Orker snart ikke mer motgang...

[AnonymBruker]

Er ikke sikkert noen som helst orker å lese dette lange innlegget, og det forstår jeg. Men jeg trenger å få det ut, og om bare én person tar seg tid til å lese, blir jeg veldig takknemlig ❤

Jeg er alenemor, 38, med 3 barn (barneskole, ungdomsskole og vgs), og syns at nå har jeg lov å syte litt....

Siste 3 årene har ikke vært annet enn motbakker, med utroskap (min eksmann), skilsmisse, bilulykke, rehabilitering, evigvarende arbeidsavklaring, dårlig økonomi, adhd diagnose som 37, depresjon og angst, dårlig selvbilde, osv osv...

Jeg har hele tiden tenkt, som det heter så nydelig på engelsk; "this too shall pass", og gjort alt jeg kan for at barna mine, som jeg har 90 prosent omsorg for, skal ha det så trygt og godt som mulig. Jeg har heldigvis fått jevnlig bekreftelse fra barna selv, på at jeg gjør en god jobb som mamma, i form av lykkelige og aktive barn, med venner og fritidsaktiviteter, og daglig latter i huset. 

Men inni meg raser det en storm som ingen andre enn meg vet om. En daglig storm av selvhat, skuffelse, frustrasjon og avmakt, over hvordan livet er nå, for det var jo ikke sånn det skulle bli! 

Siste tiden har motbakkene bare blitt enda brattere, for familien min har i løpet av kort tid blitt rammet av kreft, mer enn én gang.... Først min storesøster, som fikk brystkreft, og måtte fjerne begge brystene, og står nå midt i sitt livs kamp. Deretter ble min pappa, som har levd lenge med prostatakreft (spredning til skjelettet for 2 år siden),  plutselig mye dårligere. Han ligger nå på sykehuset, og vi vet ikke om han kommer hjem denne gangen... 

Samtidig som dette pågikk, ble mitt yngste barn alvorlig syk (klarer ikke gå i detaljer om dette, men det er det tøffeste av alt), og har ikke vært på skolen på over 3 måneder. 

Jeg forsøker så godt jeg kan å være sterk for barna mine, og dekke alle deres behov, særlig yngstemann som har det så vondt, samtidig som jeg må være der for min søster og hennes familie, og min mamma, som har alzheimers (glemte nesten å nevnte dette 😞) og ligger midlertidig på sykehjem mens vi venter på hva som skjer med pappa...

Men det er så vanskelig!!! Jeg har lyst å bare skrike ut for full hals til hele verden; "HVORFOR??? HVORFOR??? HVORFOR???!!!".... Men det er ingen vits, for ingen kan gi meg et svar på dette, og ingen kan egentlig hjelpe heller.... Så jeg holder masken for de aller fleste, og får kommentarer som "du er så sterk" og "jeg hadde aldri taklet alt du står i".... Men jeg takler det jo egentlig ikke 😞

Det hele toppet seg når jeg for 1 mnd siden fikk beskjed om at huset jeg leier skal selges, og jeg og barna må da flytte i løpet av sommeren. Jeg har ikke orket tanken på å lete etter ny plass å bo, og føler dette kommer til å bli det som endelig knekker meg totalt.... Ikke slik at jeg vil avslutte livet, for det kunne aldri falt meg inn; jeg har jo så mange jeg er glad i, og som er glad i meg, og trenger meg - og barna mine er det kjæreste jeg har, og ingenting kunne fått meg til å forlate de.... Men at jeg rett og slett kollapser, at kroppen ikke takler mer, er det jeg er redd for.... Ligger våken om nettene og kjenner etter på pulsen, og hva som gjør vondt denne natten.... Vil dette bli natten hvor jeg blir rammet at hjerteinfarkt, eller et hjerneslag, for jeg ikke har passet på min egen helse siste året, og barna finner meg livløs i sengen i morra tidlig...? 

Det er første gang jeg skriver dette, og har aldri sagt det høyt til noen, men jeg er altså redd for å dø av stress og motgang, og disse tankene gjør meg bare enda mer sliten, og er det siste jeg trenger nå...

Aner egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å kanskje skrike ut her inne, til dere fremmede; "HVORFOR????!!!"

Takk igjen til deg som orket å lese denne lange klagesangen min ❤

Anonymkode: 5a30d...66e

[Cancellara]

Hei på deg, dette var tøff lesing.....du har virkelig fått kjenne på livets nedturer, og hvor vanskelig det kan være.  Jeg blir lei meg på dine vegne....men ; som du sier...du har en utrolig stor verdi for barna dine og øvrig familie rundt deg.  Det er utrolig tøft å stå i dette som du beskriver, og nettopp du føler at du trenger hjelp, støtte og motivasjon til å komme gjennom dagene dine.  Jeg vet ikke nøyaktig hvor du kunne få "blåst ut" - men, det kan hjelpe litt å skrive ned tankene dine som du har gjort her, eller om du kunne snakket med fastlegen din om egen livssituasjon. Jeg mener absolutt at du burde fått profesjonell hjelp et sted....kanskje andre her på forumet også kan gi deg råd.  For det er nettopp viktig at du som er berørt av alt dette får hjelp....nettopp fordi du betyr masse for de du har rundt deg, og dine barn er tilsynelatende avhengig av deg.  Jeg kan ikke annet enn å rose deg for at du sikkert gjør en heltemodig innsats (selv om du har dager hvor du sikkert ikke føler det i det hele tatt).  Det er nettopp hverdagshelter som deg som kunne fortjent litt ledig tid for å gjøre/tenke på noe helt annet, fått noen til å ta seg av barna dine sånn at du kunne samle krefter og tankespinn.  Jeg har stor medfølelse for deg og vil gi deg støttende tanker og en klem for det du gjør.  Be strong !! (selv om det er altfor lett for meg å si) ..... 

[Eneri]

Du har gooood grunn til å føle at du virkelig har fått en overdose av motgang! 

Jeg vet ikke hva slags råd jeg kan gi deg. Du må iallefall sørge for å få oppfølging av egen helse, for du har mange som trenger deg. Har du noen du snakker med, har du medisin for adhd?

Kan det roes ned med arbeidsutprøving nå som du har et sykt barn og sykdom i øvrig familie? Kan pappaen til ungene trå til noe mer, særlig med tanke på sykt yngstebarn? Har han virkelig kun TI PROSENT samvær, selv nå i en ekstrem sykdomssituasjon? 

De to eldste barna kan ta sin tørn med noe husarbeid, nevner det i tilfelle de feks aldri lager middag eller vasker badet. 

Vet ikke hvor nært du bor søster/foreldre, men kan noe av kontakten være pr telefon med en god og lang samtale istedetfor å dra på fysisk besøk flere dager i uka? 

Bruk nettverket ditt og flagg at du vil trenge ny bolig til sommeren. Du trenger ikke holde fasade og framstå som at du tar ting på strak arm. Når noen sier du er så sterk som takler alt så bare si at det er kjempetungt og at du jo egentlig ikke har noe VALG: man kan jo ikke rømme fra det hele og tro det blir borte. 

Sender deg en varm klem, du har virkelig tøffe tak ❤️

 

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese.. Minnes litt min egen mor, som alltid måtte være den sterke som holdt det sammen, både når jeg ble alvorlig syk som tenåring og når familiemedlemmer ble syke og døde, akkurat som du beskriver her. Hun endte opp med å gå helt i kjelleren til slutt og måtte uføretrygdes. Jeg sier ikke at dette kommer til å skje med deg, men det er én av risikoene man utsetter seg for når man tar vare på alle andre rundt seg og glemmer sin egen helse.

Jeg anbefaler deg på det varmeste å ta kontakt med fastlegen for videre henvisning til DPS, evt en privatpraktiserende psykolog med avtale. Der vil det også være aktuelt å ta opp jobbsituasjonen, og et samarbeid med NAV vil være ønskelig. Også lurer jeg på om ikke barnefar har mulighet til å avlaste deg litt? 

Anonymkode: 506e5...528

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️

Anonymkode: 6f2e1...4d5

[AnonymBruker]

Du er inne på en del av løsningen, å si det høyt til noen. Det hjelper å snakke ut om disse tingene. Det er lov å innrømme at du er sliten, at du såvidt henger sammen. At det blir for mye!

Kan du ta kontakt med psykisk helse team i kommunen din? Jeg har veldig god erfaring med det selv. Jeg tenker at det er viktig å ta tak nå, før du blir enda mer nedkjørt. Det vil nok enda komme noen motbakker til. Da er det veldig godt å ha lagt noen gode planer og ha noen som kan støtte deg, som er på ditt lag.

Anonymkode: 05925...2e8

[AnonymBruker]

Kanskje noen av oss bor i nærheten og kan hjelpe med praktiske oppgaver ❤️?

Anonymkode: ed889...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

..

Men inni meg raser det en storm som ingen andre enn meg vet om. En daglig storm av selvhat, skuffelse, frustrasjon og avmakt, over hvordan livet er nå, for det var jo ikke sånn det skulle bli! 

...

Aner egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å kanskje skrike ut her inne, til dere fremmede; "HVORFOR????!!!"

Takk igjen til deg som orket å lese denne lange klagesangen min ❤

Anonymkode: 5a30d...66e

Jeg har ikke noe veldig konstruktivt å bidra med, men vit at du ikke er alene. Jeg er mann og samme alder (39), og fikk livet snudd på hodet da jeg var 29. Etter det har det bare vært utforbakke egentlig og man blir fullstendig motløs til slutt. Det føles som om det aldri skal slutte, og så blir det en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av. Jeg fikk aldri familie og barn som jeg skulle, jobben jeg hadde jobbet mot så lenge ble borte, jeg ble syk, folk rundt meg ble syke... når jeg tenker på det er det egentlig absurd at så mye plutselig kan gå galt.

Jeg håndterte det med å til slutt bare "skru av" alle følelser, men det er ikke lurt det heller. Jeg har prøvd å ta tak i ting med psykolog i det siste, men det er jammen ikke bare lett det heller. Livet kan være fryktelig tøft, men du er ikke alene om å føle det slik. Om du klarer det ville jeg gjort det jeg aldri gjorde; å be om hjelp i tide og være åpen om ting. Hvis jeg skulle gjort ting igjen ville ikke prøvd å håndtere alt alene, og jeg ville spurt om hjelp (enten fra familie/venner eller lege/psykolog).

 

Anonymkode: 8cf8e...eaa

[AnonymBruker]

Kjære deg ❤️ Du har fått alt for mye!! Varme tanker til deg, skulle ønske jeg visste hvem du var, og kunne hjulpet deg. Du skriver godt, fortsett med det. Gjennom å skrive ned alt det vonde, bearbeider vi og sorterer tanker. Det kan være god terapi. Men, med så store belastninger og kriser i livet, syns jeg du burde få hjelp. Du skal ikke måtte gå alene med alt dette her. Det finnes hjelp og få. Ta kontakt med fastlegen din, for å få noen å snakke med. Jeg håper livet ditt blir bedre snart, og at noe fint skjer, det hadde du fortjent❤️

Anonymkode: 02446...275

[AnonymBruker]

💜💜💜

Anonymkode: d7395...233

[Gjest Burkababe]

Så vondt å lese. Stor varm klem til deg <3

 

 

[AnonymBruker]

Kjære deg, det her høres på ingen måte greit ut 😕 Vondt å lese, det høres ut som du virkelig trenger noen som kan støtte.

Kan det være en idé og ta kontakt med legen din, bare for en samtale? Kanskje du kan få en henvisning til kommune eller DPS for noen støttesamtaler. Trenger ikke bli veldig lang tid/mange avtaler, men i hvert fall et par, så du får luftet litt av hvert til en som er profesjonell og kan gi noen råd til hvordan du best kan ta vare på deg selv i situasjonen? Du har kanskje noe kontakt med det apparatet fra før av.

Antar at du fort kommer sist i prioriteringsrekka med barna, familien din og annet som spiller inn. Nå er det nok på tide at du får inn noe mer egenomsorg her, så du ikke går helt dukken. I det lange løp så må man hjelpe seg selv, for at man så igjen kan hjelpe andre. Det er viktig å huske på, men lett å glemme når det koker såpass som det gjør rundt deg.

Anonymkode: 303a1...a74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ikke sikkert noen som helst orker å lese dette lange innlegget, og det forstår jeg. Men jeg trenger å få det ut, og om bare én person tar seg tid til å lese, blir jeg veldig takknemlig ❤

Jeg er alenemor, 38, med 3 barn (barneskole, ungdomsskole og vgs), og syns at nå har jeg lov å syte litt....

Siste 3 årene har ikke vært annet enn motbakker, med utroskap (min eksmann), skilsmisse, bilulykke, rehabilitering, evigvarende arbeidsavklaring, dårlig økonomi, adhd diagnose som 37, depresjon og angst, dårlig selvbilde, osv osv...

Jeg har hele tiden tenkt, som det heter så nydelig på engelsk; "this too shall pass", og gjort alt jeg kan for at barna mine, som jeg har 90 prosent omsorg for, skal ha det så trygt og godt som mulig. Jeg har heldigvis fått jevnlig bekreftelse fra barna selv, på at jeg gjør en god jobb som mamma, i form av lykkelige og aktive barn, med venner og fritidsaktiviteter, og daglig latter i huset. 

Men inni meg raser det en storm som ingen andre enn meg vet om. En daglig storm av selvhat, skuffelse, frustrasjon og avmakt, over hvordan livet er nå, for det var jo ikke sånn det skulle bli! 

Siste tiden har motbakkene bare blitt enda brattere, for familien min har i løpet av kort tid blitt rammet av kreft, mer enn én gang.... Først min storesøster, som fikk brystkreft, og måtte fjerne begge brystene, og står nå midt i sitt livs kamp. Deretter ble min pappa, som har levd lenge med prostatakreft (spredning til skjelettet for 2 år siden),  plutselig mye dårligere. Han ligger nå på sykehuset, og vi vet ikke om han kommer hjem denne gangen... 

Samtidig som dette pågikk, ble mitt yngste barn alvorlig syk (klarer ikke gå i detaljer om dette, men det er det tøffeste av alt), og har ikke vært på skolen på over 3 måneder. 

Jeg forsøker så godt jeg kan å være sterk for barna mine, og dekke alle deres behov, særlig yngstemann som har det så vondt, samtidig som jeg må være der for min søster og hennes familie, og min mamma, som har alzheimers (glemte nesten å nevnte dette 😞) og ligger midlertidig på sykehjem mens vi venter på hva som skjer med pappa...

Men det er så vanskelig!!! Jeg har lyst å bare skrike ut for full hals til hele verden; "HVORFOR??? HVORFOR??? HVORFOR???!!!".... Men det er ingen vits, for ingen kan gi meg et svar på dette, og ingen kan egentlig hjelpe heller.... Så jeg holder masken for de aller fleste, og får kommentarer som "du er så sterk" og "jeg hadde aldri taklet alt du står i".... Men jeg takler det jo egentlig ikke 😞

Det hele toppet seg når jeg for 1 mnd siden fikk beskjed om at huset jeg leier skal selges, og jeg og barna må da flytte i løpet av sommeren. Jeg har ikke orket tanken på å lete etter ny plass å bo, og føler dette kommer til å bli det som endelig knekker meg totalt.... Ikke slik at jeg vil avslutte livet, for det kunne aldri falt meg inn; jeg har jo så mange jeg er glad i, og som er glad i meg, og trenger meg - og barna mine er det kjæreste jeg har, og ingenting kunne fått meg til å forlate de.... Men at jeg rett og slett kollapser, at kroppen ikke takler mer, er det jeg er redd for.... Ligger våken om nettene og kjenner etter på pulsen, og hva som gjør vondt denne natten.... Vil dette bli natten hvor jeg blir rammet at hjerteinfarkt, eller et hjerneslag, for jeg ikke har passet på min egen helse siste året, og barna finner meg livløs i sengen i morra tidlig...? 

Det er første gang jeg skriver dette, og har aldri sagt det høyt til noen, men jeg er altså redd for å dø av stress og motgang, og disse tankene gjør meg bare enda mer sliten, og er det siste jeg trenger nå...

Aner egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å kanskje skrike ut her inne, til dere fremmede; "HVORFOR????!!!"

Takk igjen til deg som orket å lese denne lange klagesangen min ❤

Anonymkode: 5a30d...66e

Hei TS, 

Nå kan jeg kanskje virke krass med deg men, kan det være at om du ser bort fra det med barnet ditt, så er det du opplever egentlig ikke så uvanlig? Du er faktisk snart 40 år, og du er faktisk godt voksen, og du er i en alder der noen har mistet en forelder ( jeg mistet min ) Min bror mistet sin kone for noen år siden, og min andre bror sin kone har fått MS diagnose. 

Jeg har fått adhd diagnose, og mistet jobben pga adhdn midt i korona. Jeg ble separert også. Og barnet mitt har fått angst diagnose, og add diagnose. 

Jeg synes at du må begynne å fokusere på deg selv. Du er i et fryktelig stress fordi barnet ditt er syk ja. Men er det en dødelig sykdom? Eller vil hen klare seg? Det er ikke for sent å starte med å se etter ny bolig. Kanskje det faktisk blir en eventyr for dere i sommer når dere skal bo et annet sted. Kanskje det blir fint for dere? Ja det er et makkverk å flytte, men dette greier du. Det er INGEN som får et fripass her i livet. Vi mister ALLE våre foreldre, tur etter tur. Og mange av oss får en alvorlig sykdom i løpet av livet. Mange er alene. Men vi er heldige som bor i et land der vi får hjelp. Vi er ressursterke. Dette kunne vært MYE mye verre.

Kansje du skal begynne å tenke mer positivt, og ikke krisemaksimere. Ok dere må finne dere ny bolig. Greit. Begynn å se. Ok barnet har mistet 3 mnd på skolen, men hen vil greie seg. om fem år er dette glemt, og det er noe ANNEt som vi bekymrer oss for. Så om alt er glemt om 5 år, er det virkelig verdt det å legge seg ned nå å bare gi opp? Eller skal du kjempe videre?

Anonymkode: 05ea5...e70

[AnonymBruker]

''Everything is temporary anyway''

Anonymkode: dce3f...da7

[_popcorn_]

Ryddet for krenkende innlegg og  brukerangrep, og svar til det. 

_popcorn_, adm

[AnonymBruker]

Det var mer motgang enn de fleste vil oppleve, og på samme tid. Skjønner at det er tøft. ❤️ Første tanken min er å sørge for din egen helse - søvnen, om det så er å be om sovemedisin. Da jeg stod i en livskrise, hjalp dette meg mye. Med søvnmangel forsvant også matlysten og hodet mitt var helt ute å kjøre. Ta iallefall kontakt med legen din. Som man sier på flyet, ta på din egen oksygenmaske først. Sender seg en god klem. Ta en dag om gangen. ❤️

Anonymkode: 5fcbc...422

[Gjest CSe0gvmY2b]

❤️❤️❤️

[CMHuser]

Her ville jeg tatt kontakt med legen, fortell om det du skriver her ❤️

[AnonymBruker]

Huff, for en situasjon du står i! Har du mulighet til å søke kommunalt lån og kjøpe huset du leier nå? Så slipper du å flytte? Kan barnefar bidra mer økonomisk og/eller til mer avlastning? Kan du prøve å skrive en liste over alt som stresser deg, for så å stryke ut alt du ikke får gjort noe med? Og prøve å ha fokuset på det du faktisk kan påvirke? 

Anonymkode: 40798...22d