Depresjon: dette forhold på pause?

[AnonymBruker]

Er inne i en dårlig periode igjen med mye irritabilitet, økt søvnbehov, lite interesse for alt og alle. Kort fortalt: jeg klarer såvidt bringe frem nok energi til å ta vare på barna. Har heldigvis 50/50 og får noe pusterom. Merker at jeg mangler interesse og empati. Altså jeg må ta meg sammen for å reagere riktig hvis et barn har slått seg og lignende. Typ: å javisst. Jeg må jo trøste!

Nå er det ene barnet sykt, som er et enormt irritasjonsmoment for meg, nesten uutholdelig. Ikke fordi jeh ikke synes synd på barnet eller ikke ønsker det beste. Ønsker selvsagt det beste for barna alltid, men må konsentrere meg om å sette meg inn i deres situasjon og følelser nå. Det går ikke automatisk, men går delvis når jeg tenker over at jeg må holde fokus på det. 

Så er det partneren: jeg føler ingenting for han nå. Tror det har med depresjon å gjøre. Merker at han blir usikker og ofte spør meg om forsikring om at det fortsatt er oss to osv. Dette er veldig plagsomt og fører til at jeg ønsker å løsrive meg. Det jeg helst vil nå er å være i fred for meg selv i et rom, uten planer eller kontakt med andre. Jeg har på en måte avskrevet selvmordstanker som urealistiske, men jeg har behov for å sette livet på pause. Da ønsker jeg ikke kontakt med partner eller bekjente. Jeg vet ikke om jeg kan be han om å slutte å ta kontakt. Hvordan skal man kunne tolke det som noe annet enn dump? Det er jo mulig at jeg føler noe igjen når jeg er bedre i psyken. Det går jeg ut fra. Men nå er det bare helt tomt. Og det at han stadig ber om typer bekreftelse på min kjærlighet til han irriterer meg grenseløst. 

Har begynt å svare sånt som: joda. Vi er fortsatt oss. Men jeh kjenner meg annerledes.er ikke tilstede og har problemer med å vise interesse. Det går visst ikke inn. Han gir ikke mer space. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

[AprilLudgate]

Kan jeg først spørre hvilken konkret hjelp du får?

Jeg regner med du prøver ut medikamenter? 

[AnonymBruker]

Vet du årsaken til depresjonen?

Jeg trenger jevnlig litt egentid, hvis ikke blir jeg gal. Heldigvis har vi en hytte, har snakket med mannen ang behovet mitt. Så jeg ber han å ta en tur på hytta, fisketur, ut med kompiser ol.

Kunne du ha reist et sted å vært borte i to uker? Helt alene et koselig sted? Da får du litt mer perspektiv på ting

Anonymkode: f3e7c...12e

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som du skal ha ansvaret for barna akkurat nå.

Anonymkode: 328b5...c27

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (38 minutter siden):

Kan jeg først spørre hvilken konkret hjelp du får?

Jeg regner med du prøver ut medikamenter? 

Ingen. Tar kontakt med fastlege 2-3 ganger i året når det går dårlig. Jeg har da tatt kontakt på e-konsultasjon. Legen svarer og ber meg ta kontakt igjen om det blir verre. 

Har skrevet en melding denne gang også men mest for å spørre om flere sovetabletter. Fikk ikke det uten ny vurdering/time. Time får jeg ikke før uti april. 

Jeg kan på ingen måte reise bort noen steder. Jobber 100% pluss ekstrajobber. Bruker jeg egenmelding får jeg det akutt ille, så det unngår jeg. Jeg kommer gjennom dagene men blir ofte irritert og sint, som jeg kanskje angrer på etterpå. Pluss at jeg sover etter jobb. 

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Høres ikke ut som du skal ha ansvaret for barna akkurat nå.

Anonymkode: 328b5...c27

Dette er helt vanlig for meg et par ganger i året noen uker eller måneder om gangen. Jeg klarer passe på barna og ta dem med på ting. Klare rikke nødvendigvis å være så medfølende som jeg burde. Men jeg gjør mitt beste. 

 

Angående hjelp generelt: jeg opplever det som at jeg er en som ikke kan hjelpes. Jeg må deale med at livet er slik. Har gått på DPS før som var veldig frustrerende. Hatet behandlerne. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

[Andro]

Å få være i fred er det farligste en person med depresjon kan utsette seg for.
Jeg skjønner at du har lite initiativ og empati, og at du trenger støtte framfor mas.
Ta med kjæresten til legen eller psykologen, og få hjelp til å forklare hva depresjon er, og hvorfor du ikke er "helt med" f.t.
Det kan hjelpe deg å få ham til å bidra med struktur i hverdagen, men at du slipper "mas" om ting du ikke er frisk nok til å svare på, fordi du ikke er ditt egentlige jeg.
Du bør be om avlastning med barna. De er enda mer usikre enn samboeren din, mer lojale, og hverken spør eller maser. De kommer heller ikke til å fortelle at de mangler emosjonell støtte, som er en form for omsorgssvikt, fordi de setter deg foran. Slik kan du ikke fortsette. Du må oppsøke hjelp, både for deg og for ungene. La ham hjelpe deg.

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ingen. Tar kontakt med fastlege 2-3 ganger i året når det går dårlig. Jeg har da tatt kontakt på e-konsultasjon. Legen svarer og ber meg ta kontakt igjen om det blir verre. 

Har skrevet en melding denne gang også men mest for å spørre om flere sovetabletter. Fikk ikke det uten ny vurdering/time. Time får jeg ikke før uti april. 

Jeg kan på ingen måte reise bort noen steder. Jobber 100% pluss ekstrajobber. Bruker jeg egenmelding får jeg det akutt ille, så det unngår jeg. Jeg kommer gjennom dagene men blir ofte irritert og sint, som jeg kanskje angrer på etterpå. Pluss at jeg sover etter jobb. 

Dette er helt vanlig for meg et par ganger i året noen uker eller måneder om gangen. Jeg klarer passe på barna og ta dem med på ting. Klare rikke nødvendigvis å være så medfølende som jeg burde. Men jeg gjør mitt beste. 

 

Angående hjelp generelt: jeg opplever det som at jeg er en som ikke kan hjelpes. Jeg må deale med at livet er slik. Har gått på DPS før som var veldig frustrerende. Hatet behandlerne. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

Er det slik å forstå at du ikke vil prøve ut ssri?

For eksempel en noe mildere type som Brintellix?

Det høres dessverre ikke ansvarlig ut ovenfor barna at du kun tyr til søvnmedikamenter og that’ s it. 
 

Du kan få time på DPS til medikamentvurdering uten å gå i behandling. Du bør også kunne få hastetime hos lege. 
 

Er du alene med ungene? 
 

Når det gjelder kjæresten: vær ærlig. Når du har depresjon så føler du absolutt ingenting for noen, ikke engang unger. Hele livet er på autopilot. Men du vet jo rasjonelt at du er veldig glad i både ungene og ham, og håper han vet det. 

Endret 5. mars 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Andro skrev (1 minutt siden):

Å få være i fred er det farligste en person med depresjon kan utsette seg for.
Jeg skjønner at du har lite initiativ og empati, og at du trenger støtte framfor mas.
Ta med kjæresten til legen eller psykologen, og få hjelp til å forklare hva depresjon er, og hvorfor du ikke er "helt med" f.t.
Det kan hjelpe deg å få ham til å bidra med struktur i hverdagen, men at du slipper "mas" om ting du ikke er frisk nok til å svare på, fordi du ikke er ditt egentlige jeg.
Du bør be om avlastning med barna. De er enda mer usikre enn samboeren din, mer lojale, og hverken spør eller maser. De kommer heller ikke til å fortelle at de mangler emosjonell støtte, som er en form for omsorgssvikt, fordi de setter deg foran. Slik kan du ikke fortsette. Du må oppsøke hjelp, både for deg og for ungene. La ham hjelpe deg.

Kjenner det vrenger seg ved tanken på å ta med kjæresten til psykolog eller lignende. For det første har jeg ikke tilgang på psykolog og for det andre ønsker jeg avstand fra kjæresten nå og lurer på om jeg kan si dette rett ut uten at det betyr å gjøre det slutt. Vi bor ikke sammen og det er begrenset hvor mye vi blander oss inn i hverandres liv. Ellers har jeg ikke problemer med å forstå at rådet ditt kunne vært fint for andre mennesker.

Skjønner at man leser "omsorgssvikt" når man leser hvordan jeg føler det inni meg. Klarer ikke helt å vurdere hva barna eventuelt får med seg, for jeg prøver jo å reagere slik man bør utad : hvis noen gråter - trøste dem osv. Tror egentlig jeg gjør det selv om jeg kjenner meg veldig brydd inni meg. Sier jo ikke det til barna at jeg egentlig ikke orker trøste og at jeg har vanskelig for å realisere hvordan de har det i det øyeblikket... 

AprilLudgate skrev (7 minutter siden):

Er det slik å forstå at du ikke vil prøve ut ssri?

For eksempel en noe mildere type som Brintellix?

Det høres dessverre ikke ansvarlig ut ovenfor barna at du kun tyr til søvnmedikamenter og that’ s it. 
 

Du kan få time på DPS til medikamentvurdering uten å gå i behandling. 
 

Er du alene med ungene? 

Jo. Og jeg gjorde det en liten stund, men så fikk jeg vel litt vel mye energi ut av det som ble brukt på en lite hensiktsmessig måte. Derfor skal visst ikke jeg ha ssri. 

Man ønsker generelt ikke gi meg særlig tabletter da jeg hadde noen overdoser for noen år siden under en ganske ille depresjon. Jeg kunne kanskje hatt nytte av noe, men jeg er nok svartelistet pga historikk. 

Jeg har ungene 50/50. Ingen samboer. Det er slik jeg vil ha det. Terapien min er kanskje å skrive på KG en gang i blant. Det hjelper jo noe å ventilere litt. Men som sagt. Stusser konkret på spørsmålet rundt kjæresten. Vi har planer til helgen han gleder seg til. Men jeg ønsker ikke være med lenger egentlig og skjønner såpass at han vil bli skuffet. Jeg merker jo såpass at folk føler seg avvist om man sier at man ikke vil treffes, uansett om man sier man føler seg dårlig. 

Depresjonen er for øvrig selvdiagnostisert. Kan jo bare anta ut fra tidligere erfaring. En annen tanke er at jeg muligens bare er en drittperson uten empati og interesse i andre mennesker. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

[Andro]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skjønner at man leser "omsorgssvikt" når man leser hvordan jeg føler det inni meg. Klarer ikke helt å vurdere hva barna eventuelt får med seg, for jeg prøver jo å reagere slik man bør utad : hvis noen gråter - trøste dem osv. Tror egentlig jeg gjør det selv om jeg kjenner meg veldig brydd inni meg. Sier jo ikke det til barna at jeg egentlig ikke orker trøste og at jeg har vanskelig for å realisere hvordan de har det i det øyeblikket... 

Tro meg: De får med seg alt. Og i fantasien er det enda verre enn i virkeligheten.
Snakk med dem om hvordan du har det, på en måte som er tilpasset deres utviklingsnivå. Det vil være veldig betryggende for dem. "Jeg er syk for tiden, så jeg er litt sløvere og mindre aktiv en stund, men det er ikke farlig - og det går over."
Å skjerme våre nærmeste fra informasjon er det verste vi kan gjøre mot dem. Vi skjermer bare oss selv.

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kjenner det vrenger seg ved tanken på å ta med kjæresten til psykolog eller lignende. For det første har jeg ikke tilgang på psykolog og for det andre ønsker jeg avstand fra kjæresten nå og lurer på om jeg kan si dette rett ut uten at det betyr å gjøre det slutt. Vi bor ikke sammen og det er begrenset hvor mye vi blander oss inn i hverandres liv. Ellers har jeg ikke problemer med å forstå at rådet ditt kunne vært fint for andre mennesker.

Skjønner at man leser "omsorgssvikt" når man leser hvordan jeg føler det inni meg. Klarer ikke helt å vurdere hva barna eventuelt får med seg, for jeg prøver jo å reagere slik man bør utad : hvis noen gråter - trøste dem osv. Tror egentlig jeg gjør det selv om jeg kjenner meg veldig brydd inni meg. Sier jo ikke det til barna at jeg egentlig ikke orker trøste og at jeg har vanskelig for å realisere hvordan de har det i det øyeblikket... 

Jo. Og jeg gjorde det en liten stund, men så fikk jeg vel litt vel mye energi ut av det som ble brukt på en lite hensiktsmessig måte. Derfor skal visst ikke jeg ha ssri. 

Man ønsker generelt ikke gi meg særlig tabletter da jeg hadde noen overdoser for noen år siden under en ganske ille depresjon. Jeg kunne kanskje hatt nytte av noe, men jeg er nok svartelistet pga historikk. 

Jeg har ungene 50/50. Ingen samboer. Det er slik jeg vil ha det. Terapien min er kanskje å skrive på KG en gang i blant. Det hjelper jo noe å ventilere litt. Men som sagt. Stusser konkret på spørsmålet rundt kjæresten. Vi har planer til helgen han gleder seg til. Men jeg ønsker ikke være med lenger egentlig og skjønner såpass at han vil bli skuffet. Jeg merker jo såpass at folk føler seg avvist om man sier at man ikke vil treffes, uansett om man sier man føler seg dårlig. 

Depresjonen er for øvrig selvdiagnostisert. Kan jo bare anta ut fra tidligere erfaring. En annen tanke er at jeg muligens bare er en drittperson uten empati og interesse i andre mennesker. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

Ah, ok - du tåler ikke ssri.

Når det gjelder avhengighet så tror jeg ikke antidepressiva inngår i «nei-lista». 
 

En bekjent av meg - med samme type tilbakevendende depresjoner som deg (altså: ble helt flat og dypt deprimert) hadde gikk opp ssri da det funket dårlig.

Men, stemningsstabiliserende fungerte  Hun fikk prøve det via en slik medikamentvurdering hos DPS.

Hun skal forøvrig nå utredes for ADHD, som nok er årsaken til disse episodene. Det er ikke depresjon per se, det er «burnout». 
 

Når du «klarer» jobbe fullt+ekstrajobber (jeg skjønner du ikke gjør det av pur glede, men at du sikkert må pga økonomi), har hatt avhengighetsutfordringer og nå sliter med gjentakende tilsynelatende depresjoner/burnouts så mener jeg du bør utredes for bakenforliggende årsak. 
 

ADHD og autisme. Eventuelt annet også. 
 

Har du ingen av delene vet du med sikkerhet at du har mer «kronisk depressive episoder», og kan behandle rett. 
 

Men…..jeg synes innleggene dine roper litt mellom linjene potensiell adhd og/eller autisme. 
 

Du vil, men du bare får liksom ikke helt til - og maskerer mye. Gjør det du har lært er riktig, og sliter med selvfølelsen fordi du ikke opplever du føler «korrekt og forventet». 
 

Bestill den legetimen til april, og si tydelig at NÅ vil du utredes. Du kan ikke gå rundt sånn hele livet når du har ansvar for barn uten å få en vurdering. 
Det kan hjelpe deg og ungene masse at du får et tydelig svar. 

Endret 5. mars 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dette er helt vanlig for meg et par ganger i året noen uker eller måneder om gangen. Jeg klarer passe på barna...

Anonymkode: 6e5c6...6af

Stakkars unger. Du har lite empati for dem i månedsvis om gangen. 

Anonymkode: 328b5...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ingen. Tar kontakt med fastlege 2-3 ganger i året når det går dårlig. Jeg har da tatt kontakt på e-konsultasjon. Legen svarer og ber meg ta kontakt igjen om det blir verre. 

Har skrevet en melding denne gang også men mest for å spørre om flere sovetabletter. Fikk ikke det uten ny vurdering/time. Time får jeg ikke før uti april. 

Jeg kan på ingen måte reise bort noen steder. Jobber 100% pluss ekstrajobber. Bruker jeg egenmelding får jeg det akutt ille, så det unngår jeg. Jeg kommer gjennom dagene men blir ofte irritert og sint, som jeg kanskje angrer på etterpå. Pluss at jeg sover etter jobb. 

Dette er helt vanlig for meg et par ganger i året noen uker eller måneder om gangen. Jeg klarer passe på barna og ta dem med på ting. Klare rikke nødvendigvis å være så medfølende som jeg burde. Men jeg gjør mitt beste. 

 

Angående hjelp generelt: jeg opplever det som at jeg er en som ikke kan hjelpes. Jeg må deale med at livet er slik. Har gått på DPS før som var veldig frustrerende. Hatet behandlerne. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

Be om hastetime

Anonymkode: 353b8...e89

[AnonymBruker]

Men om du har "faste" depresjoner er du vel bipolar? 

Anonymkode: 9dc7c...d45

[AnonymBruker]

Andro skrev (12 minutter siden):

Tro meg: De får med seg alt. Og i fantasien er det enda verre enn i virkeligheten.
Snakk med dem om hvordan du har det, på en måte som er tilpasset deres utviklingsnivå. Det vil være veldig betryggende for dem. "Jeg er syk for tiden, så jeg er litt sløvere og mindre aktiv en stund, men det er ikke farlig - og det går over."
Å skjerme våre nærmeste fra informasjon er det verste vi kan gjøre mot dem. Vi skjermer bare oss selv.

Jeg har faktisk sagt dette 👍

 

AprilLudgate skrev (9 minutter siden):

Ah, ok - du tåler ikke ssri.

Når det gjelder avhengighet så tror jeg ikke antidepressiva inngår i «nei-lista». 
 

En bekjent av meg - med samme type tilbakevendende depresjoner som deg (altså: ble helt flat og dypt deprimert) hadde gikk opp ssri da det funket dårlig.

Men, stemningsstabiliserende fungerte  Hun fikk prøve det via en slik medikamentvurdering hos DPS.

Hun skal forøvrig nå utredes for ADHD, som nok er årsaken til disse episodene. Det er ikke depresjon per se, det er «burnout». 
 

Når du «klarer» jobbe fullt+ekstrajobber (jeg skjønner du ikke gjør det av pur glede, men at du sikkert må pga økonomi), har hatt avhengighetsutfordringer og nå sliter med gjentakende tilsynelatende depresjoner/burnouts så mener jeg du bør utredes for bakenforliggende årsak. 
 

ADHD og autisme. Eventuelt annet også. 
 

Har du ingen av delene vet du med sikkerhet at du har mer «kronisk depressive episoder», og kan behandle rett. 
 

Men…..jeg synes innleggene dine roper litt mellom linjene potensiell adhd og/eller autisme. 
 

Du vil, men du bare får liksom ikke helt til - og maskerer mye. Gjør det du har lært er riktig, og sliter med selvfølelsen fordi du ikke opplever du føler «korrekt og forventet». 
 

Bestill den legetimen til april, og si tydelig at NÅ vil du utredes. Du kan ikke gå rundt sånn hele livet når du har ansvar for barn uten å få en vurdering. 
Det kan hjelpe deg og ungene masse at du får et tydelig svar. 

Jeg hadde ikke avhengighetsproblemer. Det var selvskading og Smf. Er litt opptatt av den forskjellen. Er ikke noen junkie. Takk for råd. 

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Stakkars unger. Du har lite empati for dem i månedsvis om gangen. 

Anonymkode: 328b5...c27

Det gjelder ikke isolert dem. Det gjelder alt. Er vel dem jeg prøver å skåne mest. Gjør det jeg kan og tror noen opplever verre enn hva mine gjør. Skulle gjerne vært mindre distansert. 

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Be om hastetime

Anonymkode: 353b8...e89

DET får jeg meg faktisk ikke til å gjøre. Da er jeg redd for å bli latterliggjort eller noe. Jeg har ingen konkrete forslag å komme med. Føler de alltid er litt sånn: hvakan vi gjøre for deg? Ikke vet jeg. Trolig ingenting. 

Fortsatt ingen meninger om kjæresten? Tråden blir nok slettet i så fall. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men om du har "faste" depresjoner er du vel bipolar? 

Anonymkode: 9dc7c...d45

Jeg "var" det. Så var det en dust som bestemte seg for at det var jeg ikke allikevel og endret papirene. Nå "har jeg" eupf... Og deretter blir man også "behandlet". Den behandleren som endret det var i kontakt med meg i en ganske aggressiv periode med mye depresjonsmomenter slik jeg har nå. Faktisk nøyaktig på denne tiden av året. Forbanna kjerring av en pseudo-psykolog. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har faktisk sagt dette 👍

 

Jeg hadde ikke avhengighetsproblemer. Det var selvskading og Smf. Er litt opptatt av den forskjellen. Er ikke noen junkie. Takk for råd. 

 

Det gjelder ikke isolert dem. Det gjelder alt. Er vel dem jeg prøver å skåne mest. Gjør det jeg kan og tror noen opplever verre enn hva mine gjør. Skulle gjerne vært mindre distansert. 

 

DET får jeg meg faktisk ikke til å gjøre. Da er jeg redd for å bli latterliggjort eller noe. Jeg har ingen konkrete forslag å komme med. Føler de alltid er litt sånn: hvakan vi gjøre for deg? Ikke vet jeg. Trolig ingenting. 

Fortsatt ingen meninger om kjæresten? Tråden blir nok slettet i så fall. 

Anonymkode: 6e5c6...6af

Men du.

For å være brutalt ærlig:

Slik du formulerer deg i innleggene - jeg opplever ikke det som at du heller VIL helt ta imot forslag?

Du vil ikke diskutere aktuelle medisiner med DPS/lege.

Du vil ikke bestille hastetime hos fastlege

Du tror jeg sier du er «junkie» fordi jeg misforstod din formulering rundt begrepet svartelisting

Du vil ikke åpne deg for kjæresten, heller ikke via en psykolog

»Fortsatt ingen meninger om kjæresten? Tråden blir slettet i såfall».

Vel…… jeg har absolutt medfølelse, og tror deg på at du ikke får rett hjelp.

Men du ønsker heller ikke forslag 🤷‍♀️ Ingen liksom. Da kan jo ikke noen nå inn da?

Du forstår dette skader ungene dine? Og forsåvidt kjæresten - men han er voksen.

Det er ikke nok å snakke med ham eller ungene.

Du må KREVE hjelp. Second opinion om du mener eupf er feil. Behandling om det er tilfelle. Ingen gjør det for deg dessverre. 
 

Og for å ta det med store bokstaver: nei, jeg tenker ikke du skal ta en pause. Jeg synes du skal snakke med ham åpent og bare si at du har det vanskelig, får ikke god nok hjelp - klarer ikke kreve det. 

Endret 5. mars 2023 av AprilLudgate