Den triste jobben å dele skille livene våre fra hverandre

[AnonymBruker]

Det ble slutt med min mann over 10 år, for noen mnd siden. Vi har ikke bodd sammen på 6 mnd, og gjorde det slutt for 4 mnd siden. Han flytter inn i sin nye leilighet om noen dager, og i dag begynte jeg på den triste jobben med å pakke ned noen av tingene hans. Det er gamle bilder i skuffer, bilder fra hans barndom som jeg har tatt vare på, takkekort fra bryllup, fine bursdagskort vi har gitt hverandre, en gammel dagbok, og mange ting vi har hatt felles. Utgåtte pass, mitt og hans. Bilder fra da vi flyttet inn i leiligheten vi kjøpte sammen, og så glade vi var da. Vi har vært så "ett" i så mange år. Jeg har lagt alle tingene våre i skuffer, sortert hans minner for ham. Og nå skal han ha med seg sine ting. Sine minner, som et julekort fra hans avdøde farmor som jeg var så glad i, og gamle id-kort. Vet ikke hva jeg vil med dette, men det å skille livene våre fra hverandre på denne måten, det er himla trist altså! Vi hadde et fint brudd, er fortsatt venner og har barn sammen, men den sorgen over at vi ikke er denne familien som er flettet inn i hverandres liv lenger, han er ikke min livslledsager og mitt livsvitne lenger...

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette. Men jeg ble bare så utrolig trist over at dette kapittelet er over i livet mitt, at vi skal leve våre separate liv fra nå av. Kanskje noen har noen trøstende ord.

Anonymkode: 2f3bf...8ce

[AnonymBruker]

Og det er akkurat det som er grunnen til at vi bare lar det skure og gå. Vi klarer ikke å skille livene fra hverandre. «Untangle,» i mangel av et bedre ord på norsk. Vi er for flettet sammen. Hus, båt, familie, slekt, ikke minst unger. 
Så da fortsetter vi å leve separate liv uten intimitet, nærhet og anerkjennelse. Jeg spises opp innvendig av et savn etter menneskelig kontakt. Du gjør det rette, stå i det. Kanskje jeg følger etter når jeg får tatt nok mot til meg.  

Anonymkode: 99eca...111

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og det er akkurat det som er grunnen til at vi bare lar det skure og gå. Vi klarer ikke å skille livene fra hverandre. «Untangle,» i mangel av et bedre ord på norsk. Vi er for flettet sammen. Hus, båt, familie, slekt, ikke minst unger. 
Så da fortsetter vi å leve separate liv uten intimitet, nærhet og anerkjennelse. Jeg spises opp innvendig av et savn etter menneskelig kontakt. Du gjør det rette, stå i det. Kanskje jeg følger etter når jeg får tatt nok mot til meg.  

Anonymkode: 99eca...111

Ja, den jobben er uendelig trist, men i vårt tilfelle hadde vi ikke noe annet valg enn å gjøre det slutt. Jeg brukte lang tid på å komme fram til avgjørelsen. Skrev veldig mye dagbok for å hjelpe meg selv, anbefales! 

Anonymkode: 2f3bf...8ce