Jeg er ikke normal....

[AnonymBruker]

Jeg er en student i 20-årene

For mange år siden pleide jeg å skade meg selv, men gjør det ikke lenger. Jeg har fått gode vaner i livet. Jeg står opp tidlig, går turer og trener, lager middager, jobber og gjør alt som må gjøres i hverdagen. Er vanligvis positiv og smilende i hverdagen blant andre, ler mye. 

Men jeg orker snart ikke mer. Føler jeg er i et fengsel. 

Hater, hater, hater studielivet. Orker ikke å vise meg i offentligheten, hater utseende mitt, hater alt med meg selv. Orker ikke å være rundt andre mennesker. Hver dag så bare gruer jeg meg til å gå inn i den klaustrofobiske forelesningssalen og sitte der når jeg egentlig bare vil være et helt annet sted. Jeg føler alle andre rundt meg er voksne og jeg er et barn som har gått meg vill. 

På grunn av traumer fra barndommen klarer jeg ikke å knytte meg til andre. 

Jeg har alltid visst inni meg at jeg ikke kom til å bli noe. Helt siden jeg var barn har jeg visst inni meg at jeg kom til å bli stygg, dum og udugelig. 

Jeg får ikke til ting som er en selvfølge. Det virker som om det er et glassbur rundt meg. Jeg er der, men jeg er ikke med. Har aldri følt meg så ensom som i fadderuka. Folk får seg venner og kjærester og alt i et kjør, mens jeg sliter med å holde på de få jeg har. Jeg vet at det er min feil. Jeg vet at jeg kunne gitt så mye mer. Men med en gang noen kommer for nær så setter jeg opp muren. 

Det er så mange bra mennesker der ute. 

Men jeg vil bare flytte langt vekk. Jeg vil bare sette meg på et tog og reise alene, evig. 

Av og til skulle jeg bare ønske jeg aldri ble født. 

Anonymkode: d9f1b...057

[Gjest Adobyen]

Det virker som at du sliter med en tung depresjon. Kan du ikke prøve å søke hjelp hos en psykolog og få ryddet opp i alle de vonde tankene dine?  Ta vare på deg selv og god bedring ❤️

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere til dette. Jeg er sikkert dobbelt så gammel som deg og har følt på dette utenforskapet som deg i varierende grad hele livet. Først de siste årene har jeg forstått at det handler om oppvekst og hvordan jeg ble møtt av omsorgspersonene og omgivelsene mine som barn. Jeg følte ikke at jeg var verdifull, bare feil og at jeg ikke hørte til noen plass. Det forplantet seg til skole og andre relasjoner også, ved at jeg fant tegn på at jeg ikke passet inn hvor enn jeg var. Det er en så vond og ensom følelse. Og også fullstendig feil.
 

Når jeg nå ser tilbake handlet det aldri om meg eller at jeg var feil, kun foreldre som ikke hadde kapasitet og behandlet meg slik de hadde lært av sine foreldre igjen. 
 

Jeg har de siste årene lest bøker og gått i terapi for å behandle traumene og lage meg nye mønster. Det har tatt tid, og det er små skritt om gangen. Men jeg merker at jeg har kommet langt på vei ved hjelp av dette. Jeg tror det er eneste veien ut av ensomheten. Du er verdifull og fantastisk. Og like mye verdt som de rundt deg. Og du fortjener å få det bedre, du fortjener at du tar styringen over livet ditt slik at du kan få det bedre! 
 

Har du gått til noe behandling for de traumene du har med deg fra barndommen? 

Anonymkode: f4315...026

[AnonymBruker]

Jo du er ganske normal. Det er ikke uvanlig å føle sånn om seg selv eller å ha opplevd vanskelige ting. Det er det du må skjønne, at du er normal og at du har normale reaksjoner på det som har formet deg. Ved å tro at man ikke er normal så gir man på en måte opp og tenker at man aldri kan få hjelp og få det bedre fordi ingen forstår en, men det er feil. Du kan få hjelp og få det bedre 

Anonymkode: f1771...561

[Nøgd]

Du er nok mer normal enn du tror. Jeg kan kjenne igjen følelsen av å ikke relatere til andre på skolen og følelsen av at alle andre blomstrer på alle områder. SHOT-undersøkelsene sier derimot noe annet. Det er nok for eksempel mange studenter som er mer alene enn de vil være.

Jeg kan kjenne igjen noe hvordan du beskriver ditt selvbilde, selv om kritikken hos meg hovedsaklig kom innenfra. Å være full av selvforakt er utrolig vondt. Min vei ut av det hadde mye med å sette mål og oppnå disse å gjøre, samt gjøre alt som kan gjøres riktig når det gjelder livsstil. Hva studerer du? Og hvorfor studerer du akkurat det?

Å sitte alene med alle disse tankene tærer på. Hadde jeg skulle tatt tak i ting på nytt hadde jeg søkt hjelp. Om du er i trøndelag har SIT et tilbud tror jeg.

Selv er jeg tilbake på skolebenken etter en årrekke som gikk litt skeis. Det går fint til daglig, men man føler man drar med seg bagasje og at de andre bare har det bra og alltid har hatt det bra. Og er man introvert eller bare ikke er glad i festing så blir det vanskelig å knytte vennskap. Jeg er også imøtekommende og blid i hverdagen, som det høres ut som du er, men kan sitte i en sosial sammenkomst med bra stemning og bra folk og så plutselig føle det er helt meningsløst. At vi ikke egentlig kjenner hverandre eller kommer til å bli skikkelig kjent. Og at de hadde forsvunnet om jeg hadde vært ærlig om min fortid.

Håper du snakker med noen og får hjelp. ❤️ Det er utrolig hva man kan komme seg ut av.

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er en student i 20-årene

For mange år siden pleide jeg å skade meg selv, men gjør det ikke lenger. Jeg har fått gode vaner i livet. Jeg står opp tidlig, går turer og trener, lager middager, jobber og gjør alt som må gjøres i hverdagen. Er vanligvis positiv og smilende i hverdagen blant andre, ler mye. 

Men jeg orker snart ikke mer. Føler jeg er i et fengsel. 

Hater, hater, hater studielivet. Orker ikke å vise meg i offentligheten, hater utseende mitt, hater alt med meg selv. Orker ikke å være rundt andre mennesker. Hver dag så bare gruer jeg meg til å gå inn i den klaustrofobiske forelesningssalen og sitte der når jeg egentlig bare vil være et helt annet sted. Jeg føler alle andre rundt meg er voksne og jeg er et barn som har gått meg vill. 

På grunn av traumer fra barndommen klarer jeg ikke å knytte meg til andre. 

Jeg har alltid visst inni meg at jeg ikke kom til å bli noe. Helt siden jeg var barn har jeg visst inni meg at jeg kom til å bli stygg, dum og udugelig. 

Jeg får ikke til ting som er en selvfølge. Det virker som om det er et glassbur rundt meg. Jeg er der, men jeg er ikke med. Har aldri følt meg så ensom som i fadderuka. Folk får seg venner og kjærester og alt i et kjør, mens jeg sliter med å holde på de få jeg har. Jeg vet at det er min feil. Jeg vet at jeg kunne gitt så mye mer. Men med en gang noen kommer for nær så setter jeg opp muren. 

Det er så mange bra mennesker der ute. 

Men jeg vil bare flytte langt vekk. Jeg vil bare sette meg på et tog og reise alene, evig. 

Av og til skulle jeg bare ønske jeg aldri ble født. 

Anonymkode: d9f1b...057

Hva er definisjonen av normalt? Det du beskriver er emosjonelle vanskeligheter. I aller høyeste grad både normalt og menneskelig. Det er vanskelig å være menneske.

Å reise på tog evig hørtes svært kjedelig ut i lengden. 

 Livet er ikke sus og dus for alle andre. 

Alle andre er ikke bedre enn deg. 

Hvis du ikke liker å studere; hva med å ha et arbeidsår? Med noe helt nytt? Flytte eller annet som gir nytt miljø og nye impulser?

[Andro]

Du må oppsøke skolehelsetjenesten på studiestedet ditt.
Du er verdifull, og du blir det du vil, men ikke vær redd for å be om hjelp.