Barn som ikke vil si hei, prate med folk de ikke kjenner godt osv

[AnonymBruker]

Har en 5-åring som er ganske sjenert/forsiktig av seg. Han vil ikke si hei når noen hilser på han som han ikke kjenner så godt. Dette i alt fra selskaper til hos fastlegen. Kan til nøds nikke om vi er hos legen og legen spør han om noe, ellers svarer han ikke når legen (eller noen andre som han ikke er trygg på) spør om noe, hilser ikke osv. 

Har frem til nå respektert dette og tenkt at det ikke nytter å pushe han. Men jeg vil jo heller ikke at han skal vokse opp til å bli (eller oppfattes som) en uhøflig gutt som hverken hilser eller svarer når noen snakker til han.

Har derfor begynt å tenke på om dette er noe jeg burde bekymre meg for? Hvordan ville dere håndtert dette (om dere ville gjort noe i det hele tatt)?

Anonymkode: ef342...3ec

[tussi680]

Slapp helt av, dette er en periode som dere må gjennom nå. Det forandrer seg, men du må akseptere at han er sånn, det er ikke feil å være sjenert som liten.

Veldig mange inntrykk og da blir de usikre. Har vært sånn selv, men det ga seg etterhvert. 

[AnonymBruker 42]

Tenker det egentlig er bare sunt og normalt, jeg  

Jeg ville ikke "gjort noe" med det. Fem år er jo ingen alder, egentlig - men det går jo selvsagt an å snakke sammen om det...  

[AnonymBruker]

Bekymre meg hadde jeg ikke gjort (har hatt et slikt barn selv). Noen er sjenerte av natur. Å ikke ville svare når noen man ikke kjenner spør om noe i en situasjon som kanskje er litt skummel (feks hos legen) vil jeg si er ganske normalt for alderen. 

Det er bare å øve, uten å pushe. Sett deg feks ned på hans nivå og hils sammen med han. Om du svarer på hans vegne, ta han med i samtalen. 

Anonymkode: 7a375...4c7

[AnonymBruker]

tussi680 skrev (5 minutter siden):

Slapp helt av, dette er en periode som dere må gjennom nå. Det forandrer seg, men du må akseptere at han er sånn, det er ikke feil å være sjenert som liten.

Veldig mange inntrykk og da blir de usikre. Har vært sånn selv, men det ga seg etterhvert. 

Jeg var helt lik selv, så jeg skjønner han veldig godt. Ble bare litt usikker på om dette er noe som jeg bør gå «aktivt» inn for å jobbe med. Muligens vil det jo bare gjøre vondt verre.

Ts

Anonymkode: ef342...3ec

[Supersmurf]

Har en 5-åring i motsatt ende av skalaen. Veldig frampå og høylytt.. Alt er normalt, men det kan jo sikkert være lurt å gradvis øve seg opp til å være mindre sjenert. Her må vi vel øve på det motsatte.. 

[AnonymBruker]

Min jente på 5 år er slik ovenfor enkelte. Mens andre folk kan hun bare være helt motsatt. Hun sier selv hun er litt sjenert noen ganger. Jeg sier bare at det er greit, og at man noen ganger trenger litt tid. Synes det AB ...4c7 skriver over her er lurt. Prøv å sett deg på barnets nivå, og dra ham med i samtalen. 

Anonymkode: 514e5...a50

[AnonymBruker]

Tror det går over. Veldig vanlig å ha perioder der man er sjenert som barn, spesielt rundt den alderen. Selvsikkerhet bygger seg opp

Anonymkode: 7c439...27a

[AnonymBruker]

Min hadde samme problem. Vi snakket mye om det,og øvde på det,nettopp fordi han ikke skulle oppfattes som uhøflig. Det hjalp,men han er fortsatt sjenert mange år etter. Det er hans personlighet, men han hilser/sier ha det av høflighet,fordi han vet at det forventes av han. Jeg tenker at for hans egen del,er det lurt å øve på det.

Anonymkode: 11c43...286

[AnonymBruker]

Det går ikke alltid over, ikke alle er ekstroverte. Bare les alle tråder om angst for å gå på foreldremøter.

 

Anonymkode: 0cb8b...27a

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket litt om hva som er forventet, eks si hei tilbake. Men ikke presset barnet til lange samtaler. 

selv om barnet enda er lite er det likevel stort nok til at mange vil ta det for å være frekt. 

Anonymkode: 9a705...208

[AnonymBruker]

Det er kke sunt og normalt. Det er uhøffelig og i dette tilfelle uoppdragent, da du ikke har slår ned på det.

Anonymkode: 2aa11...5c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvordan ville dere håndtert dette (om dere ville gjort noe i det hele tatt

Jeg hadde lært barnet at man må hilse. Man behøver ikke prate og ikke svare på personlige spørsmål (mange fremmede voksne spør om skole, klasse og adresse!), men man må si hei. 

Anonymkode: de184...5c5

[AnonymBruker]

For meg har det vært en selvfølge å lære mine barn at når man treffer mennesker så ser man dem i øynene og hilser. Tenker absolutt det er noe man kan «tvinge» dem til fra fire-fem års alder. Jeg begynte mye før det. Det er som takk for maten, bare å drille inn.

Anonymkode: bdd36...b27

[AnonymBruker]

Her er min ene 7 og gjør dette. Har en på 6 også som er totalt motsatt. Tenker barn er forskjellige, akkurat som oss voksne. 

Anonymkode: 9915d...804

[AnonymBruker]

Hvordan oppfører barnet seg i møte med andre voksne da?

jeg må ærlig si at jeg reagerer på barn som himler med øynene, snurper munnen og gjerne snur seg bort. Klarer ikke å se på de som sjenerte!

Anonymkode: 9a705...208

[AnonymBruker]

Han er 5 og det er altfor tidlig å bekymre seg. Fint at han klarer å sette grenser for seg selv når han ikke er trygg på andre 

Anonymkode: b5fa1...8ed

[AnonymBruker]

Når er det man skal begynne å lære barn å oppføre seg da, tenker dere? Ved hvilken alder kan man forvente det?

Anonymkode: bdd36...b27

[AnonymBruker]

Jeg har en ganske lik på 5 år. Jeg prøver å dytte litt i riktig retning, men stresser ikke så veldig med det. Synes det er viktig å lære seg å si hei til de andre barna i barnehagen når de sier hei først, selv om han er sliten og ikke helt klar enda. 

 

Ellers var jeg ekstremt sjenert selv, og det løsnet ikke egentlig før på videregående. Så gikk det gradvis bedre (naturlig eksponeringsterapi kan man kalle det) på studier og i jobblivet. Nå er jeg ikke sjenert lenger men fremdeles introvert, og det lever jeg helt fint med. Poenget var bare at dette går sikkert helt fint. Har aldri blitt sett på som et uhøflig barn tror jeg. 

Anonymkode: 93222...83e

[AnonymBruker]

Har vært på ferie nå med 2 barn i småskolen, fra ulike familier. 

De sutret og kneler på mor, holdt ikke samtaler med de større barna eller andre voksne, visket og tisket med mamma, sutret og ulte. Pirket i maten og nekter og legge seg, nektetbå stå opp. 

Sitret og kneler litt mer. Sneen var kald, lua ukomfortabel, skiene feil, det var regelrett til å bli sprø av. 

Ingen høylytt latter og gøy på fjellet. Har virkelig ikke vært med på maken. 

Anonymkode: 2aa11...5c6