Jeg er så psykisk ustabil, ingen psykologhjelp hjelper

[AnonymBruker]

Jeg er ufør pga psykiske lidelser. Mine nærmeste vet at jeg sliter psykisk, men jeg tror ingen vet hvor vanskelig jeg faktisk har det og i hvor stor grad jeg sliter. Jeg føler meg psykisk ustabil og av og til helt «på randen».

Har mange ganger tenkt at jeg ikke burde hatt ansvaret for et barn, fordi jeg ikke føler jeg takler rollen. Hadde jeg visst hvor omfattende mine psykiske lidelser var før jeg fikk barn, hadde jeg aldri fått barn. Jeg elsker såklart barnet, men jeg angrer, også for barnets del. 

Nå føler jeg meg helt «stuck» i egen tilværelse. Jeg har såklart gode perioder og føler også at jeg kan være en god mamma (noe jeg ofte er også). Men jeg føler jeg har en mørk side som ingen vet om. 

Jeg har gått til psykolog i mange år, men føler ingen psykologhjelp er god nok. Kanskje jeg burde legges inn? Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg trenger og hvordan bli den beste versjonen av meg selv. Jeg er så «fjern» og føler på mye sinne og skam inni meg.

Anonymkode: bdc93...4ab

[AnonymBruker]

Er det en far i bildet? 

Anonymkode: 381ee...799

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt, bare at jeg ikke er ufør. Bare vit at du ikke er alene om å slite med dette, håper det løsner for deg en gang ❤️

Anonymkode: fdcae...03b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er ufør pga psykiske lidelser. Mine nærmeste vet at jeg sliter psykisk, men jeg tror ingen vet hvor vanskelig jeg faktisk har det og i hvor stor grad jeg sliter. Jeg føler meg psykisk ustabil og av og til helt «på randen».

Har mange ganger tenkt at jeg ikke burde hatt ansvaret for et barn, fordi jeg ikke føler jeg takler rollen. Hadde jeg visst hvor omfattende mine psykiske lidelser var før jeg fikk barn, hadde jeg aldri fått barn. Jeg elsker såklart barnet, men jeg angrer, også for barnets del. 

Nå føler jeg meg helt «stuck» i egen tilværelse. Jeg har såklart gode perioder og føler også at jeg kan være en god mamma (noe jeg ofte er også). Men jeg føler jeg har en mørk side som ingen vet om. 

Jeg har gått til psykolog i mange år, men føler ingen psykologhjelp er god nok. Kanskje jeg burde legges inn? Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg trenger og hvordan bli den beste versjonen av meg selv. Jeg er så «fjern» og føler på mye sinne og skam inni meg.

Anonymkode: bdc93...4ab

Om du synes det er greit å snakke engelsk kan du søke opp en gratis coachingtjeneste som heter Heartfelt Presence. Drevet av en amerikansk psykiater som heter Bill Pettit. (Ingen religiøs basis om man lurer på det)

Kanskje det kan hjelpe deg til å få mer innsikt i hva som foregår 🌼

Anonymkode: c2cf9...ea7

[Tradegy]

Høres utrolig tøft ut ❤️. Klem til deg

Lisa Aisato: 

[AnonymBruker]

Er problemet at du er fjern og full i skam? Eller hva er problemet egentlig. 

Min erfaring er at man må forsøke flere psykologer og flere terapimetoder mot de ulike problemene. 

For meg var det en tvangstanke at det var noe feil med meg. Det bunnet i dyp skam fra omsorgssvikt i barndommen. 

Måtte bruke flere ulike terapier for å finne ut ab det. Samtidig øve på å være ærlig med noen rundt meg. Trodde at når de "fikk vite" ville de skjønne at jeg var sprø. Men de var sånn "ja okei". Så innså at jeg tenkte at jeg var sprøere enn jeg er. Også som en flukt fra å føle på de vonde følelsene. 

ACT har vært en gamechanger for meg. 

Tror du har mer på stell enn du kanskje tror. 

Anonymkode: fef24...5ab

[AnonymBruker]

Har du snakket om dette til psykologen, at du føler behandlingen ikke hjelper?

Kan være bra å starte der.

Anonymkode: f90c2...6ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det en far i bildet? 

Anonymkode: 381ee...799

Ja.

Anonymkode: bdc93...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har det akkurat likt, bare at jeg ikke er ufør. Bare vit at du ikke er alene om å slite med dette, håper det løsner for deg en gang ❤️

Anonymkode: fdcae...03b

Klem ❤️ 

Har mistet troen på at det blir bedre. Jeg hater meg selv for den jeg er og hvordan psyken min påvirker meg 😞

Anonymkode: bdc93...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er problemet at du er fjern og full i skam? Eller hva er problemet egentlig. 

Min erfaring er at man må forsøke flere psykologer og flere terapimetoder mot de ulike problemene. 

For meg var det en tvangstanke at det var noe feil med meg. Det bunnet i dyp skam fra omsorgssvikt i barndommen. 

Måtte bruke flere ulike terapier for å finne ut ab det. Samtidig øve på å være ærlig med noen rundt meg. Trodde at når de "fikk vite" ville de skjønne at jeg var sprø. Men de var sånn "ja okei". Så innså at jeg tenkte at jeg var sprøere enn jeg er. Også som en flukt fra å føle på de vonde følelsene. 

ACT har vært en gamechanger for meg. 

Tror du har mer på stell enn du kanskje tror. 

Anonymkode: fef24...5ab

Jeg vet egentlig ikke, for å være helt ærlig. Problemene mine er så komplekse.

Selvhat, usikkerhet, unnvikelse, en følelse av å ikke strekke til, ikke mestre å bli utsatt for stress/press, bli så trigget at jeg sliter med å ikke klikke både inni meg og utad, bli så sint at jeg skjelver, konstant følelse av at livet ikke er for meg, innimellom negative følelser overfor barnet og alt det krever av meg, en følelse av å være fanget i egen kropp, i eget hode.. jeg kunne fortsatt i det uendelige. 

Har gått til utallige psykologer. Ingen har egentlig klart å hjelpe meg noe særlig, og jeg har mistet håpet om at jeg kan hjelpes. Jeg tror ingen i hele verden kan hjelpe meg med å ikke kjenne på alle disse vanskelige og negative følelsene jeg til stadighet kjenner på, og hvor utrygg jeg er inni meg, som blant annet resulterer i at jeg ikke takler særlig bra når barnet utagerer og krever mye av meg. Da ser jeg svart og blir helt skjelven. Greier ikke være denne trygge, omsorgsfulle mammaen jeg skulle ønske. 

Jeg ser på meg selv som et dårlig menneske som sannsynligvis ikke burde hatt barn. Jeg ønsker ikke være et dårlig menneske, jeg vet bare ikke hvordan være bedre og å håndtere alle vanskelige følelser og situasjoner.
 

 

Anonymkode: bdc93...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg vet egentlig ikke, for å være helt ærlig. Problemene mine er så komplekse.

Selvhat, usikkerhet, unnvikelse, en følelse av å ikke strekke til, ikke mestre å bli utsatt for stress/press, bli så trigget at jeg sliter med å ikke klikke både inni meg og utad, bli så sint at jeg skjelver, konstant følelse av at livet ikke er for meg, innimellom negative følelser overfor barnet og alt det krever av meg, en følelse av å være fanget i egen kropp, i eget hode.. jeg kunne fortsatt i det uendelige. 

Har gått til utallige psykologer. Ingen har egentlig klart å hjelpe meg noe særlig, og jeg har mistet håpet om at jeg kan hjelpes. Jeg tror ingen i hele verden kan hjelpe meg med å ikke kjenne på alle disse vanskelige og negative følelsene jeg til stadighet kjenner på, og hvor utrygg jeg er inni meg, som blant annet resulterer i at jeg ikke takler særlig bra når barnet utagerer og krever mye av meg. Da ser jeg svart og blir helt skjelven. Greier ikke være denne trygge, omsorgsfulle mammaen jeg skulle ønske. 

Jeg ser på meg selv som et dårlig menneske som sannsynligvis ikke burde hatt barn. Jeg ønsker ikke være et dårlig menneske, jeg vet bare ikke hvordan være bedre og å håndtere alle vanskelige følelser og situasjoner.
 

 

Anonymkode: bdc93...4ab

Har du en diagnose? 

Anonymkode: 6a226...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har du en diagnose? 

Anonymkode: 6a226...090

Garantert emosjonelt psykisk ustabil/borderline 

Anonymkode: b6c37...7e5

[AnonymBruker]

Men jobber du med de tingene som psykologen foreslår? Tar du ansvar for din egen fremgang? Jeg vet at jeg bare er en tilfeldig bruker på KG, så det er nok lite jeg kan gjøre hvis flere psykologer før meg allerede har prøvd.

Jeg har en far som sliter, som har gått mye til psykolog uten at det hjelper. Han er ikke en som klarer å konsentrere seg for å ta til seg ny kunnskap (gjorde det dårlig på skolen osv). Han filtrerer ut det som ikke passer ham, og lukker ørene for det han ikke ønsker å høre. Problemet der er at han har null selvinnsikt og forstår ikke at det er han selv som må jobbe med tingene. Han stiller til timene, gjør minimal innsats selv, og forventer at psykologen bare skal "kurere" ham.

Det jeg vil frem til er at det å gå til psykolog antagelig er litt som å gå til en instruktør for å lære seg noe nytt. Enten det er å spille et instrument, utøve en form for sport, lære å kjøre bil eller fly et fly. Det krever en viss innsats, og en viss bevissthet i måten man jobber på og tar til seg informasjon. Følger man ikke med på det om blir sagt, eller jobber uten å være bevisst på hva man gjør når man jobber, så ender man opp som en av dem som ikke kan hjelpes. Det kan være både mangel på interesse og motivasjon, eller man har ikke helt de rette personlige egenskapene til å bli flink i akkurat dette. Alle har sine ting de forstår godt, og andre ting mindre godt.

Anonymkode: 4b0ad...022

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet egentlig ikke, for å være helt ærlig. Problemene mine er så komplekse.

Selvhat, usikkerhet, unnvikelse, en følelse av å ikke strekke til, ikke mestre å bli utsatt for stress/press, bli så trigget at jeg sliter med å ikke klikke både inni meg og utad, bli så sint at jeg skjelver, konstant følelse av at livet ikke er for meg, innimellom negative følelser overfor barnet og alt det krever av meg, en følelse av å være fanget i egen kropp, i eget hode.. jeg kunne fortsatt i det uendelige. 

Har gått til utallige psykologer. Ingen har egentlig klart å hjelpe meg noe særlig, og jeg har mistet håpet om at jeg kan hjelpes. Jeg tror ingen i hele verden kan hjelpe meg med å ikke kjenne på alle disse vanskelige og negative følelsene jeg til stadighet kjenner på, og hvor utrygg jeg er inni meg, som blant annet resulterer i at jeg ikke takler særlig bra når barnet utagerer og krever mye av meg. Da ser jeg svart og blir helt skjelven. Greier ikke være denne trygge, omsorgsfulle mammaen jeg skulle ønske. 

Jeg ser på meg selv som et dårlig menneske som sannsynligvis ikke burde hatt barn. Jeg ønsker ikke være et dårlig menneske, jeg vet bare ikke hvordan være bedre og å håndtere alle vanskelige følelser og situasjoner.
 

 

Anonymkode: bdc93...4ab

Tror mange kjenner seg igjen i slike følelser og tanker til tider, men har du det vedvarende er det jo ihvertfall en form for depresjon du sliter med. Får du noen form for medisinsk hjelp mot dette? Husk at om en medisin ikke virker må du prøve noe annet. Det er en grunn til at det finnes så mange ulike antidepressiva. Slike tanker kan også føre til angstproblematikk som det også finnes medisinsk hjelp mot.

Det er uansett viktig at du får hjelp når du har det slik. Har du nære venner eller familie som kan støtte opp utenom? Barnet kan trenge et ressurssterk omsorgs menneske der du føler du ikke strekker til. Bv har mange gode tilbud uten at du trenger å være redd for å miste omsorgsrett for barnet ditt. Med mindre du ikke ønsker det selv.

Jeg har selv vært både støttekontakt og besøkshjem via bv for barn med en sliten mamma. Det er så fint❤️ Og vi har god kontakt med barnet som nå er voksen. Hen skjønte ikke før voksen alder at vi var avlastningshjem for mammaen. Hen trodde vi bare var en snill familie som likte å ha hen på besøk❤️ Det var først i voksen alder spørsmålene kom og da svarte vi selvfølgelig ærlig. Det har føltes helt greit for hen og vi ser på hen som en nær person i livet vårt fortsatt.

Mulighetene er altså mange og søk den hjelpen du kan få. Både for deg selv om barnet ditt❤️

Anonymkode: 2e832...847

[AnonymBruker]

Kan du be om å få snakke med psykiatrisk sykepleier? De er mer mennesklige i tilnærming.

Anonymkode: c446d...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er ufør pga psykiske lidelser. Mine nærmeste vet at jeg sliter psykisk, men jeg tror ingen vet hvor vanskelig jeg faktisk har det og i hvor stor grad jeg sliter. Jeg føler meg psykisk ustabil og av og til helt «på randen».

Har mange ganger tenkt at jeg ikke burde hatt ansvaret for et barn, fordi jeg ikke føler jeg takler rollen. Hadde jeg visst hvor omfattende mine psykiske lidelser var før jeg fikk barn, hadde jeg aldri fått barn. Jeg elsker såklart barnet, men jeg angrer, også for barnets del. 

Nå føler jeg meg helt «stuck» i egen tilværelse. Jeg har såklart gode perioder og føler også at jeg kan være en god mamma (noe jeg ofte er også). Men jeg føler jeg har en mørk side som ingen vet om. 

Jeg har gått til psykolog i mange år, men føler ingen psykologhjelp er god nok. Kanskje jeg burde legges inn? Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg trenger og hvordan bli den beste versjonen av meg selv. Jeg er så «fjern» og føler på mye sinne og skam inni meg.

Anonymkode: bdc93...4ab

Altså du kan ta en tur til bv og ne om hjelp og avlastning.  Evnt en periode med barnet på "fere".

Kjenner noen der mor ikke tok det valget, og er ganske sikker på at mor barn forhold hadde vært bedre i dag med bedre valg fra mor. Istedenfor ble ungene utsatt for grov omsorg svikt. Så be heller om hjelp,  først og fremst pga barnet ditt

Anonymkode: 48cb0...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har du en diagnose? 

Anonymkode: 6a226...090

Ja, et par. Ønsker ikke oppgi de her.

Anonymkode: bdc93...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Garantert emosjonelt psykisk ustabil/borderline 

Anonymkode: b6c37...7e5

Faktisk ikke, men har trekk av denne.

Anonymkode: bdc93...4ab

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vet egentlig ikke, for å være helt ærlig. Problemene mine er så komplekse.

Selvhat, usikkerhet, unnvikelse, en følelse av å ikke strekke til, ikke mestre å bli utsatt for stress/press, bli så trigget at jeg sliter med å ikke klikke både inni meg og utad, bli så sint at jeg skjelver, konstant følelse av at livet ikke er for meg, innimellom negative følelser overfor barnet og alt det krever av meg, en følelse av å være fanget i egen kropp, i eget hode.. jeg kunne fortsatt i det uendelige. 

Har gått til utallige psykologer. Ingen har egentlig klart å hjelpe meg noe særlig, og jeg har mistet håpet om at jeg kan hjelpes. Jeg tror ingen i hele verden kan hjelpe meg med å ikke kjenne på alle disse vanskelige og negative følelsene jeg til stadighet kjenner på, og hvor utrygg jeg er inni meg, som blant annet resulterer i at jeg ikke takler særlig bra når barnet utagerer og krever mye av meg. Da ser jeg svart og blir helt skjelven. Greier ikke være denne trygge, omsorgsfulle mammaen jeg skulle ønske. 

Jeg ser på meg selv som et dårlig menneske som sannsynligvis ikke burde hatt barn. Jeg ønsker ikke være et dårlig menneske, jeg vet bare ikke hvordan være bedre og å håndtere alle vanskelige følelser og situasjoner.

Anonymkode: bdc93...4ab

Hvem fortalte deg at du ikke strekker til? Var foreldrene dine en kilde til disse følelsene og du sitter fast i de mønstrene du vokste opp med? Er det din stemme som sier alle de stygge tingene om deg, eller er egentlig stemmen din forelders kritikk og måte å tenke på?

Når du føler de følelsene, så minn deg selv på at de ikke er virkeligheten, de er følelser som ble skapt på grunn av oppveksten din og miljøet. At du føler det, betyr ikke at det er sant. Noen ganger vokser man opp i et miljø som lærer deg å føle masse negative ting som ikke har rot i virkeligheten. Kanskje noe av det var sant da du var barn/ ungdom, men nå er du voksen med egen familie og ting har endret seg. Du er ikke det barnet som ble klandret for å ikke klare eller få til. Du er ikke barnet som ikke har makt til å stå imot de som misbruker deg. Du er voksen og kan endelig begynne lære det som du aldri lærte da du var barn. Hvordan ha empati med deg selv, ta vare på deg selv og andre. At du gikk glipp av denne lærdommen som barn, betyr bare at du må lære deg det nå, som voksen. Det er ikke for sent. Men du må begynne se på deg selv som et arbeidsprosjekt som fikk en dårlig start som har preget deg og gitt deg destruktive måter å føle og tenke på, som kan læres på nytt og endres. Hver gang du føler på disse følelsene, minn deg selv på at det er greit, men at det finnes andre måter å føle på som du kan oppleve på sikt.

Utvikling tar tid. Begynn med små steg. Nå vet jeg ikke de konkrete problemstillingene du sliter med, så vanskelig foreslå små ting du kan prøve ut.

Anonymkode: c0720...09d

[AnonymBruker]

For barnets skyld, ta ansvar for deg selv. Du er faktisk den som må gjøre den store jobben angående å bli psykisk stabil. Ingen psykolog kan gjøre det for deg, men de kan veilede deg så godt som mulig.

På mange måter vil jeg si "Ta deg sammen", noen trenger tough love for å komme seg i gang. 

Anonymkode: 67cda...a1d