krevende tanke kjør hos mor

[AnonymBruker]

Jeg er mamma til ei på snart 17 år. jeg har selv slitt med angst og depresjon gjennom hele livet mitt fra barnsbein grunnet omsorgssvikt i barndommen. Har alltid hatt et dårlig selvbilde og negativ tanke gang om meg selv. Ble sammen med barnefar når vi var 19 år og fikk barnet når vi var 21 og 22. Jeg har liten familie og ikke lett før å bli trygg på far sin familie, de har selv utfordringer med å være snill med hverandre. Ikke hatt et godt forhold til svigermor, men blitt bedre med årene. Far har jobbet borte på skift arbeid i de årene vi var sammen(18 år) hvor vi ble skilt 2021. Faren var aldri helt snill med meg, typ psykisk behandling og nedbrytenede oppførsel. Har i alle årene sammen med han slitt med tilbakevendenende sterk depresjon og blitt innlagt på akutt psykisk avdeling. Mine foreldre var ikke friske nok til å ivareta meg som barn, så barnevernet var mye inne i bildet uten å foreta seg noe. Men jeg klarte å gjennomføre videregående, vel og merke fordi jeg flyttet bort fra hjemplassen og fikk starte med blanke ark. Under oppveksten til vårt barn har jeg slitt med dårlig samvitighet før å ikke strekke til som mamma. men jeg har alltid sørget før å mat på bordet, klær og sosialisere barnet selv om jeg var nede med sterk depresjon, alltid møt opp på arrangemang på skoler og aktivitetert. noe barnefaren aldri gjorde selv om han var hjemme. I perioder kunne jeg ligge lenge om dagene(er ufør) å slite med å vise følser som jeg ønsket, men har alltid vist at jeg ønsker å se barnet bli selvstendig å føle seg sett. Tatt tak ide dagene barnet selv ikke har hatt det bra. Nå etter vi ble skilt, har jeg flyttet 5 timer unna hjemplassen før å se om angsten og depresjonen avtok, noe det har gjort. jeg våkner ikke med tanken på og ville avslutte livet mitt. Men ser at barnefaren ikke er der for barnet enda han har hovedansvartet. barnet er her i ferier og vi har felles hobby der vi trener hver vår hest. Ting er så mye bedre, men så har barnet selv angst og depresjon og går i terapi. Jeg prøver å ikke tenke på meg selv om ei dårlig mamma. Å de rundt har rost meg før å stå på selv om dager med depresjon har vært fryktelige. Har selv tatt kontakt med barnevernet før å få hjelp og vært bevist på det. Noe jeg ikke angrer på. De har vært stor støtte, så er ikke bestandig de bare er vanskelige. Nå trykker tankene på at jeg ikke er noe godt menneske eller verdt noe. Men jobber med å forme et hjem her jeg bor til min datter så godt jeg kan. Har mer overskudd selv om jeg bor et stykke unna. Jeg ønsker vel å høre hva andre tenker, evt med samme erfaringer? Tenker å kanskje ha et møte med behandler sammen med min datter der vi kan lufte ting sammen? 

Sist ukevar det vinterferie og min datter skulle hjem til faren å være på ferie( ho går på skole et annet sted i landet) med god tro på at afren hadde fri fra jobb, men 2 uker før ferien sier faren at ho må klare seg alene den uken sammen med sin kreftsyke bestefar som snart skal dø, uten noen voksne som ser til henne. Hun er 17 år, men er ferie der hun skal tilbringe med familie. Jeg viste selv ikke dette da faren ikke ønkser å snakke med meg. Jeg er som luft før han. Så uka etterpå når hun er hos meg tilbringer han ferien med eksen til broren å deres 4 barn når de har vinterferie. Datteren våres føler at faren prioriterer de andre framfor henne. Broren tok livet før 2 år siden, å etter det har faren til vår datter kun vært sammen med eksen til broren å hennes barn i hver ferie de har ledig tid sammen. 

Anonymkode: a36f2...511

[Andro]

Det er en klok tanke at du og datteren snakker med en fagperson sammen. Jeg hører at du er glad i henne, og har utvist godt foreldreskap ved å søke den hjelpe dere trenger.
Jeg syns at datteren skal få ta stilling til kontakt med farfamilien sin selv. Når han ikke yter noe til henne, så må det bli opp til henne å vurdere hvor viktig den kontakten er, tenker jeg. Hun er stor nok til å fortelle ham det selv, men det kan godt være at hun trenger hjelp til å reflektere over dette, og formulere det hun tenker på.

Det kan være godt for henne å skjønne deg bedre, om du gjør det på en måte som ikke pålegger henne mer ansvar eller bekymring for deg. Derfor er tanken din om å ta med en faginstans veldig god.

[pusen99]

Andro skrev (1 minutt siden):

Det er en klok tanke at du og datteren snakker med en fagperson sammen. Jeg hører at du er glad i henne, og har utvist godt foreldreskap ved å søke den hjelpe dere trenger.
Jeg syns at datteren skal få ta stilling til kontakt med farfamilien sin selv. Når han ikke yter noe til henne, så må det bli opp til henne å vurdere hvor viktig den kontakten er, tenker jeg. Hun er stor nok til å fortelle ham det selv, men det kan godt være at hun trenger hjelp til å reflektere over dette, og formulere det hun tenker på.

Det kan være godt for henne å skjønne deg bedre, om du gjør det på en måte som ikke pålegger henne mer ansvar eller bekymring for deg. Derfor er tanken din om å ta med en faginstans veldig god.

Godt å høre det du skriver å er enig i det med far sin del hvor hun selv må fortelle sin oppfatning og ønsker. jeg kan ikke blande meg inn, men komme med råd evt. Synd at det er sånn. Så får jeg tenke på mitt og hennes relasjon.

[AnonymBruker]

Jeg tenker du bør gå til en psykolog fast. Alene. 

Å dele bekymringer og tanker med ens barn skaper et fellesskap, ja. Men det er ikke den type fellesskap et barn og en voksen skal ha. I relasjonen barn- voksen skla den voksne bære alle de vanskelige tingene. Barnet skal forstå at det kan komme til den voksne med alt som føles vanskelig. Uten at den voksne «føler» at dette er tyngende for en selv. Eller - om en føler det (noe som er greit) så formidler en klart til barnet at den byrden er det ikke bare den voksnes plikt å bære, men den voksnes glede å bære. 

Så din datter føler at faren tilgodeser andre? Det er en følelse hun kan føle. Gi henne rom til å føle den. Men ikke forsterke den, ikke del den, ikke formidle dine følelser eller at dette for deg er vanskelig - bare gi henne rom til å føle og forståelsen av at slike følelser er normale og vanlige. Av og til stemmer de, av og til ikke - men uansett er de en del av et helt vanlig liv.

Om du føler at din datter kan ha godt av å snakke med noen - send henne i dette alene. I møtet mellom henne og hennes følelser verken er det eller skal det være rom for dine. 

Anonymkode: c389f...281

[pusen99]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker du bør gå til en psykolog fast. Alene. 

Å dele bekymringer og tanker med ens barn skaper et fellesskap, ja. Men det er ikke den type fellesskap et barn og en voksen skal ha. I relasjonen barn- voksen skla den voksne bære alle de vanskelige tingene. Barnet skal forstå at det kan komme til den voksne med alt som føles vanskelig. Uten at den voksne «føler» at dette er tyngende for en selv. Eller - om en føler det (noe som er greit) så formidler en klart til barnet at den byrden er det ikke bare den voksnes plikt å bære, men den voksnes glede å bære. 

Så din datter føler at faren tilgodeser andre? Det er en følelse hun kan føle. Gi henne rom til å føle den. Men ikke forsterke den, ikke del den, ikke formidle dine følelser eller at dette for deg er vanskelig - bare gi henne rom til å føle og forståelsen av at slike følelser er normale og vanlige. Av og til stemmer de, av og til ikke - men uansett er de en del av et helt vanlig liv.

Om du føler at din datter kan ha godt av å snakke med noen - send henne i dette alene. I møtet mellom henne og hennes følelser verken er det eller skal det være rom for dine. 

Anonymkode: c389f...281

Takk for svar, er sikkert greit å gjøre det sånn. Tenkte bare å lufte tanken. Vet faren har vært på samtale med datter og bup før, men jeg var innlagt på sykehuset da etter sammen brudd grunnet skilsmissen. Men ja jeg tenker det med hva faren prioriterer kan jeg ikk blande meg inn i. Er sårt å høre på, men ja det kan være både og med det hun føler. faren er god å trygg. Har bare vansker før å se de ulike behovene.

[AnonymBruker]

Du forteller mye om fortiden, men hva med fremtiden? Hvordan ønsker du at fremtiden skal være? Hva trenger datteren din? Og hvor har du det best? Har du lyst å bo der du bor nå? Hvor vil datteren din bo da? 

Du skriver om eks svogermor og din eks, men har de egentlig så mye med deg å gjøre nå som din datter er 17? Hvorfor tar de opp fokuset ditt? 

Anonymkode: b29a1...ea3

[pusen99]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du forteller mye om fortiden, men hva med fremtiden? Hvordan ønsker du at fremtiden skal være? Hva trenger datteren din? Og hvor har du det best? Har du lyst å bo der du bor nå? Hvor vil datteren din bo da? 

Du skriver om eks svogermor og din eks, men har de egentlig så mye med deg å gjøre nå som din datter er 17? Hvorfor tar de opp fokuset ditt? 

Anonymkode: b29a1...ea3

vil at fremtiden skal være mer uten bekymringer, jeg vil fortsette å bo her jeg bor. er bare en buss tur unna for min datter før å komme på besøk. vi trives begge her. Den nye samboeren min er snill med oss begge. Datteren vil bo hos faren, å det er noe jeg støtter. jeg blander meg ikke inn hvor hun ønsker å bo. 

Grunnen til det med eks å familie er jo fordi vi må samarbeide til hun er 18 år. Men jeg blander meg ikke inn, det er historier jeg får høre. Å ønkser vel bare råd før hvordan gå fram før å ikke være før mye innvolvert

[AnonymBruker]

Du skriver i overskriften krevende tankekjør hos deg. Og så skriver du et langt innlegg som inneholder tankekjøret, uten egentlig å beskrive problemstilling eller hva du ønsker med innlegget.

Jeg lurer på om du har sjekket deg for ADHD jeg. For jeg har det, og kjenner meg igjen i tankekjør og vansker med å lage struktur på en sak man vil få frem. 

Anonymkode: b29a1...ea3