Samlivsbrudd og baby... overreager jeg?

[AnonymBruker]

Kjenner bare at jeg må lufte litt tanker, i tillegg høre hva andre mener om situasjonen vi står i. 

Vi har vært samboere i snart 3 år. Har en baby på knappe 6 mnd. Vi begge er i slutten av 20-årene.

Litt forhistorie:

Vi har bodd på samme plass hele livet og alltid visst hvem hverandre var. Møttes tilfeldig for tre år siden, vi ble forelsket og flyttet sammen ganske kjapt.
På den tiden så jobbet han offshore med 2-3 turnus (2 uker på jobb,3 uker fri), noe som fungerte fint for meg/oss, jeg trives godt alene og har behov for å være litt for meg selv innimellom.
De ukene han var hjemme så sov han lenge (gjerne til 14-15 tiden, så mens jeg spiste middag etter jobb, spiste han frokost. Ettermiddagene hans var da fyllt opp med å besøke venner og familie, hadde trossalt ikke sett de på 2 uker. Mye skruing av bil. Han hadde to kompiser med lignende jobb og en turnus som klaffet med hverandre, så de dro ofte på byen midt i uka, gutteturer, hytteturer, jakt+++. Jeg syntes jo det var flott at han har så mange interesser og så mye å gjøre, men vi møttes stort sett kun ved middags/frokostbordet og mot kvelden.
Dette var noe jeg etterhvert begynte å kjenne litt på, så det tok jeg opp med han, men fikk da høre tilbake at jeg nektet han å gjøre ting. Han måtte trossalt få leve livet sitt som før, kunne ikke kutte ut interesser og venner fordi han hadde fått seg dame! Prøvde flere ganger over lengre tid å forklare at man kanskje må bruke litt mindre tid på evt skruing av bil og fisking når man får seg dame. Et forhold må pleies og vedlikeholdes trossalt.

Tiden  går, og jeg blir gravid. Vi begge blir jo utrolig glade, for vi hadde snakket en stund om å få barn.
Han begynte å se etter ny jobb, for han mente selv at en slik turnus kombinert med småbarn var ikke noe han selv ønsket. Fikk seg annen jobb etterhvert, en normal 7-15 jobb.
Jeg hadde et tøft svangerskap(ønsker ikke å gå i detaljer på det), var på kontroller på sykehuset hver 3. uke, var sykemeldt fra jobb hele svangerskapet. Han jobbet naturligvis som normalt, og levde som normalt (dvs, lite hjemme). Hadde nok en samtale med han om at jeg trengte at han var litt mer tilstede nå i svangerskapet. Han forsto det, men han var fortsatt mye borte.

Tiden gikk, og ungen kom. Spol fram i tid. Ungen har hatt kolikk i 6 mnd. Jeg har fødselsdepresjon. Baby tar ikke flaske, ikke smokk. Våkner annenhver time på natt. Må bysses eller ammes i søvn, av meg. Det tærer jo på, det har vært ufattelig slitsomt for meg. Mannen er ikke flink til å bidra hjemme med rydding,mat,vasking osv (til tross for at dette er et tema jeg tar opp ofte). Jeg kan telle på 1 hånd hvor mange ganger jeg har vært ute av huset uten baby. Hver gang jeg har kommet tilbake er det hyling og skriking. Nærhet fra mamma er det eneste som funker.

Mens jeg da har gått hjemme å bysset på gråtende baby, ikke dusja på over ei uke, kanskje spist èn brødskive ila en hel dag, så har samboer levd livet! Han har vært på gutteturer, jaktturer, turer med jobb, lønningspils hver mnd, 50 årsdag, 30 årsdag, julebord, julefester, byen med gutta - ja, han har gjort mye sosialt det siste halvåret. Jeg har jo naturligvis reagert på dette, og i enkelte tilfeller sagt nei. For jeg trenger avlastning, jeg trenger mental støtte. Men dette forstår han ikke. Så vi har kranglet MYE det siste halvåret.

Nå sier han at han ikke har følelser for meg lengre, og vil at vi skal flytte fra hverandre. Hans begrunnelse er, and I quote ; "du er ikke deg selv lengre. Og vi krangler så mye. Vi har det ikke bra." Jeg har fortalt han utallige ganger at jeg har fødselsdepresjon og er jævlig sliten. Jeg har prøvd å fortelle hva jeg tenker, føler, og hva jeg trenger. Men jeg føler jeg ikke blir hørt. Det første året med barn er unntakstilstand har jeg hørt, men det mener han bare er svada.
Så nå må jeg og baby på 6 mnd finne en plass å bo, og jeg er egentlig helt knust. Splitte en familie, så tidlig. Kjenner jeg blir så irritert, såret og skuffet. Jeg fikk ikke barn for å kun ha h*n 50%(skal såklart ikke ha 50/50 enda altså, men det blir vel slik på lang sikt).

Må bare tilføye i tilfelle noen skulle lure; 1:Samboer lovet endring før vi fikk barn, han skjønte at eget liv måtte bli satt litt til side. 2:Jeg har vært til uttallige mennesker for å finne årsak til kolikk, finner ingenting. 3:Jeg går hos psykolog, så jeg har noen å snakke med og jeg får hjelp ifht fødselsdepresjon. 4: Vi har vært på familievernkontoret. 5: Har foreslått parterapi, men det vil han ikke.

Har jeg lov til å tenke at han er en drittsekk? Eller overreagerer jeg?

Langt innlegg, takk til deg som leste alt.

Anonymkode: ed39d...931

[AnonymBruker]

Jeg tror helt ærlig at du vil få det bedre uten den dusten der. Han tar jo NULL hensyn til deg. Ingen omsorg, ingen hensyn, ingen tanke på hva han faktisk burde gjøre som voksen mann som har blitt far.

Anonymkode: 59e99...637

[AnonymBruker]

Han er en drittsekk, men det har han jo vært fra dag én høres det ut som. 

Anonymkode: 694bd...78a

[AnonymBruker]

Huff, kjenner så mange som går etter de får barn, er vel den nye normalen.

Utfra det du skriver så virker det ikke som en familie mann, håper du finner utav det

Anonymkode: 02a73...843

[AnonymBruker]

Han er en drittsekk..men å få unge med en sånn egoist da....skjønner ikke at du trodde han plutselig skulle bli voksen over natta.🙈 Men sånn er det. Han er en IDIOT. Kanskje han ombestemmer seg senere men jeg kunne ALDRI tilgitt noen som svikta meg når jeg trengte han som mest. Kan du flytte hjem en periode? For å få hjelp og avlastning til du kommer deg? Få for all del meklingsattest og søk om bidrag gjennom Nav. Du får jo NULL emosjonell støtte så du bør i det minste får noe økonomisk støtte. 

Anonymkode: b5cc3...085

[AnonymBruker]

han er en dust, men du er også helt idiot som valgte å få barn med ham - han har jo vært sånn hele veien, hvorfor i all verden trodde du at noe ville endre seg av at dere fikk et barn?

Anonymkode: 294d1...338

[AnonymBruker]

Du har lov å tenke at han er en premieidiot.

Men. Hva vil du? Vil du behold ham litt til? Da må du kanskje nok en gang være mer moden og smart enn ham og tenke på hva som eventuelt kan få ham til å gå med på et forsøk til… dessverre.

Det triste er jo at du kommer til å komme tilbake som ei kule hvis han slutter å være så umoden, tar mer ansvar som far og gir deg tid. Skal vedde på han føler seg inadekvat og tyr til en lett løsning for å lure seg selv.

Sender deg masse sympati, sterke kvinne!

Anonymkode: 641ff...fd9

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du være sammen med denne mannen? Jeg ville laget en plan og kommet meg ut.

Anonymkode: 33198...370

[drue]

Jeg kjenner flere av den typen der. Han kommer aldri til å bli voksen. Han er opptatt av å leve livet, med så lite ansvar som mulig. Til og med et lite barn har ikke fått ham til å ta seg sammen. 

Tror du gjør godt av å kvitte deg med ham. Hva er uansett vitsen med å fortsette? 

[AnonymBruker]

Kjære deg, du vil få det bedre uten han. Han har ingen omsorg for deg eller barnet slik han holder på. Og nei, det vil ikke bli bedre. 

Anonymkode: 3c91b...cc1

[Cezanne]

ja, han er en idiot 100%. 

Jeg tenker at hvis han forlater deg så får nok du også det bedre. Men, når vi hadde baby hadde jeg hele tiden i hodet at de to første årene er unntakstilstand og da gjør man det ikke slutt. Det var mye frustasjon og krangling, men det har blitt mye bedre. Nå er ungene litt større og mannen er veldig deltaktig og en kjempegod pappa. 

Jeg tror kanskje jeg ville prøvd parterapi først, det kan jo være det er håp. 

[AnonymBruker]

Om er blir 50/50 på sikt, er det noe dere venner dere til.  Dog tror jeg der blir noe 50/50 med han som ikke har tid til å ha barn .

Anonymkode: e16ca...057

[AnonymBruker]

Han er en uansvarlig tulling.

Hva sier foreldrene hans til at han forlater en 6 måneder gammel baby og en nybakt mor slik? Fy faan..for en vits av en "mann". 

Ta vare på deg selv og den lille. Søk hjelp og støtte hos familie og venner. Husk at dette er en sårbar periode, og dere trenger ro. Alt det andre finner du ut av. 

Anonymkode: 7def3...a80

[AnonymBruker]

Kjære deg, helt utrolig at du har holdt ut i 6 mnd! Du overreagerer overhodet ikke! Han er tidenes egosentriske drittsekk, og jeg hadde klikket for lengst! 

Du vil få det bedre uten han ♥️

Anonymkode: 73382...4ca

[PM75]

Dette vil du klare ❤️ Jeg tror faktisk at du får det bedre med bare deg selv og barnet å ta vare på. Det er en ekstrem psykisk påkjenning å ha en partner som gir f*** i hvordan man har det og som bare for deg en haug med brutte løfter og brutte forventninger. 

[snillochsøt]

Han får nok opp øynene når det er for sent. Men ikke ta han tilbake da.

[AnonymBruker]

Det er enklere å gjøre ting alene enn å forvente å få hjelp, men allikevel måtte gjøre ting alene.  

Jeg tror du og babyen din vil få det bedre alene.  Om han i det hele tatt tar noe ansvar, helger osv, det får tiden vise. 

Hvis ikke, det finnes ting som starthjelp gjennom kirkens bymisjon som kan gi litt hjelp/ avlastning. 

Har du venninner med barn, bytt barnevakt innimellom.  Og har du slekt og nettverk som vil hjelpe, la dem få lov. Inkludert hans side om de er voksnere enn han.

Hilsen en som har vært i lignende situasjon

 

Anonymkode: 31e23...a2d

[AnonymBruker]

Du får det lettere uten han. Og ja, han er en drittsekk. 
 

Kom dere ut, kontakt familievernkontoret for den obligatoriske meklingen også søker du på stødnadene og barnebidrag fra han. Ta det via nav, så har dere en mindre ting å bli enige om. 

Anonymkode: 15a5d...16d

[AnonymBruker]

Du er heldig at han forlater deg. 

Anonymkode: a7660...26a

[AnonymBruker]

Jeg tror tilogmed at depresjonen din vil bli bedre av dette, for det kan ikke være bra for psyken å hele tiden bli avvist og tilsidesatt av den man skal dele livet med. Du har helt lov å synes at han er en drittsekk, jeg er iallefall helt enig med deg!

Anonymkode: afe20...54f