Hva feiler det meg?

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre dette kort, og håper noen gidder å lese.

jeg har to tette barn. Nr 1 gikk alt fint med og alt var strålende etterpå(utenom at barnefar ikke bidro nok). Men det gikk greit for meg, siden det var en.

9 uker etter fødsel ble jeg gravid igjen, så det ble relativt tette barn..

dette svangerskapet var tungt og hardt…spesielt da samboer hjalp meg veldig lite. Jeg tok vare på barn, klesvask, husvask, og egentlig alt utenom innkjøp av mat.(jeg måtte stå for handleliste). Jeg husker jeg begynte å føle meg litt deprimert og lei alt, dette sa jeg til han, men ingen endring. Jeg mistet også lysten på han seksuelt ved slutten av graviditeten, sier han, fordi jeg var fortsatt ekstremt lysten ellers og koste meg selv😅 men jeg hadde uansett sex med han også, noe jeg ofte følte nesten litt som voldtekt.. men jeg valgte jo selv.

fødsel kom, og jeg slet veldig med barseltårer og veldig dårlig samvittighet for første barnet siden hen ikke skulle få all oppmerksomhet av meg lenger og jeg var redd for HBORDAN faren skulle være. Da han har gitt f i flere ting som er veldig viktig blandt barn.. f.eks ba han barnet holde kjeft da hen var 8 mnd gammel, nappet ting ut av hendene osv. 

og alt ble som jeg fryktet. Jeg lå å aå på babycaller at barn nr 1 lå og gråt, med Pappan ved siden av som bare satt og stirret sint på barnet til barnet la seg igjen. Jeg lå på et annet nr med en nyfødt baby og ammet, og følte jeg ikke fikk gjort aå mye. for hvis jeg hadde sagt koe hadde eet blitt et rent helvwte med «fiks selv da, slutt å bestem over meg». Osv. 

oppi alt dette følte jeg at jeg ikke ble glad i nr 2, og det var vondt og grusomt. Jeg hadde ikke tid til nr 1, og var bindt tol nr 2 som jeg ikke følte mte for. I tillegg snakket min mor stygt om nr 2, utseendet osv. jeg sa at jeg sliter med å bli glad i barnet mitt, det hjelper ikke at du snakker dritt om hen i tillegg. Det ga hu f i, og fortsatte i månedsvis.. 

Samboer maste om sex hele tiden, og jeg hadde virkelig ikke lyst på han lenger. Vi prøvde en gang, og jeg bokstavelig talt brakk meg av kvalme da vi var ferdige.. 

Deretter sa jeg at jeg ikke hadde så lyst, at jeg trengte mer kos og omsorg og ikke bare sex. Han brydde seg ikke, og ville ha bare sex eller ingenting. Så jeg ble med, selv om jeg ikke ville. Dette ga meg enda mer følelsen av at jeg halvveis ble voldtatt. Jeg har ligget flere ganger med tårene i øynene mens han har jukket på meg.. grått meg til søvn etter sex osv. 

men uansett, nå 2 år senere føler jeg meg tom. Jeg sitter på tlf hele døgnet, føler ikke at jeg er med, og jeg føler at jeg ikke er glad i barna mine lenger.. jeg «snapper» på dem ofte, og det er så vondt og se på ansiktet dems hva jeg gjør mot dem😭 jeg føler meg dritt lei hele livet, vil bare vekk. Og til tider er jeg redd for at det var feil av meg å få barn. Samtidig som jeg tenker forholdet med samboer og mor kan ha vært avgjørende… jeg fikk ikke gjøre som jeg ville da jeg gikk gravid med noen av de. Dem bestemte og sturte alt.. og alt jeg gjorde var bare teit og unødvendig ifølge dem.. 

jeg føler meg så slem mot barna mine. For jeg så for meg å være en snill og glad mamma, men nå vil jeg ingenting. Jeg orker ikke å leke med dem en gang, sitter heller å swiper på tlf og venter på legging, og på kvelden har jeg enda mer dårlig samvittighet for at jeg driver på tlf hele dagen.. og jeg aner okke hvordan jeg skal komme emg ut av dette😭 er redd for å søke hjelp også, for jeg er redd de ser på meg som en grusom mor.. 

jeg har ingen venner heller.. og er uføretrygdet.. så går bare hjemme med barn nr 2  og vil bare tilbake til det gamle livet mitt, hjelp.. 

Anonymkode: 654b0...4bc

[AnonymBruker]

Åh herregud kjære vene ❤️❤️ Dette gjør meg fysisk vondt å lese.

Har du noen rundt deg du kan åpne deg for? Moren din, søster, god venninne? Jeg vil også anbefale deg å prate med helsesykepleier eller lege om dette og få henvisning til psykolog. Du kan ikke ha det sånn her. Det er tøft av deg å skrive det her, det er en start! Og det er håp, ting vil bli bedre! Men det medfører sannsynligvis noen drastiske endringer for å komme dit. 

Men en ting er sikkert og visst kjære deg, du er IKKE en grusom mor hvis du søker hjelp. Det er da du er en god mor! ❤️ 

Anonymkode: a9bde...ad9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Åh herregud kjære vene ❤️❤️ Dette gjør meg fysisk vondt å lese.

Har du noen rundt deg du kan åpne deg for? Moren din, søster, god venninne? Jeg vil også anbefale deg å prate med helsesykepleier eller lege om dette og få henvisning til psykolog. Du kan ikke ha det sånn her. Det er tøft av deg å skrive det her, det er en start! Og det er håp, ting vil bli bedre! Men det medfører sannsynligvis noen drastiske endringer for å komme dit. 

Men en ting er sikkert og visst kjære deg, du er IKKE en grusom mor hvis du søker hjelp. Det er da du er en god mor! ❤️ 

Anonymkode: a9bde...ad9

Nei, har ingen🥲

min mor har nok med seg og sine problemer, og drar det over på hennes liv hvis jeg

prøver å snakke med henne.. 

har en liten familie, så har ikke flere. Og vennene mine har jeg mistet🥲

 

problemet er at jeg er redd for å søke hjelp, og redd for at det er noe alvorlig feil med meg rett og slett…og redd for å snakke om HVIRDAN samboer har behandlet meg.. 😩

Anonymkode: 654b0...4bc

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, har ingen🥲

min mor har nok med seg og sine problemer, og drar det over på hennes liv hvis jeg

prøver å snakke med henne.. 

har en liten familie, så har ikke flere. Og vennene mine har jeg mistet🥲

 

problemet er at jeg er redd for å søke hjelp, og redd for at det er noe alvorlig feil med meg rett og slett…og redd for å snakke om HVIRDAN samboer har behandlet meg.. 😩

Anonymkode: 654b0...4bc

Så vondt å høre. Men du skal få hjelp uansett! Jeg ville som sagt startet med fastlege eller helsesykepleier. 

Dersom det er noe alvorlig galt med deg så må du få det diagnostisert og behandlet. Og jeg tror at jo mer du prater om hans behandling, jo lettere blir det for deg å forstå at det ikke er normalt eller greit det han gjør og har gjort. Slik jeg ser det har du ingenting å tape på å prate ut om dette, men alt å vinne ❤️ 

Du kan jo ikke ha det slik du har det nå, her må det forandringer til for at du skal ha det bra, og dermed vil barna dine få det bedre også ❤️ 

Anonymkode: a9bde...ad9

[AnonymBruker]

Gå fra samboeren din. Gå på et foreldrekurs. Søk om avlastingshjem. Gå til legen for antidepressiva el lign. Få det dokumentert at du mest sannsynlig er utbrent og må ha avlasting asap. Har du prøvd åpen barnehage med minstemann? Har du prøvd å legge den minste såpass tidlig at du får 1-til-1 tid med eldstemann? 

Jeg har vært der du er. Var forferdelig. Måtte be om hjelp flere steder og etter litt søvn og hvile hadde jeg et helt annet overskudd til barna. 

Anonymkode: 2e1d1...29b

[AnonymBruker]

Jeg er ingen lege men dette høres ut som en depresjon💖 snakk med noen du stoler på, både profesjonelle (helsestasjon, lege, psykolog), og søk avlastning hos foreldrene dine, venner søskene etc.

det vanlige når man får barn nummer to er at pappaen hjelper til mer med den førstefødte slik at du får tid med yngste som trenger deg. Her har samboeren din sviktet deg😔 regner med du har prøvd å prate med han, men hvis han ikke skjerper seg har du det bedre uten han (lettere sagt enn gjort, jeg vet). Sånn her skal det ikke være❤️

Anonymkode: 2160a...139

[AnonymBruker]

Du må gå fra han, det han driver med er psykisk vold mot deg (og muligens barna?). Å ha sex med deg , presse deg på den måten er et overgrep.. Vær så snill, for din egen skyld men ikke minst for barna, gå fra han og ta med deg barna ❤️ oppsøk krisesenter , be om hjelp av HS. Ikke tenk på det økonomiske, det løser seg! 

Anonymkode: be797...fa9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Gå fra samboeren din. Gå på et foreldrekurs. Søk om avlastingshjem. Gå til legen for antidepressiva el lign. Få det dokumentert at du mest sannsynlig er utbrent og må ha avlasting asap. Har du prøvd åpen barnehage med minstemann? Har du prøvd å legge den minste såpass tidlig at du får 1-til-1 tid med eldstemann? 

Jeg har vært der du er. Var forferdelig. Måtte be om hjelp flere steder og etter litt søvn og hvile hadde jeg et helt annet overskudd til barna. 

Anonymkode: 2e1d1...29b

Er bare så redd for å snakke om det med noen😭 

samboer vil gå fra meg, men jeg er redd for det også, til tross for HBORDAN ting har vært..

har ikke prøvd det, men hen starter i barnehage til høsten, så da får jeg mer alenetid generelt og kan ha eldstemann litt mer hjemme igjen.. 

de er såpass tette, så å legge minste først blir vanskelig.. 

skulle bare ønske jeg hadde noen i familien å hjelpe meg, men ingen som «passer» til det.. 😕 

Anonymkode: 654b0...4bc

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Er bare så redd for å snakke om det med noen😭 

samboer vil gå fra meg, men jeg er redd for det også, til tross for HBORDAN ting har vært..

har ikke prøvd det, men hen starter i barnehage til høsten, så da får jeg mer alenetid generelt og kan ha eldstemann litt mer hjemme igjen.. 

de er såpass tette, så å legge minste først blir vanskelig.. 

skulle bare ønske jeg hadde noen i familien å hjelpe meg, men ingen som «passer» til det.. 😕 

Anonymkode: 654b0...4bc

Men husk at du sjelden får hjelp med mindre du ber om hjelp. Det er en terskel man må over. 

Og det at han vil gå fra deg tenker jeg faktisk utelukkende er en positiv ting. Jeg har hittil ikke sagt "du bør gå fra han" for det er et valg du må ta selv på dine premisser, ikke fordi noen sier du skal gjøre det. 

Uansett så tror jeg at du har alle forutsetninger for å få det bedre fremover, men det krever nok litt å komme seg dit. Ikke vær redd for å be om hjelp! Ingen rundt deg er synske, ingen vet hvordan du egentlig har det og hva du trenger. Og hvis du synes det er vanskelig å prate med familie og venner, så tar du det først og fremst med fastlege og/eller helsestasjonen ❤️ 

Anonymkode: a9bde...ad9