Aggressiv alzheimers, eller bare en kjerring?

[kronblad]

Hei!

Jeg har en kjæreste som er i en lei situasjon. For å forstå kontekst legger jeg inn litt bakgrunn:

• Han bor i England og er i 30 årene.
• I januar 2020 (rett før corona) bodde han i et kollektiv. Moren brakk lårhalsen og måtte opereres, så han flyttet til henne for å ta vare på henne.
• Så kom Corona, alt stengt og han har bare blitt værende.
• Det er kun han og moren (han er enebarn, men moren har en søster som bor i nærheten)
• Moren har behandlet han dårlig siden barndommen. Mye omsorgssvikt. Han fikk skylden for alt. Hun har aldri sagt at hun er glad i han/elsker han. Dukket aldri opp på foreldremøter, han fikk aldri gå på fritidsaktiviteter +++
• Hun ble diagnostoisert med tidlig alzheimers for en del år tilbake og er i dag 74 år.

Så til saken:

Da jeg bor i Norge og han i England så snakker vi mye sammen gjennom discord. I bakgrunnen kan jeg ofte høre henne klage, be om hjelp til ting (feks sette på tv'en), stønne (høres ut som smerter, jeg vet ikke) - til alle døgnets tider! Noen ganger kan vi ligge og snakke til langt på natt, og midt på natten kan hun komme inn og spørre om noe et vanlig menneske burde klare selv. 

For noen dager sider derimot opplevde jeg noe som ikke var greit. Vi satt og snakket sammen når jeg hører moren si noe i bakgrunnen. Han svarer tilbake med å si "jeg må gå litt". 10 minutter senere skriver han i chatten at "dette kommer til å ta en stund, beklager kjære". 1 time senere dukker han opp igjen. Av stemmen hans hører jeg at ting ikke er som det skal, så jeg spør om det er noe jeg kan gjøre eller om han vil snakke. Hvorpå han svarer gråtkvalt nei, og sier at han må gå igjen, og blir borte litt til. 20 minutter senere er han tilbake igjen. Virker som han har fått samlet seg. Jeg gjentar at jeg er her for han om han trenger å prate, og at det er bare til å gi beskjed om det er noe. Han forteller ikke så mye. Jeg vet ikke foranledningen, men jeg vet at hun har gått til personangrep og sagt veldig mye nedlatende til han. Han hadde sagt "det er ikke slik man snakker til voksne mennesker", hvorpå hun svarte "nei, men det er slik jeg snakker til DEG". Det er i grunn alt jeg vet. 

Jeg har spurt han om det ikke er noe hjelp han kan få, hvorpå han svarer at hun ikke er syk nok. Og dette er essensen i spørsmålet som jeg håper dere kan hjelpe meg med å svare på: 
Når vet man når et menneske med alzheimers er aggressiv kontra når de bare er dårlige mennesker fordi det hører personligheten deres til? 

Selv tror jeg han er litt frosken i vannet som ikke kjenner at det koker fordi han er blitt så vant til temperaturen og "tingenes tilstand" at han ikke ser omgivelsene sine. Jeg ser en mann som er fanget hos moren sin og ikke ser hvor syk hun er. 

Alle råd, tanker og tips taes imot med takk. Han jobber med å flytte ut, så det er mer råd om relasjonen og alzheimers jeg er ute etter. 

[Gjest Lavendelblomst]

Han er i 30 årene???

Han må kutte med dette forferdelige mennesket.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Lavendelblomst said:

Han er i 30 årene???

Han må kutte med dette forferdelige mennesket.

Dette forferdelige mennesket, eller denne forferdelige sykdommen...? 

Anonymkode: cdc56...e70

[kronblad]

Lavendelblomst skrev (12 minutter siden):

Han er i 30 årene???

Han må kutte med dette forferdelige mennesket.

Jeg er helt enig i deg, og han ser det selv også. Men han er som sagt veldig fanget i situasjonen. Som sagt er dette noe han jobber med, så andre tips ift dette med alzheimers vs / (jeg tipper narcissime) taes imot med takk. 

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet med demens i flere år. Man sier ofte at personligheten kan endres, men jeg har opplevd flere tilfeller hvor vedkommende rett og slett bare har vært en rævva person hele livet. Da hjelper det ikke å si til pårørende at personligheten er i endring når de sier vedkommende alltid har vært slik. Og ofte blir det bare verre. 

Moren burde fått en ordentlig utredning. Les om frontallapp-demens. Det er ikke sikkert det er det, men det kan gi utslag i endret personlighet og mange kan bli aggressiv. 

Det er viktig med hjelp, ellers blir han utslitt. Og de som bor sammen med en som har demens blir etterhvert utålmodig også, og gjør kanskje ting se ikke burde (lar sinnet ta over). Ellers kan sinne også være symptom på depresjon. Det kan jo høres ut som at hun aldri har sett lyst på livet? Dette kan hun få hjelp til med medisiner.

Anonymkode: e065c...fd1

[Snublefot62]

Hvor mottakelig er han for hjelp?

For om han ikke ser det selv eller aksepterer at dette ikke går i lengden så kjemper du i motbakke.

[AnonymBruker]

kronblad skrev (3 minutter siden):

Jeg er helt enig i deg, og han ser det selv også. Men han er som sagt veldig fanget i situasjonen. Som sagt er dette noe han jobber med, så andre tips ift dette med alzheimers vs / (jeg tipper narcissime) taes imot med takk. 

Meg som kommenterte over. Det er viktig å tenke på seg selv. Blir hun for kravstor/frekk/aggressiv, så må han trekke seg unna. Kjefter hun og klager nær han skal hente et glass vann, så kan han vennlig fortelle at han ønsker å hjelpe, men hvis hun oppfører seg nedlatende mot han (som hjelper, kan poengtere dette) så går han ut/på eget rom f.eks. og da må han være konsekvent. Det handler om å beskytte seg selv også. Hvis hun klarer seg alene hjemme litt uten å sette fyr på huset eller glemme kokeplater, så bør han komme seg ut daglig. Han kan hjelpe til med måltider og vask, men det holder. Slike mennesker lar sinnet gå utover personene som er tilstede, og da kan personene fjerne seg selv som et tiltak. 

Anonymkode: e065c...fd1