Hva er alternativet når ein føler seg mer som omsorgperson en ektefelle !

[AnonymBruker]

Kona blei uføretrygda for  vel 10 år sida, og føler  meg  mer som en omsorsperson en ektefelle, og  forestiller meg ofte  at eg  kunne fått det  bedre alene  en  å leve i ein slags   to-somhets forhold. .

Barna er forlengst flyttet ut. og  eneboligen er  gjeldfri, og har ordnet økonomis  takket vera at eg har lagt vekt  av sparing, og økonomi.  Følelsene overfor dama  handler for min del idag  kun om eit vennskap, og  vi har ikkje lenger har noen felles intrs. utenom barn, barnebarn.  Tanken på å bryte utav forholdet å selge eneboligen som har, bygd opp igjennom mange år og  som har vert del av  livsgrunnlaget, og l begynne på nytt er  ikkje noen  enkel avgjørelse  å ta  for noen etter fylte 50+ 

Spørsmålet er hva som er alternativet, når den eine part føler seg mer som en omsorgsperson en ektefelle,  og de lever saman på eit slags  følelsesmessig vennskap ?   Bør ein legge vekt på å kunne innordne seg , og forsøke   å leve under samme tak, men gji partneren ei slags  amnesti. ?      

Anonymkode: 69a71...ca7

[AnonymBruker]

Personlig hadde jeg forsøkt å få liv i forhold og følelser igjen. Hatt reiser og opplevelser sammen, så man kom hverandre nærmere igjen, og fikk mer å prate om. 

Vi har også gått i fella med å bare fungere sammen. Var så mye sykdom og helse en god tid, som gjorde at vi ikke fikk oppleve noe særlig annet. Var ikke krefter til det. Nå har vi tatt tak i det, og selv om vi må ta hensyn til helse også ser vi til at vi opplever mye kjekt sammen. Da fikk vi et nytt og bedre forhold igjen. 

Anonymkode: 6c973...427

[AnonymBruker]

Hva er alternativet tenker du? Svært sannsynlig at du må leve resten av livet aleine hvis du flytter ut. 1 million nordmenn bor nå aleine. Er det det du ønsker? I såfall er det jo greit. Men kona di fortjener også et valg. Du må snakke med henne.

Anonymkode: 735d4...7fb

[AnonymBruker]

Har du prøvd å gjøre best mulig ut av det du har først?. Er det gitt at det må være som i dag? Gjør du deg mer til omsorgsperson enn det du trenger? Hva er forskjell på å vise hensyn/gi nødvendig plass til sykdom og å gjøre seg til støttekontakt? Kan dere gi litt for å skape fellesarenaer/ fellesinteresser? I et ekteskap skal ikke alt handle om henne. Selv om du er frisk og hun ikke så skal din person også ha plass. Hvor mye handler om kjedsomhet? Lar dere kjedsomheten få mer plass enn nødvendig? 

Anonymkode: ede03...cb3

[AnonymBruker]

 

Ja, du kan flytte. Men du kan miste litt kontakt med unger etc. om du ikke gjør dette på en veldig fair måte. Du kan ikke la henne sitte igjen i økonomisk uføre som trygda og lidende. Det blir negativt og alt kommer til å henge på deg. 

Anonymkode: 01cd6...d55

Delryddet,fjernet svar til regelbrudd.

Chantielle mod.

Endret 10. mars 2023 av Chantielle

[MollyJones]

Jeg synes det har litt å si hvordan dere har levd livet frem til nå. 

Har du bygd deg karriere ved at din kone har tatt seg av hus og hjem - som gjør at når dere går vil du sitte med god inntekt, mens hun vil ha lav inntekt? Kvinnefella med andre ord. Og en ting er inntekten - men om din kone har vært der for deg i de årene, og støttet deg og ditt livsprosjekt, så skal du gå når hun trenger støtte?

Men, dere kan ha levd annerledes - så det er ikke sikkert at det overnevnte er relevant for dere. 

Men - hva ser du for deg kommer til å skje om du går fra din kone? Dine barn og barnebarn må dele på seg. Du har et liv med minner som du ikke lenger har noen å dele med. Felles erfaringer som gjør at du kjenner og forstår. Kanskje får du deg en ny kjæreste/samboer som krever at du prioriterer hennes familie og mindre din egen. Annenhver jul, og andre tradisjoner og både for deg og dine. 

Eller - du får deg ikke en fast kjæreste og samboer, men en i noen måneder/år, og så om noen år en helt ny igjen. Det blir kanskje slutt, også sitter du der og møter alderdommen relativt alene - barna har stilt opp for sin mor, som ble forlatt av deg mens hun var syk. Joda - de kommer innom, en time eller to en gang i måneden, men det er hos sin mor de er hjemme. 

Jeg tror ikke man går gjennom et samliv og er forelsket hele tiden. Eller føler store følelser. Noen ganger er man i tosomhet, og andre ganger er man klippen til hverandre. 

Jeg lever også i "dine sko", med en partner som er syk, så det er ikke mangel av livserfaring jeg er kritisk. Men, vil det i det lange løp gi deg et bedre liv å gå nå? Eller vil det være fint i årene som kommer å være del av en familie som har delt sin historie frem til nå?

Jeg er heller ikke noe særlig kritisk til å skille seg, det må folk gjøre om det er rett for dem! Men, min erfaring, basert på samtaler, og kjennskap med andre er: Livet ble ikke noe særlig bedre på "andre siden". Og svært mange angrer når det har gått en periode, for da ser man hva man faktisk har mistet - et sted man har røttene sine, hvor barna har røttene sine, trygghet og stabilitet. 

Mitt råd er å tenke det meget godt om. For det er neppe sannsynlig at du kan reversere valget om det skulle bli mer negativt enn positivt. 

 

 

[Mt3]

Det er en del som mister seg selv litt/mye i den tiden der de oppdrar barna, kan det ha skjedd med dere begge? Har du snakket med din kone om denne følelsen av å ha mistet dere som par?

Hvor hemmet er hun av sin uførhet? Har dere prøvd å finne tilbake til noen av de interessene dere hadde felles da dere ble ett par? Eller blir det nærmest umulig pga hennes uføregrad?

Det viktigste er å snakke sammen, prøve å finne løsninger sammen eller en enighet om at dere faktisk bare er venner og har det bedre som særboere. Vet om tidligere ektefeller som flytter fra hverandre og som da blir bedre venner, som fortsatt feirer jul sammen med familien, passer barnebarn sammen.. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er alternativet tenker du? Svært sannsynlig at du må leve resten av livet aleine hvis du flytter ut. 1 million nordmenn bor nå aleine. Er det det du ønsker? I såfall er det jo greit. Men kona di fortjener også et valg. Du må snakke med henne.

Anonymkode: 735d4...7fb

Å bo alene er da absolutt ikke noe minus. Jeg hadde lett skilt meg og ikke kastet bort mer av livet.

Anonymkode: 52687...36e

[AnonymBruker]

Ts, jeg synes det er vanskelig å svare på innlegget ditt. Det er for meg lite informasjon, både om hva du ønsker utav livet, hva du tror vil endres om dere skiller dere, 

Du skriver om amnesti. Tenker du amnesti til å gjøre ting på egenhånd i forhold til opplevelser hun ikke har helse til? Reiser, hobbyer, sosiale opplevelser, ... Eller tenker du amnesti i forhold til å finne deg en annen partner du deler tanker, følelser, initmitet med? 

Jeg lurer som flere på om dere har prøvd å komme nærmere hverandre igjen, som kjærester. Er det et ønske fra begge? 

Har du vurdert å snakke med noen om tankene dine? Kanskje du kan begynne hos fastlegen og få en samtalepartner i kommunen? Kanskje dere som par kan oppsøke parterapi for å finne ut hva dere ønsker sammen?

Anonymkode: 050b7...445

Delryddet,fjernet sitering av regelbrudd.

Chantielle mod.

Endret 10. mars 2023 av Chantielle

[Chantielle]

Ryddet for avsporinger,samt svar til dette.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at hun er ufør og at du føler deg som omsorgsperson? Kan hun klare seg i egen bolig?

Anonymkode: 879c6...b23

[AnonymBruker]

MollyJones skrev (3 timer siden):

Jeg synes det har litt å si hvordan dere har levd livet frem til nå. 

Har du bygd deg karriere ved at din kone har tatt seg av hus og hjem - som gjør at når dere går vil du sitte med god inntekt, mens hun vil ha lav inntekt? Kvinnefella med andre ord. Og en ting er inntekten - men om din kone har vært der for deg i de årene, og støttet deg og ditt livsprosjekt, så skal du gå når hun trenger støtte?

Men, dere kan ha levd annerledes - så det er ikke sikkert at det overnevnte er relevant for dere. 

Men - hva ser du for deg kommer til å skje om du går fra din kone? Dine barn og barnebarn må dele på seg. Du har et liv med minner som du ikke lenger har noen å dele med. Felles erfaringer som gjør at du kjenner og forstår. Kanskje får du deg en ny kjæreste/samboer som krever at du prioriterer hennes familie og mindre din egen. Annenhver jul, og andre tradisjoner og både for deg og dine. 

Eller - du får deg ikke en fast kjæreste og samboer, men en i noen måneder/år, og så om noen år en helt ny igjen. Det blir kanskje slutt, også sitter du der og møter alderdommen relativt alene - barna har stilt opp for sin mor, som ble forlatt av deg mens hun var syk. Joda - de kommer innom, en time eller to en gang i måneden, men det er hos sin mor de er hjemme. 

Jeg tror ikke man går gjennom et samliv og er forelsket hele tiden. Eller føler store følelser. Noen ganger er man i tosomhet, og andre ganger er man klippen til hverandre. 

Jeg lever også i "dine sko", med en partner som er syk, så det er ikke mangel av livserfaring jeg er kritisk. Men, vil det i det lange løp gi deg et bedre liv å gå nå? Eller vil det være fint i årene som kommer å være del av en familie som har delt sin historie frem til nå?

Jeg er heller ikke noe særlig kritisk til å skille seg, det må folk gjøre om det er rett for dem! Men, min erfaring, basert på samtaler, og kjennskap med andre er: Livet ble ikke noe særlig bedre på "andre siden". Og svært mange angrer når det har gått en periode, for da ser man hva man faktisk har mistet - et sted man har røttene sine, hvor barna har røttene sine, trygghet og stabilitet. 

Mitt råd er å tenke det meget godt om. For det er neppe sannsynlig at du kan reversere valget om det skulle bli mer negativt enn positivt. 

 

 

  Sitat : eg lever også i "dine sko", med en partner som er syk, så det er ikke mangel av livserfaring jeg er kritisk. Men, vil det i det lange løp gi deg et bedre liv å gå nå? Eller vil det være fint i årene som kommer å være del av en familie som har delt sin historie frem til nå?

 Du reiser   spørsmål. om  "førtiden", og noen   hypotetiske intrs. spørsmål om  livet på  "andre siden" etter samlivsbrudd som eg ikkje har noe svar på sidan vi har vert bundet mange år. 

Det er troleg  noen fellestrekk  med  det å ha  vert yrkesaktiv,og knyttet til  "en" og samme  arbeidsplass  mange år, og det å ha vert bundet til "en" partner i mange år.  Blir ein oppsagd gr. nedbemanning, konkurs etc.har ein ikkje noe valg som  vil   medføre  en omstilling. Samlivsbrudd er imidlertid  noen ein ofte velger selv  av ulike årsaker , men begge inneberer en omstilling. 

Har selv sett uttallige samlivsbrudd som har vert innfallsporten til mange splitta familier, personlige tragedier, og økonomiske utfordringer i etterkant. 

 

Begrepet "kvinnefella" er vel eit blitt eit slags ny-motens  utrykk som var heilt ukjent før. Idag går   mange både par,enslige  i luksusfellen, og samlivsfellen så alt har sine tidsepoker. 

  

Anonymkode: 69a71...ca7

[Andro]

Det gis ingen utholdenhetsmedaljer, og jeg syns du skal unne deg din egen lykke.

[Ava Mae]

Det er veldig lite informasjon i dette innlegget til å forme seg en mening, men jeg kan ta utgangspunkt i min egen situasjon som ufør. Ja, det setter visse begrensninger på hverdagen vår og oss som par. Men det har også sin fordel i at han har fått tid og rom til å skape seg et sosialt liv og en karriere utenfor husets vegger, nettopp fordi jeg har tilbragt så mye tid innenfor de samme veggene. Ja, han er den som sitter med den største økonomiske belastningen men jeg er den som har oppdratt barn, sørget for middag, holder orden på huset, klesvask, handlelister, utstyr ungene trenger til karneval/teater forestillinger/barnebursdager, at ukeplaner blir skrevet og fulgt opp. Jeg er den som er oppe med ungene hver bidige morgen, som lager matpakker og sender dem av gårde til skolen med utstyret de trenger. I dag var han oppe litt seinere enn vanlig fordi han ikke er helt i form grunnet en forkjølelse. Han kom ned 30 minutter etter at jeg hadde ryddet og vasket kjøkkenet siden det gjerne blir litt rotete når to unger skal lage seg frokost og jeg skal smøre matpakker. Etter frokost tuslet han ut i gangen, tok på seg klær og dro på jobb mens brødfjøla, kniven og en trillion nye brødsmuler som jeg nettopp hadde kastete kompisene til lå igjen på kjøkkenbenken etter han. Jeg klager ikke og henger ikke i stroppen hans på grunn av det, men jeg forventer også at han evner å se at det han ikke gjør definitivt ikke fikser seg selv og at han gikk på jobb i rene klær på grunn av meg. Hvis mannen min om 10+ år etter et langt samliv hadde kommet til meg og sagt at han vurderer å gå fordi han føler seg mer som en omsorgsperson enn en ektefelle så hadde ikke det valget vært hans å ta etter den samtalen, da hadde jeg avsluttet forholdet før han rakk å tenke ferdig. 

Jeg skjønner at det tidvis kan være tøft og utfordrende å leve sammen med et menneske som har helseutfordringer, men du kan ta det DU føler om dette og gange med 10 for å finne ut hva din kone føler om det. Det er en daglig kamp både fysisk og psykisk å leve med en kropp som på absolutt Ingen måter fungerer slik man ønsker. Og det er bittert ikke minst for det er så innmari tilfeldig at det ble en selv som må ha det slik, for det kunne like gjerne vært deg. 

Jeg reagerer også på at du nærmest ser det som en ufordelaktig ting at forholdet deres etter et langt samliv har blitt et følelsesmessig vennskap som du kaller det. Er det ikke det man egentlig ønsker til syvende og sist? Å tro at et langt ekteskap skal være en evigvarende stormende forelskelse fylt med dampende og heit sex er en utopi og jeg tør påstå at enhver som går inn i et ekteskap i den tro kommer til å gå skoene av seg. Ta heller det at forholdet deres fremdeles etter alle disse årene ER et følelsesmessig vennskap og jobb med de tingene du savner eller som kanskje har falt ut av hverdagslivet deres på veien. Men for å gjøre det må du innlemme henne i samtalen. Snakk med henne om din rolle som pårørende, de aller fleste av oss som er ufør skjønner at det ikke nødvendigvis er lett for en partner å forholde seg til. Bare for all del ikke still deg selv i offerrollens lys, for der er du vitterligen ikke. Savner du sex? Savner du kjærlighet og intimitet? Ta initiativet! For alt du vet så kan det hende hun føler på mye av det samme som deg.

Jeg mener ikke å antyde at forholdet ditt er akkurat slik mitt ekteskap er, men poenget mitt er dette: har du det EGENTLIG så ille som du ser ut til å tro? Og ikke minst, hva kan du selv gjøre for at det skal bli bedre? 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er grunnen til at hun er ufør og at du føler deg som omsorgsperson? Kan hun klare seg i egen bolig?

Anonymkode: 879c6...b23

Sykdomshistorien til dama anser eg ikkje som relevant å gjere greie for. 

Hvordan kvardagen vil sjå ut etter eit samlivsbrudd er vel noe dei fleste par tar høyde for å planlegge ?  Her er det en rekke lover, og regler som begge må forholde seg til som gift, samboere.   

Anonymkode: 69a71...ca7

[Ava Mae]

Andro skrev (14 minutter siden):

Det gis ingen utholdenhetsmedaljer, og jeg syns du skal unne deg din egen lykke.

Når det gjelder forhold og samliv så er medaljen at man på et punkt langt fremme kan klappe hverandre på skuldra og si at man klarte det og at man har de samme referansepunktene når man snakker om "turen for førti år siden" eller da "Turid var fem og putta en ert i nesen".  Et langvarig forhold består av høynoter og bunnpunkter, hvis man ikke er innstilt på å være der også for bunnoteringene vil man leve livet sitt hoppende fra den ene til den andre i jakten på sin egen lykke. Et forhold er aldri sort/hvitt, og et forhold er å gi og ta. Ingen vil leve et godt liv på sikt om man ikke innser det. 

[AnonymBruker]

Ava Mae skrev (7 minutter siden):

Det er veldig lite informasjon i dette innlegget til å forme seg en mening, men jeg kan ta utgangspunkt i min egen situasjon som ufør. Ja, det setter visse begrensninger på hverdagen vår og oss som par. Men det har også sin fordel i at han har fått tid og rom til å skape seg et sosialt liv og en karriere utenfor husets vegger, nettopp fordi jeg har tilbragt så mye tid innenfor de samme veggene. Ja, han er den som sitter med den største økonomiske belastningen men jeg er den som har oppdratt barn, sørget for middag, holder orden på huset, klesvask, handlelister, utstyr ungene trenger til karneval/teater forestillinger/barnebursdager, at ukeplaner blir skrevet og fulgt opp. Jeg er den som er oppe med ungene hver bidige morgen, som lager matpakker og sender dem av gårde til skolen med utstyret de trenger. I dag var han oppe litt seinere enn vanlig fordi han ikke er helt i form grunnet en forkjølelse. Han kom ned 30 minutter etter at jeg hadde ryddet og vasket kjøkkenet siden det gjerne blir litt rotete når to unger skal lage seg frokost og jeg skal smøre matpakker. Etter frokost tuslet han ut i gangen, tok på seg klær og dro på jobb mens brødfjøla, kniven og en trillion nye brødsmuler som jeg nettopp hadde kastete kompisene til lå igjen på kjøkkenbenken etter han. Jeg klager ikke og henger ikke i stroppen hans på grunn av det, men jeg forventer også at han evner å se at det han ikke gjør definitivt ikke fikser seg selv og at han gikk på jobb i rene klær på grunn av meg. Hvis mannen min om 10+ år etter et langt samliv hadde kommet til meg og sagt at han vurderer å gå fordi han føler seg mer som en omsorgsperson enn en ektefelle så hadde ikke det valget vært hans å ta etter den samtalen, da hadde jeg avsluttet forholdet før han rakk å tenke ferdig. 

Jeg skjønner at det tidvis kan være tøft og utfordrende å leve sammen med et menneske som har helseutfordringer, men du kan ta det DU føler om dette og gange med 10 for å finne ut hva din kone føler om det. Det er en daglig kamp både fysisk og psykisk å leve med en kropp som på absolutt Ingen måter fungerer slik man ønsker. Og det er bittert ikke minst for det er så innmari tilfeldig at det ble en selv som må ha det slik, for det kunne like gjerne vært deg. 

Jeg reagerer også på at du nærmest ser det som en ufordelaktig ting at forholdet deres etter et langt samliv har blitt et følelsesmessig vennskap som du kaller det. Er det ikke det man egentlig ønsker til syvende og sist? Å tro at et langt ekteskap skal være en evigvarende stormende forelskelse fylt med dampende og heit sex er en utopi og jeg tør påstå at enhver som går inn i et ekteskap i den tro kommer til å gå skoene av seg. Ta heller det at forholdet deres fremdeles etter alle disse årene ER et følelsesmessig vennskap og jobb med de tingene du savner eller som kanskje har falt ut av hverdagslivet deres på veien. Men for å gjøre det må du innlemme henne i samtalen. Snakk med henne om din rolle som pårørende, de aller fleste av oss som er ufør skjønner at det ikke nødvendigvis er lett for en partner å forholde seg til. Bare for all del ikke still deg selv i offerrollens lys, for der er du vitterligen ikke. Savner du sex? Savner du kjærlighet og intimitet? Ta initiativet! For alt du vet så kan det hende hun føler på mye av det samme som deg.

Jeg mener ikke å antyde at forholdet ditt er akkurat slik mitt ekteskap er, men poenget mitt er dette: har du det EGENTLIG så ille som du ser ut til å tro? Og ikke minst, hva kan du selv gjøre for at det skal bli bedre? 

 

 

Det var eit langt å fyldig innlegg der du gjer du m.a. gjer greie for din sykdomshistorie  som ufør,, og kvardagen omkring den.  

God kommunikasjon, tolleranseevne, og empati  er livsnerven i  eit samliv, og eit samliv  kan inndeles i flere livsfaser som ein må ta visse høyder, men som ein ikkje  kan forutsjå..  All erfaring viser at noen takler kriser bedre en andre, og hvorfor det er slik har psykiatrien/ psykologer etc. noe fullgodt svar på.   

Arbeidsfordeling i hjemmet  er tydelegvis blitt en av de  største fallgruvene mange par i nyere tid , og  som er  innledning til samlivsbrudd .

Mange par  opplever sykdom  familien  blandt barna, partner, foreldre, som skaper enorme utfordringer i samlivet, men dem hører ein vel  ikkje så mye fra  ?  

 

Anonymkode: 69a71...ca7

[AnonymBruker]

En bdriftsleder sa følgende  under eit innledende info, møte til sine ansatte som eit ledd i å bedre effektivitenn :

Han ønsker  ingen nikkedokker i firmaet .

Han legg vekt på ansatte som tørr å vera åpne, og som kan seie  sin oppriktige  mening.

'Han forventer ikkje at folk skal springe fortere som ledd  effektivisering, men forsøke å jobbe smartere.

'Han legg vekt på ansatte som er fleksible, og omstillingsdyktige.

Han legg vekt på ansatte er opptatt av læring, 

Gode samarbeidsevne. 

Displin. på arbeidsplassen.  

 

 

 

Anonymkode: 69a71...ca7

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Kona blei uføretrygda for  vel 10 år sida, og føler  meg  mer som en omsorsperson en ektefelle, og  forestiller meg ofte  at eg  kunne fått det  bedre alene  en  å leve i ein slags   to-somhets forhold. .

Barna er forlengst flyttet ut. og  eneboligen er  gjeldfri, og har ordnet økonomis  takket vera at eg har lagt vekt  av sparing, og økonomi.  Følelsene overfor dama  handler for min del idag  kun om eit vennskap, og  vi har ikkje lenger har noen felles intrs. utenom barn, barnebarn.  Tanken på å bryte utav forholdet å selge eneboligen som har, bygd opp igjennom mange år og  som har vert del av  livsgrunnlaget, og l begynne på nytt er  ikkje noen  enkel avgjørelse  å ta  for noen etter fylte 50+ 

Spørsmålet er hva som er alternativet, når den eine part føler seg mer som en omsorgsperson en ektefelle,  og de lever saman på eit slags  følelsesmessig vennskap ?   Bør ein legge vekt på å kunne innordne seg , og forsøke   å leve under samme tak, men gji partneren ei slags  amnesti. ?      

Anonymkode: 69a71...ca7

Svaret er ikke åpenbart. Man har bare et liv, du kan fortsatt finne lidenskap med noen andre. Det kommer kanskje an på hvor samvittighets full du er? Er du glad i konen din? Vil du føle at du svikter henne, vil du ha dårlig samvittighet? Takle bebreidelse fra familie og venner?

Anonymkode: 7bbf1...896

[AnonymBruker]

Ava Mae skrev (10 timer siden):

Når det gjelder forhold og samliv så er medaljen at man på et punkt langt fremme kan klappe hverandre på skuldra og si at man klarte det og at man har de samme referansepunktene når man snakker om "turen for førti år siden" eller da "Turid var fem og putta en ert i nesen".  Et langvarig forhold består av høynoter og bunnpunkter, hvis man ikke er innstilt på å være der også for bunnoteringene vil man leve livet sitt hoppende fra den ene til den andre i jakten på sin egen lykke. Et forhold er aldri sort/hvitt, og et forhold er å gi og ta. Ingen vil leve et godt liv på sikt om man ikke innser det. 

Veldig godt skrevet 

Anonymkode: 1604d...170