Dere som er sammen med en mann, har ikke barn og ønsker ikke barn. Kan dere se hit?

[AnonymBruker]

Jeg er gift med verdens beste mann, vi har vært gift i mange år og er lykkelige. De første årene har vi prøvd å bli gravide, men etter tre spontanaborter hver gang, så har jeg kommet frem til at jeg klarer ikke mer, å oppleve mange spontanaborter gang på gang gjør noe med deg, du har bare ikke mer krefter igjen. Og jeg har slitet med angst i mange pr. Vi har snakket sammen om dette temaet og begge er enige om at det ikke blir noe barn på oss, han forguder meg allikevel. Men ettersom årene har gått og vi blir eldre, så har jeg i det siste fått mye tanker rundt dette, jeg klarer ikke å bli kvitt disse tankene. Jeg er kjemperedd for å ende opp alene. Vi elsker hverandre og er alltid der for en, men man vet aldri hva som kan skje i fremtiden. Og jeg er så redd at jeg blir alene.. Ingen som kan der for meg, hjelpe meg hvis jeg trenger hjelp osv..

Jeg vet ikke hvorfor disse tankene kommer opp i hodet mitt men vil gjerne vite om dere også tenker slik som meg? Hvordan snu tankene, har dere råd til meg,

Anonymkode: b0e0f...04e

[AnonymBruker]

Det kan godt hende du blir skilt. Det urovekkende er at du er så redd for å være alene. Det høres ikke frisk ut

Anonymkode: e9d30...0e8

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke adoptere eller bli fosterhjem?

Anonymkode: b345b...c3a

[AnonymBruker]

Selv om man får barn så er det overhodet ingen garanti for at barna stiller opp senere i livet. Men du må jo skape din egen familie, det vil si med venner! 

Anonymkode: a1089...330

[AnonymBruker]

Ja med alderen har jeg også fått de tankene om å være ensom og alene i alderdommen pga ingen barn. Men å få barn kun pga det vil være ekstremt egoistisk for man kan heller ikke ta for gitt at barna ønsker eller selv er friske nok til å stelle deg når man blir gammel. Stifter de egen familie på andre kanten av landet kan man ikke forvente besøk på gamlehjemmet og sånn uansett.. 

Jeg vet at å få barn hadde innskrenket friheten min så mye i dag at jeg ikke ønsker det. Når jeg blir pensjonist vil jeg heller satse på gode vennskap og kanskje å flytte inn i eldrelandsby eller andre type fellesskap hvor man lever tett på andre. 

Anonymkode: 68f7b...26b

[Gjest CSe0gvmY2b]

Er det riktig å få barn fordi man er redd for å bli alene? Man må bare løse det underveis da om ting ikke blir som tenkt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor ikke adoptere eller bli fosterhjem?

Anonymkode: b345b...c3a

Eh NEI!! Det er ikke noe man gjør for å slippe å være alene, det er noe man gjør fordi man har masse tid og omsorg å gi.

Anonymkode: e4d43...1d3

[Havspeil]

Jeg tror du og han står i dette sammen ,- livet ut. Også uten barn..

All historikk du legger frem her,tilsier at du er trygg. Det samme med ham . 

Jeg har null innsikt ifht adopsjon ,- men vil bare nevne det . 🌹 Det virker som dere har både ressurser ,kjærlighet og evne. 

Eller så må dere godta og favne ,- kun dere. Det kan også bli bra 🙂

Alle narrativ har pluss og minus. Uansett : det er få mennesker som over tiår står ved ens side  ( slike man går i krigen med ) Og de bør man beholde . 

Du må hvile i ham ❤ Kun det. 

Jeg tror tankene dine og utryggheten kommer fordi du nå blir eldre. ( og ingen barn produsert ,- ) - og overtenkning overtar . 

Vel - du må la det fare . Han bærer deg på hendene ,- ikke sant ?  Forstå det. 🌹

 

Endret 9. mars 2023 av Havspeil

[AnonymBruker]

Det å få barn fordi man er redd for å bli alene, er litt feil grunnlag for å få barn på.

Hadde dere fått barn er det i gen garanti for at de stiller opp for dere hvis dere blir alene. 

Anonymkode: 40dae...09e

[AnonymBruker]

Deres historie er ganske lik vår.

Vi var gjennom gjentatte prøverørsforsøk og nedturer. Til slutt nådde vi begge et metningspunkt. Og det gjaldt for alt som har med håp og barn å gjøre. Så vi valgte livet uten. 

10 år senere har vi det fortsatt veldig godt sammen, og har aldri angret på vårt valg. Heller tvert i mot, da jeg føler vi står så veldig godt i forholdet sett mot flere venninner som har måttet fokusert på å være familien.as i mange år. Og vi har det veldig bra sammen, det er mye nærhet, kjærlighet, opplevelser og latter. 

Selvfølgelig er min største frykt i livet å miste han. Men det er jo ikke noe jeg fokuserer på her og nå. Og barn er heller ingen garanti i så måte. En av våre foreldre opplevde å miste sin ektefelle, og da er barn som bor langt unna uansett til liten trøst i hverdagen. Man kan rett og slett ikke leve hele livet sitt for å få en telefon i uka, og 4-5 besøk i året, som eldre. 

Anonymkode: a2087...800

[AnonymBruker]

Tror kanskje det beste er å bli trygg på seg selv og hva du kan utrette på egenhånd slik at du trives i eget selskap og. 

Anonymkode: deb10...e80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Selv om man får barn så er det overhodet ingen garanti for at barna stiller opp senere i livet. Men du må jo skape din egen familie, det vil si med venner! 

Anonymkode: a1089...330

Nja er man syk og gammel er gjerne venner det også. Men enig i at man ikke har noen garanti for at barn blir værende i samme by/land. 

Anonymkode: f0e8d...e82

[AnonymBruker]

Man får da ikke barn for å dekke egne egositiske ønsker/behov for selvskap, noen som liker deg og hjelp? Barn er ingen garanti for å ha noen på sine eldre dager uansett, og ikke noe man burde forvente heller.

Spar til pensjon så du kan kjøpe det du trenger.

Og ser ikke helt hva som frster med å leve på oppbevaring når man ikke klarer å bruke kroppen/leve aleine - da velger jeg heller å gå av.

Anonymkode: 28aa5...021

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hvorfor ikke adoptere eller bli fosterhjem?

Anonymkode: b345b...c3a

Adopterte er barn utsatt for menneskehandel. 

Anonymkode: c3e49...8a8

[AnonymBruker]

Som frivillig barnefri så velger jeg heller å fokusere på å bygge mitt liv slik jeg vil ha det, med de mulighetene jeg får iløpet av livet. Det finnes ingen garantier for at jeg ikke ender opp alene i alderdommen om jeg får meg både partner og barn. En partner kan brått dø fra meg eller forlate meg, det samme kan barn. Det skal selvfølgelig ikke hindre meg eller noen i å danne forhold med en som ønsker det samme, eller få barn hvis det er ønskelig. Poenget er at du har ingen garantier for din alderdom uansett hvordan du mater den angsten i dag. Det du kan gjøre er å bygge opp et liv rundt deg som har flere enn èn person som er nær deg. De fleste har familie, og et nettverk av venner. Vi kan alle sammen bli flinkere til å ta vare på hverandre, be om hjelp og gi hjelp og støtte til andre. Tenke litt mer kollektiv omsorg, som kanskje er mer vanlig for oss som kommer fra bygda. Der man ringer til naboen hvis det har vært avvik fra rutinene èn dag, bare for å sjekke at alt er greit. Eller man kan gå alene på kafèen fordi det alltid er noen kjentfolk å drikke kaffe med. Dette tror jeg vi kan få til i eget liv og egne nabolag også, hvis vi vil ☺️

Anonymkode: 66340...677

[AnonymBruker]

Kjære deg, så trist å høre om spontanaborter og at dere ikke fikk barn. Jeg skjønner at det er noe som gnager det, selv om dere har blitt enige om å forbli barnløse.

Jeg og min mann et frivillig barnløse, eller barnefri som man gjerne vil kalle det nå. Ingen av oss har noen sinne ønsket oss barn. Men vi diskuterer likevel hvordan alderdommen kan bli, at en av oss, mest sannsynlig jeg, kommer til å leve i flere år alene. Men ingen av oss ønsker å sette barn til verden for å unngå å bli alene.

Det å lufte bekymringer og snakke om det gjør det lettere for meg. Samtidig tror jeg at vi kommer til å være mange som oss i fremtiden. Vi som ikke ønsker å få barn trenger jo ikke å få barn i dagens samfunn, og jeg tror at fremtidens eldre også kommer til å være bedre på å organisere ting selv, slik at for eksempel du og jeg møtes i fremtiden. 

Jeg kjenner også flere eldre med barn, hvor barna har flyttet til andre verdensdeler, blir veldig syke og så videre. Du har ikke noen garanti for at barnet ditt holder seg frisk og bli i nærområdet. Så det å få barn er ingen garanti for å ikke bli ensom, alderdommen må vi selv skape.

Anonymkode: b9480...85a

[Nymerïa]

Enn om du tenker helt praktisk på dette? Mange mennesker blir alene i alderdommen, du har rett i at det kan være problematisk, men i og med at du er klar over det nå kan dere planlegge for den som blir igjen til slutt. Pass på å bo enkelt når dere blir pensjonister, se på hva en kan kjøpe av tjenester. Og så finnes det trygdeboliger med tilsyn hvis du er redd for å bli liggende hjelpeløs. I og med at dere ikke har noen som skal arve dere så kan dere bruke ganske mye penger på tilrettelegging.

[Nevrosererroser]

Jeg er både ufrivillig og frivillig barnløs, jeg kan ikke få men har heller ikke lyst på barn. Eller, hadde jeg vert friskere ville jeg kanskje ønska meg barn, det er bare ikke helt og fullt et valg jeg har tatt men jeg har infunnet meg med at barn ikke er riktig for meg. 
Alderdom og ensomhet er ikke faktorer å ta i beregning for om man skal sette barn til verden. Som mange har nevnt er det hverken sikkert at barna kan eller vil vere der for foreldra sine og selv om de både kan og vil er det ren egoisme å sette den forventningen på en stakkar som bare ble født inn i det.

Jeg tenker på alderdommen og prøver å gjøre grep om økonomi, mental og fysisk helse som vil gagne meg hele livet.

Jeg sparer for å ha råd til å kjøpe tjenester og ha en grei bolig, jeg pleier vennskap, jeg utforsker interesser og hobbier og jeg har alldere nå begynt å passe på at jeg holder meg oppdatert på teknologi. Mange eldre er mer isolert og har større hjelpebehov fordi de hoppa av toget og lot samfunnsutviklingen gå fra de. For noen skjedde det veldig tidlig, de som er 70-80 nå og sliter med mobiltelefoner, internett eller annen teknologi var på min og min samboers alder da internett ble vanlig i Norge.