Graviditet og bipolar lidelse

[AnonymBruker]

Samboeren min og har begynt å prøve. Det er vi glade for, men jeg er også veldig nervøs. Jeg har bipolar lidelse type 1, og er redd for å få dårlige perioder i graviditeten og etter fødselen. Jeg har tidligere hatt psykosesymptomer, men har vært stabil i flere år. Jeg har oppfølging hos fastlege og DPS, har vært medisinfri i litt over ett år.

Er det noen som har bipolar lidelse som vil dele litt om hvordan dere opplevde svangerskap og tiden etter fødsel? Jeg har forstått at dersom jeg blir gravid, vil det bli klassifisert som et høyrisiko svangerskap. Hva innebærer det? 

Anonymkode: f453e...599

[AnonymBruker]

Du må være forberedt på emosjonell berg og dalbane på grunn av hormoner. De som ikke har psykiske lidelser sliter, og det sier seg selv at de med diagnoser kan slite enda mer.

Selv slet jeg mest etter fødselen, og ei venninne ble helt forandret etter fødsel. Hun gikk fra å være 100% stabil med god psyke, til å ha jevnlig panikkangst og mild depresjon. Hun går fremdeles til behandling.

Så du bør alliere deg med noen, mor/søsken/venner som kan stille opp og avlaste ved behov. Og ha lav terskel for å søke hjelp.

Også må du tenke over det arvelige aspektet her. Bipolar lidelse er arvelig, og barnet ditt kan slite med det.

Anonymkode: 71827...01f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du må være forberedt på emosjonell berg og dalbane på grunn av hormoner. De som ikke har psykiske lidelser sliter, og det sier seg selv at de med diagnoser kan slite enda mer.

Selv slet jeg mest etter fødselen, og ei venninne ble helt forandret etter fødsel. Hun gikk fra å være 100% stabil med god psyke, til å ha jevnlig panikkangst og mild depresjon. Hun går fremdeles til behandling.

Så du bør alliere deg med noen, mor/søsken/venner som kan stille opp og avlaste ved behov. Og ha lav terskel for å søke hjelp.

Også må du tenke over det arvelige aspektet her. Bipolar lidelse er arvelig, og barnet ditt kan slite med det.

Anonymkode: 71827...01f

Takk for svar. Har du og venninnen du refererer til bipolar lidelse?

Behandleren min sier at hun ofte opplever at kvinner med bipolar blir mer stabile i graviditeten enn før, men at vi er mer utsatt for fødselsdepresjoner og/eller -psykoser. Men det er jo umulig å vite før jeg eventuelt blir gravid, og jeg har et sterkt behov for å høre noen erfaringer fra kvinner med bipolar som faktisk har gått gjennom en eller flere graviditeter.

Jeg har et veldig godt og trygt nettverk rundt meg, så det er jeg ikke bekymret for. 

Det arvelige aspektet har vi selvfølgelig tenkt på.

Anonymkode: f453e...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Du må være forberedt på emosjonell berg og dalbane på grunn av hormoner. De som ikke har psykiske lidelser sliter, og det sier seg selv at de med diagnoser kan slite enda mer.

Selv slet jeg mest etter fødselen, og ei venninne ble helt forandret etter fødsel. Hun gikk fra å være 100% stabil med god psyke, til å ha jevnlig panikkangst og mild depresjon. Hun går fremdeles til behandling.

Så du bør alliere deg med noen, mor/søsken/venner som kan stille opp og avlaste ved behov. Og ha lav terskel for å søke hjelp.

Også må du tenke over det arvelige aspektet her. Bipolar lidelse er arvelig, og barnet ditt kan slite med det.

Anonymkode: 71827...01f

Vel…. Nå er det ikke sånn for alle akkurat. Jeg har selv bipolar lidelse (2). Men min samboer kunne ikke merke noen forskjell på meg gjennom graviditeten annet en at jeg kunne gråte fortere hvis jeg ble rørt eller noe var trist. Fikk fødselsdepresjon, men siden vi var så obs på det grunnet tidligere historie så fikk vi tatt tak i det fort og jeg sliter generelt mye mindre enn et par av mine venninner som ikke har tidligere erfaring med psykisk sykdom og som ikke helt vet hvordan de skal takle sånne følelser. 

Anonymkode: 3ef3c...a47

[AnonymBruker]

Hei du, jeg har Bipolar type 2 og fødte en gutt for 1,5 år siden.

Jeg gikk på lamictal da jeg ble gravid, men valgte å slutte på disse. Jeg fikk god oppfølging i svangerskapet, og opplevde meg selv som veldig stabil. Forventet omtrent å få fødselsdepresjon, siden "alle" i helsevesenet minnet meg på at det var forhøyet risiko for det. Men jeg fikk ikke depresjon etter fødsel. Har vært stabil og uten medisiner siden fødsel, minus en liten "dipp" da jeg skulle tilbake i arbeid. Tror mitt råd er å ha god dialog med partneren din, og være forberedt på at ting kan bli vanskelig. Vi laget en "kriseplan" men hva vi skulle gjøre dersom jeg ble syk etter fødsel, hvor vi spurte familie om de kunne være til hjelp etc. Allierte oss med familie og venner, og heldigvis gikk alt veldig bra. Tror kanskje også det var fordi jeg visste at jeg hadde trygghet i mange rundt meg. Jeg hadde en komplisert fødsel og mange runder med brystbetennelse etc, så var absolutt ikke lett de første ukene, men ble ikke mer nedstemt enn det en hvilken som helst annen nybakt mor ville blitt tror jeg  

Om det er "høyrisiko" vet jeg ikke, men fikk bli på barsel så lenge jeg ville, ingen kastet meg ut før jeg var klar. Det føltes veldig trygt. Jeg tror det kommer til å gå bra for deg, masse lykke til! 

 

Anonymkode: 92c9a...055

[AnonymBruker]

Jeg har selv type 1 og er snart i slutten på 3. trimester. Går på medisiner og har tett oppfølging med Dps og tar blodprøver pga medisiner ukentlig. Har aldri følt meg så frisk noen gang som jeg har gjort under svangerskapet. Mye av dette kommer av at framtiden plutselig gir mer mening og jeg har noe veldig fint å se fram til. Har også følt meg godt i varetatt av helsevesenet i denne perioden. Har vært litt mer oppfølging med ultralyd, jordmor osv. siden jeg går på medisiner, men alt ser bra ut med barnet. 

Jeg vet jo ikke hvordan dette ville blitt om jeg ikke gikk på medisiner, men mest sannsynlig hadde det vært krise. Jeg er stabil når jeg går på medisiner og vet at jeg må gå på det for at jeg skal fungere som et normalt menneske. 
 

Så lenge du er godt kjent med diagnosen og har innsikt i egen situasjon så går det som oftest fint

Anonymkode: 79f0c...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2023 den 16.04):

Vel…. Nå er det ikke sånn for alle akkurat. Jeg har selv bipolar lidelse (2). Men min samboer kunne ikke merke noen forskjell på meg gjennom graviditeten annet en at jeg kunne gråte fortere hvis jeg ble rørt eller noe var trist. Fikk fødselsdepresjon, men siden vi var så obs på det grunnet tidligere historie så fikk vi tatt tak i det fort og jeg sliter generelt mye mindre enn et par av mine venninner som ikke har tidligere erfaring med psykisk sykdom og som ikke helt vet hvordan de skal takle sånne følelser. 

Anonymkode: 3ef3c...a47

Så betryggende å høre! Tusen takk 😊 Jeg er forberedt på at ting kan bli vanskelig, men har også tenkt at jeg i grunnen kanskje er bedre rusta for sterke følelser og hormonell ubalanse enn folk som har lite erfaring med å håndtere psykisk sykdom. Litt godt å få bekrefta at det kanskje stemmer. 
 

Ts

Anonymkode: f453e...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.3.2023 den 18.54):

Hei du, jeg har Bipolar type 2 og fødte en gutt for 1,5 år siden.

Jeg gikk på lamictal da jeg ble gravid, men valgte å slutte på disse. Jeg fikk god oppfølging i svangerskapet, og opplevde meg selv som veldig stabil. Forventet omtrent å få fødselsdepresjon, siden "alle" i helsevesenet minnet meg på at det var forhøyet risiko for det. Men jeg fikk ikke depresjon etter fødsel. Har vært stabil og uten medisiner siden fødsel, minus en liten "dipp" da jeg skulle tilbake i arbeid. Tror mitt råd er å ha god dialog med partneren din, og være forberedt på at ting kan bli vanskelig. Vi laget en "kriseplan" men hva vi skulle gjøre dersom jeg ble syk etter fødsel, hvor vi spurte familie om de kunne være til hjelp etc. Allierte oss med familie og venner, og heldigvis gikk alt veldig bra. Tror kanskje også det var fordi jeg visste at jeg hadde trygghet i mange rundt meg. Jeg hadde en komplisert fødsel og mange runder med brystbetennelse etc, så var absolutt ikke lett de første ukene, men ble ikke mer nedstemt enn det en hvilken som helst annen nybakt mor ville blitt tror jeg  

Om det er "høyrisiko" vet jeg ikke, men fikk bli på barsel så lenge jeg ville, ingen kastet meg ut før jeg var klar. Det føltes veldig trygt. Jeg tror det kommer til å gå bra for deg, masse lykke til! 

 

Anonymkode: 92c9a...055

Takk for mange gode råd! Det hjelper veldig å få slike konstruktive og fornuftige tips fra folk som har gått gjennom det jeg kanskje og forhåpentligvis skal oppleve i løpet av det neste året. Vi skal definitivt lage en kriseplan, og jeg skal bli flinkere til å snakke åpent med venner og familie om dette. Tror du har helt rett i at trygghet er viktig 😊

Ts

Anonymkode: f453e...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har selv type 1 og er snart i slutten på 3. trimester. Går på medisiner og har tett oppfølging med Dps og tar blodprøver pga medisiner ukentlig. Har aldri følt meg så frisk noen gang som jeg har gjort under svangerskapet. Mye av dette kommer av at framtiden plutselig gir mer mening og jeg har noe veldig fint å se fram til. Har også følt meg godt i varetatt av helsevesenet i denne perioden. Har vært litt mer oppfølging med ultralyd, jordmor osv. siden jeg går på medisiner, men alt ser bra ut med barnet. 

Jeg vet jo ikke hvordan dette ville blitt om jeg ikke gikk på medisiner, men mest sannsynlig hadde det vært krise. Jeg er stabil når jeg går på medisiner og vet at jeg må gå på det for at jeg skal fungere som et normalt menneske. 
 

Så lenge du er godt kjent med diagnosen og har innsikt i egen situasjon så går det som oftest fint

Anonymkode: 79f0c...9d5

Takk for gode råd. Godt å høre at det har gått så bra for deg! 😊

Planen per nå er jeg skal være medisinfri i svangerskapet, men at terskelen er lav for å begynne på medisiner igjen underveis. Klarer jeg meg gjennom graviditeten uten medisiner, vil behandleren min at jeg skal begynne rett etter fødselen, for å forhindre dårlige perioder. Jeg er åpen for alle løsninger, og tenker at vi får ta én dag av gangen. Det blir spennende, og jeg er litt mindre nervøs nå som jeg har hørt fra flere at det faktisk kan gå veldig fint. Lykke til med siste innspurt! 😊

Ts

Anonymkode: f453e...599

[AnonymBruker]

Kjenner ikke til sykdommen på den måten, men har en venninne som er bipolar. Hun er flink til å be om hjelp fra venner og familie. Mannen tar baby om nettene så hun får sove og hun og han føler de har en fin dynamikk. 
Jeg ville egentlig bare stikke innom med en kommentar i denne tråden for å ønske dere lykke til, håper dere får den hjelpen dere ønsker og at dere får en fin tid fremover  

Anonymkode: 85b7d...568