Bonusbarn som ikke vil til ny familie

[AnonymBruker]

Vi flyttet sammen i fjor sommer og familien går godt sammen. Jeg har to barn og han ett. Mine barn er her omtrent fast mens hans barn fra ons-sønd. Ting har vært fint, men de siste gangene så har sønnen hans sagt han er syk. Utover kvelden viser det seg at han ikke er syk, men at han ikke vil hit til oss. (de har sendt sms eller ringt hverandre og da har dette kommet opp) Far spør hvorfor, men gutten svarer ikke noe konkret. Faren er flink til å finne på ting alene med gutten og vi gjør ting sammen, men han virker aldri fornøyd uansett hvor mye tid far bruker på han. Gutten er enebarn og har vokst opp og har vel egentlig styrt skuta slik jeg oppfatter det. Og tror egentlig det er derfor han ikke vil hit, fordi nå må han ta hensyn, forholde seg til enkle regler og ikke er vant til det. Hvordan skal denne gutten innfinne seg med situasjonen? Jeg syntes veldig synd på far, siden ungen føler som han gjør, for han er en så flink og oppmerksom pappa , men det blir liksom aldri godt nok  for denne gutten tror jeg, så lenge han ikke har faren sin for seg selv. Gutten er 10 år. Noen tips?

Anonymkode: 111da...961

[AnonymBruker]

Ja, det må selvsagt være gutten det er noe «galt» med… kan det ikke være så enkelt som at han ikke føler seg helt hjemme hos dere, der dine to barn nå (kanskje) styrer skuta? 

Det viktigste må jo uansett være at far og sønn får tid sammen. Så når han på kvelden sier at han ikke vil komme, så kan vel mannen din avtale at de to gjør noe sammen lørdag og søndag?

Anonymkode: e910d...325

[AnonymBruker]

Jeg tenker nok at gutten kanskje føler at han er på besøk hos dere. Hvem sitt hus bor dere i? Har han flyttet inn hos dere? Har dere kjøpt nye nytt sammen? 

Han er jo på en måte på besøk og dine barn føler seg nok mer hjemme enn han gjør, og det kan jo være ganske ubehagelig. (Snakker av erfaring)

Anonymkode: d64d6...c2f

[AnonymBruker]

Vi kjøpte nytt hus sammen og gutten var med på å bestemme rom osv. På meg virker det som han ikke klarer å tilpasse seg situasjonen siden han bare har hatt faren sin for seg selv i mange år. Og som jeg skrev i innlegget, så bruker pappaen mye tid med han alene, men det blir aldri nok for han. 

Anonymkode: 111da...961

[AnonymBruker]

Er det negativt,egentlig? 

Anonymkode: 2a0ce...b0b

[AnonymBruker]

Hvorfor antar du det verste om gutten? Kanskje han syntes det er stressende være rundt fremmende hele tiden, og han føler seg utenfor?

Anonymkode: 33fc4...d62

[Daria]

Hva sier moren hans? Og ikke minst - hva sier han til henne som gjør at hun synes det er greit at han lyver om sykdom og heller er hos henne helg etter helg? 

[AnonymBruker]

Gutten er sosial her, prater og tuller, men blir ekstremt mye til tider. (Høylytt, rastløs og masete) Såpass mye at jeg må gå inn på et annet rom for å få fred og ikke hysje på han. Han er vant til å være fars hovedfokus konstant, noe som ikke er mulig i et velfungerende familieliv.

Anonymkode: 111da...961

[AnonymBruker]

Han trives ikke hos dere, samboeren din får finne på måter å gjennomføre samvær på uten at gutten trenger å komme til dere. Hvis han er flink å gjøre ting alene med gutten kan de kanskje holde seg til det en periode der han har mor som base.

Du virker ikke så veldig løsningsorientert, har far bedt deg om råd?

Anonymkode: 88bde...d51

[AnonymBruker]

Kanskje han det er fordi han også merker at du ikke liker han? Alle vi som leser innlegget ditt kan nemlig merke det…

Anonymkode: 3aa6b...0a7

[AnonymBruker]

Jeg var 13 da faren min flyttet inn til en dame med to yngre barn. Jeg skulle være der annenhver helg. Det gikk ikke veldig mange samværshelgene før jeg begynte å nekte å dra dit. Grunnene: 

- Jeg følte meg ikke hjemme der i det hele tatt. Jeg var forsåvidt ikke interessert i å bo meg inn heller, for jeg skulle ikke bo der. 

- Jeg kjente ikke igjen faren min med den nye dama. Jeg syntes han oppførte seg annerledes. Nye dama var hyggelig nok, men ikke spesielt interessert i meg. Tror jeg var mer en byrde enn en bonus. De to barna var for små til at vi kunne leke/gjøre noe sammen. Som enebarn syntes jeg det var litt slitsomt med to aktive småunger rundt meg hele tida. 

- Jeg kjedet meg fryktelig. Faren min bodde to timer med bil unna hjemstedet mitt. Jeg kjente ingen der, og det var ingen jevnaldrende i nabolaget. Jeg hadde hobbyer og aktiviteter som jeg gikk glipp av fordi jeg måtte på samvær så langt unna, for eksempel håndballcup. Jeg ville heller være hjemme så jeg kunne være med på det jeg hadde lyst til.

-Det hjalp ikke at han en sjelden gang fant på noe med meg. Som regel ble jeg sittende inne og se på tv eller lese mens han og dama puslet i hagen eller gjorde husarbeid hele dagen. 

Det endte med at jeg slapp å dra, heldigvis! Konsekvensen ble også etterhvert et dårlig forhold til faren min. Men jeg vet faktisk ikke hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg fikk angst, for jeg gruet meg så fælt til å dra dit, og jeg ble/sa jeg var syk for å kunne slippe. 

Anonymkode: e05f6...80d

[AnonymBruker]

De er ute og finner på noe nå og kjøres hjem til mor etterpå, siden han ikke ville sove her

Anonymkode: 111da...961

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi flyttet sammen i fjor sommer og familien går godt sammen. Jeg har to barn og han ett. Mine barn er her omtrent fast mens hans barn fra ons-sønd. Ting har vært fint, men de siste gangene så har sønnen hans sagt han er syk. Utover kvelden viser det seg at han ikke er syk, men at han ikke vil hit til oss. (de har sendt sms eller ringt hverandre og da har dette kommet opp) Far spør hvorfor, men gutten svarer ikke noe konkret. Faren er flink til å finne på ting alene med gutten og vi gjør ting sammen, men han virker aldri fornøyd uansett hvor mye tid far bruker på han. Gutten er enebarn og har vokst opp og har vel egentlig styrt skuta slik jeg oppfatter det. Og tror egentlig det er derfor han ikke vil hit, fordi nå må han ta hensyn, forholde seg til enkle regler og ikke er vant til det. Hvordan skal denne gutten innfinne seg med situasjonen? Jeg syntes veldig synd på far, siden ungen føler som han gjør, for han er en så flink og oppmerksom pappa , men det blir liksom aldri godt nok  for denne gutten tror jeg, så lenge han ikke har faren sin for seg selv. Gutten er 10 år. Noen tips?

Anonymkode: 111da...961

På måten du ordlegger deg og beskriver gutten så skjønner jeg godt at han ikke vil til dere, det lyser jo lang vei at du ikke liker gutten 

Anonymkode: 5a2fa...9ed

[AnonymBruker]

Vil også nevne at barna går fint sammen. Han og sønnen min er like gamle og vi finner på ting alene og sammen. Jeg misliker ikke gutten, jeg stusser over oppførselen hans. Og jeg blir kanskje oppfattet som den strenge siden far ikke hsr hatt noen regler. Syntes ikke å rydde etter seg og takke for maten er noe man må lære opp en stor gutt til akkurat 

Anonymkode: 111da...961

[AnonymBruker]

Svaret ligger et sted mellom det faktum at han er enebarn, og at far har fått andre bsrn rundt seg som han også må ta hensyn til. 
Ikke så lett for bonusmor å trylle heller siden det er gutten sjøl som vegrer seg.
Jeg synes at dette er en oppgave for både far og guttens mor å prate med sønnen og forklare hvordan det er å bo i en familie med flere barn. 

Gi han litt tid 

Anonymkode: 0e25f...28c

[fru Alving]

Det er ikke bare bare for en gutt som har vært alene med foreldrene og plutselig skulle fungere i en familie med to andre barn. 

Jeg synes litt synd på disse barna som må finne seg til rette i en ny familie de ikke har valgt selv.

Tror det er best far gjør ting med gutten alene en periode. Forsøk å gi ham følelsen av at han får noe positivt ut av dette. Ikke kun at han må justeres inn i familien men og st han og får noen fordeler ut av dette. Hvis han og sønnen din kommer godt overens så er er det kanskje der dere bør starte.

Endret 9. mars 2023 av fru Alving

[AnonymBruker]

Gi gutten tid alene med far, men bygg opp relasjonene mellom alle i huset også. Kanskje spille kort eller brettspill når han kommer. De aller fleste liker jo slikt. 

Anonymkode: 15e2f...254

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Gi gutten tid alene med far, men bygg opp relasjonene mellom alle i huset også. Kanskje spille kort eller brettspill når han kommer. De aller fleste liker jo slikt. 

Anonymkode: 15e2f...254

Dette gjør vi mye. Ungene får bli med på alt fra å bestemme middag til hvilke opplevelser vi har sammen. Får bruker som sagt mye tid med han. De går ofte ned og gamer sammen. Men det virker som uansett hvor mye oppmerksomhet far gir,så er det aldri nok.

Anonymkode: 111da...961

[Snok1]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg syntes veldig synd på far, siden ungen føler som han gjør, for han er en så flink og oppmerksom pappa , men det blir liksom aldri godt nok  for denne gutten tror jeg, så lenge han ikke har faren sin for seg selv. Gutten er 10 år. Noen tips?

Hva med å synes synd på gutten som er den som ikke har valgt situasjonen?

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Kanskje han det er fordi han også merker at du ikke liker han? Alle vi som leser innlegget ditt kan nemlig merke det…

Anonymkode: 3aa6b...0a7

Jeg opplever også dette TS.

Dine barn er der fast, han er der mindre. 
 

Så formulerer du fra start det flere opplever som en negativ tone ovenfor sønnen - og årsaken MÅ være barnets feil. 
 

Hva med å angripe ting fra motsatt ende? Snakke med barnet - og ha en positiv innstilling? 
 

Hvordan konkret oppfatter du at oppmerksomheten han får aldri er nok?