Familien kommer først

[AniWic]

Hvor skal man begynne når alt floker seg. 

 

[AniWic]

Allerede når kategori skal velges i innlegget, slit eg,  problemene blir tilslutt så komplekse at det er vanskelig å se hva det egentli handler om, for alt bare floker seg. 
Jeg, en kvinne på 40+ for tiden på aap, etter et år sykemeldt. Og hva kommer nå? 
For et par år tilbake valgte jeg og gå til legen med et mål om å undersøke om eg faktisk kunne ha diagnosen adhd, etter mye frem og tilbake. Mest for å få et svar, men og for å få en forståelse av hvorfor enkelte ting var så utfordrende for meg. 
Joda, etter lang løype inne på dps med flere hjelpere der, fikk jeg påvist helt klart adhd diagnose.  Fikk tilbud om medisiner og takket ja. Du verden for en forskjell, de tre første ukene… 
I en annen familiær forbindelse dro vi hele familien på et lengre opphold på viken senter,der eg ble tatt av all medisin gradvis, og  de rett før utskrivning konstaterte ny diagnose -Kompleks ptsd 
Både på meg og min mann. 
Det forklarte og en hel del og vi fikk mange svar. 
På hjemmebane har’ han lenge vært arbeids ufør grunnet depresjon og angst, og har nå dels ufør. 
Jeg har hele livet jobbet, masse.  Har hatt flere jobber samtidig og bare kjørt full gass.  Fast jobb  100prosent.
Dels fornøyd, da arbeidsgiver gjorde dagene uforutsigbar og vanskelig og takle etter hvert . Etter opphold på viken senter blir jeg anbefalt å gå ned i stilling. Det har vi ikke råd til, 
Med mine bokstaver, har eg tidligere rotet til økonomien min og er nå i ferd med å rydde opp i den .aksepterer noen prosent sykemelding, det er faktisk veldig deilig. 
Tilslutt kommer smellen, arbeidsgiver tråkker over streken, kommer med en rekke advarsler ang min jobb, til meg og trusler om å si meg opp om jeg ikke gjør ting annerledes …
Sykemeldt100%
Mens dette pågår, er jeg i terapi for mine diagnoser, og jobber mye med meg selv.  Mannen har sine perioder med depresjon, og er innlagt en uke for å få hjelp.  
Økonomi er et sårt tema. Huslån får vi ikke…  nei ikke engang i husbanken her i kommunen.  Også et sårt tema. Da vi stadig er på flyttefot, grunnet salg av bolig eller andre grunner. 
Nå bor vi svært sentralt og barna kan selv komme seg til sine venner og fritids aktiviteter. Men det er ikke for alltid. Det er dyrt å bo her. Selv øverst i landet og på et tettsted med god avstand  til nærmeste by. 
Så har lillebror på’10 nå også fått diagnoser  adhd, og svært dårlig selvbilde, tegn til depresjon, lese og skrive vansker m.m. 
I følge hans behandlere er det best for han og hans oppbygging av selvbilde og få bo sentralt, slik at han kan være tilgjengelig og kan dra til venner og på fotball banen selv. Uten å mase om kjøring. Ja her er som sagt store avstander.  
Leie markedet her er sprengt og det er bare flaks at vi fant bolig sentralt. 
Nå skal huset vi bor i selges… . Vi vet ikke når, men det er bare 7mnd siden vi flyttet inn her. Og her trives vi så godt.