Er det bra å være sosial hvis man bare blir mer irritert?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med depresjon. Jeg sliter også med stor irritabilitet. Jeg blir ofte usikker på om det er verdt det, å være sammen med andre når jeg kjenner på den voldsomme irritasjonen.  

De jeg blir irritert på er  mennesker som tar veldig mye plass, snakker høyt, har irriterende latter. Folk som ler av ting som jeg ikke forstår er morsomt.  Det er alt mulig som kan irritere meg. Så kommer jeg hjem og er helt utslitt.  Det er jo  også mulig at denne irritasjonen er et tegn på at jeg er veldig sliten fysisk og ikke har så mye overskudd.

Så hva er deres erfaringer?  Er det bra å gå ut og møte folk, selv om det er mye som trigger sinnet?

Er det flere som meg her som kjenner på mye irritasjon? Klarer dere å ikke la dere irritere?

Anonymkode: 75349...036

[AnonymBruker]

Spent på svar her. Har det litt på samme måte- ikke nødvendigvis irritasjon men koser meg ikke. Nyter ikke å være sosial og får enda mindre energi etterpå🤪 

 

Anonymkode: ee639...d74

[AnonymBruker]

Jeg prøver å begrense det sosiale så ikke jeg blir irritert. Feks sørger jeg for å ikke ha to dager på rad med sosiale ting og jeg takler dårlig å ha besøk som blir lenge så treff utenfor huset fungerer bedre spesielt hvis det er tidsbegrenset så alle må gå når det stenger.

Anonymkode: 5473c...ad8

[AnonymBruker]

Har pause med folk som irriterer meg ja. Så går det over

Anonymkode: 9b716...df5

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Med de rette menneskene gir det meg stor gevinst å være sosial, da kjenner jeg at jeg virkelig lever. Men jeg blir fort irritert på folk, både dem og med selv - som tydeligvis ikke klarer å ha et "normalt" sosialt liv. Blir ikke synlig irritert men blir stille.

Jeg tenker at hvis det ikke gir deg noe, trenger man det virkelig da? Vi er laget for å være rundt hverandre, som i flokk. Men skal man ikke leve livet sitt slik man vil, gjøre det som gjør deg lykkelig?

Anonymkode: d488e...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har pause med folk som irriterer meg ja. Så går det over

Anonymkode: 9b716...df5

Problemet er når jeg er sammen med en gjeng. Jeg kan ikke kaste ut én person i den gruppa fordi hun irriterer meg.  Da blir det alle eller ingen. 

Skulle jeg håndplukke noen få venner til en rolig kveld, så tror jeg at jeg det hadde gått greit. Men ikke alltid en slik selektering er mulig. 

Anonymkode: 75349...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har det på akkurat samme måte. Med de rette menneskene gir det meg stor gevinst å være sosial, da kjenner jeg at jeg virkelig lever. Men jeg blir fort irritert på folk, både dem og med selv - som tydeligvis ikke klarer å ha et "normalt" sosialt liv. Blir ikke synlig irritert men blir stille.

Jeg tenker at hvis det ikke gir deg noe, trenger man det virkelig da? Vi er laget for å være rundt hverandre, som i flokk. Men skal man ikke leve livet sitt slik man vil, gjøre det som gjør deg lykkelig?

Anonymkode: d488e...462

Jeg blir veldig fort depressiv og har tunge tanker hvis jeg sitter mye alene hjemme. Derfor er jeg ofte ute.  Problemet er hvis det dukker opp folk på sosiale aktivitetene som irriterer meg. Akkurat hvem som dukker opp kan jeg ikke styre.  Jeg forsøker å sette meg lengst unna hun med den sykt irriterende latteren, som jeg lurer på om er litt fake, men likevel blir det vanskelig. 

Så er det da bedre å sitte igjen irritert enn å ha sittet med depressive grublerier hjemme? jeg er usikker.

Anonymkode: 75349...036

[AnonymBruker]

Er du sikkert på at du er primært deprimert? Eller primært utmattet med påfølgende depresjon? 

Jeg sliter med utmattelse. Men mange psykiske symptomer. Lett å tenke at jeg er deprimert. Men jeg valgte å ta hensyn og ikke være med folk. Og nå føler jeg meg overhodet ikke deprimert, bare utmattet. 

Et nytt perspektiv. Ønsker deg i alle tilfeller god bedring! 

Anonymkode: cfa0a...76e