Barna mine vil ikke ha noe med mannen min å gjøre

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg her nå, men gir det et forsøk.

Jeg er sammen med en mann, vi har vært sammen i snart 25 år. Mine 3 barn som nå er voksne tåler ikke å se ham i det hele tatt. (Han er ikke far til barna.) Grunnen til dette er at de nå som de er voksne og kan velge selv, velger å ikke ha noe med han å gjøre. Han har vært psykisk slem mot meg i alle år frem til for ca ett år siden da han plutselig snudde… derfor klarer ikke barna mine han, og det forstår jeg. 

For 2 måneder siden ble jeg bestemor til ei nydelig lita jente, og jeg ønsker inderlig å passe henne. Jeg har fått beskjed om at jeg ikke kan passe henne hjemme hos meg så lenge mannen min og jeg bor sammen men at jeg kan komme så mye jeg vil på besøk til dem og passe henne der. Jeg syns dette er ekstremt vanskelig. Og nå skal jeg bli mormor til en liten gutt også om noen uker. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg fortsette å bo sammen med mannen min på tross av dette, eller bør jeg be han flytte slik at jeg kan være mer sammen med barn/barnebarn? 

Anonymkode: 99c20...d76

[AnonymBruker]

Du kan jo fortsatt være sammen med barnebarna dine om du drar på besøk til dem. 

Anonymkode: c0056...ff5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du kan jo fortsatt være sammen med barnebarna dine om du drar på besøk til dem. 

Anonymkode: c0056...ff5

Ja det kan jeg, men jeg syns hele denne situasjonen er veldig vanskelig å stå i! Jeg ønsker ikke at det skal være sånn… jeg vil jo gjerne at barna mine skal føle at de kan komme til meg når som helst

Anonymkode: 99c20...d76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja det kan jeg, men jeg syns hele denne situasjonen er veldig vanskelig å stå i! Jeg ønsker ikke at det skal være sånn… jeg vil jo gjerne at barna mine skal føle at de kan komme til meg når som helst

Anonymkode: 99c20...d76

De kan jo ikke stole på deg når du ikke klarer å stå opp for deg selv engang. Hvordan skal du klare å stå opp for et lite barn da?

Anonymkode: dda6b...1dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja det kan jeg, men jeg syns hele denne situasjonen er veldig vanskelig å stå i! Jeg ønsker ikke at det skal være sånn… jeg vil jo gjerne at barna mine skal føle at de kan komme til meg når som helst

Anonymkode: 99c20...d76

Respekter barna dine sine grenser. 

Enten får du kvitte deg med mannen, ellers må du respektere at de ikke vil hjem til deg. 

Anonymkode: ee268...cc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Respekter barna dine sine grenser. 

Enten får du kvitte deg med mannen, ellers må du respektere at de ikke vil hjem til deg. 

Anonymkode: ee268...cc1

Og det gjør jeg jo også, hvis du leser innlegget mitt en gang til

Anonymkode: 99c20...d76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja det kan jeg, men jeg syns hele denne situasjonen er veldig vanskelig å stå i! Jeg ønsker ikke at det skal være sånn… jeg vil jo gjerne at barna mine skal føle at de kan komme til meg når som helst

Anonymkode: 99c20...d76

Personlig mener jeg at barna dine er rause som fortsatt har kontakt med deg. Å la de vokse opp i den situasjonen med en psykisk slem stefar i så mange år er omsorgssvikt. Det viser at du ikke evner å sette grenser for deg selv og jeg ville ikke stolt på at du ville klart å sette grenser for barnebarnet ditt heller. Om mannen plutselig kom på besøk og krevde å komme inn for eksempel. 
 

jeg synes du bør snu problemstillingen og heller være takknemlig for at du i det hele tatt har kontakt med barna dine. 

Anonymkode: c0056...ff5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

De kan jo ikke stole på deg når du ikke klarer å stå opp for deg selv engang. Hvordan skal du klare å stå opp for et lite barn da?

Anonymkode: dda6b...1dd

Det er jo nettopp det jeg sier, at jeg forstår dem! 
Jeg har ikke vært sterk nok til å kvitte meg med han, og spurte i innlegget mitt om jeg burde gjøre det for å kunne treffe barn og barnebarn oftere og her hjemme

Anonymkode: 99c20...d76

[AnonymBruker]

Tenker du må akseptere dine barn sine valg.

Dette handler vel ikke bare om at din mann har vært psykisk slem mot deg, men i stor grad om deres barndom som har vært preget av dette.

Det er sånn at vi har valg og kun du kan gjøre dine valg.

Er nysgjerrig på hva som skjedde for ca 1 år siden, når han sluttet å være psykisk slem mot deg.

Anonymkode: 720fa...b0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo nettopp det jeg sier, at jeg forstår dem! 
Jeg har ikke vært sterk nok til å kvitte meg med han, og spurte i innlegget mitt om jeg burde gjøre det for å kunne treffe barn og barnebarn oftere og her hjemme

Anonymkode: 99c20...d76

Det gjør du jo åpenbart ikke, når du argumenterer for at barnebarna skal komme hjem til deg, selv om barna dine har sagt tydelig fra om at der går grensen for hva de finner seg i. 

Anonymkode: ee268...cc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Personlig mener jeg at barna dine er rause som fortsatt har kontakt med deg. Å la de vokse opp i den situasjonen med en psykisk slem stefar i så mange år er omsorgssvikt. Det viser at du ikke evner å sette grenser for deg selv og jeg ville ikke stolt på at du ville klart å sette grenser for barnebarnet ditt heller. Om mannen plutselig kom på besøk og krevde å komme inn for eksempel. 
 

jeg synes du bør snu problemstillingen og heller være takknemlig for at du i det hele tatt har kontakt med barna dine. 

Anonymkode: c0056...ff5

Ja, jeg har vært svak og underkuet av han i mange år, men jeg har elsket mine barn ubetinget og de har kjent det. Vi har snakket MYE om dette, og de forstår at det har vært umulig for meg å komme meg bort fra han tidligere. Jeg har rett og slett ikke klart kampen! Men nå har yngste også blitt voksen og flyttet ut, og jeg kjenner nå at jeg er klar. Nå kan krigen starte uten at det går utover ungene på en måte… vanskelig å forklare dette i et innlegg her, da ordene ser tomme og korte ut. 

Anonymkode: 99c20...d76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tenker du må akseptere dine barn sine valg.

Dette handler vel ikke bare om at din mann har vært psykisk slem mot deg, men i stor grad om deres barndom som har vært preget av dette.

Det er sånn at vi har valg og kun du kan gjøre dine valg.

Er nysgjerrig på hva som skjedde for ca 1 år siden, når han sluttet å være psykisk slem mot deg.

Anonymkode: 720fa...b0e

Jeg er enig i det du skriver ang dems valg, og jeg både forstår og respekterer dems valg, det er jo nettopp derfor jeg skriver det jeg skriver, muligens litt klønete men dog.

Jeg vet ikke selv hva som skjedde… han bare plutselig sluttet… 

Anonymkode: 99c20...d76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det gjør du jo åpenbart ikke, når du argumenterer for at barnebarna skal komme hjem til deg, selv om barna dine har sagt tydelig fra om at der går grensen for hva de finner seg i. 

Anonymkode: ee268...cc1

Jeg argumenterer ikke for at barnebarna skal komme hjem til meg så lenge han bor her nei. Jeg skriver at jeg ønsker at de skal kunne komme til meg hvis/når han flytter

Anonymkode: 99c20...d76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg har vært svak og underkuet av han i mange år, men jeg har elsket mine barn ubetinget og de har kjent det. Vi har snakket MYE om dette, og de forstår at det har vært umulig for meg å komme meg bort fra han tidligere. Jeg har rett og slett ikke klart kampen! Men nå har yngste også blitt voksen og flyttet ut, og jeg kjenner nå at jeg er klar. Nå kan krigen starte uten at det går utover ungene på en måte… vanskelig å forklare dette i et innlegg her, da ordene ser tomme og korte ut. 

Anonymkode: 99c20...d76

Du har helt rett i at ordene ser tomme og korte ut. Du har prioritert mannen over barna og prioritert dine egne behov over dem når du ikke forlot ham og lot de vokse opp i det miljøet. Alt annet er bortforklaringer og helt uvesentlig i denne saken. dine barn er rause som har kontakt med deg.

Anonymkode: c0056...ff5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er jo nettopp det jeg sier, at jeg forstår dem! 
Jeg har ikke vært sterk nok til å kvitte meg med han, og spurte i innlegget mitt om jeg burde gjøre det for å kunne treffe barn og barnebarn oftere og her hjemme

Anonymkode: 99c20...d76

Der er det jo kun du som vet. Hvis jeg skulle velge mellom barne barn og psykisk vold, hadde jeg valgt barnebarn.  Derimot den store kjærligheten hadde vært vrient å kutte ut. 

Men det høres ur som du har mye kjærlighet og omsorg for barnebarna, og at du heller litt mot det

Anonymkode: 54f23...078

[AnonymBruker]

Du er jo faktisk så heldig at barna dine sier du er hjertelig velkommen til de for å være med barnebarna. Så du får jo ha kontakt med de. Det er vel ikke avgjørende for deres forhold at du passer barnebarna hjemme hos deg?

Når det gjelder din mann, tror jeg du må ta et valg. Enten må du gå, eller så må du akseptere at det blir vanskelig for deg å skulle ha barnebarna hjemme hos deg når din mann er tilstedet. Ønsker du å tilbringe livet ditt med en mann som ikke er grei mot deg? Man har bare ett liv. Gjør det beste ut av det, tenker iallefall jeg.

Anonymkode: 4ea90...e30

[MollyJones]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du har helt rett i at ordene ser tomme og korte ut. Du har prioritert mannen over barna og prioritert dine egne behov over dem når du ikke forlot ham og lot de vokse opp i det miljøet. Alt annet er bortforklaringer og helt uvesentlig i denne saken. dine barn er rause som har kontakt med deg.

Anonymkode: c0056...ff5

Du kan ikke mye om psykisk vold kan du....? 

 

 

Kjære TS - dine barn og barnebarn er viktigere enn en mann som har mishandlet deg i så mange år. Om du er klar til å ta kampen, så gjør det! Selv om han ble "snill" for et år siden vil du noen gang være trygg på han? Elske han? Ha tillit til at han vil ditt beste? 

Han har ødelagt så mange år for deg - ikke la han ødelegge "desserten" i livet - tiden med barnebarna dine! 

Når du ligger på dødsleie om ti/femten/tjue/tretti år - hvilke valg tror du at du vil ønske at du selv tok? 

Ta kontakt med ATV - de hjelper også de som lever under vold - be om hjelp til å komme deg bort (og til å fortsette å holde deg borte når du blir alene). 

Tenk å kunne styre din egen dag helt fritt! Ikke tenke på han, om du gjør noe feil, om du er hjemme til rett tid, at du ikke må si ifra om du plutselig stopper på Plantasjen på veien hjem, om du vil lage grandis på en søndag istedenfor søndagsmiddag! 

Tenk på å tilbringe en hel helg med barnebarna - trillende latter og gode bestemorklemmer! 

Du klarer det!!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg her nå, men gir det et forsøk.

Jeg er sammen med en mann, vi har vært sammen i snart 25 år. Mine 3 barn som nå er voksne tåler ikke å se ham i det hele tatt. (Han er ikke far til barna.) Grunnen til dette er at de nå som de er voksne og kan velge selv, velger å ikke ha noe med han å gjøre. Han har vært psykisk slem mot meg i alle år frem til for ca ett år siden da han plutselig snudde… derfor klarer ikke barna mine han, og det forstår jeg. 

For 2 måneder siden ble jeg bestemor til ei nydelig lita jente, og jeg ønsker inderlig å passe henne. Jeg har fått beskjed om at jeg ikke kan passe henne hjemme hos meg så lenge mannen min og jeg bor sammen men at jeg kan komme så mye jeg vil på besøk til dem og passe henne der. Jeg syns dette er ekstremt vanskelig. Og nå skal jeg bli mormor til en liten gutt også om noen uker. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg fortsette å bo sammen med mannen min på tross av dette, eller bør jeg be han flytte slik at jeg kan være mer sammen med barn/barnebarn? 

Anonymkode: 99c20...d76

Barna følte at du prioriterte mannen før dine egne barn. Tanta mi gjorde det samme. Ingen forsto at hun kunne se på at mannen ikke var snill mot barna sine. Men gjort er gjort. Du burde gått fra han for lenge siden. Hva er så sjarmerende med han der??

Hvertfall burde du gjort det nå og prioritert barn og barnebarn. Sikker på barna dine hadde blitt glad om du gikk fra han der. 
 

Hvorfor blir du?

 

Anonymkode: f3623...d88

[AnonymBruker]

MollyJones skrev (2 minutter siden):

Du kan ikke mye om psykisk vold kan du....? 

 

 

Kjære TS - dine barn og barnebarn er viktigere enn en mann som har mishandlet deg i så mange år. Om du er klar til å ta kampen, så gjør det! Selv om han ble "snill" for et år siden vil du noen gang være trygg på han? Elske han? Ha tillit til at han vil ditt beste? 

Han har ødelagt så mange år for deg - ikke la han ødelegge "desserten" i livet - tiden med barnebarna dine! 

Når du ligger på dødsleie om ti/femten/tjue/tretti år - hvilke valg tror du at du vil ønske at du selv tok? 

Ta kontakt med ATV - de hjelper også de som lever under vold - be om hjelp til å komme deg bort (og til å fortsette å holde deg borte når du blir alene). 

Tenk å kunne styre din egen dag helt fritt! Ikke tenke på han, om du gjør noe feil, om du er hjemme til rett tid, at du ikke må si ifra om du plutselig stopper på Plantasjen på veien hjem, om du vil lage grandis på en søndag istedenfor søndagsmiddag! 

Tenk på å tilbringe en hel helg med barnebarna - trillende latter og gode bestemorklemmer! 

Du klarer det!!

Takk! ❤️ Jeg er virkelig ikke en slem person som barn og barnebarn ikke burde ha kontakt med. Ja, jeg er og har vært svak, men jeg elsker mine barn og barnebarn mer enn noe annet i verden. 
tårene triller her, av glede over å bli sett og forstått. Takk, vakre sjel! ❤️

Anonymkode: 99c20...d76

[AnonymBruker]

MollyJones skrev (5 minutter siden):

Du kan ikke mye om psykisk vold kan du....? 

 

 

Kjære TS - dine barn og barnebarn er viktigere enn en mann som har mishandlet deg i så mange år. Om du er klar til å ta kampen, så gjør det! Selv om han ble "snill" for et år siden vil du noen gang være trygg på han? Elske han? Ha tillit til at han vil ditt beste? 

Han har ødelagt så mange år for deg - ikke la han ødelegge "desserten" i livet - tiden med barnebarna dine! 

Når du ligger på dødsleie om ti/femten/tjue/tretti år - hvilke valg tror du at du vil ønske at du selv tok? 

Ta kontakt med ATV - de hjelper også de som lever under vold - be om hjelp til å komme deg bort (og til å fortsette å holde deg borte når du blir alene). 

Tenk å kunne styre din egen dag helt fritt! Ikke tenke på han, om du gjør noe feil, om du er hjemme til rett tid, at du ikke må si ifra om du plutselig stopper på Plantasjen på veien hjem, om du vil lage grandis på en søndag istedenfor søndagsmiddag! 

Tenk på å tilbringe en hel helg med barnebarna - trillende latter og gode bestemorklemmer! 

Du klarer det!!

Jo, jeg kan det, men når det er barn involvert kommer en seg ut. Uansett. Velger en bort sine barn i 25 år, velger en bort en relasjon.

Anonymkode: c0056...ff5