Jeg savner mine døde hunder, klarer ikke å få samme følelser for hunden jeg har nå

[AnonymBruker]

De to var begge første i sin rase som jeg hadde, jeg har hatt flere hunder før. Og disse var så gode hunder, og jeg savner de begge. De døde av alder, og nå har jeg en ny hund av samme rase som en av de to.

Han er en veldig bra og god hund, og han er både søt og elskelig, og enkel og grei. Men jeg klarer ikke å få samme følelser for han som jeg hadde for den andre. Jeg elsket den andre, og jeg prøver å elske han her også, men jeg klarer det ikke helt. Jeg er veldig glad i han, men han får ikke fram samme følelser som den forrige. Han ser likedan ut som den forrige, men er helt annerledes i gemytt. Og han har et veldig bra gemytt, men mine følelser er mer overfladiske for han.

Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg tror jeg kommer til å elske denne hunden også, men det har tatt lang tid. Tror både jeg og mannen føler han liksom er en erstatning for den forrige. 

Men samtidig har han en helt egen personlighet som er så bra! Vi vet å sette pris på den.

Samtidig ser han helt lik ut som den forrige hunden vi hadde, og det er som om man har en som dør, også får man en likedan, som slett ikke er lik den som dør. 

 

Anonymkode: bd5e7...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

De to var begge første i sin rase som jeg hadde, jeg har hatt flere hunder før. Og disse var så gode hunder, og jeg savner de begge. De døde av alder, og nå har jeg en ny hund av samme rase som en av de to.

Han er en veldig bra og god hund, og han er både søt og elskelig, og enkel og grei. Men jeg klarer ikke å få samme følelser for han som jeg hadde for den andre. Jeg elsket den andre, og jeg prøver å elske han her også, men jeg klarer det ikke helt. Jeg er veldig glad i han, men han får ikke fram samme følelser som den forrige. Han ser likedan ut som den forrige, men er helt annerledes i gemytt. Og han har et veldig bra gemytt, men mine følelser er mer overfladiske for han.

Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg tror jeg kommer til å elske denne hunden også, men det har tatt lang tid. Tror både jeg og mannen føler han liksom er en erstatning for den forrige. 

Men samtidig har han en helt egen personlighet som er så bra! Vi vet å sette pris på den.

Samtidig ser han helt lik ut som den forrige hunden vi hadde, og det er som om man har en som dør, også får man en likedan, som slett ikke er lik den som dør. 

 

Anonymkode: bd5e7...33e

Er i nøyaktig samme situasjon om dagen. Samme rase som den forrige, men en ny personlighet. Hun er 10 mnd nå og er sterkere mentalt enn den forrige. Flink til å lære, mer aktiv, mer omgjengelig med alt av mennesker og andre hunder. 

Rake motsatsen til forrige. Hun var omplassert, sær og helt sykelig oppsatt på oss, for omsorg også, hele livet ut. Og denne omsorgs-knappen var både kona og jeg godt utstyrt med og ga henne alt vi hadde slik at hun kunne føle seg tryggest mulig.

Den vi har nå har ikke dette behovet for omsorg, den vil gjerne være i nærheten ja, men den kan passes av andre og da er vi liksom glemt etter 10 minutter. Nei, denne gjenkaller ikke de samme følelsene og jeg kjenner fortsatt stort savn av den forrige.

Tror vi er flere som føler slik overfor de nye hundene sine. Når kan vi forvente at følelsene vil dreie seg om nåværende hund, ikke forrige? Det lurer jeg også på. Nå er det altså gått 10 mnd for vår del.

Anonymkode: 5ddf1...0ed

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på det samme og jeg tror det kommer mye av at det tar tid å bygge en relasjon og at gamle hunder er så mye klokere enn de unge. Jeg føler at valpen er veldig styrt av instinkter mens de gamle hundene mine var så klok på mennesker. Valpen min er en annen rase og av personlighet mer selvstendig. Som om den liksom ikke er så imponert av meg😅😂. Den tar meg for gitt på en måte, mens når den treffer andre vi kjenner er den bare sååå begeistret. Den gamle hunden viste tydeligere at jeg var spesiell for den🥰

Anonymkode: 2250b...c96

[Mt3]

Kanskje dere fikk tak i en ny for fort, at dere skulle bearbeid sorgen litt mer først.

Dere må jo bare jobbe med å skille følelsen, det går helt fint å være glad i flere men da må en jobbe mer med å legge sorgen og savnet og følelsen for den gamle sammen i en bolk, også ha ett åpent hjerte for den nye i en helt egen bolk.

[AnonymBruker]

Jeg tror mange tenker at når en hund dør så skaffer de seg samme rasen og nesten forventer at de har fått den døde hunden tilbake. Alle hunder er forskjellige og forskjellene er like store og individuelle innenfor samme rase. En får aldri en død hund tilbake og noen hunder blir en mer glad i enn andre selv om en er aldri så mye glad i de alle sammen. Jeg har selv aldri ønsket den samme rasen som den som nettopp er død akkurat fordi sammenligning og savnet vil være der og en vil leite etter "feil" hos den nye  selv om en rasjonelt vet at det ikke bør være slik og det synes ikke jeg er rettferdig ovenfor den nye. Men jeg tror dette er vanlig og vanskelig. Du må bare ta tiden til hjelp og se den nye med nye øyner.

Anonymkode: 124b8...863

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er i nøyaktig samme situasjon om dagen. Samme rase som den forrige, men en ny personlighet. Hun er 10 mnd nå og er sterkere mentalt enn den forrige. Flink til å lære, mer aktiv, mer omgjengelig med alt av mennesker og andre hunder. 

Rake motsatsen til forrige. Hun var omplassert, sær og helt sykelig oppsatt på oss, for omsorg også, hele livet ut. Og denne omsorgs-knappen var både kona og jeg godt utstyrt med og ga henne alt vi hadde slik at hun kunne føle seg tryggest mulig.

Den vi har nå har ikke dette behovet for omsorg, den vil gjerne være i nærheten ja, men den kan passes av andre og da er vi liksom glemt etter 10 minutter. Nei, denne gjenkaller ikke de samme følelsene og jeg kjenner fortsatt stort savn av den forrige.

Tror vi er flere som føler slik overfor de nye hundene sine. Når kan vi forvente at følelsene vil dreie seg om nåværende hund, ikke forrige? Det lurer jeg også på. Nå er det altså gått 10 mnd for vår del.

Anonymkode: 5ddf1...0ed

Dere har opplevd motsatsen til en sunn hund, og nå har dere fått en hund med normal oppførsel. 

Jeg kjenner så igjen meg i det dere føler! Jeg har hatt "ny hund" i 2 år, og han er fortsatt ikke helt inne hos meg. Selv om vår hund var en god hund, som også vår nye hund er, så blir det ikke det samme-

 

Anonymkode: bd5e7...33e

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (44 minutter siden):

Kanskje dere fikk tak i en ny for fort, at dere skulle bearbeid sorgen litt mer først.

Dere må jo bare jobbe med å skille følelsen, det går helt fint å være glad i flere men da må en jobbe mer med å legge sorgen og savnet og følelsen for den gamle sammen i en bolk, også ha ett åpent hjerte for den nye i en helt egen bolk.

Vi fikk valp mens de gamle ennå var der. Da skulle jeg virkelig kose meg med valpen, og ha de voksne som gode veiledere.

Så fikk den ene hunden vår ryggprolaps. Han var ikke mer enn knapt 8 år, og døde som en følge av det.

Da var valpen omtrent 4 mnd. Og vi hadde fortsatt henne som var omtrent 12 år. Så vi hadde 3 hunder et tag, og var slett ikke forberedt på å miste han som bare var knapt 8 år. Hun som var 4 år eldre da, ble 14 år, og hun var med til yngste var 2,5 år nå nettopp.

Og jeg er helt enig med deg, man bør vente med å skaffe en ny valp mens man ennå er i sorg. 

Anonymkode: bd5e7...33e

[AnonymBruker]

Prøv å ikke sammenligne/sette de opp mot hverandre. Denne hunden har egne styrker og svakheter som en må jobbe med og dermed på sikt også bli glad i. De vil aldri bli som den første, da de har forskjellige personligheter. Men noen kan også bli bedre.

Anonymkode: 03f79...c3a

[Mardina]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

De to var begge første i sin rase som jeg hadde, jeg har hatt flere hunder før. Og disse var så gode hunder, og jeg savner de begge. De døde av alder, og nå har jeg en ny hund av samme rase som en av de to.

Han er en veldig bra og god hund, og han er både søt og elskelig, og enkel og grei. Men jeg klarer ikke å få samme følelser for han som jeg hadde for den andre. Jeg elsket den andre, og jeg prøver å elske han her også, men jeg klarer det ikke helt. Jeg er veldig glad i han, men han får ikke fram samme følelser som den forrige. Han ser likedan ut som den forrige, men er helt annerledes i gemytt. Og han har et veldig bra gemytt, men mine følelser er mer overfladiske for han.

Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg tror jeg kommer til å elske denne hunden også, men det har tatt lang tid. Tror både jeg og mannen føler han liksom er en erstatning for den forrige. 

Men samtidig har han en helt egen personlighet som er så bra! Vi vet å sette pris på den.

Samtidig ser han helt lik ut som den forrige hunden vi hadde, og det er som om man har en som dør, også får man en likedan, som slett ikke er lik den som dør. 

 

Anonymkode: bd5e7...33e

Jeg hadde det sånn med hunden jeg har nå. Ingen hund kunne komme i nærheten av hvor høyt jeg elsket min første hund.... Jeg trodde ikke at jeg kunne bli like glad i han jeg har nå. 

Nå har jeg hatt han i snart 13 år og synes han er verdens beste og fineste 😍 Det tok riktignok et par år, før jeg fikk de følelsene. Men nå kjenner jeg at jeg gruer meg skikkelig til den dagen jeg må avlive han 😢

Mitt råd er å gi det tid. For meg tok det vel nesten 4-5 år, før jeg kunne si til meg selv at jeg elsket hunden min 😊

[Gliffy]

Jeg har også hatt det sånn med katter. Da jeg mistet min første katt og fikk en ny tok det lang tid, kanskje et år før jeg klarte å få de skikkelig gode følelsene for den nye. Nå har jeg hatt mange katter men den første er fortsatt spesiell. Jeg er blitt glad i alle sammen, men jeg får nok aldri igjen sånn som jeg hadde det led den første.

[AnonymBruker]

Det tar tid å knytte seg til mennesker og dyr. Det er nok ikke slik at du elsket din forrige hund etter 2 mnd heller, det sterke båndet kom etter flere år. Det utvikler seg gradvis, uten at man merker det.

Anonymkode: ae51e...8e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.3.2023 den 16.57):

Jeg tror mange tenker at når en hund dør så skaffer de seg samme rasen og nesten forventer at de har fått den døde hunden tilbake. Alle hunder er forskjellige og forskjellene er like store og individuelle innenfor samme rase. En får aldri en død hund tilbake og noen hunder blir en mer glad i enn andre selv om en er aldri så mye glad i de alle sammen. Jeg har selv aldri ønsket den samme rasen som den som nettopp er død akkurat fordi sammenligning og savnet vil være der og en vil leite etter "feil" hos den nye  selv om en rasjonelt vet at det ikke bør være slik og det synes ikke jeg er rettferdig ovenfor den nye. Men jeg tror dette er vanlig og vanskelig. Du må bare ta tiden til hjelp og se den nye med nye øyner.

Anonymkode: 124b8...863

Jeg er helt enig med deg. Det er lett å tro at den nye blir nesten den samme hunden som den gamle. Vi har hatt to hunder av samme kull, som var veldig ulike, så jeg vet det. Og ja, noen blir man mer glad i enn andre. Jeg er veldig glad i denne nye også, men han er liksom ikke like spesiell for meg som den gamle var. 

Denne nye valpen kom i hus mens den gamle fortsatt var med oss, men han døde mens den nye fortsatt var valp. Jeg fikk nok ikke kose meg så mye med han som valp, ettersom den gamle ble akutt syk og døde etterpå. Det sitter nok igjen litt i meg.

Men jeg er veldig glad i den nye også, ser hans søte og veldig elskelige sider. Og han er også en helt super hund. 

Det er vel nesten som å ha en eks som man ikke kommer helt over, selv om man har fått en ny og helt herlig kjæreste. Det blir vel aldri helt det samme, men man kan venne seg til. Og kan hende blir man like glad i den nye etterhvert. Det tar bare litt tid, for man må jobbe seg gjennom sorgen over den gamle også.

 

Anonymkode: bd5e7...33e