Hva er definisjonen på "aleneforelder"

[Far til 2]

Jeg har tenkt på det mange ganger og ble enda mer usikker i helga på bakgrunn av spørsmål fra et av barna.

Ex'en har fått ny samboer igjen og et av barna spurte om hun da var aleneforelder. Jeg antar spørsmålet kom opp i en eller annen sammenheng med nyhetene på TV. Utifra mine synspunkter måtte jeg avkrefte dette ettersom de nå var 2 igjen og hennes samboer burde ivareta barnas behov om ex'en var borte et øyeblikk (butikken eller andre gjøremål).

Da kom utsagnet:"Er det bare du som er aleneforelder da pappa ?"

Jeg er alene,og jeg er forelder. Men er jeg "aleneforelder" ?

Ikke etter de gamle beskrivelsene. for der er det bare den som har omsorgen som er aleneforelder. Men er jeg ikke forelder heller ? Jovist. Jeg synes i det minste det selv. Jeg tar jo ansvar for barna som en hvilken som helst annen forelder de gangene de er hos meg. Altså er jeg samværsforelder. Men finnes det noen definisjon som beskrever en "alenesamværsforelder" ?

Spørsmålet er da. Hva er myndighetenes definisjon på "aleneforelder" i dag ?

Jeg har hørt "bostedsforelder" og "samværsforelder" vært brukt. Men hvis disse beskrivelsene er de "korrekte" (dvs de som myndighetene bruker) bør vi altså slutte å snakke om aleneforeldre.

Men hva om jeg ikke har samvær. La oss anta at jeg er en sånn drittsekk som begrenser samværet ved "å aldri ha tid". Eller barnas mor er slik at barna "aldri har mulighet" av vikarierende årsaker. Er jeg da samværsforelder ?

Og hva med de foreldrene som har felles omsorg. Er begge bostedsforeldre ? Nei. Ikke om det er snakk om ett eller flere barn og de bytter bostedsadresse annethvert år. For det er slik at den som har barnas adresse som definetres som "aleneforelder" eller "bostedsforelder".

Kansje vi skulle slutte å henge merkelapp på de forskjellige foreldrerollene ? Kansje beskrivelsene preger barna mer enn det preger oss foreldre ? Men hvis vi ikke har en slik merkelapp, - skal alle foreldre være foreldre ? Nei det går jo ikke om en av foreldrene ikke har samvær og i værste fall ikke har foreldreansvar.

Nå roter jeg mer lenger og lenger inn i en tankerekke som blir umulig å komme ut av igjen. Men er det vi voksne som vikler oss inn i dette eller er det barna. For barna er de fleste foreldre "foreldre", uavhengig av funksjon og status. Dette gjelder også for de barn som av forskjellige årsaker ikke har samvær. For de savner den andre forelderen uansett hvilken merkelapp vi eller myndighetene setter på oss selv eller ex'en.

Jeg synes begrepene går om hverandre og er lite beskrivende for den situasjonen vi har foreldre imellom i dag. Så hvorfor har vi slike beskrivelser da ?

[Gjest Gjest]

Du virker veldig bitter Far til 2.

Kan du ikke heller forsøke å kose deg med barna dine og innfinne deg med situasjonen din?

[Caramba]

Jeg tenker på en aleneforelder som en som har ansvaret for barna alene. Da ved at den andre foreldren ikke er tilstede i barnas liv, eller er død. En jeg kjenner er feks aleneforelder fordi hans kone omkom da barnet var baby. Sånn ville hvertfal jeg definert det. Hvis den andre foreldren er inne i bildet og har samvær, så er man ikke aleneforelder i mine øyne.

[Far til 2]

Du virker veldig bitter Far til 2.

Kan du ikke heller forsøke å kose deg med barna dine og innfinne deg med situasjonen din?

←

Jeg kan ikke forstå at jeg fremstår som bitter om jeg vil finne ut litt mer om den merkelappen vi og andre setter på oss selv mht foreldrerollen.

Kan det være du som er uenig med meg i noen av mine meninger i andre tråder og ønsker å angripe meg som person fremfor å svare på tema i denne tråden ?

[Far til 2]

...

...

Hvis den andre foreldren er inne i bildet og har samvær, så er man ikke aleneforelder i mine øyne.

←

Hva er man da ? Vi setter jo altid en merkelapp på oss selv eller andre. Definerer og omdefinerer for å få en beskrivelse til å passe inn i en eller annen gruppe.

[LilleBille]

For meg en en aleneforelder - den som er alene om den daglige omsorgen.

Har man 50/50 fordeling er begge aleneforelder.

Jeg er like fullt alene om den daglige omsorgen - selv om faren bor i nærheten og stiller opp.

Får man ny samboer - er man ikke alene om den daglige omsorgen - og for meg er det det som definerer aleneforelder.

[Gjest Gjest]

Enig med lillebille.

det handler om daglig omsorg, det handler om ansvar - både økonomisk og ellers. Er man alene om barna i hverdagen så er man også aleneforelder. Og det gjelder selv om den andre har samvær.

[Gjest Gjest]

Enig med lillebille.

det handler om daglig omsorg, det handler om ansvar - både økonomisk og ellers. Er man alene om barna i hverdagen så er man også aleneforelder. Og det gjelder selv om den andre har samvær.

←

Enig!

[Gjest Gamle Alex]

Vel- jeg har vært ALENE foreldre, altså helt alene ingen prosent deling. 100 % alene , 24 timer i døgnet.

Jeg må si at jeg ikke så på med samme øyne de som hadde 50/50 ordning i forhold til eneansvaret. Du har allikevel en der som tar deler av ansvaret og man tar allikevel besluttninger som omhandler barna sammen-

[Far til 2]

Vel- jeg har vært ALENE foreldre, altså helt alene ingen prosent deling. 100 % alene , 24 timer i døgnet.

Jeg må si at jeg ikke så på  med samme øyne de som hadde 50/50 ordning i forhold til eneansvaret. Du har allikevel en der som tar deler av ansvaret og man tar allikevel besluttninger som omhandler barna sammen-

←

Dette stemmer ganske godt overens med min egen forståelse av beskrivelsen aleneforelder. Noen er virkelig ALENE.

Men mange inngår nye forhold etter en stund. "Bostedsforelder" har da noe hjelp til den daglige omsorgen. Samtidig vet vi at menn stiller opp mer enn noen gang etter samlivsbrudd. Ofte oppimot 40-50% (eller mer). Om bostedsforelder da har avlastning på 10-15% av tiden (ref. ny samboer) vil beskrivelsen "aleneforelder" tilsi at en er "alene" for omsorgen (+ råd fra samboer + råd fra ex pr tlf, etc) i 40% av tiden.

Er en egentlig så veldig "alene" når andre har ansvaret mer enn halvparten av tiden ?

[Gjest gjesta]

Jeg kan ikke forstå at jeg fremstår som bitter om jeg vil finne ut  litt mer om den merkelappen vi og andre setter på oss selv mht foreldrerollen.

Kan det være du som er uenig med meg i noen av mine meninger i andre tråder og ønsker å angripe meg som person fremfor å svare på tema i denne tråden ?

←

Ikke bry deg om Gjest. Endel av de lever av å forsure tilværelsen for andre.

Jeg ser på aleneforelder som en som har hovedomsorg for barnet.

[ella.P]

Hei

Hovedsaklig ser jeg på aleneforelder hvis man er alene om den daglige omsorgen. Kommer det ny samboer inn er man ikke alene lenger.

Har man 50/50 har man delt omsorg - om man er 2 aleneforeldre....ja man er vel det..

[Gjest allium]

Jeg tror jeg er uenig med de fleste her.

Jeg ser på meg selv som alenemor, og det er nok de fleste enig i. Faren har ikke noe fast samvær. Forøvrig mener jeg at man er aleneforelder hvis man har omsorgen, selv om faren har samvær. Har man 50-50 er man aleneforelder annenhver uke.

Det jeg er uenig i, er hva som skjer hvis jeg får samboer. Jeg mener at jeg fortsatt er aleneforelder. Jeg vil ikke forvente at min samboer tar noe ansvar for barna mine. Det er MINE barn - og farens. Vi har ansvaret. Jeg vil selvfølgelig håpe at samboeren min ville avlaste meg hvis jeg trengte det, men jeg vil isåfall spørre ham om det, og se det som hjelp til meg.

[Far til 2]

Ikke bry deg om Gjest. Endel av de lever av å forsure tilværelsen for andre.

...

←

Jeg ser vel ikke helt bort fra at gjest kan ha rett i at jeg er litt bitter. Men ikke i det innlegget jeg hadde.

Derimot ser jeg at jeg kan virke "bitter ?" når barna til stadighet gråter og må trøstes fordi de vil ha mer samvær med meg. Jeg ser hvordan jeg nesten hver dag må tvinge dem over til moren, bl.a. ved å kjøre dem til moren etter at jeg kommer fra jobben (de kommer til meg hver ettermidag etter skolen).

Jeg ser at barna, etter at de tok opp bostedssituasjonen med helsesøster uten at moren og jeg viste om det, blir neglisjert og hvordan deres behov blir nedprioritert selv om mor og jeg har vært på "krisemøte" hos helsesøster.

Jeg ser hvordan jeg som far ikke kan gjøre noe for barna i en verden som mer eller mindre er forbeholdt mødre som ikke behøver å prioritere barna fremfor egne ønsker. Og jeg ser et barnevern som ikke tør å undersøke barnas påstander fordi mor og far opplever konflikter og at en undersøkelse kan medføre at barna blir prioritert fremfor mor (barnevernet vil ikke engang se på f.eks. videoopptak av div situasjoner). Jeg opplever hvordan såkalte fagfolk forsøker å få mor til å endre fokus uten at det hjelper. Og går jeg til rettsak blir det jeg som er konfliktskaperen og dermed ikke bør ha daglig omsorg.

Det er ingen tvil om at dette gjør noe med meg og at jeg reagerer på det.

Noen ganger får jeg lyst til "å rømme" fra alt sammen, men jeg vet at barna har behov for meg hver eneste dag etter skolen. Og jeg vet at jeg aldri vil tilgi meg selv om jeg ikke fortsetter kampen for å gi mine og andres barn en bedre mulighet etter et samlivsbrudd. Og jeg vet de trenger meg den dagen de selv kan være med å velge bosted. Altfor mange fedre gir opp altfor tidlig. Nå har jeg brukt x antall år og kroner for å være her når barna trenger meg. Jeg må kunne holde ut x antall år og kroner for å være her en stund til.

Jeg håper virkelig at barnas eget behov skal få større gjennomslagskraft og at deres ønsker ikke skal marginaliseres på samme måte som det de opplever i dag.

Så kansje jeg er litt bitter. Bitter på et system som til de grader har vist seg uegnet til å ivareta barn der det ikke er en selvfølge at mor altid ivaretar barnet på best mulig måte. For det skjer, - selv om det kan være som å banne når en skriver i et forum som dette med en liten overvekt av mødre

[Gjest Gjesta]

Du virker veldig bitter Far til 2.

Kan du ikke heller forsøke å kose deg med barna dine og innfinne deg med situasjonen din?

←

Så enig.

[Gjest Gjesta]

Jeg ser på meg selv som deltidsalenemor.

Jeg er gift med en fantastisk mann.

Han er ikke far til barna mine.

Mine barns biologiske far er helt ute av bildet.

Min mann stiller opp på beste mulige måte.

Men dersom det skulle skje noe, og at noen skulle ta beslutninger på mine barns vegne, kunne ikke min ektemann ta disse beslutningene.

Ikke deres biologiske far heller.

Så derfor vil jeg så absolutt påstå at jeg kvalifiserer for alenemor-stempelet.

Ikke at det er noe å trakte etter.

[Far til 2]

Så enig.

←

Om den beskrivelsen er i tråd med hva alle andre mødre mener med en "far er ute av bildet" kan det synes som om at det er en årsak til at det finnes fedre som trekker seg bort. Men jeg tror faktisk ikke det er slik bestandig. Mange bostedsforeldre er alene av helt andre årsaker.

Og mht innlegget ovenfor kan ikke far være helt ute av bildet (enda). Vi hadde jo en diskusjon for en tid tilbake der du var så sinnt på far for hans prioriteringer av gaver at du valgte å frata deres sønn mobiltelefonen han hadde fått av faren. Om jeg forstår deg rett i ditt siste innlegg er faren nå ute av bildet etter at han ikke lenger kan holde kontakten med sønnen gjennom denne mobiltelefonen ?

Det er faktisk fedre som forsøker å stille opp. Men det er ikke altid de aksepterer å være "far på mors måte". Da kan det bli konflikt, og en del foreldre blir da såkalte aleneforeldre. Spesielt om hverken eks eller ny samboer/ektefelle får delta i eventuelle avgjørelser. Men slike tilfeller er i stor grad valgt av bostedsforelder selv og forhåpentligvis ikke representativt for hvordan vi ivaretar barnas behov på generell basis.

[Gjest Gamle Alex]

Så derfor vil jeg så absolutt påstå at jeg kvalifiserer for alenemor-stempelet.

Ikke at det er noe å trakte etter.

←

Håper ikke du mener at det er et negativ stempel å ha?

Du har allikevel en støttespiller i mannen din selv om han ikke biolokisk er faren deres. Regner med at han stiller opp og behandeler de på lik linje med evt egene barn.

Som sagt Aleneforeldre er du , etter min mening når du er alene, 24 i døgnet, 7 dager i uken , 365 dager i året.

[Gjest Gjesta]

Om den beskrivelsen er i tråd med hva alle andre mødre mener med en "far er ute av bildet" kan det synes som om at det er en årsak til at det finnes fedre som trekker seg bort. Men jeg tror faktisk ikke det er slik bestandig. Mange bostedsforeldre er alene av helt andre årsaker.

Og mht innlegget ovenfor kan ikke far være helt ute av bildet (enda). Vi hadde jo en diskusjon for en tid tilbake der du var så sinnt på far for hans prioriteringer av gaver at du valgte å frata deres sønn mobiltelefonen han hadde fått av faren. Om jeg forstår deg rett i ditt siste innlegg er faren nå ute av bildet etter at han ikke lenger kan holde kontakten med sønnen gjennom denne mobiltelefonen ?

Det er faktisk fedre som forsøker å stille opp. Men det er ikke altid de aksepterer å være "far på mors måte". Da kan det bli konflikt, og en del foreldre blir da såkalte aleneforeldre. Spesielt om hverken eks eller ny samboer/ektefelle får delta i eventuelle avgjørelser. Men slike tilfeller er i stor grad valgt av bostedsforelder selv og forhåpentligvis ikke representativt for hvordan vi ivaretar barnas behov på generell basis.

←

Når ble dette en tråd der du igjen skal vri diskusjonen til å handle om meg?

[Gjest Gjesta]

Håper ikke du mener at det er et negativ stempel å ha?

Nei overhodet ikke. For øvrig pleier jeg å kalle det ene-stående forelder, og ikke alene-forelder

Du har allikevel en støttespiller i mannen din selv om han ikke biolokisk er faren deres. Regner med at han stiller opp og behandeler de på lik linje med evt egene barn.

Som sagt Aleneforeldre er du , etter min mening når du er alene, 24 i døgnet, 7 dager i uken , 365 dager i året.

Det er svært få som kan kalles aleneforelder etter din karakterisering.

Da er jo ingen som har barnefedre som stiller opp regelmessig heller alene.

Klart at jeg har en støttespiller i min mann selvom han ikke biologisk er mine barns far.

Men når man tilbringer mer enn normalt mye tid alene sammen med sine barn, da er man i mine øyne mer eller mindre en aleneforelder. Som fex min kusine, som har en mann som jobber på supply-båt. Ofte er han ute tre måneder i slengen. Hun er som meg en deltids-alenemor. For det er ikke mye hjelp og støtte i en mann som befinner seg tusen mil unna over så lange perioder.

Til gjengjeld er han også hjemme lange perioder om gangen.

Min mann jobber ekstremt mye. I perioder jobber han flere hundre timer pr mnd. Ofte innebærer det at han er borte lenge før vi våkner, og hjemme lenge etter at vi har sovnet. Hvis han kommer hjem i det hele tatt.

Jeg vil holde på deltids-aleneforelderstatusen min.

Fordi jeg store deler av året er alene med barna mine.

Og fordi det er en status det står respekt av. På lik linje med heltidsaleneforelder. Som jeg har lang ansiennitet som