Jeg er nesten flau å fortelle om adhd diagnosen

[AnonymBruker]

Ikke pga selve diagnosen. Det har faktisk vært helt fantastisk  og vekdig hjelpsomt . Er av de som ritalin faktisk hjelper på.  Fått et mye bedre liv og ikke minst søvn. 

Men  av  alle som får den og selv diagnoser seg.  Virker jo som att jeg juger på meg  ting for andre.    Jeg har ikke en typisk adhd pga jeg har lært meg å leve med den . Fikk ikke diagnose for godt voksen alder.  Og jeg liker orden for da funker jeg . Litt rot og uroden hjernen min får hetta. 

Men det ser jo ikke folk.  Så jeg holder kjeft  jeg så får de bare overse at jeg gjerne glemmer hva du heter og hvir jeg la ting og snakker ufattelig  fort pga hjernen min har kun to nivåer  fort eller helt stille.

Anonymkode: c6a9e...c9c

[Kelsier]

Men hvorfor fortelle om den? Det angår jo ingen andre enn deg selv, og de som du er komfortabel med å fortelle om det til. Jeg har fortalt kanskje fem personer om min diagnose. 

[AnonymBruker]

Jeg har det veldig likt som du, bare med angst. Jeg har en angstdiagnose (GAD) men framstår sikkert nokså velfungerende for de som ikke kjenner meg godt. Jeg har alltid vært ganske «høytpresterende» (æsj, for en ekkel ting å si om seg selv, bra jeg er anonym her). Folk tenker at jeg har alt på stell, men for meg problemet det det konstante tankekjøret og bekymringen for alt hele tiden. Det tar nesten knekken på meg på det verste. Jeg skammer meg ikke over diagnosen - for meg er det tvert imot viktig å vite at dette er årsaken til at jeg har det slik, og det en god inngang for å finne mestringsstrategier. 

Men jeg synes ikke jeg kan si det høyt. For nesten alle har jo angst hele tiden for alt mulig. Folk kaller det angst selv om man egentlig bare gruer seg til noe eller har en dårlig dag. Mange er selvdiagnostiserte. Og mange har selvsagt angst også, for all del, og jeg kan jo ikke plukke ut hvem som har og ikke har. Men summen gjør at mange ikke tar det på alvor lenger

Hvis jeg sier jeg har angst føler jeg at folk bare ser dumt på meg og tror jeg prøver å gjøre meg selv «spesiell» eller noe. Det er ganske kjipt, men heldigvis har jeg ikke noe stort behov for å fortelle om det heller. 

Anonymkode: 6e42f...9e2

[AnonymBruker]

Kelsier skrev (1 minutt siden):

Men hvorfor fortelle om den? Det angår jo ingen andre enn deg selv, og de som du er komfortabel med å fortelle om det til. Jeg har fortalt kanskje fem personer om min diagnose. 

Vel noe  ganger jeg den en god forklaring  hvorfor jeg gjør enkelt ting som folk ikke skjønner. Men er nok ikke mange som vet det. Uten om.min egen familie som er full av adhd tilfeller.  Jeg er bare litt anerledes enn de igjen . 

Anonymkode: c6a9e...c9c

[lillevill]

Det at du er flau er jo noe du må jobbe med. Du er voksen, så det er sikkert mange lignende floker du jobber med ellers også? 

Ikke alle er åpen om adhd. Det trenger du ikke være heller. Del når du synes det er rett. 

[AnonymBruker]

Vi lever i stå-frem-ismens tidsalder. Alle har noe de skal stå frem og komme ut med. Hvis ikke er de kjedelige ubetydeligheter som vi ikke trenger å bry oss om. Så "selvfølgelig" skal du fortelle alle at du har adhd ved første anledning!

Eller være litt motstrøms.

Anonymkode: d1e8d...543

[AnonymBruker]

lillevill skrev (2 minutter siden):

Det at du er flau er jo noe du må jobbe med. Du er voksen, så det er sikkert mange lignende floker du jobber med ellers også? 

Ikke alle er åpen om adhd. Det trenger du ikke være heller. Del når du synes det er rett. 

Vel forøyeblikket  virker det som alle er rimelige  åpen om det.  Og sa nesten flau . Som betyr at jeg nesten føler jeg  må holde det skult så ikke man tror jeg gjør meg til. Og prøver å gjøre meg populær. Ikke at det er sant men sånn det føles. 

Anonymkode: c6a9e...c9c

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vel forøyeblikket  virker det som alle er rimelige  åpen om det.  Og sa nesten flau . Som betyr at jeg nesten føler jeg  må holde det skult så ikke man tror jeg gjør meg til. Og prøver å gjøre meg populær. Ikke at det er sant men sånn det føles. 

Anonymkode: c6a9e...c9c

Hvorfor skulle noen tro disse tingene? Har også adhd men hadde aldri tenkt sånn selv.

[AnonymBruker]

lillevill skrev (7 minutter siden):

Hvorfor skulle noen tro disse tingene? Har også adhd men hadde aldri tenkt sånn selv.

Overaktiv  hjerne kanskje  he he?  Jeg føler nok på det litt mere en de fleste må innrømme  det . Når jeg fikk diagnosen  så ble jeg letta . Ok jeg er ikke unormal og rar .  Det var en grunn til  at gjorde ting og oppfører  meg litt uten om standard. Og hvorfor jeg har slitt med å passe inn. Så komner det mange som ja for meg ser ut til å klare seg kjempe  fint og passer godt inn i verden.  

Da sier min hjerne til meg .  Ok ikke adhd skyld at du er rar se på andre som  får den. Du er ikke  normal. 

Ja jeg vet det er mine tanker og jeg vet de ikke er sannhet. Men de er der. 

Anonymkode: c6a9e...c9c

[lillevill]

Kan det være nyttig å ikke bry seg så mye om hva andre tenker da ?

[AnonymBruker]

lillevill skrev (Akkurat nå):

Kan det være nyttig å ikke bry seg så mye om hva andre tenker da ?

Prøver å fortelle  hjernen min det daglig. 

Anonymkode: c6a9e...c9c

[Nevrosererroser]

Jeg er veldig åpen med både diagnoser og det meste annet, sannsynligvis mye på grunn av nettop diagnosene😆

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver og har tidvis kjent på det samme selv om jeg er godt voksen og rimelig trygg på meg selv så heller ikke det er hele nøkkelen.

Jeg har bare «trendy» diagnoser, ble diagnosert med cøliaki akkurat når alt og alle skulle spise glutenfritt.

Jeg har PTSD kompleks type og er diagnosert med ADHD og autisme, ting det snakkes mye om de fleste plasser for tiden. Det føles litt som om jeg hopper på toget selv om diagnosene visselig er noen år gamle. Jeg ble sykemeldt fra jobb etter å ha møtt veggen, hverken autisme eller ADHD var noe jeg selv tenkte på overhode, ikke DPS heller før flere år inn i utredning og behandling så jeg vet jo at det ikke er på gjørs. Alikevel er det litt bedragersyndrom ute å går, jeg vil forklare men ikke bortforklare, jeg vil sees men ikke bli sett på grunn av diagnosene. 

Det er en balansegang og bare du kan avgjøre om, til hvem, hva og når du vil fortelle. Uansett hva så tror jeg ikke det er mulig å komme seg helt forbi denne nesten-flauheten, jeg har ihvertfall ikke greid det fullstendig og har intrykk av at det er slik for mange. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ikke pga selve diagnosen. Det har faktisk vært helt fantastisk  og vekdig hjelpsomt . Er av de som ritalin faktisk hjelper på.  Fått et mye bedre liv og ikke minst søvn. 

Men  av  alle som får den og selv diagnoser seg.  Virker jo som att jeg juger på meg  ting for andre.    Jeg har ikke en typisk adhd pga jeg har lært meg å leve med den . Fikk ikke diagnose for godt voksen alder.  Og jeg liker orden for da funker jeg . Litt rot og uroden hjernen min får hetta. 

Men det ser jo ikke folk.  Så jeg holder kjeft  jeg så får de bare overse at jeg gjerne glemmer hva du heter og hvir jeg la ting og snakker ufattelig  fort pga hjernen min har kun to nivåer  fort eller helt stille.

Anonymkode: c6a9e...c9c

Du trenger ikke fortelle om diagnosen. De aller fleste menn glemmer datoer, merkedager, tingene sine.. utrolig at enkelte husker å ta på bukser om morgenen. Likevel spør ingen om det er adhd involvert. Som kvinne derimot forventes det at at vi skal ha stålkontroll på alt. 

Anonymkode: 555f3...5f1

[AnonymBruker]

Nevrosererroser skrev (3 minutter siden):

Jeg er veldig åpen med både diagnoser og det meste annet, sannsynligvis mye på grunn av nettop diagnosene😆

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver og har tidvis kjent på det samme selv om jeg er godt voksen og rimelig trygg på meg selv så heller ikke det er hele nøkkelen.

Jeg har bare «trendy» diagnoser, ble diagnosert med cøliaki akkurat når alt og alle skulle spise glutenfritt.

Jeg har PTSD kompleks type og er diagnosert med ADHD og autisme, ting det snakkes mye om de fleste plasser for tiden. Det føles litt som om jeg hopper på toget selv om diagnosene visselig er noen år gamle. Jeg ble sykemeldt fra jobb etter å ha møtt veggen, hverken autisme eller ADHD var noe jeg selv tenkte på overhode, ikke DPS heller før flere år inn i utredning og behandling så jeg vet jo at det ikke er på gjørs. Alikevel er det litt bedragersyndrom ute å går, jeg vil forklare men ikke bortforklare, jeg vil sees men ikke bli sett på grunn av diagnosene. 

Det er en balansegang og bare du kan avgjøre om, til hvem, hva og når du vil fortelle. Uansett hva så tror jeg ikke det er mulig å komme seg helt forbi denne nesten-flauheten, jeg har ihvertfall ikke greid det fullstendig og har intrykk av at det er slik for mange. 

 

Takk akkurat  sånn jeg føler det. Og mye av det du skriver stemmer med meg. Fikk diagnosen  etter å truffet veggen hardt. Men klarer forsatt å fungere som mamma og meg bare ikke i jobbsammenheng  . Aldri glemt en ting egentlig.   Jo foresten  kan glemme å ta pillene mine. Og roter bort mobilen minst 3 ganger dagelig Værre med bedrageri syndromet og overtenking. Pluss angst . Det har heldigvis ritalin hjulpet meg det for det roer ned hjernen min.  Og fikk mye bedre impuls styring.  

Anonymkode: c6a9e...c9c

[Nevrosererroser]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk akkurat  sånn jeg føler det. Og mye av det du skriver stemmer med meg. Fikk diagnosen  etter å truffet veggen hardt. Men klarer forsatt å fungere som mamma og meg bare ikke i jobbsammenheng  . Aldri glemt en ting egentlig.   Jo foresten  kan glemme å ta pillene mine. Og roter bort mobilen minst 3 ganger dagelig Værre med bedrageri syndromet og overtenking. Pluss angst . Det har heldigvis ritalin hjulpet meg det for det roer ned hjernen min.  Og fikk mye bedre impuls styring.  

Anonymkode: c6a9e...c9c

Jeg tenker at det er positivt og viktig at vi ned diagnoser bare er og gjør.

Du vil helt sikkert møte på noen som tenker sitt om de får vite om ADHDn men så vil det også helt sikkert vere andre både med og uten diagnoser som bare tar det som fakta slik de tar antall barn eller hårfargen som fakta om deg. For noen vil det også vere godt å vite at de ikke er alene om å ha utfordringer av diagnosert type.