Omstille seg etter å blitt ufør, erfaringer? (Eller erfaring fra noen som måttet starte på nytt)

[AnonymBruker]

Jeg har blitt ufør for 1,5 år siden. Det går opp og ned. Jeg vil snakke om de gode periodene 

Hvordan var det for deg å omstille deg? Livet ble jo ikke som man tenkte… 

Hva gjør du i dine gode perioder? 
 

Jeg trenger å ha noe å gjøre når jeg føler meg bra. Jeg har tenkt at det sikkert kommer til meg, men det har gått 1,5 år og alt er det samme. Jeg er bare hjemme eller i behandling. Føler livet mitt støver ned. Jeg vet at det bare er meg som kan få en endring til å skje. Men jeg føler meg så tom for ideer. Hvordan var din prosess til ditt nye liv?

Anonymkode: 75041...256

[AnonymBruker]

Jeg gjør akkurat det jeg ønsker, dersom jeg har overskudd til det. Reiser hvis jeg er såpass ovenpå, eller er med familien min, venner, går tur, håndarbeid.

Vanskelig å komme med ideer når jeg ikke vet hva du er interessert i:) 

Anonymkode: 8fba2...e70

[AnonymBruker]

Jeg synes det hjalp mye å bruke åpne tilbud på dagtid feks frivillighetssentralen hvor de har en dag i uka åpent for alle som vil treffe andre.

Anonymkode: a07ac...2d6

[AnonymBruker]

5år siden ca. Tar fortsatt én dag av gangen. Er med venner og fam i gode perioder. Ellers er det en del tv titting, bruker instagram da og tar bilder. 

Anonymkode: e8748...8c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg gjør akkurat det jeg ønsker, dersom jeg har overskudd til det. Reiser hvis jeg er såpass ovenpå, eller er med familien min, venner, går tur, håndarbeid.

Vanskelig å komme med ideer når jeg ikke vet hva du er interessert i:) 

Anonymkode: 8fba2...e70

Hobbyene jeg drev med før har jeg ikke råd til lenger 😅 Har tenkt på å flytte, for det kan gi meg flere muligheter til å lettere komme meg ut døra. Jeg er rådløs, men samtidig vet jeg godt hva jeg liker og ikke. Jeg trenger nok ikke råd til aktiviteter, men heller mer erfaring fra andre hvordan de omstilte seg. Drev du med håndarbeid og tur tidligere? (om du hadde mer overskudd før) Er dette noe du alltid har gjort og hatt interesse for, eller hvordan ble disse hobbyene dine til en del av din hverdag?

Det var så sjokk å bli ufør, så jeg har tenkt at jeg skal gi det tid til å lande, samtidig at jeg har tenkt at det nye livet faller seg nok på plass. Nesten så teit som at jeg sitter her inne og venter på at livet skal komme i postkassa 😂 1,5 år gikk så fort!! Kanskje jeg har panikk nr 2 nå, som en mann i 50 årskrisa 🙈 Dette her kan jo ikke være alt! Jeg må ut og finne/skape et liv igjen, for det jeg driver med nå føles så tomt å se tilbake på… 

Jeg vet ikke om tankeprosessen min nå er noe positivt eller om den bare er panikk/destruktiv… samtidig som jeg tenker også at det er helt normalt å ville fylle livet med noe. 

Ts

Anonymkode: 75041...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg synes det hjalp mye å bruke åpne tilbud på dagtid feks frivillighetssentralen hvor de har en dag i uka åpent for alle som vil treffe andre.

Anonymkode: a07ac...2d6

Ble du anbefalt dette av noen eller fant du dette stedet selv? Hvordan var ting for deg før du satte første fot innenfor frivillighetssentralen? (Om du vil dele)

ts

Anonymkode: 75041...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

5år siden ca. Tar fortsatt én dag av gangen. Er med venner og fam i gode perioder. Ellers er det en del tv titting, bruker instagram da og tar bilder. 

Anonymkode: e8748...8c9

Hadde du foto interesse før også? Om du fant denne hobbyen etter omstillingen, hvordan fant du frem til at dette ville du drive med? 😊

ts

Anonymkode: 75041...256

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hobbyene jeg drev med før har jeg ikke råd til lenger 😅 Har tenkt på å flytte, for det kan gi meg flere muligheter til å lettere komme meg ut døra. Jeg er rådløs, men samtidig vet jeg godt hva jeg liker og ikke. Jeg trenger nok ikke råd til aktiviteter, men heller mer erfaring fra andre hvordan de omstilte seg. Drev du med håndarbeid og tur tidligere? (om du hadde mer overskudd før) Er dette noe du alltid har gjort og hatt interesse for, eller hvordan ble disse hobbyene dine til en del av din hverdag?

Det var så sjokk å bli ufør, så jeg har tenkt at jeg skal gi det tid til å lande, samtidig at jeg har tenkt at det nye livet faller seg nok på plass. Nesten så teit som at jeg sitter her inne og venter på at livet skal komme i postkassa 😂 1,5 år gikk så fort!! Kanskje jeg har panikk nr 2 nå, som en mann i 50 årskrisa 🙈 Dette her kan jo ikke være alt! Jeg må ut og finne/skape et liv igjen, for det jeg driver med nå føles så tomt å se tilbake på… 

Jeg vet ikke om tankeprosessen min nå er noe positivt eller om den bare er panikk/destruktiv… samtidig som jeg tenker også at det er helt normalt å ville fylle livet med noe. 

Ts

Anonymkode: 75041...256

Ja, har bestandig drevet litt med håndarbeid Men etter jeg ble ufør har jeg "utvidet horisonten" litt, fikk meg blant annet symaskin i tillegg til strikkepinnene! Veldig gøy å lage ting, synes jeg. Sitter liksom igjen med et ferdig produkt som faktisk kan brukes av noen, ergo er jeg også brukbar til noe   Tur er noe jeg prøver å få interesse for, for jeg vet at jeg har godt av det. Både bevegelse, frisk luft og sol. Men jeg liker egentlig ikke å gå. 

Jeg flytta da jeg ble ufør. Vil ABSOLUTT anbefale det, særlig du som allerede vurderer det. Behandlingen min ble avsluttet i samme slengen som uførsøknaden ble innvilget, så plutselig hadde jeg frie tøyler til bosted Valgte å bo nært familien min, og fikk en mye større og bedre leilighet til samme pris. Ergo hadde jeg plass til symaskina.

Mye om meg her, men poenget er egentlig at du må gjøre akkurat det du vil, bare start et sted  Angrer du så er det jo bare å flytte tilbake. 

Anonymkode: 8fba2...e70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja, har bestandig drevet litt med håndarbeid Men etter jeg ble ufør har jeg "utvidet horisonten" litt, fikk meg blant annet symaskin i tillegg til strikkepinnene! Veldig gøy å lage ting, synes jeg. Sitter liksom igjen med et ferdig produkt som faktisk kan brukes av noen, ergo er jeg også brukbar til noe   Tur er noe jeg prøver å få interesse for, for jeg vet at jeg har godt av det. Både bevegelse, frisk luft og sol. Men jeg liker egentlig ikke å gå. 

Jeg flytta da jeg ble ufør. Vil ABSOLUTT anbefale det, særlig du som allerede vurderer det. Behandlingen min ble avsluttet i samme slengen som uførsøknaden ble innvilget, så plutselig hadde jeg frie tøyler til bosted Valgte å bo nært familien min, og fikk en mye større og bedre leilighet til samme pris. Ergo hadde jeg plass til symaskina.

Mye om meg her, men poenget er egentlig at du må gjøre akkurat det du vil, bare start et sted  Angrer du så er det jo bare å flytte tilbake. 

Anonymkode: 8fba2...e70

Jeg setter pris på at du deler 😄

Jeg har tenkt mye på å male akryl. Og det skal jeg gjøre 😊 men vil også komme meg mer ut… Jeg har smått begynt å trene på studio, prøvde å gå tur, men liker ikke å gå jeg heller 😂 trening er noe jeg gjør for å føle meg bedre fysisk, men ikke noe «yaaj i dag er det trening!».

Jeg vil flytte fordi jeg har lyst på en hage 😄 plante, dyrke, ta bilder av hagen 😊 

Det er nok det å bare starte et sted som jeg sliter med. Å flytte virker så stort… jeg fungerer dårlig på leiemarkedet, så må kjøpe. Vil jeg ha råd? Hvordan starte en sånn prosess? Jeg har ingen rundt meg som jeg kan spørre om slike ting.. er ikke ensom, har venner, men de vet like lite som meg 😅 

Få dagdrømmen til virkelighet! - mitt nye kapittel i livet 😄

ts

Anonymkode: 75041...256

[AnonymBruker]

I og med at jeg var syk i flere år, og gradvis ble dårligere, så burde jeg sikkert vært mentalt forberedt på å bli ufør, men det må jeg innrømme at jeg egentlig ikke var. Jeg sturet i over et halvt år. Bare var i en slags dyp sorg over at livet mitt føltes å være over. Jeg var vel mer klar over realiteten, uten å klare å akseptere det følelsesmessig. 

Uansett, det første halvåret gjorde jeg ingenting annet enn å sørge, og gledeløst det nødvendige i huset, og det var min mann som da satte foten ned og sa at jeg ikke kunne fortsette slik. At jeg fremdeles hadde et liv å leve, selv om det ikke ble slik jeg hadde ønsket. Så jeg begynte å trene tre dager i uka, uansett form egentlig. Det viktigste var å ikke bli sittende og sture. Jeg kan ikke si at jeg likte det, men jeg er veldig samvittighetsfull, så gjorde det mest for at min mann ikke skulle bekymre seg, og jeg hadde lovet... Skjønte jo at det var bra for meg også, men var egentlig glad hver gang jeg hadde vært der at jeg slapp neste dag. 

Min mann begynte å dra mange planter med seg hjem, og de måtte jo i jorden og stelles, så ble til at jeg puslet på med det, og fant egentlig ut at det var ganske hyggelig. Da kjøpte min mann stadig flere. 

Slik kom jeg i gang, men hadde jeg vært singel kunne jeg nok fint ha sturet både ett og to år. Istedenfor kan jeg nå si at livet er blitt bra igjen. Jeg må selvfølgelig ta hensyn til helsa, men jeg pusler på, og har etter omstendigheter veldig bra nå. Det var å akseptere situasjonen og komme i gang som var vanskelig. Nå tenker jeg ikke særlig på det lenger, og tar dag for dag, uten å mangle ting å gjøre. Jeg trener, tar huset, steller i hagen, lager mat, finner på ulikt med mann, barn eller begge deler, eller med venninner, jeg leser, prøver å lære meg litt ulikt, surfer på nettet, fikser litt i huset utover husarbeid, og holder på med mye egentlig. 

Livet mitt er ikke veldig spennende kanskje, men jeg har (bortsett fra dårlig helse) et godt liv nå. Jeg er fremdeles ikke blitt veldig glad i å trene, men gjør det. 

Det er rundt to år siden jeg ble ufør. 

Anonymkode: eef8f...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

I og med at jeg var syk i flere år, og gradvis ble dårligere, så burde jeg sikkert vært mentalt forberedt på å bli ufør, men det må jeg innrømme at jeg egentlig ikke var. Jeg sturet i over et halvt år. Bare var i en slags dyp sorg over at livet mitt føltes å være over. Jeg var vel mer klar over realiteten, uten å klare å akseptere det følelsesmessig. 

Uansett, det første halvåret gjorde jeg ingenting annet enn å sørge, og gledeløst det nødvendige i huset, og det var min mann som da satte foten ned og sa at jeg ikke kunne fortsette slik. At jeg fremdeles hadde et liv å leve, selv om det ikke ble slik jeg hadde ønsket. Så jeg begynte å trene tre dager i uka, uansett form egentlig. Det viktigste var å ikke bli sittende og sture. Jeg kan ikke si at jeg likte det, men jeg er veldig samvittighetsfull, så gjorde det mest for at min mann ikke skulle bekymre seg, og jeg hadde lovet... Skjønte jo at det var bra for meg også, men var egentlig glad hver gang jeg hadde vært der at jeg slapp neste dag. 

Min mann begynte å dra mange planter med seg hjem, og de måtte jo i jorden og stelles, så ble til at jeg puslet på med det, og fant egentlig ut at det var ganske hyggelig. Da kjøpte min mann stadig flere. 

Slik kom jeg i gang, men hadde jeg vært singel kunne jeg nok fint ha sturet både ett og to år. Istedenfor kan jeg nå si at livet er blitt bra igjen. Jeg må selvfølgelig ta hensyn til helsa, men jeg pusler på, og har etter omstendigheter veldig bra nå. Det var å akseptere situasjonen og komme i gang som var vanskelig. Nå tenker jeg ikke særlig på det lenger, og tar dag for dag, uten å mangle ting å gjøre. Jeg trener, tar huset, steller i hagen, lager mat, finner på ulikt med mann, barn eller begge deler, eller med venninner, jeg leser, prøver å lære meg litt ulikt, surfer på nettet, fikser litt i huset utover husarbeid, og holder på med mye egentlig. 

Livet mitt er ikke veldig spennende kanskje, men jeg har (bortsett fra dårlig helse) et godt liv nå. Jeg er fremdeles ikke blitt veldig glad i å trene, men gjør det. 

Det er rundt to år siden jeg ble ufør. 

Anonymkode: eef8f...f67

Takk for at du delte ❤️

Jeg kan relatere til følelsen at livet er over. Men å ha en sorg for at man aldri får sitt gamle liv igjen, er nok helt normalt også. Det blir også litt identitetskrise for meg også. 

Var det et felles planlagt kjøp ang de plantene eller var det et forsøk fra hans side å gi deg litt motivasjon eller hobby?

mannen din høres helt herlig ut!! 

ts

Anonymkode: 75041...256

[AnonymBruker]

Husker jeg kjempet veldig for å unngå å bli ufør, noe som egentlig bare skapte mer stress enn kroppen tålte. Da jeg omsider ble ufør, husker jeg det som en lettelse. Da fikk jeg fast inntekt, noe som gjorde det lettere å finne bolig (for man stiller ikke først i køen verken hos banken eller utleiere når man går på aap), og ting ble mer forutsigbart slik at jeg kunne senke skuldrene.

Å bli alvorlig syk er traumatisk. Men jeg valgte å lære av det, og sørge for å gi livet en ny mening. Jeg har fortsatt dårlige mentale dager hvor jeg sørger over alt som har gått tapt, såklart. Men jeg har lært meg å fokusere på det som er bra istedenfor, og være takknemlig for det jeg har. For selv om jeg har mistet store summer i inntekt, sosialt nettverk, frihet, mulighet til å få barn, etc, så har jeg funnet andre ting som gir hverdagen innhold og mening. Små ting, men det er alt som trengs. 

Jeg kjenner mye på takknemlighet for alt jeg har, fremfor sorg over alt jeg har mistet. Man blir mye lykkeligere av å fokusere riktig. Har jeg en veldig dårlig dag hvor jeg ikke klarer løfte hodet fra puta, så prøver jeg å akseptere at "sånn ble det i dag. I morgen er en ny dag. Jeg er fortsatt heldig, for jeg har tak over hodet og ei varm seng å ligge i". 

Jeg har også i bakhodet at ting kan endre seg. Å bli ufør er liksom ikke en endelig dom, selv om det virker sånn der og da. Jeg har blitt friskere enn det jeg var for 10 år siden, selv om leger sa det aldri ville skje. Skal faktisk bryne meg på 20 % jobb innen sommeren. Klarer jeg å lande der, så er det en ekstrem seier. Selv om det ikke er det samme som å jobbe 100% OG ha overskudd til familie og fritid, så er det likevel en kjempesuksess. Så jeg tror det er viktig å jobbe mye mentalt, og ikke gi opp livet helt selv om det virker håpløst ❤️ 

Anonymkode: e2346...965

[AnonymBruker]

På  de mange dårlige dagene er jeg takknemlig for at jeg kan være hjemme.

På de gode dagene driver jeg med håndarbeid eller tar en tur ut å finner på noe.

Anonymkode: 2d074...3c5

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode dager, og er invalidisert av sykdommen.

Men om jeg kommer dit at jeg får en god dag eller gode perioder innimellom - så ser jeg for meg mer tid ute i dagslys.

Bare rusleturer, eller forsiktig trening om det lar seg gjøre.

Jeg er sengebunden, så jeg må nok bruke noen år på opptrening. Men jeg liker den type trening, så tenker det blir kombinasjon av krevende innsats men samtidig «komme seg ut». 
 

Så for meg blir nok gåturer prioritet 1.

Jeg har barn, så det å kunne være med på en vanlig aktivitet eller kamper/trening/foreldremøte står og høyt på ønskelista. 
 

Så for meg blir det denslags.

 

Anonymkode: 62274...05d

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

I og med at jeg var syk i flere år, og gradvis ble dårligere, så burde jeg sikkert vært mentalt forberedt på å bli ufør, men det må jeg innrømme at jeg egentlig ikke var. Jeg sturet i over et halvt år. Bare var i en slags dyp sorg over at livet mitt føltes å være over. Jeg var vel mer klar over realiteten, uten å klare å akseptere det følelsesmessig. 

Uansett, det første halvåret gjorde jeg ingenting annet enn å sørge, og gledeløst det nødvendige i huset, og det var min mann som da satte foten ned og sa at jeg ikke kunne fortsette slik. At jeg fremdeles hadde et liv å leve, selv om det ikke ble slik jeg hadde ønsket. Så jeg begynte å trene tre dager i uka, uansett form egentlig. Det viktigste var å ikke bli sittende og sture. Jeg kan ikke si at jeg likte det, men jeg er veldig samvittighetsfull, så gjorde det mest for at min mann ikke skulle bekymre seg, og jeg hadde lovet... Skjønte jo at det var bra for meg også, men var egentlig glad hver gang jeg hadde vært der at jeg slapp neste dag. 

Min mann begynte å dra mange planter med seg hjem, og de måtte jo i jorden og stelles, så ble til at jeg puslet på med det, og fant egentlig ut at det var ganske hyggelig. Da kjøpte min mann stadig flere. 

Slik kom jeg i gang, men hadde jeg vært singel kunne jeg nok fint ha sturet både ett og to år. Istedenfor kan jeg nå si at livet er blitt bra igjen. Jeg må selvfølgelig ta hensyn til helsa, men jeg pusler på, og har etter omstendigheter veldig bra nå. Det var å akseptere situasjonen og komme i gang som var vanskelig. Nå tenker jeg ikke særlig på det lenger, og tar dag for dag, uten å mangle ting å gjøre. Jeg trener, tar huset, steller i hagen, lager mat, finner på ulikt med mann, barn eller begge deler, eller med venninner, jeg leser, prøver å lære meg litt ulikt, surfer på nettet, fikser litt i huset utover husarbeid, og holder på med mye egentlig. 

Livet mitt er ikke veldig spennende kanskje, men jeg har (bortsett fra dårlig helse) et godt liv nå. Jeg er fremdeles ikke blitt veldig glad i å trene, men gjør det. 

Det er rundt to år siden jeg ble ufør. 

Anonymkode: eef8f...f67

For en smart og fantastisk mann du har

 

Anonymkode: a2a2a...46e

[AnonymBruker]

Jeg var en av de som trodde det ville bli en lettelse siden jeg var en såkalt "konvertitt" som havnet mellom to reformer og hele tiden hadde kniven på strupen når det gjalt å få godkjent utbetalinger samtidig som jeg stod i en evigvarende papirmølle som beveget seg som sirup. Det i seg selv var en skikkelig psykisk påkjennelse, spesielt da jeg mistet all økonomisk støtte og ble stående i drøye to måneder uten hverken AAP eller trygd fordi jeg ikke lenger hadde krav på førstnevnte og sistnevnte var under behandling. Når uføretrygden derimot ble godkjent gikk jeg rett i kjelleren. En stor del av det var sorgen over at livet ikke ble slik jeg ønsket det ville bli. Etter å ha tatt en utdannelse som føltes feil fant jeg endelig riktig hylle, tok en ny utdannelse, fikk kreft og fikk ikke jobbet igjen på grunn av seinskader. Det var en enorm sorg i seg selv.

Jeg sleit også veldig med at alt føltes så endelig når man nå var på trygd og var blitt en av de i samfunnet som blir rakket ned på å uglesett av så mange. Det finnes ingen stolthet ved det å gå på trygd, tvert om og KG i seg selv er jo et perfekt eksempel på hvordan trygdede blir hunset med som en annenrangs kaste i samfunnet som ikke bidrar med en dritt. For veldig veldig mange av oss så er dette med at vi faller ut av samfunnet og ikke klarer å bidra på samme måte som arbeidstagere gjør et sårt punkt i hverdagen. Tenk deg selv hvordan det ville vært om det såreste i livet ditt ble brukt mot deg av mennesker som helt tydelig baserer sitt syn på synsing og antagelser?

Jeg har egentlig ingen gode råd å komme med bortsett fra ett som samboeren min hjalp meg å se da jeg ramlet ned i kjelleren, slutt å se på trygden din som noe endelig. Akkurat nå er behovet ditt å holde din egen kropp oppe samt å få det daglige livet ditt til å gå rundt, men med tid og stunder så kan det forandre seg. Hold fast ved det håpet og bruk det gjerne som et mål. Når det gjelder sorgen ved tapet av det som kunne vært, savnet av det å være en del av et kollektivt samhold på jobben, det å kunne ha en normal livsførsel kan jeg ikke hjelpe deg med enda, for det forsøker jeg selv å manøvrere meg gjennom. Bare husk å nyte de gode periodene du har, for det er de som gjør at du kommer deg gjennom de vonde.

Anonymkode: 5922b...654

[Daria]

Jeg har blitt ufør nylig etter lang tids sykdom og usikkerhet, med en helsetilstand og en form som legger begrensinger på mye av det jeg har likt å gjøre. Det som er viktigst for meg er å komme meg ut hver dag, både for luft og bevegelse og for å føle at jeg har et mål og en plan for dagen, det trenger ikke handle om mer enn å skulle en tur på biblioteket eller gå på kafé etter behandling. Dessuten var og er det et langtidsproskjekt  å koble om det mentale og fokusere på hva jeg kan og glede meg over det, heller enn å grave meg ned i sorgen over alt jeg ikke lenger kan. Jeg går til psykolog i den forbindelse og kan ikke anbefale det varmt nok. Dessuten er jeg lykkelig over at en av de tingene jeg alltid har satt  mest pris på er å lese - det kan jeg fortsatt gjøre, uansett hvor dårlig dagsformen er. 

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har egentlig ingen gode råd å komme med bortsett fra ett som samboeren min hjalp meg å se da jeg ramlet ned i kjelleren, slutt å se på trygden din som noe endelig. Akkurat nå er behovet ditt å holde din egen kropp oppe samt å få det daglige livet ditt til å gå rundt, men med tid og stunder så kan det forandre seg. Hold fast ved det håpet og bruk det gjerne som et mål.

For meg har det vært motsatt - å etter år med usikkerhet, arbeidsutprøving og meldekort annenhver uke, endelig få på plass noe varig har vært en stor lettelse.  Kommentarer - veldig velmente, selvfølgelig - om at dette kan jo endre seg, kanskje om noen år, har mest vært en ekstra belastning og føltes som at de har lagt på meg urealistiske forventninger og krav. Ja, kanskje en gang, og da vil jeg være veldig glad for det, men her og nå har jeg mest trengt å føle at jeg har fått et punktum og trygg grunn å stå på.

Endret 6. mars 2023 av Daria

[Perfume]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hobbyene jeg drev med før har jeg ikke råd til lenger 😅 Har tenkt på å flytte, for det kan gi meg flere muligheter til å lettere komme meg ut døra. Jeg er rådløs, men samtidig vet jeg godt hva jeg liker og ikke. Jeg trenger nok ikke råd til aktiviteter, men heller mer erfaring fra andre hvordan de omstilte seg. Drev du med håndarbeid og tur tidligere? (om du hadde mer overskudd før) Er dette noe du alltid har gjort og hatt interesse for, eller hvordan ble disse hobbyene dine til en del av din hverdag?

Det var så sjokk å bli ufør, så jeg har tenkt at jeg skal gi det tid til å lande, samtidig at jeg har tenkt at det nye livet faller seg nok på plass. Nesten så teit som at jeg sitter her inne og venter på at livet skal komme i postkassa 😂 1,5 år gikk så fort!! Kanskje jeg har panikk nr 2 nå, som en mann i 50 årskrisa 🙈 Dette her kan jo ikke være alt! Jeg må ut og finne/skape et liv igjen, for det jeg driver med nå føles så tomt å se tilbake på… 

Jeg vet ikke om tankeprosessen min nå er noe positivt eller om den bare er panikk/destruktiv… samtidig som jeg tenker også at det er helt normalt å ville fylle livet med noe. 

Ts

Anonymkode: 75041...256

Føler med deg! 

Er slik for meg også, ble ufør for litt over 1 år siden. Mannen min ble det nå forrige måned.. 

Har tenkt som du, at det går seg til, gi det litt tid osv.. Men tror ikke det skjer noe uten at man prøver 🫣

 Vi har tenkt at siden begge nå er ufør så kan vi få til å reise mer, men må bruke mer tid til å planlegge det siden man ikke akkurat vasser i penger heller... 

Men nå er tiden for å gjøre det en selv vil, så sant man klarer. 

Vil iallefall ikke bare støve bort, som det føles som nå! 

Jeg er snart 44 så kan jo være mange år igjen, forhåpentligvis..  Ønsker heller angre på ting jeg har gjort enn ting jeg aldri gjorde..  Så det skal prioriteres. 

Lykke til!! Håper du finner din vei 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ble du anbefalt dette av noen eller fant du dette stedet selv? Hvordan var ting for deg før du satte første fot innenfor frivillighetssentralen? (Om du vil dele)

ts

Anonymkode: 75041...256

Før jeg satte foten inn var dagene lange. Er gift så helt alene er jeg ikke men det er noe med å ha kolleger, snakke om andre ting som man ikke snakker om hjemme, få inn litt liv utenfra. Hjemme ble det (og er fortsatt) mye min manns jobbsnakk og jeg hadde ikke noe å tilføre. Du kan søke opp frivillighetssentralen der du bor, der ligger oversikten over tilbudene de har. Ellers finnes det andre som også kan ha slike tilbud hvor man kan komme og bare møte andre, spør feks Frelsesarmeen. Den ene faste dagen er gull verdt. Er jeg for dårlig ene uka vet jeg at tilbudet er der neste uke også, de er ikke avhengige av at jeg kommer så jeg behøver ikke tenke på at jeg må avlyse eller skuffe noen. Første gangen jeg var der var litt rar men de var flinke til å inkludere og etter kort tid ble man en naturlig del av gjengen (gjerne de samme folkene hver gang). Etter at jeg en gang ikke kom fikk jeg høre neste gang at jeg var savnet, det er godt å høre.

Anonymkode: a07ac...2d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har blitt ufør for 1,5 år siden. Det går opp og ned. Jeg vil snakke om de gode periodene 

Hvordan var det for deg å omstille deg? Livet ble jo ikke som man tenkte… 

Hva gjør du i dine gode perioder? 
 

Jeg trenger å ha noe å gjøre når jeg føler meg bra. Jeg har tenkt at det sikkert kommer til meg, men det har gått 1,5 år og alt er det samme. Jeg er bare hjemme eller i behandling. Føler livet mitt støver ned. Jeg vet at det bare er meg som kan få en endring til å skje. Men jeg føler meg så tom for ideer. Hvordan var din prosess til ditt nye liv?

Anonymkode: 75041...256

Jeg har fokus på trening og rehabilitering for trening. Det skaper også en del rutine, for jeg legger treningen tidlig på morgenen. Husarbeid er satt til like tidspunkt og så legger jeg inn sosiale møter og andre hendelser i starten av uka. 

Å være med på en felles aktivitet en gang i uka er en fin måte å skape noe jevnlig. 

Anonymkode: 029b0...45f