Etter mange nedturer har jeg sluttet å knytte meg

[AnonymBruker]

I barndommen ble jeg mobbet og fryst ut. Prøvde å få venner men ble såret gang på gang . Jeg følte savn, jeg følte følelser. Så begynte jeg på universitetet og fikk for første gang ekte venner. Sånne som tik kontakt når jeg ikke tok kontakt, de tok gjensidig intresse osv, vi fant på ting og jeg hadde noen som snappet meg også.  Jeg stolte på den og delte mine innerste tanker og spre sider. 
 

så skar det seg , fordi kompisen til hun ene forelsket seg i meg og jeg forelsket meg tilbake. Det likte ikke hun. Jeg ble lagt fro hat, fikk stygge meldinger og slag i flere måneder etterpå. «Du betyr ingenting» «Tror du livet ordner seg for deg tror du feil, du vil for evig og alltid forbli en taper. Tro meg» dette såret meg så dypt. Det ver mine etterlengtede venner som sa sånne ting slm meg. Jeg hadde ingen andre vennr som kunne hjelpe meg på beina, det måtte jeg klarer selv.  Ingen som motsa det vinde de sa
 

Spol fremover ca 6 år. Jeg har fast jobb et sted i min utdannelse etter vært vikariat noen ganger. Jeg er del av en gjeng på jobb, vi fant på ting innimellom. Så fikk jeg baby og var i mammaperm. Når jeg kom tilbake var alr anderledes, ingen streifet meg engang. Ble ikke invitert på fester, bowling, middag osv. jeg mistet nettverket mitt iløpet av 1 år mammapermisjon . Dette ble jeg såret av. Gråt masse pp jobb på do i måneferden etter men kom over det på et vis

Og så til rotet av problemet . Etter disse hendelsen klarer jeg ikke knytte meg tin til noen og er liksom emosjonelt avflatet til vennskap . Det er 3 år siden mammaperm og 9 år siden hendelsen med vennene  i studier . Jeg har fått noen bekjentskaper men skulle de kutte kontakt savner jeg de ikke. Går der måneder mellom jeg ser familiemedlemmer eller «venner» jeg før savner føler jeg nå ingenting . Jeg er glade i dem, men skjærer det gjør det liksom ikke noe. Jeg føler ikke så dypt mer. Jeg er liksom litt avflatet. Det eneste jeg savner er barna mine om de feks er his besteforeldre  , og mannen min om han er borte en helg. Men ellers kjenner jeg op ingenting 

hva kan ha skjedd meg? Før hadde jeg masse følelser og kjente både åå opp og nedturer. Nå føler jeg veldig lite og er liksom i forsvars modus. Jeg håper ikke lengre å være inkludert i noe, fordi jeg vet jeg ikke er det. så når jobben snakker on sosialt lag der 20 stk møttes men jeg ikke var invitert

. I relasjonene jeg har er enveiskjørt . de takker gjerne ja når jeg tar initiativ , men tar aldri initiativ tilbake. Jet kjenner jeg er sliten av det, så har sluttet å ta initiativ fordi jeg er så sliten. Så har gått flere mnd siden jeg fant på noe med noen, fordi son sagt tar de ikke kontakt tilbake 

Ordene min tidligere venn sa for 9 år siden hjemsøker meg fortsatt «du er ikke verd noe, ting blir aldri bra» 

 

jeg står på venteliste på psykolog, estimert 6 mnd ventetid minst siden jeg ikke er alvorlig psykisk syk. I mellomtiden håper jeg det er greit at jeg ventilerer litt her. 

noen son kjenner set igjeb eller noe?

Anonymkode: 96d02...da0