Forelsket i venninne

[AnonymBruker]

Er ei dame i slutten av 30-årene, i et langvarig forhold med en mann. De siste årene har båret preg av at det er mer et vennskap enn et forhold. Det er flere år siden vi hadde sex (han går på medisiner som gjør han bortimot impotent og har ikke gjort så mye for å finne en løsning), han er nærmest uinteressert i fysisk nærhet (etter at jeg sluttet å ta initiativet får jeg kanskje en klem i uken), og han flyttet ut av soverommet i fjor etter en krangel og har ikke tatt initativ til å flytte inn igjen. Han har også et bortimot utømmelig behov for alenetid. Vi snakker greit om mange ting, men synes fort ting låser seg ved uenigheter og konflikter. Jeg har vel egentlig gitt litt opp, men synes det er vanskelig å bryte etter så lang tid. Selv om det er mye dysfunksjonelt kjenner jeg på en ambivalens fordi han også har gode sider og vi har vært sammen i så mange år. Det siste året har jeg fokusert mye på egne prosjekter, for det meste knyttet til jobb, og prøvd å ikke tenke så mye på fremtiden til forholdet.

Det som er nytt det siste halvåret er at jeg har utviklet et vennskap med noen jeg har truffet på nett. Vi ble kjent gjennom en nettside knyttet til en felles interesse. Hun bor i et land utenfor Europa, og vi har aldri møttes fysisk, men vi har tilbragt mye tid sammen gjennom denne nettsiden. Hun er veldig åpen og aksepterende, og jeg opplever at vi har en ganske lik tilnærming til livet og at vi har mange felles interesser og ting å snakke om (opplever ikke dette ofte). Jeg kjenner på veldig sterke og intense følelser og har akseptert for en stund siden at jeg har blitt forelsket. Jeg har delt mye personlig fra livet mitt, men har ikke fortalt henne hvordan jeg føler det. På tidligere kommentarer virker det som om hun tror at jeg er heterofil siden jeg er sammen med en mann (jeg har visst i mange år at jeg er bifil, men pleier ikke å dele dette med andre). Tror hun setter pris på meg som venninne. Hun virker veldig oppriktig og tilstedeværende når vi snakker sammen, og deler mye fra livet sitt, men jeg har ingen indikasjon på at de romantiske følelsene mine er gjengjeldt. Hun er i et langvarig forhold med en mann og virker fornøyd med dette forholdet.

Jeg har ikke fått snakket med noen om hvordan jeg har det, så det bygger seg litt opp med forvirring og negative følelser. Nå er hun på jobbreise slik at vi ikke vil ha kontakt på flere uker. Kjenner på et veldig savn og har ikke helt klart å konsentrere meg i dag. Har lurt på å ta følelsene opp med min samboer, men tenker kanskje det ikke er så lurt siden jeg er usikker på hvordan det vil gå med meg og han på sikt. Har også ei venninne jeg har lyst til å snakke med dette om, men hun sliter med helsen og når vi møtes blir det stort sett det som får fokus.

Hadde vel bare behov for å lufte tankene mine litt. Har vel et håp om at det blir litt bedre nå som jeg har fått satt ord på tankene mine. Takk til dere som leser.

Anonymkode: 5f19c...b4f

[AnonymBruker]

Har du penger nok til å forsørge henne hennes familie, visum kostnader, advokatkostnader og alt hun ellers må finne på?

Anonymkode: 223ec...846

[Andro]

Jeg tror at alle som har opplevd å være i forhold som blir tomme, kalde og distanserte har lett for å projisere ensomheten sin på noen andre enn partneren. Ikke fordi de er den rette, men fordi dagdrømmene våre dekker litt av det behovet for nærhet som vi ikke får hjemme.
Kom deg videre i livet, og finn en partner som du kan være kjæreste med - og ikke bare medboer. Du fortjener lidenskap.

Det er tryggere å fantasere om noen du ikke kan få, fordi det ikke fører til en livsendring. Magien dør når dere møtes.
Gå heller ut i verden og møt noen du kan få et bra liv med.

[AnonymBruker]

Takk for et fint svar, Andro. Jeg har tenkt litt og tror at du har formidlet mye av hva dette handler om. Jeg savner lidenskap, fysisk nærhet og ikke minst noen å tilbringe hverdagen med på en meningsfull måte. Det er vanskelig å se hvordan jeg skal få disse tingene inn i livet mitt igjen, men det første steget hvis jeg skal klare det er nok at jeg må ut av forholdet.

Jeg har nok gått veldig inn i diverse dagdrømmer. Selv om jeg ser at hun har det fint der hun er, og hun ikke har gitt meg noe tegn til at hun er interessert i noe mer enn vennskap med meg, så dagdrømmer jeg mye om "hva om..?". Det er veldig uvanlig for meg å finne noen jeg kan snakke så åpent med og som jeg har så mye felles med, så på den måten hadde det vært fint om det kunne blitt et varig vennskap. Men å bruke all tiden min på dagdrømmer og å lengte hjelper lite på situasjonen min, så kanskje jeg må prøve hardere å ikke gi dette så mye næring.

Anonymkode: 5f19c...b4f