Par med dårlig tilknytningsmønster

[AnonymBruker]

Er det noen her med kjæreste/partner med unnvikende tilknytningsmønster som har lykkes å endre på en negativ dynamikk? Eller at den unnvikende partner åpner seg og blir litt mindre emosjonelt utilgjengelig?

Anonymkode: 42ea0...5ab

[AnonymBruker]

De som er emosjonelt utilgjengelige trenger mange år i terapi og endrer seg ikke av av noen elsker de hardere eller ønsker de åpner seg. Ingen andre kan endre de og det er ikke bare å ta et valg om å endre seg selv, det er et mønster som må sakte men sikkert løses i terapi og som regel vil ikke de som er emosjonelt utilgjengelige gjøre jobben som trengs og da fortsetter de bare å sabotere og såre andre 

Anonymkode: 63ff8...105

[AnonymBruker]

Ts: Uff

10 minutter siden, AnonymBruker said:

De som er emosjonelt utilgjengelige trenger mange år i terapi og endrer seg ikke av av noen elsker de hardere eller ønsker de åpner seg. Ingen andre kan endre de og det er ikke bare å ta et valg om å endre seg selv, det er et mønster som må sakte men sikkert løses i terapi og som regel vil ikke de som er emosjonelt utilgjengelige gjøre jobben som trengs og da fortsetter de bare å sabotere og såre andre 

Anonymkode: 63ff8...105

Iff.  Da er det vel nesten bedre å avslutte forholdet. Har prøvd å få det til å fungere lenge nå.

Anonymkode: 42ea0...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts: Uff

Iff.  Da er det vel nesten bedre å avslutte forholdet. Har prøvd å få det til å fungere lenge nå.

Anonymkode: 42ea0...5ab

Det er det beste ja desverre. Men det er forgjeves å håpe det blir bedre 

Anonymkode: 63ff8...105

[AnonymBruker]

Min mann og jeg har begge opplevd omsorgsvikt som barn, min mann har hatt det verst med bl.a grov fysisk vold fra far. Min mann tok i flere år destruktive valg som også gikk utover meg; utroskap, løgner osv. Han trodde at diskusjoner var noe som var farlig som ville eskalere og han var ikke vant til å kunne uttrykke følelser. Jeg ga ikke opp. Men det var noen år som var vonde. Nå har vi vært sammen i 15 år. Jeg gikk fra ham en kort petiode for 10 år siden og da forstod han at noe måtte endres. De siste 10 årene har vært fine. Vi kommuniserer godt, utrodkap tilhører fortiden og hsn er blitt flink til å sette ord på følelser. Vi kan ha gode diskusjoner. Han trengte også trygghet og vi har akseptert hverandre og kjenner hverandre helt. 

Anonymkode: c362c...69f

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Min mann og jeg har begge opplevd omsorgsvikt som barn, min mann har hatt det verst med bl.a grov fysisk vold fra far. Min mann tok i flere år destruktive valg som også gikk utover meg; utroskap, løgner osv. Han trodde at diskusjoner var noe som var farlig som ville eskalere og han var ikke vant til å kunne uttrykke følelser. Jeg ga ikke opp. Men det var noen år som var vonde. Nå har vi vært sammen i 15 år. Jeg gikk fra ham en kort petiode for 10 år siden og da forstod han at noe måtte endres. De siste 10 årene har vært fine. Vi kommuniserer godt, utrodkap tilhører fortiden og hsn er blitt flink til å sette ord på følelser. Vi kan ha gode diskusjoner. Han trengte også trygghet og vi har akseptert hverandre og kjenner hverandre helt. 

Anonymkode: c362c...69f

Syns du det var verdt det? Hva var det som gjorde at han ble med i terapi? Syns du han har fått bedre innlevelsesevne og kan se ting fra ditt perspektiv også? Ts.

Anonymkode: 42ea0...5ab

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Syns du det var verdt det? Hva var det som gjorde at han ble med i terapi? Syns du han har fått bedre innlevelsesevne og kan se ting fra ditt perspektiv også? Ts.

Anonymkode: 42ea0...5ab

Ja, jeg synes det. Men samtidig kunne jeg jo ha gjort det enklere for meg selv. Hvis jeg hadde opplevd destruktiv oppførsel tidlig i forholdet hadde jeg nok gått, fordi det krever mange års arbeid, tårer og slit. For 10 år siden var jeg så sint og bitter på ham for alt han gjorde, så endringen fra hans side var helt essensielt. Plutselig én dag kjente jeg at sinne mitt slapp og at jeg hadde tilgitt ham i hjerte. Det er også viktig, man MÅ se endring for å kunne klare å tilgi, ellers ville vi aldri kunne kommet videre. Han ser ting fra mitt perspektiv nå og vi har god kommunikasjon. 

Anonymkode: c362c...69f

[Hjelpsom]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg synes det. Men samtidig kunne jeg jo ha gjort det enklere for meg selv. Hvis jeg hadde opplevd destruktiv oppførsel tidlig i forholdet hadde jeg nok gått, fordi det krever mange års arbeid, tårer og slit. For 10 år siden var jeg så sint og bitter på ham for alt han gjorde, så endringen fra hans side var helt essensielt. Plutselig én dag kjente jeg at sinne mitt slapp og at jeg hadde tilgitt ham i hjerte. Det er også viktig, man MÅ se endring for å kunne klare å tilgi, ellers ville vi aldri kunne kommet videre. Han ser ting fra mitt perspektiv nå og vi har god kommunikasjon. 

Anonymkode: c362c...69f

Er flott å se at dere klarte å komme dere gjennom det, men trist å se at en av de første kommentarene her inne påstod at det ikke var mulig. Det er utrolig hvor mange subjektive meninger som legges fram som fakta her inne av mange som har opplevd det motsatte og tror/mener at deres tidligere forhold eller subjektive meninger er gjeldene i livet.

Lykke til videre med dere to. Håper dere klarer å fortsette, av egen erfaring så er ikke jobben ferdig for dere ennå, men vi er jo alle ulike så det gjelder kanskje ikke for dere 💓

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Min mann og jeg har begge opplevd omsorgsvikt som barn, min mann har hatt det verst med bl.a grov fysisk vold fra far. Min mann tok i flere år destruktive valg som også gikk utover meg; utroskap, løgner osv. Han trodde at diskusjoner var noe som var farlig som ville eskalere og han var ikke vant til å kunne uttrykke følelser. Jeg ga ikke opp. Men det var noen år som var vonde. Nå har vi vært sammen i 15 år. Jeg gikk fra ham en kort petiode for 10 år siden og da forstod han at noe måtte endres. De siste 10 årene har vært fine. Vi kommuniserer godt, utrodkap tilhører fortiden og hsn er blitt flink til å sette ord på følelser. Vi kan ha gode diskusjoner. Han trengte også trygghet og vi har akseptert hverandre og kjenner hverandre helt. 

Anonymkode: c362c...69f

Men hva var det som gjorde det verdt det for deg å bli i noe dårlig så lenge, helt til det snudde? Jeg sliter med å finne motivasjonen til det. Mannen her eier ingen innlevelsesevne, har aldri følt meg støtta eller at han ønsker at vi skal være et team, annet i ord. Ordene henger ikke sammen med handlingene hans...

Anonymkode: 42ea0...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syns du det var verdt det? Hva var det som gjorde at han ble med i terapi? Syns du han har fått bedre innlevelsesevne og kan se ting fra ditt perspektiv også? Ts.

Anonymkode: 42ea0...5ab

Et annet perspektiv fra min kant. 

Vi har begge opplevd omsorgssvikt, vi hadde begge gått til psykolog før vi møttes. Vi ble sammen og han utsatte meg for løgn, utroskap, psykisk vold og materlistisk vold. Jeg ga han mange sjanser. Vi søkte terapi hver for oss og sammen, likevel fortsatte han å ta samme valg. Tilslutt ble jeg helt tom for alt av energi, jeg ble utbrent og sykemeldt fra jobb. Jeg har slitt hardt med alt jeg ble utsatt for. 

Han vil fremdeles prøve igjen, om jeg lærer han alt et forhold består av. Han ser ikke at det har vi allerede forsøkt i 4 år. 

Det er de tøffeste årene av mitt liv og med det jeg vet nå så vil jeg aldri tilbake. 

Anonymkode: 2dbac...815

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg også på. Har en sykt unnvikende mann. Har lyst å gi opp, det er så vondt. Han klarer ikke snakke om vanskelige/nære ting/utfordringer what so ever. 

Det har blitt mer og mer tydelig de siste årene. Det er umulig å snakke/kommunisere med han. Har tenkt mye at det er min feil. Kanskje han ikke er glad i meg, kanskje jeg er forferdelig vanskelig å leve med etc. 

Selvtilliten min i forholdet er helt ræva og jeg lider hver dag. 

Jeg har i tillegg rimelig engstelig tilknytningsstil, så dette er sikkert en særs dårlig kombo. 

 

 

Anonymkode: b10ca...5b3

[Hjelpsom]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Men hva var det som gjorde det verdt det for deg å bli i noe dårlig så lenge, helt til det snudde? Jeg sliter med å finne motivasjonen til det. Mannen her eier ingen innlevelsesevne, har aldri følt meg støtta eller at han ønsker at vi skal være et team, annet i ord. Ordene henger ikke sammen med handlingene hans...

Ord er billige, og ofte blir de sakt uten at man virkelig ikke gjør en innsats. Har dere søkt hjelp eksternt da? Det kan jo hjelpe på til å få han til å faktisk jobbe med seg selv om noen nøytrale som jobber med slikt involveres. Er selvfølgelig ikke en quikfix. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dette lurer jeg også på. Har en sykt unnvikende mann. Har lyst å gi opp, det er så vondt. Han klarer ikke snakke om vanskelige/nære ting/utfordringer what so ever. 

Det har blitt mer og mer tydelig de siste årene. Det er umulig å snakke/kommunisere med han. Har tenkt mye at det er min feil. Kanskje han ikke er glad i meg, kanskje jeg er forferdelig vanskelig å leve med etc. 

Selvtilliten min i forholdet er helt ræva og jeg lider hver dag. 

Jeg har i tillegg rimelig engstelig tilknytningsstil, så dette er sikkert en særs dårlig kombo. 

 

 

Anonymkode: b10ca...5b3

Jeg kjenner meg masse igjen i deg.  Jeg har også engstelig-unnvikende tilknytningsstil. Det å være sammen med en som er så unnvikende har gjort meg utrolig engstelig og til tider ustabil. Anbefales ikke. Jeg har hele veien tatt det for gitt at det er jeg som er problemer siden jeg reagerer på mer enn han. Men jo mer jeg leser om slike par-dynamikker og jo mer jeg innser hvor elendig innlevelsesevne jo mindre har jeg lyst til å prøve mer. Det har vært noen utrolig forvirrende år. Selvtilliten er på bunn. Man kan si mye fælt om de av oss med engstelig tilknytningsstil men hvem andre ville orka å vært i så emosjonelt fattige forhold? 

Anonymkode: 42ea0...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg masse igjen i deg.  Jeg har også engstelig-unnvikende tilknytningsstil. Det å være sammen med en som er så unnvikende har gjort meg utrolig engstelig og til tider ustabil. Anbefales ikke. Jeg har hele veien tatt det for gitt at det er jeg som er problemer siden jeg reagerer på mer enn han. Men jo mer jeg leser om slike par-dynamikker og jo mer jeg innser hvor elendig innlevelsesevne jo mindre har jeg lyst til å prøve mer. Det har vært noen utrolig forvirrende år. Selvtilliten er på bunn. Man kan si mye fælt om de av oss med engstelig tilknytningsstil men hvem andre ville orka å vært i så emosjonelt fattige forhold? 

Anonymkode: 42ea0...5ab

Nei, kan ikke tro det er mange 😬 

Jeg har trodd at jeg har fått mer og mer angst mens vi har vært sammen, men herregud jeg skjønner at dette ikke bare er meg, men dynamikken i forholdet. 

Så jeg har troen på å bli lykkelig alene. All angst er borte når jeg er for meg selv. 

 

 

Anonymkode: b10ca...5b3

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Nei, kan ikke tro det er mange 😬 

Jeg har trodd at jeg har fått mer og mer angst mens vi har vært sammen, men herregud jeg skjønner at dette ikke bare er meg, men dynamikken i forholdet. 

Så jeg har troen på å bli lykkelig alene. All angst er borte når jeg er for meg selv. 

 

 

Anonymkode: b10ca...5b3

Jeg skjønner deg så godt. Er på vei samme sted. Det er ikke verdt sånn ustabilitet pga en mann som ikke vil se seg selv - eller andre. Skulle ønske det var mer utbredt kunnskap om hvor  ødeleggende det er med folk med unnvikende tilknytningsmønster. 

Anonymkode: 42ea0...5ab

[AnonymBruker]

Jeg tror første bud er at vedkommende det gjelder SELV ser at det er et problem, og selv ønsker å ta tak i det og gå i terapi. 

Jeg og typen har også begge vokst opp med omsorgssvikt. Jeg har nok hatt desorganisert tilknytningsstil og han unngående. Vi kranglet MYE. Trigget hverandre noe helt enormt. Mye kaos. For noen år tilbake slo jeg opp, vi var for destruktive. Etter et år fant vi tilbake etter mer terapi hver for oss. Nå kommuniserer vi bedre. Begge er mer kontakt med følelser og jeg vil si at om ikke lenge kan vi tydelig si at begge IKKE er emosjonelt utilgjengelige lenger! 

Om det er verdt det? Jeg tror ikke at jeg ikke ville hatt disse problemene med andre. Mine issues var der jo. Samme med hans. Sammen, enda vi skadet hverandre, kanskje vi fikk noen som tålte det siden de hadde blitt skadet før. Jeg skulle jo absolutt ønske vi ikke hadde skadet hverandre. Men det er vanskelig å se det annerledes. Om han var trygg ville han forlatt meg veldig tidlig og omvendt. Kanskje det er mulig å få denne bedringen BARE av terapi, jeg vet ikke. 

Men det jeg har nå er noen som vet hvordan det er å føle seg emosjonelt alene pga omsorgssvikt. Hvordan det er å være et utskudd i egen familie, og jeg vet ikke om all verdens empati kunne veid opp for det. Samtidig er det definitivt mange utfordringer med begge opphavsfamilier. 

Samtidig vil jeg si at selv om man kan velge å bli med noen av kjærlighet og tåle mye, den andre MÅ på ballen med ansvar for eget liv og handlingsmønster. OG det er aldri en voksen sin oppgave å redde en annen voksen, så ikke la det bli ditt livsmission.

Anonymkode: 4075b...46e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men hva var det som gjorde det verdt det for deg å bli i noe dårlig så lenge, helt til det snudde? Jeg sliter med å finne motivasjonen til det. Mannen her eier ingen innlevelsesevne, har aldri følt meg støtta eller at han ønsker at vi skal være et team, annet i ord. Ordene henger ikke sammen med handlingene hans...

Anonymkode: 42ea0...5ab

Her er det veldig tydelig at du ikke skal bli! Du skal ikke grave dypt for den motivasjonen. Du høres ferdig ut. Hvorfor forsøket du å overbevise deg om å bli? 

Anonymkode: 4075b...46e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror første bud er at vedkommende det gjelder SELV ser at det er et problem, og selv ønsker å ta tak i det og gå i terapi. 

Jeg og typen har også begge vokst opp med omsorgssvikt. Jeg har nok hatt desorganisert tilknytningsstil og han unngående. Vi kranglet MYE. Trigget hverandre noe helt enormt. Mye kaos. For noen år tilbake slo jeg opp, vi var for destruktive. Etter et år fant vi tilbake etter mer terapi hver for oss. Nå kommuniserer vi bedre. Begge er mer kontakt med følelser og jeg vil si at om ikke lenge kan vi tydelig si at begge IKKE er emosjonelt utilgjengelige lenger! 

Om det er verdt det? Jeg tror ikke at jeg ikke ville hatt disse problemene med andre. Mine issues var der jo. Samme med hans. Sammen, enda vi skadet hverandre, kanskje vi fikk noen som tålte det siden de hadde blitt skadet før. Jeg skulle jo absolutt ønske vi ikke hadde skadet hverandre. Men det er vanskelig å se det annerledes. Om han var trygg ville han forlatt meg veldig tidlig og omvendt. Kanskje det er mulig å få denne bedringen BARE av terapi, jeg vet ikke. 

Men det jeg har nå er noen som vet hvordan det er å føle seg emosjonelt alene pga omsorgssvikt. Hvordan det er å være et utskudd i egen familie, og jeg vet ikke om all verdens empati kunne veid opp for det. Samtidig er det definitivt mange utfordringer med begge opphavsfamilier. 

Samtidig vil jeg si at selv om man kan velge å bli med noen av kjærlighet og tåle mye, den andre MÅ på ballen med ansvar for eget liv og handlingsmønster. OG det er aldri en voksen sin oppgave å redde en annen voksen, så ikke la det bli ditt livsmission.

Anonymkode: 4075b...46e

Men hvordan fikk du en med  unnvikende tilkytningsstil til å ville gå i terapi eller ville se på seg selv? Det er svært uvanlig. 

Anonymkode: 42ea0...5ab

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Her er det veldig tydelig at du ikke skal bli! Du skal ikke grave dypt for den motivasjonen. Du høres ferdig ut. Hvorfor forsøket du å overbevise deg om å bli? 

Anonymkode: 4075b...46e

3 barn. Ts.

Anonymkode: 42ea0...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvordan fikk du en med  unnvikende tilkytningsstil til å ville gå i terapi eller ville se på seg selv? Det er svært uvanlig. 

Anonymkode: 42ea0...5ab

Finnes det statistikk på det?

Ingen er bare tilknytningsstilen sin. 

Han sleit veldig med mer og mer depresjon, jeg la sterkt press på om at han måtte oppsøke psykolog. Han hadde også vokst opp veldig med at menn ikke skulle være svak osv. Han så vel fra min historie at å gå til psykolog kunne hjelpe og var ikke så skamfullt som han hadde bestemt seg for. Og han så vel også at "jeg greier meg selv, andre er ikke til å stole på" ikke fungerte så veldig bra sånn egentlig. 

Men hvorfor spør du? Det er ikke DIN jobb å få ham til lege/psykolog. Selv med 3 barn. Da er han kanskje ikke så veldig sunn og god for de barna heller? Min far var også sånn, skadet meg for livet. Noe å tenke på. 

Jeg lærte noe nylig, at mennesker som vokser opp med emosjonelt utilgjengelige foreldre blir skadet på en måte som gjør at de tror og forventer at parforhold skal være veldig mye jobb. Så man fortsetter å jobbe, for man vet ikke annet. Kjærlighet har liksom alltid vært så mye jobb. Men det skal ikke være en jobb bare for å bli sett og verdsatt en gang. 

Lykke til til deg! Husk å ta vare på deg selv og barna aller først ❤️

Anonymkode: 4075b...46e