Hvordan skal jeg klare å forlate han?

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig hjelp av noen medkvinner. Beklager på forhånd, for dette blir langt...

Jeg er i starten av tredveåra, og bor i leilighet med samboer, vi eier den sammen. I høst oppdaget jeg (ved å sjekke telefonen hans, jeg vet, ikke bra, men jeg hadde en helt grusom magefølelse) at han hadde skrevet seksuelle meldinger til en annen jente, snakket med henne om hva han ville gjøre med henne, og de hadde snappet bilder frem og tilbake. Dette hadde han holdt på med i flere måneder. Da jeg konfronterte han med dette ble han helt knust, var kjempelei seg og sa at han aldri hadde møtt henne og aldri ville gjort noe fysisk med henne. At praten og snappingen kun var for å få oppmerksomhet, og at han hadde følt seg lite sett av meg en stund, fordi jeg hadde vært veldig opptatt med jobb, og hadde reist litt i sommerferien på venninnetur uten han. Han fortalte at han trodde han hadde separasjonsangst og synes det var veldig vanskelig at jeg hadde vært litt borte fra han den sommeren, han følte at jeg ikke ville være med han.

Så han blokkerte henne, slettet flere sosiale medier for en periode, og lovet at alt skulle bli bra nå, og at han elsket meg og bare ville være med meg. De neste månedene slet jeg veldig med å takle dette, og hadde lite tillit til han. Jeg var redd for at det skulle skje igjen, og at jeg var dum som ble, og jeg var ikke i det beste humøret og ikke den letteste å være sammen med. Det jeg også slet veldig med var at akkurat det samme hadde skjedd meg med min eks - han hadde også skrevet og snappet seksuelt med en jente - og det visste min nye kjæreste, fordi jeg hadde fortalt han at det er det verste man kan gjøre mot meg, jeg blir helt ødelagt av det. Han lovet at han aldri skulle gjøre noe sånt mot meg, men likevel gjorde han jo det...

Spol fremover et par måneder til nå i starten av mars. Jeg synes forholdet vårt begynte å bli bedre, og hadde fått tilbake noe av tilliten til han. Jeg følte vi jobbet med ting mellom oss og at begge ville at det skulle funke. Men samtidig fikk jeg ny jobb nå nylig, og har vært veldig opptatt av avslutningen på den gamle jobben, som krevde mye arbeid, og å komme inn i denne nye jobben. Så jeg var kanskje ikke helt til stede i forholdet, og han må vel ha følt seg "forsømt" på samme måte som tidligere... Fordi jeg fikk samme grusomme magefølelse og gikk med den i to måneder før jeg gjorde noe med det - jeg sjekket telefonen hans igjen. Før jeg gjorde det spurte jeg i flere uker om ting var bra mellom oss, om det var noe han ville snakke om, om det var noe vi skulle jobbe på - men han sa alt var bra. Så som sagt sjekket jeg telefonen hans, og der har han pratet med en jente på en annen jobbavdeling enn den han jobbet på - mye om jobb, men de har også hatt en veldig flørtende tone slik man snakker med folk på f.eks. Tinder - altså snakket mye om kropp og boostet hverandres selvtillit og hvor bra de synes hverandre ser ut. Jeg synes absolutt ikke det er greit å snakke slik med en annen jente når man har samboer - jeg ble kjempelei meg og kunne ikke fatte at dette hadde skjedd igjen. Sist gang lovet han jo at det aldri skulle skje igjen, og jeg har understreket gang på gang hvor mye sånt sårer meg, og at jeg blir helt ødelagt og knust av det, selvtilliten og tilliten til han går jo til helvete av det. Og likevel gjør han det, uten å tenke på hvordan det påvirker meg.

Da jeg konfronterte han med det skjønte han først ikke at det var noe galt i det han hadde skrevet, han mente at det bare var prat og at han ikke la noe i det og ikke hadde noen som helst interesse for henne. At det bare var prat og at det liksom var greit. Da ble jeg veldig sint, og sa at jeg ikke kunne forstå hvordan han ikke ser at slik prat er over grensen. Jeg sa også at jeg er sikker på at han aldri hadde tolerert at jeg hadde pratet sånn med en annen mann, at man ikke gjør slikt når man sier at man elsker den man er sammen med og bare vil ha den. Etter hvert sank det inn hos han og han ble kjempelei seg igjen. Han begynte å gråte og prøvde å forklare det med at han har kjempeseparasjonsangst og har traumer fra fortiden som han tror påvirker dette, og at det må være derfor han trenger denne oppmerksomheten fra andre jenter. 

Nå er han nok en gang tryglende om at vi må fikse dette, at han kun elsker meg og aldri skal gjøre noe sånt igjen, og han vil så fryktelig bare være med meg. Jeg synes det er kjempevanskelig, fordi jeg elsker han fremdeles (skulle ønske det gikk vekk av seg selv når jeg oppdaget sånt, men neida) og får sympati med han fordi jeg vet at han ikke har hatt det lett tidligere, og jeg vil så gjerne tro på han når han sier at han virkelig har lært sin lekse og at han aldri skal gjøre det igjen. Han har også fortalt det til denne jenta og sagt at han ikke kan snakke sånn med henne og at det var feil av han når han har samboer.

Så - hva skal jeg gjøre? Hvorfor er det så vanskelig å skulle se for seg å slå opp med han, når jeg vet at han har brutt tilliten min to ganger på rad? Hvordan skal jeg klare å gjøre det jeg egentlig burde? Jeg synes det er så vanskelig når han er en så stor del av livet mitt, han kjenner familien og vennene mine, og ikke minst føler jeg at jeg ikke orker å begynne på nytt igjen med en ny mann nå som jeg er i tredveårene. Jeg kjenner at tanken gjør meg utslitt og kvalm - jeg har ikke lyst på noen andre, jeg ønsker ikke å begynne fra bunn igjen og i tillegg er jeg veldig redd for å være alene. Jeg orker ikke å være trist og lei meg og føle meg ensom. På den måten er det enklere å fortsette med denne mannen så jeg har den formen for "trygghet" og kjenthet og det forholdet vi har bygget sammen, og jeg slipper å styre med å skulle selge leiligheten og finne meg en på egen hånd, og måtte ha all økonomi alene igjen (aner ikke engang om jeg vil klare å beholde leiligheten vår eller kunne skaffe meg ny...). Men samtidig kommer jeg jo til å være kjempesjalu og usikker og ikke stole på han fordi jeg kjenner på de tingene som har skjedd. Og jeg kan ikke fortsette å sjekke telefonen hans hver gang jeg kjenner på den usikkerheten, og jeg kan ikke være redd hver gang han sitter over på jobb eller er ute med kompisene sine etc.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: 69136...802

[Carrot]

Du skal kjenne hardt og lenge på hvor villig du er til å la deg selv bli i en relasjon der dine valg trigger et uønsket mønster fra din partner, altså når han føler du er utilgjengelig så trekker han ut av forholdet.. Og ikke minst tenke at man gjennom et langt liv unektelig vil ha perioder der man er litt utilgjengelig for partneren fordi det er andre ting også som tar tid, som jobb og venner.. Hvis partneren ikke kan leve med deg i de periodene hvorfor skal de da fortjene leve med deg i de andre? 

[Andro]

Han kommer ikke til å endre adferd. Du kan ikke endre ham.
Du må vurdere om du kan leve med det, eller om du skal finne på noe annet.
Å sjekke andres telefon er også et tillitsbrudd, og noe han kunne ha valgt å anmelde.
Ikke si at du trengte "bevis". Du kjenner om du stoler på ham, eller ikke, uten å trø over slike grenser.

[Btw]

Det virker som oppførselen hans signaliserer at han vil ut av forholdet allerede. Så jeg vet ikke om dette valget er opp til deg. 

Forstår godt på alle måter at det er tungt å starte på nytt igjen, men har du egentlig noe valg? 

 

Endret 7. mars 2023 av Btw

[AnonymBruker]

Jeg var i litt samme situasjon som deg frem til i fjor sommer. Jeg er 31 år og var i et 11 år langt forhold. Det var ikke direkte dårlig, men ikke helt bra heller. Jeg merket at jeg hele tiden gikk på kompromiss med meg selv ved å være med han. Jeg gjorde det slutt i august og selv om jeg var redd for alle de samme tingene som du nevner så har jeg fått det mye bedre. Det var 100% riktig beslutning å gå. Før følte jeg at jeg slo meg til ro med noe som ikke var helt riktig for meg. Nå kan jeg kjenne på en liten stolthet over å ha stått opp for meg selv og tatt et valg som var det riktige valget for meg.

Det er bare du som vet hva som er riktig valg for deg, men det går på selvtilliten løs å bli hos noen som stadig bryter tilliten din ❤️

Anonymkode: 25273...794

[AnonymBruker]

Du kan godt stikke hodet i sandet og fortelle deg selv han aldri vil ta kontakt med andre kvinner igjen, men sannsynligvis har du kun sett toppen av isfjellet.

Anonymkode: f936d...fef

[AnonymBruker]

Han vil aldri kunne endre seg, enkelt og greit! Nestegang han gjør sånn er det fordi dere har fått barn og tiden etterpå er tøff og da blir det 100 prosent mer komplisert! Tro meg! 

Gå nå enn etterpå. Ta vare på deg selv for han er ikke til å stole på ❤️ 

Anonymkode: 2733c...7e2

[AnonymBruker]

Han er ikke til å stole på. Og han sier egentlig at det er din feil, fordi han ikke har fått oppmerksomhet av deg. Nei vet du hva!! Ikke gi han flere sjanser! Han har allerede fått for mange.

Anonymkode: 562df...21b

[Gjest Mysticgirl]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg trenger virkelig hjelp av noen medkvinner. Beklager på forhånd, for dette blir langt...

Jeg er i starten av tredveåra, og bor i leilighet med samboer, vi eier den sammen. I høst oppdaget jeg (ved å sjekke telefonen hans, jeg vet, ikke bra, men jeg hadde en helt grusom magefølelse) at han hadde skrevet seksuelle meldinger til en annen jente, snakket med henne om hva han ville gjøre med henne, og de hadde snappet bilder frem og tilbake. Dette hadde han holdt på med i flere måneder. Da jeg konfronterte han med dette ble han helt knust, var kjempelei seg og sa at han aldri hadde møtt henne og aldri ville gjort noe fysisk med henne. At praten og snappingen kun var for å få oppmerksomhet, og at han hadde følt seg lite sett av meg en stund, fordi jeg hadde vært veldig opptatt med jobb, og hadde reist litt i sommerferien på venninnetur uten han. Han fortalte at han trodde han hadde separasjonsangst og synes det var veldig vanskelig at jeg hadde vært litt borte fra han den sommeren, han følte at jeg ikke ville være med han.

Så han blokkerte henne, slettet flere sosiale medier for en periode, og lovet at alt skulle bli bra nå, og at han elsket meg og bare ville være med meg. De neste månedene slet jeg veldig med å takle dette, og hadde lite tillit til han. Jeg var redd for at det skulle skje igjen, og at jeg var dum som ble, og jeg var ikke i det beste humøret og ikke den letteste å være sammen med. Det jeg også slet veldig med var at akkurat det samme hadde skjedd meg med min eks - han hadde også skrevet og snappet seksuelt med en jente - og det visste min nye kjæreste, fordi jeg hadde fortalt han at det er det verste man kan gjøre mot meg, jeg blir helt ødelagt av det. Han lovet at han aldri skulle gjøre noe sånt mot meg, men likevel gjorde han jo det...

Spol fremover et par måneder til nå i starten av mars. Jeg synes forholdet vårt begynte å bli bedre, og hadde fått tilbake noe av tilliten til han. Jeg følte vi jobbet med ting mellom oss og at begge ville at det skulle funke. Men samtidig fikk jeg ny jobb nå nylig, og har vært veldig opptatt av avslutningen på den gamle jobben, som krevde mye arbeid, og å komme inn i denne nye jobben. Så jeg var kanskje ikke helt til stede i forholdet, og han må vel ha følt seg "forsømt" på samme måte som tidligere... Fordi jeg fikk samme grusomme magefølelse og gikk med den i to måneder før jeg gjorde noe med det - jeg sjekket telefonen hans igjen. Før jeg gjorde det spurte jeg i flere uker om ting var bra mellom oss, om det var noe han ville snakke om, om det var noe vi skulle jobbe på - men han sa alt var bra. Så som sagt sjekket jeg telefonen hans, og der har han pratet med en jente på en annen jobbavdeling enn den han jobbet på - mye om jobb, men de har også hatt en veldig flørtende tone slik man snakker med folk på f.eks. Tinder - altså snakket mye om kropp og boostet hverandres selvtillit og hvor bra de synes hverandre ser ut. Jeg synes absolutt ikke det er greit å snakke slik med en annen jente når man har samboer - jeg ble kjempelei meg og kunne ikke fatte at dette hadde skjedd igjen. Sist gang lovet han jo at det aldri skulle skje igjen, og jeg har understreket gang på gang hvor mye sånt sårer meg, og at jeg blir helt ødelagt og knust av det, selvtilliten og tilliten til han går jo til helvete av det. Og likevel gjør han det, uten å tenke på hvordan det påvirker meg.

Da jeg konfronterte han med det skjønte han først ikke at det var noe galt i det han hadde skrevet, han mente at det bare var prat og at han ikke la noe i det og ikke hadde noen som helst interesse for henne. At det bare var prat og at det liksom var greit. Da ble jeg veldig sint, og sa at jeg ikke kunne forstå hvordan han ikke ser at slik prat er over grensen. Jeg sa også at jeg er sikker på at han aldri hadde tolerert at jeg hadde pratet sånn med en annen mann, at man ikke gjør slikt når man sier at man elsker den man er sammen med og bare vil ha den. Etter hvert sank det inn hos han og han ble kjempelei seg igjen. Han begynte å gråte og prøvde å forklare det med at han har kjempeseparasjonsangst og har traumer fra fortiden som han tror påvirker dette, og at det må være derfor han trenger denne oppmerksomheten fra andre jenter. 

Nå er han nok en gang tryglende om at vi må fikse dette, at han kun elsker meg og aldri skal gjøre noe sånt igjen, og han vil så fryktelig bare være med meg. Jeg synes det er kjempevanskelig, fordi jeg elsker han fremdeles (skulle ønske det gikk vekk av seg selv når jeg oppdaget sånt, men neida) og får sympati med han fordi jeg vet at han ikke har hatt det lett tidligere, og jeg vil så gjerne tro på han når han sier at han virkelig har lært sin lekse og at han aldri skal gjøre det igjen. Han har også fortalt det til denne jenta og sagt at han ikke kan snakke sånn med henne og at det var feil av han når han har samboer.

Så - hva skal jeg gjøre? Hvorfor er det så vanskelig å skulle se for seg å slå opp med han, når jeg vet at han har brutt tilliten min to ganger på rad? Hvordan skal jeg klare å gjøre det jeg egentlig burde? Jeg synes det er så vanskelig når han er en så stor del av livet mitt, han kjenner familien og vennene mine, og ikke minst føler jeg at jeg ikke orker å begynne på nytt igjen med en ny mann nå som jeg er i tredveårene. Jeg kjenner at tanken gjør meg utslitt og kvalm - jeg har ikke lyst på noen andre, jeg ønsker ikke å begynne fra bunn igjen og i tillegg er jeg veldig redd for å være alene. Jeg orker ikke å være trist og lei meg og føle meg ensom. På den måten er det enklere å fortsette med denne mannen så jeg har den formen for "trygghet" og kjenthet og det forholdet vi har bygget sammen, og jeg slipper å styre med å skulle selge leiligheten og finne meg en på egen hånd, og måtte ha all økonomi alene igjen (aner ikke engang om jeg vil klare å beholde leiligheten vår eller kunne skaffe meg ny...). Men samtidig kommer jeg jo til å være kjempesjalu og usikker og ikke stole på han fordi jeg kjenner på de tingene som har skjedd. Og jeg kan ikke fortsette å sjekke telefonen hans hver gang jeg kjenner på den usikkerheten, og jeg kan ikke være redd hver gang han sitter over på jobb eller er ute med kompisene sine etc.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: 69136...802

Jeg hadde mistet fullstendig tillit til han etter at han ikke bare en gang, men enda en gang hadde gjort nettopp det du frykter. Han VET du blir såret, han gjør det likevel. Brudd på tillit gang på gang. Vil du virkelig deg selv så vondt å være i dette forholdet? Du vil jo gå med usikkerhet hele tiden, hva om han gjør det igjen? Det vil tære deg opp innvendig, siden du vet han ikke er til å stole på. 

Han på sin side, vet at om han bare gråter nok, vil du sikkert tilgi han en tredje gang.

Du vil ikke bli lykkelig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg trenger virkelig hjelp av noen medkvinner. Beklager på forhånd, for dette blir langt...

Jeg er i starten av tredveåra, og bor i leilighet med samboer, vi eier den sammen. I høst oppdaget jeg (ved å sjekke telefonen hans, jeg vet, ikke bra, men jeg hadde en helt grusom magefølelse) at han hadde skrevet seksuelle meldinger til en annen jente, snakket med henne om hva han ville gjøre med henne, og de hadde snappet bilder frem og tilbake. Dette hadde han holdt på med i flere måneder. Da jeg konfronterte han med dette ble han helt knust, var kjempelei seg og sa at han aldri hadde møtt henne og aldri ville gjort noe fysisk med henne. At praten og snappingen kun var for å få oppmerksomhet, og at han hadde følt seg lite sett av meg en stund, fordi jeg hadde vært veldig opptatt med jobb, og hadde reist litt i sommerferien på venninnetur uten han. Han fortalte at han trodde han hadde separasjonsangst og synes det var veldig vanskelig at jeg hadde vært litt borte fra han den sommeren, han følte at jeg ikke ville være med han.

Så han blokkerte henne, slettet flere sosiale medier for en periode, og lovet at alt skulle bli bra nå, og at han elsket meg og bare ville være med meg. De neste månedene slet jeg veldig med å takle dette, og hadde lite tillit til han. Jeg var redd for at det skulle skje igjen, og at jeg var dum som ble, og jeg var ikke i det beste humøret og ikke den letteste å være sammen med. Det jeg også slet veldig med var at akkurat det samme hadde skjedd meg med min eks - han hadde også skrevet og snappet seksuelt med en jente - og det visste min nye kjæreste, fordi jeg hadde fortalt han at det er det verste man kan gjøre mot meg, jeg blir helt ødelagt av det. Han lovet at han aldri skulle gjøre noe sånt mot meg, men likevel gjorde han jo det...

Spol fremover et par måneder til nå i starten av mars. Jeg synes forholdet vårt begynte å bli bedre, og hadde fått tilbake noe av tilliten til han. Jeg følte vi jobbet med ting mellom oss og at begge ville at det skulle funke. Men samtidig fikk jeg ny jobb nå nylig, og har vært veldig opptatt av avslutningen på den gamle jobben, som krevde mye arbeid, og å komme inn i denne nye jobben. Så jeg var kanskje ikke helt til stede i forholdet, og han må vel ha følt seg "forsømt" på samme måte som tidligere... Fordi jeg fikk samme grusomme magefølelse og gikk med den i to måneder før jeg gjorde noe med det - jeg sjekket telefonen hans igjen. Før jeg gjorde det spurte jeg i flere uker om ting var bra mellom oss, om det var noe han ville snakke om, om det var noe vi skulle jobbe på - men han sa alt var bra. Så som sagt sjekket jeg telefonen hans, og der har han pratet med en jente på en annen jobbavdeling enn den han jobbet på - mye om jobb, men de har også hatt en veldig flørtende tone slik man snakker med folk på f.eks. Tinder - altså snakket mye om kropp og boostet hverandres selvtillit og hvor bra de synes hverandre ser ut. Jeg synes absolutt ikke det er greit å snakke slik med en annen jente når man har samboer - jeg ble kjempelei meg og kunne ikke fatte at dette hadde skjedd igjen. Sist gang lovet han jo at det aldri skulle skje igjen, og jeg har understreket gang på gang hvor mye sånt sårer meg, og at jeg blir helt ødelagt og knust av det, selvtilliten og tilliten til han går jo til helvete av det. Og likevel gjør han det, uten å tenke på hvordan det påvirker meg.

Da jeg konfronterte han med det skjønte han først ikke at det var noe galt i det han hadde skrevet, han mente at det bare var prat og at han ikke la noe i det og ikke hadde noen som helst interesse for henne. At det bare var prat og at det liksom var greit. Da ble jeg veldig sint, og sa at jeg ikke kunne forstå hvordan han ikke ser at slik prat er over grensen. Jeg sa også at jeg er sikker på at han aldri hadde tolerert at jeg hadde pratet sånn med en annen mann, at man ikke gjør slikt når man sier at man elsker den man er sammen med og bare vil ha den. Etter hvert sank det inn hos han og han ble kjempelei seg igjen. Han begynte å gråte og prøvde å forklare det med at han har kjempeseparasjonsangst og har traumer fra fortiden som han tror påvirker dette, og at det må være derfor han trenger denne oppmerksomheten fra andre jenter. 

Nå er han nok en gang tryglende om at vi må fikse dette, at han kun elsker meg og aldri skal gjøre noe sånt igjen, og han vil så fryktelig bare være med meg. Jeg synes det er kjempevanskelig, fordi jeg elsker han fremdeles (skulle ønske det gikk vekk av seg selv når jeg oppdaget sånt, men neida) og får sympati med han fordi jeg vet at han ikke har hatt det lett tidligere, og jeg vil så gjerne tro på han når han sier at han virkelig har lært sin lekse og at han aldri skal gjøre det igjen. Han har også fortalt det til denne jenta og sagt at han ikke kan snakke sånn med henne og at det var feil av han når han har samboer.

Så - hva skal jeg gjøre? Hvorfor er det så vanskelig å skulle se for seg å slå opp med han, når jeg vet at han har brutt tilliten min to ganger på rad? Hvordan skal jeg klare å gjøre det jeg egentlig burde? Jeg synes det er så vanskelig når han er en så stor del av livet mitt, han kjenner familien og vennene mine, og ikke minst føler jeg at jeg ikke orker å begynne på nytt igjen med en ny mann nå som jeg er i tredveårene. Jeg kjenner at tanken gjør meg utslitt og kvalm - jeg har ikke lyst på noen andre, jeg ønsker ikke å begynne fra bunn igjen og i tillegg er jeg veldig redd for å være alene. Jeg orker ikke å være trist og lei meg og føle meg ensom. På den måten er det enklere å fortsette med denne mannen så jeg har den formen for "trygghet" og kjenthet og det forholdet vi har bygget sammen, og jeg slipper å styre med å skulle selge leiligheten og finne meg en på egen hånd, og måtte ha all økonomi alene igjen (aner ikke engang om jeg vil klare å beholde leiligheten vår eller kunne skaffe meg ny...). Men samtidig kommer jeg jo til å være kjempesjalu og usikker og ikke stole på han fordi jeg kjenner på de tingene som har skjedd. Og jeg kan ikke fortsette å sjekke telefonen hans hver gang jeg kjenner på den usikkerheten, og jeg kan ikke være redd hver gang han sitter over på jobb eller er ute med kompisene sine etc.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: 69136...802

GÅ! Han kommer ALDRI til å forandre seg!

Anonymkode: 9383e...eea

[Endorfin]

Trekk ut kabelen og gå, ha selvrespekt.

Du finner bedre en det der. M35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så - hva skal jeg gjøre? Hvorfor er det så vanskelig å skulle se for seg å slå opp med han, når jeg vet at han har brutt tilliten min to ganger på rad? Hvordan skal jeg klare å gjøre det jeg egentlig burde? Jeg synes det er så vanskelig når han er en så stor del av livet mitt, han kjenner familien og vennene mine, og ikke minst føler jeg at jeg ikke orker å begynne på nytt igjen med en ny mann nå som jeg er i tredveårene. Jeg kjenner at tanken gjør meg utslitt og kvalm - jeg har ikke lyst på noen andre, jeg ønsker ikke å begynne fra bunn igjen og i tillegg er jeg veldig redd for å være alene. Jeg orker ikke å være trist og lei meg og føle meg ensom. På den måten er det enklere å fortsette med denne mannen så jeg har den formen for "trygghet" og kjenthet og det forholdet vi har bygget sammen, og jeg slipper å styre med å skulle selge leiligheten og finne meg en på egen hånd, og måtte ha all økonomi alene igjen (aner ikke engang om jeg vil klare å beholde leiligheten vår eller kunne skaffe meg ny...). Men samtidig kommer jeg jo til å være kjempesjalu og usikker og ikke stole på han fordi jeg kjenner på de tingene som har skjedd. Og jeg kan ikke fortsette å sjekke telefonen hans hver gang jeg kjenner på den usikkerheten, og jeg kan ikke være redd hver gang han sitter over på jobb eller er ute med kompisene sine etc.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: 69136...802

Du sier jo selv hvorfor du sliter med å avslutte forholdt, fordi han er i hele livet ditt. Du har investert mye i forholdet, og da blir følelsen av å 'kaste det over bord' vanskelig, det i tillegg til at du er redd for å være alene.

Hvorfor er du redd for å være alene? Hva er så farlig med å være singel?

Du har jo ingen trygghet i forholdet lenger. Du har ingen tillitt til han, noe som er fullt forståelig slik han stadig bryter tillitten din. Og på samme måte flere ganger! Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me... just saying

Han ser jo ikke ut til å bryte sitt handlingsmønster.

Det er jo ditt valg hva du ønsker å gjøre. Du kan enten bli i forholdet, med det som følger med det. Eller du kan bryte og bli singel og ta det som følger det.

Singellivet er faktisk veldig godt

Anonymkode: 0b657...86e

[snillochsøt]

Ja, han blir nok å gjøre det igjen. 30-årene er da ungt, hadde forstått det om du var nærmere 80. Følelsene for han forsvinner nok etterhvert, kanskje det ikke er kjærlighet du føler lengre, men mer en trygghet og vanthet?

 

Hvis du har råd til det så kan du jo oppsøke noen terapitimer for å ta brodden litt av denne store overgangen?

[AnonymBruker]

Selv om knappen for å si «Gå!» av og til sitter løst her inne på KG, så er det i noen tilfeller det riktige av de mulige rådene som gis. Også når det ikke er snakk om vold eller tydelige overgrep.
 

Det jeg leser ut av Ts sine innlegg er ikke trygghet og tillit, men mer i retning vane eller avhengighet, og frykten for å starte på nytt i 30-årene. Jeg skjønner den, står i det samme selv nå midt i 30-årene, men jeg angrer ikke på at jeg ikke brukte all energi på å holde på et menneske som egentlig ikke ville være min partner. Tenk godt over hvordan du har det nå, og hvordan du kommer til å ha det i fremtiden dersom dette ikke blir den siste gangen. Din samboer bruker manipulerende teknikker for å unnskylde sine tillitsbrudd når han blir avslørt. Indirekte legger han skylden på deg for at han deltar i kontakt med andre, selv om han vet at dere to som par ikke har en avtale om at dette er greit. Som en annen har skrevet lenger oppe så kommer livet til å skje for dere begge, og hans forventning om å være ditt livs navle hele tiden er ikke realistisk. Han har en jobb å gjøre med seg selv hvis han skal være en trygg og stabil partner, men det må komme fra hans eget ønske om det skal være mulig å jobbe med.

Ts. Du fortjener bedre, og har like gode sjanser som alle oss andre til å få det bedre. Tenk godt gjennom hva du har behov for fra din partner. Kommuniser dette. Stå stødig i at dine behov betyr like mye som hans. Men vær også forberedt på at det får konsekvenser om dette ikke overholdes. Han kan velge å bryte avtaler og tillit, igjen og igjen. Hvordan tror du det vil være for deg? Tror du det er realistisk at du skal være like mye til stede for han hele tiden gjennom hele livet? Hva må du eventuelt forsake for at han skal få dette «ønsket» sitt oppfylt? Hvordan vil det være for deg? Hvordan tror du det vil bli for deg og dere får barn sammen? Hvilken rollemodell ønsker du at barna dine skal ha?

 

Ja, brudd er hardt, brutalt og jævlig tøft å stå i. Men sorgen går over etterhvert. Du klarer å etablere deg på nytt. Mange har gjort det før deg. Det som er verre er å miste seg selv, sin egenverdi og sin stemme i et forhold med en person som egentlig skal respektere deg og være din nærmeste allierte. Dette kan gå ut over psyken, og i verste fall fremtiden din. Jeg leste en meme for en stund siden som sa noe om at verden hadde vært bedre for veldig mange hvis jenter ble oppdratt til å opprettholde egne grenser fremfor å smile og være så høflige for andre hele tiden. Vi damer (eller ganske mange av oss ihvertfall) har altfor lenge tatt på oss en omsorgsrolle overfor voksne menn som burde ha lært seg bedre hvordan de skal være mot seg selv og andre. Vi synes synd på, og blander ofte omsorgsrollen med kjæresterollen, og har fortsatt i generasjoner å nedprioritere egne behov, grenser og ønsker til fordel for mann og familie. Det er aldri egoistisk å stå opp for egne grenser. Hvis det føles helt feil når tillit blir brutt så er det ikke feil å kreve forsoning og endring. Men når vi ikke får det, så må vi velge handling fremfor å bli stående. Vi må be om endring fremfor å ønske at han endrer seg. Vi må bryte relasjonen fremfor å gå i den ørtende krangelen som alltid ender med at det er vår skyld og det er synd på han. Og vi må minne oss selv på at jeg er like viktig i et forhold som han. Skjer det ingen endring så har du i praksis to valg; du kan velge å bli værende og fortsette å håpe men også lide, eller så kan du si takk for deg, og hit men ikke lenger. Ha respekt og omsorg nok for deg selv til å skape endring når du kjenner at du trenger det. Har den andre ekte respekt for deg så finnes det alltid en løsning. Har han ikke det - gå. 

Anonymkode: 2f082...cbb

[Mousj]

Nja,tja- i prinsippet er jeg jo helt enig i at å brenne to sjangser er selvmord for hans forhold til deg, men samtidig så er det få forhold som er perfekte. Hadde han vært fysisk utro så er det en ting,men jeg nekter å tro at alle som fordømmer her aldri har opplevd at det er spennende og bekreftende å bli sett, selv om man ikke har planer om utroskap. Det er forskjell på den ideelle verden og livet.

Om ts elsker ham, blir ulykkelig uten, og tenker på alt det helvetes styret som følger et samlivsbrudd, så hadde jeg tatt praten og gitt en sjangse til. De har jo tydeligvis sterke følelser for hverandre. Men KG er et farlig sted å be om råd på. 

[PM75]

Når du har fått ny jobb, så ville det vært rimelig at samboeren din var stolt av deg & støttet deg. Ikke at han innleder nok et flørteforhold med en annen kvinne..! 

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg trenger virkelig hjelp av noen medkvinner. Beklager på forhånd, for dette blir langt...

Jeg er i starten av tredveåra, og bor i leilighet med samboer, vi eier den sammen. I høst oppdaget jeg (ved å sjekke telefonen hans, jeg vet, ikke bra, men jeg hadde en helt grusom magefølelse) at han hadde skrevet seksuelle meldinger til en annen jente, snakket med henne om hva han ville gjøre med henne, og de hadde snappet bilder frem og tilbake. Dette hadde han holdt på med i flere måneder. Da jeg konfronterte han med dette ble han helt knust, var kjempelei seg og sa at han aldri hadde møtt henne og aldri ville gjort noe fysisk med henne. At praten og snappingen kun var for å få oppmerksomhet, og at han hadde følt seg lite sett av meg en stund, fordi jeg hadde vært veldig opptatt med jobb, og hadde reist litt i sommerferien på venninnetur uten han. Han fortalte at han trodde han hadde separasjonsangst og synes det var veldig vanskelig at jeg hadde vært litt borte fra han den sommeren, han følte at jeg ikke ville være med han.

Så han blokkerte henne, slettet flere sosiale medier for en periode, og lovet at alt skulle bli bra nå, og at han elsket meg og bare ville være med meg. De neste månedene slet jeg veldig med å takle dette, og hadde lite tillit til han. Jeg var redd for at det skulle skje igjen, og at jeg var dum som ble, og jeg var ikke i det beste humøret og ikke den letteste å være sammen med. Det jeg også slet veldig med var at akkurat det samme hadde skjedd meg med min eks - han hadde også skrevet og snappet seksuelt med en jente - og det visste min nye kjæreste, fordi jeg hadde fortalt han at det er det verste man kan gjøre mot meg, jeg blir helt ødelagt av det. Han lovet at han aldri skulle gjøre noe sånt mot meg, men likevel gjorde han jo det...

Spol fremover et par måneder til nå i starten av mars. Jeg synes forholdet vårt begynte å bli bedre, og hadde fått tilbake noe av tilliten til han. Jeg følte vi jobbet med ting mellom oss og at begge ville at det skulle funke. Men samtidig fikk jeg ny jobb nå nylig, og har vært veldig opptatt av avslutningen på den gamle jobben, som krevde mye arbeid, og å komme inn i denne nye jobben. Så jeg var kanskje ikke helt til stede i forholdet, og han må vel ha følt seg "forsømt" på samme måte som tidligere... Fordi jeg fikk samme grusomme magefølelse og gikk med den i to måneder før jeg gjorde noe med det - jeg sjekket telefonen hans igjen. Før jeg gjorde det spurte jeg i flere uker om ting var bra mellom oss, om det var noe han ville snakke om, om det var noe vi skulle jobbe på - men han sa alt var bra. Så som sagt sjekket jeg telefonen hans, og der har han pratet med en jente på en annen jobbavdeling enn den han jobbet på - mye om jobb, men de har også hatt en veldig flørtende tone slik man snakker med folk på f.eks. Tinder - altså snakket mye om kropp og boostet hverandres selvtillit og hvor bra de synes hverandre ser ut. Jeg synes absolutt ikke det er greit å snakke slik med en annen jente når man har samboer - jeg ble kjempelei meg og kunne ikke fatte at dette hadde skjedd igjen. Sist gang lovet han jo at det aldri skulle skje igjen, og jeg har understreket gang på gang hvor mye sånt sårer meg, og at jeg blir helt ødelagt og knust av det, selvtilliten og tilliten til han går jo til helvete av det. Og likevel gjør han det, uten å tenke på hvordan det påvirker meg.

Da jeg konfronterte han med det skjønte han først ikke at det var noe galt i det han hadde skrevet, han mente at det bare var prat og at han ikke la noe i det og ikke hadde noen som helst interesse for henne. At det bare var prat og at det liksom var greit. Da ble jeg veldig sint, og sa at jeg ikke kunne forstå hvordan han ikke ser at slik prat er over grensen. Jeg sa også at jeg er sikker på at han aldri hadde tolerert at jeg hadde pratet sånn med en annen mann, at man ikke gjør slikt når man sier at man elsker den man er sammen med og bare vil ha den. Etter hvert sank det inn hos han og han ble kjempelei seg igjen. Han begynte å gråte og prøvde å forklare det med at han har kjempeseparasjonsangst og har traumer fra fortiden som han tror påvirker dette, og at det må være derfor han trenger denne oppmerksomheten fra andre jenter. 

Nå er han nok en gang tryglende om at vi må fikse dette, at han kun elsker meg og aldri skal gjøre noe sånt igjen, og han vil så fryktelig bare være med meg. Jeg synes det er kjempevanskelig, fordi jeg elsker han fremdeles (skulle ønske det gikk vekk av seg selv når jeg oppdaget sånt, men neida) og får sympati med han fordi jeg vet at han ikke har hatt det lett tidligere, og jeg vil så gjerne tro på han når han sier at han virkelig har lært sin lekse og at han aldri skal gjøre det igjen. Han har også fortalt det til denne jenta og sagt at han ikke kan snakke sånn med henne og at det var feil av han når han har samboer.

Så - hva skal jeg gjøre? Hvorfor er det så vanskelig å skulle se for seg å slå opp med han, når jeg vet at han har brutt tilliten min to ganger på rad? Hvordan skal jeg klare å gjøre det jeg egentlig burde? Jeg synes det er så vanskelig når han er en så stor del av livet mitt, han kjenner familien og vennene mine, og ikke minst føler jeg at jeg ikke orker å begynne på nytt igjen med en ny mann nå som jeg er i tredveårene. Jeg kjenner at tanken gjør meg utslitt og kvalm - jeg har ikke lyst på noen andre, jeg ønsker ikke å begynne fra bunn igjen og i tillegg er jeg veldig redd for å være alene. Jeg orker ikke å være trist og lei meg og føle meg ensom. På den måten er det enklere å fortsette med denne mannen så jeg har den formen for "trygghet" og kjenthet og det forholdet vi har bygget sammen, og jeg slipper å styre med å skulle selge leiligheten og finne meg en på egen hånd, og måtte ha all økonomi alene igjen (aner ikke engang om jeg vil klare å beholde leiligheten vår eller kunne skaffe meg ny...). Men samtidig kommer jeg jo til å være kjempesjalu og usikker og ikke stole på han fordi jeg kjenner på de tingene som har skjedd. Og jeg kan ikke fortsette å sjekke telefonen hans hver gang jeg kjenner på den usikkerheten, og jeg kan ikke være redd hver gang han sitter over på jobb eller er ute med kompisene sine etc.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: 69136...802

Du vet ikke hva du skal gjøre? 

[Gnom]

Tror egentlig at han prøver å få deg til å avslutte det, og gå….for han klarer det ikke selv. Ved å gjøre de tingene han vet du ikke takler, prøver han nok å trigge deg til å ende det…tror det beste for dere begge faktisk er å bare gå hver dere vei. Kan veldig fort bli destruktivt for begge parter når man ender i en slik situasjon 

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også det med min ex. Fant ut to ganger med flere mnd mellomrom at han hadde slik kontakt med andre jenter. Bilder og sexting. Han skylte også på meg for vi hadde for sjelden sex osv. Han lovet å aldri gjøre det igjen, men det skjedde igjen. Jeg gjorde det slutt etter et par år for jeg kom aldri over det og klarte ikke stole på han. Husker jeg fortsatt hadde følelser, men gjorde det slutt likevel. Kunne ikke leve i et forhold med slike usikkerheter. 

Anonymkode: 6f1d6...ce7

[kikkana]

Andro skrev (10 timer siden):

Han kommer ikke til å endre adferd. Du kan ikke endre ham.
Du må vurdere om du kan leve med det, eller om du skal finne på noe annet.
Å sjekke andres telefon er også et tillitsbrudd, og noe han kunne ha valgt å anmelde.
Ikke si at du trengte "bevis". Du kjenner om du stoler på ham, eller ikke, uten å trø over slike grenser.

Det er høyst mulig å endre atferd, men individet må gå inn i seg selv å innse feil først.