Enda en tråd om utroskap

[AnonymBruker]

Jeg har lest hundre svar om at en løgner forblir en løgner, en gang utro alltid utro. Har en brutt den grensen, så er det gjort. Og jeg tror på dette. Jeg tror det stemmer veldig ofte. Men nå ønsker jeg ikke svar fra dere som mener dette. 

Er det noen der ute som enten selv har klart å snu slik oppførsel eller har opplevd at ektefellen har det? 

Fra å lett ty til løgner, bortforklare for seg selv at utroskapen ikke egentlig er ille, fordi en ikke har hatt det bra nok osv, til å faktisk slutte med dette? Til å forstå hva det gjør med den andre personen?

Anonymkode: 74819...ddd

[AnonymBruker]

Dessverre er det slik at å endre væremåte krever et kraftig oppgjør med seg selv. Hvorfor man følte det var greit, hvilke grenser man ikke har, hvor avhengig man er av bekreftelse, hvilke unnskyldninger mann finner opp for å rettferdiggjøre seg ovenfor andre slik at man redder ansikt.

Være åpen , sårbar, ærlig mot partneren og bli en sikker partner som kan stoles på. Være der for den bedratte når de har det vondt.

Det er er ubehagelig og kan ta flere år.

De færreste ønsker ikke det, de bruker den makten de har til i forholdet å "tvinge" den bedratte til å ikke snakke om det mer og sykeliggjør den bedratte for at de har det vondt. De skifter makten slik at den bedratte føler de må late som ting er greit.

Og forholdet halter videre til evig tid pga av barn og økononmi

 

Anonymkode: 02552...009

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er det noen der ute som enten selv har klart å snu slik oppførsel eller har opplevd at ektefellen har det? 

Ja, jeg har. I en periode av ekteskapet opplevde jeg å bli tatt for gitt, og at kona var blitt alt for komfortabel og trygg, til det punktet hvor hun rett og slett ikke tente på meg mer. Dette førte til lite sex, og mye kritikk.

Samlivet var kjipt, og jeg tenkte ofte på å bare gå. Jeg opplevde også at alle forsøk på å "kommunisere" og "åpne opp" bare forverret problemet, og gjorde meg endra mindre attraktiv i hennes øyne. 

Min tolkning av dynamikken, nå i ettertid, var at konkurranse-aspektet rett og slett var borte. Hun tente ikke lenger på meg fordi det ikke lenger var så mye som et snev av konkurranse om meg. Jo mer jeg forsøkte å snakke om problemene, jo mer sementerte jeg i hennes psyke at jeg var "under henne", og at hun var min eneste potensielle kilde til seksualitet (ikke attraktivt). 

I denne perioden, hvor jeg måtte vurdere for meg selv om det var verdt det, bestemte jeg meg for å rett og slett koble meg emosjonelt av samlivet, og leve som om hun ikke var i livet mitt. Jeg begynte i større grad å vurdere alle ting ut ifra hva jeg ville for min egen del uavhengig av hva hun evt. måtte mene om det. Jeg anså det heller ikke som min plikt å informere henne om noe som helst. 

Denne mentaliteten gav seg også utslag i at jeg var mer borte, mer ute av huset, mer sosial med andre og også åpen for å treffe og flørte med andre kvinner. Flere av disse kvinnene hadde jeg også sex med. 

Etter noen måneder med denne livsstilen forandret noe av dynamikken i vårt forhold seg til det bedre. Kritikken forsvant, varmheten begynte å komme tilbake og hun ble generelt mye mer kåt på meg. Jeg mener dette var fordi hun innså at hun kunne miste meg, at det var andre alternativer for meg der ute og at jeg ikke var "under henne" men "over henne". Dette vekket noe av konkurranse-innstinktet i henne igjen, og motiverte henne i større grad til å innse hva hun hadde, og ikke ta meg for gitt.

Hun vet fortsatt ikke den dag i dag at jeg var utro for sikkert. Men jeg tror nok hun innerst inne vet det, siden jeg kontret alle forespørsler med "hadde du villet vite det da?" og lignende tåkeleggingsstrategier som hverken bekrefter eller avkrefter.

Etter denne perioden har både sexlivet vårt, og dynamikken i forholdet vårt, vært mye, mye bedre. I dag er jeg svært fornøyd i ekteskapet mitt, og har heller ikke vært utro etter den perioden. Men jeg er svært var på ikke å la meg "betafisere" igjen, og leve livet mitt som om jeg er den viktigste personen i det. Det ser ut til å fungere. Ikke bare er det en god måte å leve på, men det ser også ut til å "gjøre det" for henne ved at hun finner den mentaliteten mer attraktiv.

Anonymkode: 8fe02...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har lest hundre svar om at en løgner forblir en løgner, en gang utro alltid utro. Har en brutt den grensen, så er det gjort.

Anonymkode: 74819...ddd

Dette er ikke nødvendigvis riktig. En del har nok lavere terskel for å være utro dersom de allerede har gjort det en gang, men svært mange gjør dette bare en gang også.

Anonymkode: 0a385...084

[Fremmed fugl]

Husker enn tidligere kollega som fortalte min kone om at nå var det på tide å være utro. Han har en flott kone, og har vært utro mange ganger etter han valgte å ha det som "hobby".

Ja, det finnes dem som oppfyller "en gang utro, alltid utro", enn annen gruppe er overlappende utroskap, har observert dem som så og si alltid har utroskap som overlapp.

Men de fleste som er utro, kommer inn i en prosess med mange trinn, der dem startet med å ikke ønske å være utro. Dem tror jeg at hvis dem faktisk klarer å reflektere å lære... vil kunne være bedre rustet til å ikke være utro videre i livet.

Så finnes det dem som kan være immune, som ikke trenger å gå på enn smell for å lære seg hvordan å unngå utroskap.

Har jeg sett par som har jobbet seg videre etter utroskap og det går bra, ja, men ikke like mange som har gått andre veien. Vet jeg om dem som har vært utro tidligere men som klarer å være trofaste over lang tid til en nye partner, ja det har jeg.

Tror at mye utroskap hadde vært unngått hvis man anerkjente at det ikke er så enkelt at det er mennesker som er utro, og andre som ikke er det. Fyllesex med en kollega etter julebordet startet ofte lang tid innen, med små trinn, der hvert trinn var en liten forandring.

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja, jeg har. I en periode av ekteskapet opplevde jeg å bli tatt for gitt, og at kona var blitt alt for komfortabel og trygg, til det punktet hvor hun rett og slett ikke tente på meg mer. Dette førte til lite sex, og mye kritikk.

Samlivet var kjipt, og jeg tenkte ofte på å bare gå. Jeg opplevde også at alle forsøk på å "kommunisere" og "åpne opp" bare forverret problemet, og gjorde meg endra mindre attraktiv i hennes øyne. 

Min tolkning av dynamikken, nå i ettertid, var at konkurranse-aspektet rett og slett var borte. Hun tente ikke lenger på meg fordi det ikke lenger var så mye som et snev av konkurranse om meg. Jo mer jeg forsøkte å snakke om problemene, jo mer sementerte jeg i hennes psyke at jeg var "under henne", og at hun var min eneste potensielle kilde til seksualitet (ikke attraktivt). 

I denne perioden, hvor jeg måtte vurdere for meg selv om det var verdt det, bestemte jeg meg for å rett og slett koble meg emosjonelt av samlivet, og leve som om hun ikke var i livet mitt. Jeg begynte i større grad å vurdere alle ting ut ifra hva jeg ville for min egen del uavhengig av hva hun evt. måtte mene om det. Jeg anså det heller ikke som min plikt å informere henne om noe som helst. 

Denne mentaliteten gav seg også utslag i at jeg var mer borte, mer ute av huset, mer sosial med andre og også åpen for å treffe og flørte med andre kvinner. Flere av disse kvinnene hadde jeg også sex med. 

Etter noen måneder med denne livsstilen forandret noe av dynamikken i vårt forhold seg til det bedre. Kritikken forsvant, varmheten begynte å komme tilbake og hun ble generelt mye mer kåt på meg. Jeg mener dette var fordi hun innså at hun kunne miste meg, at det var andre alternativer for meg der ute og at jeg ikke var "under henne" men "over henne". Dette vekket noe av konkurranse-innstinktet i henne igjen, og motiverte henne i større grad til å innse hva hun hadde, og ikke ta meg for gitt.

Hun vet fortsatt ikke den dag i dag at jeg var utro for sikkert. Men jeg tror nok hun innerst inne vet det, siden jeg kontret alle forespørsler med "hadde du villet vite det da?" og lignende tåkeleggingsstrategier som hverken bekrefter eller avkrefter.

Etter denne perioden har både sexlivet vårt, og dynamikken i forholdet vårt, vært mye, mye bedre. I dag er jeg svært fornøyd i ekteskapet mitt, og har heller ikke vært utro etter den perioden. Men jeg er svært var på ikke å la meg "betafisere" igjen, og leve livet mitt som om jeg er den viktigste personen i det. Det ser ut til å fungere. Ikke bare er det en god måte å leve på, men det ser også ut til å "gjøre det" for henne ved at hun finner den mentaliteten mer attraktiv.

Anonymkode: 8fe02...708

Men hadde du gjort det samme igjen?

Som jeg leser det, så opplever du at du lærte deg å det å prioritere det å selv ha det bra, kan være en metode å bli attraktiv. Men ikke at du lærte deg hvordan du ikke skal være utro.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dessverre er det slik at å endre væremåte krever et kraftig oppgjør med seg selv. Hvorfor man følte det var greit, hvilke grenser man ikke har, hvor avhengig man er av bekreftelse, hvilke unnskyldninger mann finner opp for å rettferdiggjøre seg ovenfor andre slik at man redder ansikt.

Være åpen , sårbar, ærlig mot partneren og bli en sikker partner som kan stoles på. Være der for den bedratte når de har det vondt.

Det er er ubehagelig og kan ta flere år.

De færreste ønsker ikke det, de bruker den makten de har til i forholdet å "tvinge" den bedratte til å ikke snakke om det mer og sykeliggjør den bedratte for at de har det vondt. De skifter makten slik at den bedratte føler de må late som ting er greit.

Og forholdet halter videre til evig tid pga av barn og økononmi

 

Anonymkode: 02552...009

Dette er som å lese om oss. Bortsett fra at jeg opplever det som at ektefellen min oppriktig har lyst til å endre seg. Det bare varer ikke særlig lenge etter oppgjøret. 

Jeg føler også at hele jobben ligger på meg- ikke snakke om det, bare gå videre...

Anonymkode: 74819...ddd

[AnonymBruker]

Du beskriver jo en som ikke har empati ovenfor den andre, og som fraskriver seg ansvar og bagatelliserer. Nei de kan ikke endres, det er nettopp de som fortsetter å være utro igjen og igjen. 

Ikke vær naiv, du kan ikke lære en elefant å balansere på line

Anonymkode: 44d26...0ac

[Hjelpsom]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Dessverre er det slik at å endre væremåte krever et kraftig oppgjør med seg selv. Hvorfor man følte det var greit, hvilke grenser man ikke har, hvor avhengig man er av bekreftelse, hvilke unnskyldninger mann finner opp for å rettferdiggjøre seg ovenfor andre slik at man redder ansikt.

Oppdaget i dag at de ikke gjør dette, det virker som om de ikke har det i seg og ikke en gang innrømme hvor vondt de har gjort den andre parten. Det å berge ansikt for egen del trumfer alt. Så jeg har mistet trua på at de kan endre seg. Alt er den bedratte sin feil.

[AnonymBruker]

Tar denne anonym.

Jeg har vært kronisk utro hele livet, helt til mitt siste forhold. Ja, jeg hadde sjansen til å være utro flere ganger, men valgte å la være. Jeg ville ikke være et sånt menneske mer, tok ansvar for min egen oppførsel og sluttet med det.

Vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro igjen, da forlater jeg heller forholdet.

Anonymkode: b1082...6e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tar denne anonym.

Jeg har vært kronisk utro hele livet, helt til mitt siste forhold. Ja, jeg hadde sjansen til å være utro flere ganger, men valgte å la være. Jeg ville ikke være et sånt menneske mer, tok ansvar for min egen oppførsel og sluttet med det.

Vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro igjen, da forlater jeg heller forholdet.

Anonymkode: b1082...6e3

Hva var det som gjorde at du klarte å snu det?

Anonymkode: 74819...ddd

[AnonymBruker]

Må det være noe galt med en når en klarer å juge til sin kjære? Eller kan "alle" havne i den runddansen? Altså bevisst juge opp i ansiktet. Ikke bare desperat juging i etterkant når man har gjort noe dumt. Er det mulig å endre seg? Og er det mulig å klare å stole på han igjen? Hva skal til? Eller er det dødfødt? 

Anonymkode: 74819...ddd

[AnonymBruker]

Jeg har vært utro. Jeg ble sveket av kjæresten min, jeg var sint, forbanna, såret og lei. Ville ut av forholdet. Gjorde det egentlig slutt. Var ute på byen, ble med en mann hjem, hadde ikke sex men seksuell kontakt. Angret meg midt i det hele og dro hjem. 

Fortalte det til kjæresten min, og han har selvsagt tatt dette tungt.

Jeg vet hvorfor det ble slik, jeg vet at det var en reaksjon på hva han hadde gjort mot meg.

Men jeg vet også at det var en skikkelig dårlig avgjørelse av meg fordi jeg er ikke en slik person, aldri vært utro noensinne tidligere, og vet med sikkerhet at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen..

Anonymkode: 38280...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2023 den 10.11):

Jeg har lest hundre svar om at en løgner forblir en løgner, en gang utro alltid utro. Har en brutt den grensen, så er det gjort. Og jeg tror på dette. Jeg tror det stemmer veldig ofte. Men nå ønsker jeg ikke svar fra dere som mener dette. 

Er det noen der ute som enten selv har klart å snu slik oppførsel eller har opplevd at ektefellen har det? 

Fra å lett ty til løgner, bortforklare for seg selv at utroskapen ikke egentlig er ille, fordi en ikke har hatt det bra nok osv, til å faktisk slutte med dette? Til å forstå hva det gjør med den andre personen?

Anonymkode: 74819...ddd

Jeg var utro mot min eksmann. Er gift på nytt nå. Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kunne vært utro mot min nye mann. Jeg har det så godt, det er utenkelig med andre. 

Anonymkode: d6e4f...cc1

[AnonymBruker 42]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2023 den 10.11):

en gang utro alltid utro

Dette tror jeg faktisk er en de mestestese brukte "klisjeene" som ikke er i nærheten av realiteten... Finnes kanskje en statistikk på det,  og selv så liten tru jeg har på mennesker generelt - så tror jeg faktisk de fleste lærer av sine feil... 

"To ganger utro, tre ganger utro" har jeg mye mer troen på, iaf.. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært utro i alle mine tidligere forhold (ikke sex, men kyssing med andre og upassende oppførsel). Men ikke i mitt nåværende forhold. Jeg kommer aldri til å være utro mot mannen jeg valgte å gifte meg med og dele livet med ❤️

Anonymkode: 0222d...b64

[AnonymBruker]

Jeg tror dette kommer an på hvorfor man var utro. I følge en undersøkelse fra USA er det ikke nødvendigvis slik at alle menn som er utro er neglisjert av kona eller har problemer i ekteskapet. Det finnes også menn som har det helt greit, men som er utro fordi de "kan", f.eks. på jobbreiser, ukependling etc. Og hvis man hører hjemme i den kategorien, så vil det vel fortsette uansett partner. Men om man er utro fordi man har det jævlig, og så får det bedre, så kan man sikkert slutte med det.

Anonymkode: 83b9f...0d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker 42 skrev (9 timer siden):

Dette tror jeg faktisk er en de mestestese brukte "klisjeene" som ikke er i nærheten av realiteten... Finnes kanskje en statistikk på det,  og selv så liten tru jeg har på mennesker generelt - så tror jeg faktisk de fleste lærer av sine feil... 

"To ganger utro, tre ganger utro" har jeg mye mer troen på, iaf.. 

Desverre er det nok slik at de som er utro har noen "koblinger" i hodet, egen væremåte, problemer med grenser eller avhengig av bekreftelse og reaksjonsmønster.

Noen i denne tråden hadde kranglet med kjæresten. Da gikk hun ut på byen , drakk seg full og hadde sex. Ikke alle reagerer slik etter en krangel. Noen gjør det. Andre ville reagert annerledes. Og hvis de ikke tar et dypdykk i egen psyke men heller lover å ikke drikke lenger. Da fikser de symptomene men ikke handlingsmønster. Alkoholen var ikke problemet. Men knulle andre etter en krangel er.

Mannen til hun som reagerer med utroskap etter en krangel vil i hvert fall være VELDIG forsiktig med å provosere henne fremover. Hun kan ikke forvente særlig åpne ærlige samtaler for han veit at blir det dårlig stemning vil hun reagere med å knulle randoms. 

Og tidligere utro folk ER mer utro en andre. De klarer å holde seg i skinnet en stund, men etter hvert så vil de havne i samme situasjon igjen pga av nevnte problemer hvis de ikke har fått hjelp til å gå igjennom grumset.

MEN de vil ble bedre til å skjule det, de vil ikke begå samme feil som gjorde at de ble tatt som sist.

Anonymkode: 02552...009

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg tror dette kommer an på hvorfor man var utro. I følge en undersøkelse fra USA er det ikke nødvendigvis slik at alle menn som er utro er neglisjert av kona eller har problemer i ekteskapet. Det finnes også menn som har det helt greit, men som er utro fordi de "kan", f.eks. på jobbreiser, ukependling etc. Og hvis man hører hjemme i den kategorien, så vil det vel fortsette uansett partner. Men om man er utro fordi man har det jævlig, og så får det bedre, så kan man sikkert slutte med det.

Anonymkode: 83b9f...0d4

Her var han ikke neglisjert av meg, men vi hadde det ikke bra som par heller. Så det var en "grunn" til at det skjedde. Men når det er så opprivende og vi starter på nytt, og då skjer det igjen likevel. Da mister jeg troen kjenner jeg. Hvorfor skal enda en ny frisk start hjelpe. Han lovet å ikke gjøre noe sånt igjen, men brøt det da vi hadde en dårlig periode igjen. Er han da helt uten empati...? Forstår han ikke hva han gjør med meg?

Anonymkode: 74819...ddd

[Goodtimes]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2023 den 12.08):

Ja, jeg har. I en periode av ekteskapet opplevde jeg å bli tatt for gitt, og at kona var blitt alt for komfortabel og trygg, til det punktet hvor hun rett og slett ikke tente på meg mer. Dette førte til lite sex, og mye kritikk.

Samlivet var kjipt, og jeg tenkte ofte på å bare gå. Jeg opplevde også at alle forsøk på å "kommunisere" og "åpne opp" bare forverret problemet, og gjorde meg endra mindre attraktiv i hennes øyne. 

Min tolkning av dynamikken, nå i ettertid, var at konkurranse-aspektet rett og slett var borte. Hun tente ikke lenger på meg fordi det ikke lenger var så mye som et snev av konkurranse om meg. Jo mer jeg forsøkte å snakke om problemene, jo mer sementerte jeg i hennes psyke at jeg var "under henne", og at hun var min eneste potensielle kilde til seksualitet (ikke attraktivt). 

I denne perioden, hvor jeg måtte vurdere for meg selv om det var verdt det, bestemte jeg meg for å rett og slett koble meg emosjonelt av samlivet, og leve som om hun ikke var i livet mitt. Jeg begynte i større grad å vurdere alle ting ut ifra hva jeg ville for min egen del uavhengig av hva hun evt. måtte mene om det. Jeg anså det heller ikke som min plikt å informere henne om noe som helst. 

Denne mentaliteten gav seg også utslag i at jeg var mer borte, mer ute av huset, mer sosial med andre og også åpen for å treffe og flørte med andre kvinner. Flere av disse kvinnene hadde jeg også sex med. 

Etter noen måneder med denne livsstilen forandret noe av dynamikken i vårt forhold seg til det bedre. Kritikken forsvant, varmheten begynte å komme tilbake og hun ble generelt mye mer kåt på meg. Jeg mener dette var fordi hun innså at hun kunne miste meg, at det var andre alternativer for meg der ute og at jeg ikke var "under henne" men "over henne". Dette vekket noe av konkurranse-innstinktet i henne igjen, og motiverte henne i større grad til å innse hva hun hadde, og ikke ta meg for gitt.

Hun vet fortsatt ikke den dag i dag at jeg var utro for sikkert. Men jeg tror nok hun innerst inne vet det, siden jeg kontret alle forespørsler med "hadde du villet vite det da?" og lignende tåkeleggingsstrategier som hverken bekrefter eller avkrefter.

Etter denne perioden har både sexlivet vårt, og dynamikken i forholdet vårt, vært mye, mye bedre. I dag er jeg svært fornøyd i ekteskapet mitt, og har heller ikke vært utro etter den perioden. Men jeg er svært var på ikke å la meg "betafisere" igjen, og leve livet mitt som om jeg er den viktigste personen i det. Det ser ut til å fungere. Ikke bare er det en god måte å leve på, men det ser også ut til å "gjøre det" for henne ved at hun finner den mentaliteten mer attraktiv.

Anonymkode: 8fe02...708

Utrolig godt beskrevet. Jeg tror nok flere kan kjenne seg igjen her. 
Dette kan forsvarliggjøre det at man faktisk søker bekreftelse hos andre når den man faktisk er sammen med viser null interesse og heller ikke gjør noe for å holde forholdet i gang. 

Jeg hadde ei eksdame som var likedan som dama di, bortsett fra at eksdama mi hadde en fyr på siden... 
Selv hadde jeg aldri i tanken på å være utro mot henne, selv om jeg aldri fikk bekreftelse fra henne, selv om hun ikke viste noen form for interesse, så holdt jeg meg rolig og lot livet gå sin gang. I ettertid så har jeg selv skjønt at dette var for å holde familien AS samlet. Jeg ble med henne kun pga barna, men når jeg fant ut at hun holdt meg for narr (altså, hun viste ingen interesse for meg, men holdt på med andre), så var veien kort til døra. 

Det jeg sier er at jeg skjønner reaksjonen din. Hvis du hadde ei dame som viste interesse for deg og som du følte ikke tok deg for gitt, men at du uansett valgte å være utro, så ville jeg kalt deg for en pi**. I dette tilfellet så hadde det gått så langt at du søkte bekreftelse fra andre, og denne kan jeg forstå. Har jo som nevnt over sittet i denne båten selv og man føler seg faktisk ganske uattraktiv når den man står nærmest basically ikke enser at du eksisterer...