meg.

For min del ble dette etter lang tid en kilde til sinne og skuffelse og ren tilsidesettelse. 

Akkurat sånn som dette har vi det tidvis også - nøyaktig slik du beskriver det. Og min partner har også litt vanskeligheter med å formulere seg og å finne de riktige ordene, men energien blir prioritert på andre foran meg. Og jeg gir han alltid tid til å tenke på svaret - det er bare det at det ofte ikke kommer noe svar i det hele tatt.

Og så har man det faktumet at han selv ikke liker det når andre gjør det mot han, men han er lite villig til å gjøre noe med sin egen manglende respons fordi "det er bare sånn han er".

En annen detalj som egentlig er ganske vesentlig her og som jeg burde ha oppgitt i HI er at jeg er på grensen til blind. Det innebærer at han ikke kan bruke blikket eller kroppspråk til å svare - jeg må ha lyd, enten handling eller verbalt, ellers så får jeg det ikke med meg. Så om jeg spør om noe og han responderer ved å lage tenke-ansikt, nikke, peke eller whatever som krever et godt syn til å oppfatte det, så får ikke jeg det med meg. Dette er noe han, etter veldig mange år sammen, fremdeles ikke klarer å forholde seg til - han kan nesten bli irritert de gangene han f.eks. peker og jeg da ikke får med meg hva han peker på.

- ts

Anonymkode: f1eac...7e3

[Ulla Ullsokk]

Hadde klikka!

Hørte nettopp på en podcast som snakket om de viktigste tingene i et godt samliv, og da var respons noe av det viktigste. Trenger ikke være ord, men blikk eller berøring. Eller bare en «hm, ja» hvis man kjører bil og den ene påpeker noe han/hun ser utenfor bilen.

Dvs noe så enkelt som å anerkjenne den andres eksistens.

Hadde ikke klart å leve med en som ikke ga meg det.

Endret 13. mars 2023 av Ulla Ullsokk

[Hjelpsom]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Akkurat sånn som dette har vi det tidvis også - nøyaktig slik du beskriver det. Og min partner har også litt vanskeligheter med å formulere seg og å finne de riktige ordene, men energien blir prioritert på andre foran meg. Og jeg gir han alltid tid til å tenke på svaret - det er bare det at det ofte ikke kommer noe svar i det hele tatt.

Og så har man det faktumet at han selv ikke liker det når andre gjør det mot han, men han er lite villig til å gjøre noe med sin egen manglende respons fordi "det er bare sånn han er".

En annen detalj som egentlig er ganske vesentlig her og som jeg burde ha oppgitt i HI er at jeg er på grensen til blind. Det innebærer at han ikke kan bruke blikket eller kroppspråk til å svare - jeg må ha lyd, enten handling eller verbalt, ellers så får jeg det ikke med meg. Så om jeg spør om noe og han responderer ved å lage tenke-ansikt, nikke, peke eller whatever som krever et godt syn til å oppfatte det, så får ikke jeg det med meg. Dette er noe han, etter veldig mange år sammen, fremdeles ikke klarer å forholde seg til - han kan nesten bli irritert de gangene han f.eks. peker og jeg da ikke får med meg hva han peker på.

- ts

Anonymkode: f1eac...7e3

Forstår deg så godt og når jeg nå leser at du har ekstremt dårlig syn, så må det jo bli svært frustrerende. Det jeg opplevde kan jo da ikke måle seg med dine problemer.

Tror du burde foreslå samtaleterrapi enten på Fvk eller noen som har blindhet som fagfelt som kan få han til å forstå hvorfor han må svare å være tydelig. Kanskje det hadde vært lurt med å ta begge delene, for det virker som du nå kan være på bristepunktet og gi opp, og da er det viktig at dere får sammlivshjelp også og ikke bare samtaler for han med de som har blindhet og ekstremt svaksynhet som fagfelt.

Håper dere får ordnet opp i dette og han forstår hvilke problemer dette leder til for deg. Krysser fingrene for at dere kommer dere ut av dette, for han høres jo ut som en fantastisk mann ellers. 😃

[Hjelpsom]

16 minutter siden, Ulla Ullsokk said:

Hadde klikka!

Hørte nettopp på en podcast som snakket om de viktigste tingene i et godt samliv, og da var respons noe av det viktigste. Trenger ikke være ord, men blikk eller berøring. Eller bare en «hm, ja» hvis man kjører bil og den ene påpeker noe han/hun ser utenfor bilen.

Dvs noe så enkelt som å anerkjenne den andres eksistens.

Hadde ikke klart å leve med en som ikke ga meg det.

Så godt å se at det ikke bare er Ts og jeg som har missforstått og er "egoistiske, tullete, og overdramatiserer". 

Ja selv, "hmm ja" er en respons som hadde vært nok, da føler man seg annerkjent.