Skal alltid ha rett, kan ikke innrømme feil

[AnonymBruker]

Så! Dette handler IKKE om min samboer, men om meg selv. Så ja, jeg erkjenner denne feilen. 

Dette er noe jeg nok har slitt med lenge, men jeg har egentlig ikke sett det før nå. Og jeg ser at det er veldig sant, samtidig som det er vanskelig å innrømme overfor samboer at han har helt rett.

Jeg har forsøkt å lese meg opp. Bakgrunn, hva man kan gjøre med det. Men tenkte spørre etter tips her. 

Jeg ser at min far og søster begge er sånn, og i familien er jeg veldig svak og underlegen, og jeg ser nå at jeg gjør akkurat samme som dem med venner og typen. Og jeg liker IKKE når de er sånn, og så er jeg sånn selv. Det handler nok om at jeg føler meg innerst inne underlegen uansett hvor mye faglig kompetanse jeg har. Jeg tror jeg føler at hvis jeg ikke har rett har jeg ikke kontroll og er ikke god nok eller verdt noe. For meg er det å være "flink" og "smartest" det jeg tror samboer er glad i meg for, men egentlig er det så mye annet. Men det stoler jeg ikke på. 

Så ser at jeg kan jobbe med de tingene der. Men hvordan jobber man med å ikke alltid måtte ha rett, kunne mest og å innrømme feil og dele på skylden. Han mener at selv om han har startet en krangel at jeg skal være raus og si "Vi kranglet", men jeg flisespikker og sier han kranglet. 

Ønsker ikke være sånn. Tar i mot alt av tips på hvordan øve på dette i praksis. Takk på forhånd! 

Anonymkode: 4dea6...55a

[ESFP]

Skam. 

Tim Fletcher har gode videoer om skam på YouTube. På engelsk... 

[AnonymBruker]

ESFP skrev (1 minutt siden):

Skam. 

Tim Fletcher har gode videoer om skam på YouTube. På engelsk... 

Skal sjekke ut! Mener du at jeg gjør dette pga skam? 

For det kan i så fall godt være. Jeg kjenner mye på en følelse av at jeg er feil, om jeg ikke kan "bevise" at jeg er nok og har noe å komme med. 

Anonymkode: 4dea6...55a

[ESFP]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skal sjekke ut! Mener du at jeg gjør dette pga skam? 

For det kan i så fall godt være. Jeg kjenner mye på en følelse av at jeg er feil, om jeg ikke kan "bevise" at jeg er nok og har noe å komme med. 

Anonymkode: 4dea6...55a

Skam er tanker om at man ikke er god nok, så mulig det du beskriver i stor grad handler om skam. 

[AnonymBruker]

Du er inne på det selv hvorfor - du har knyttet hele din selvverd til dette. Hvis du må innrømme at du tar feil i noe, selv en liten bagatell, så føles det som om du ikke er verdt noe. Kanskje vil din mann gå fra deg hvis han ser at du tar feil og dermed ikke har noen verdi - som ikke er rasjonelt, men som er en traume en del mennesker har.

Nøyaktig hvordan du går frem for å jobbe med det vet jeg ikke. Kanskje høre med psykolog?

Anonymkode: 1de23...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du er inne på det selv hvorfor - du har knyttet hele din selvverd til dette. Hvis du må innrømme at du tar feil i noe, selv en liten bagatell, så føles det som om du ikke er verdt noe. Kanskje vil din mann gå fra deg hvis han ser at du tar feil og dermed ikke har noen verdi - som ikke er rasjonelt, men som er en traume en del mennesker har.

Nøyaktig hvordan du går frem for å jobbe med det vet jeg ikke. Kanskje høre med psykolog?

Anonymkode: 1de23...ffd

Jeg har nylig begynt hos psykolog pga en del andre ting, så skal definitivt ta det opp der også. ❤️ 

Når jeg leser du oppsummere tenker jeg at et sted er jo å jobbe med å finne ut av dette med verdi. Kan jeg stå for at jeg bare er verdt noe når jeg er flink. Øve på å føle meg verdig og verdifull uten å ha svarene kanskje. Skal søke på det. 

Ts

Anonymkode: 4dea6...55a

[Hjelpsom]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Så! Dette handler IKKE om min samboer, men om meg selv. Så ja, jeg erkjenner denne feilen. 

Dette er noe jeg nok har slitt med lenge, men jeg har egentlig ikke sett det før nå. Og jeg ser at det er veldig sant, samtidig som det er vanskelig å innrømme overfor samboer at han har helt rett.

Jeg har forsøkt å lese meg opp. Bakgrunn, hva man kan gjøre med det. Men tenkte spørre etter tips her. 

Jeg ser at min far og søster begge er sånn, og i familien er jeg veldig svak og underlegen, og jeg ser nå at jeg gjør akkurat samme som dem med venner og typen. Og jeg liker IKKE når de er sånn, og så er jeg sånn selv. Det handler nok om at jeg føler meg innerst inne underlegen uansett hvor mye faglig kompetanse jeg har. Jeg tror jeg føler at hvis jeg ikke har rett har jeg ikke kontroll og er ikke god nok eller verdt noe. For meg er det å være "flink" og "smartest" det jeg tror samboer er glad i meg for, men egentlig er det så mye annet. Men det stoler jeg ikke på. 

Så ser at jeg kan jobbe med de tingene der. Men hvordan jobber man med å ikke alltid måtte ha rett, kunne mest og å innrømme feil og dele på skylden. Han mener at selv om han har startet en krangel at jeg skal være raus og si "Vi kranglet", men jeg flisespikker og sier han kranglet. 

Ønsker ikke være sånn. Tar i mot alt av tips på hvordan øve på dette i praksis. Takk på forhånd! 

Anonymkode: 4dea6...55a

Har det litt sånn selv. Jeg liker ikke å ikke ha rett. Det kan være veldig ødeleggende for da har man også vanskelig for å si unskyld når man oppdager at man har feil. Jeg har gradvis begynt å snu det siste året, men det går sakte og er utrolig vanskelig. 

I mitt tidligere forhold så slet vi begge pga av dette, da eksen også "aldi" hadde feil og så havnet vi i en modus der begge påsto at den andre parten aldri kunne innse at de ikke hadde rett. 

Tror du må arbeide gradvis med deg selv og starte i det små. Og prøv å ikke se på det som et nederlag hvis partneren din har rett i noe. Start med å gi partneren rett i de små tingene, selv om du ikke er helt enig. Av og til så kan det være greit å la dem "få rett", selv om det ikke er helt sånn.

[AnonymBruker]

Useless skrev (19 timer siden):

Har det litt sånn selv. Jeg liker ikke å ikke ha rett. Det kan være veldig ødeleggende for da har man også vanskelig for å si unskyld når man oppdager at man har feil. Jeg har gradvis begynt å snu det siste året, men det går sakte og er utrolig vanskelig. 

I mitt tidligere forhold så slet vi begge pga av dette, da eksen også "aldi" hadde feil og så havnet vi i en modus der begge påsto at den andre parten aldri kunne innse at de ikke hadde rett. 

Tror du må arbeide gradvis med deg selv og starte i det små. Og prøv å ikke se på det som et nederlag hvis partneren din har rett i noe. Start med å gi partneren rett i de små tingene, selv om du ikke er helt enig. Av og til så kan det være greit å la dem "få rett", selv om det ikke er helt sånn.

På en måte godt å høre vi er flere og at man kan gjøre noe med det. 

Har søkt på nett og funnet litt innhold om det. Øve på ydmykhet, oppsøke andres perspektiv. Jeg skrev meg en liste over feil og mangler med meg selv. Ser at det meste egentlig bunner i en dyp mistillit til andre mennesker, og  en skam over meg selv at jeg ikke er nok. Bestemte meg for å ta en og en ting relatert til det at jeg må ha rett og forsøke å snu det. 

Fant en god artikkel som mente at å la den andre ha rett alltid var det gode valget selv om de hadde feil. 😅 har nok en vei å gå før jeg greier det. 

Men innser også at det at jeg alltid må ha rett også er et stort press, for det betyr også at jeg må ta mest ansvar for ting + at jeg aldri kan få lov å prøve og feile på ting. 

Håper jeg greier å snu det! Lykke til til deg også! 

Ts

Anonymkode: 4dea6...55a

[Hjelpsom]

3 hours ago, AnonymBruker said:

 

Fant en god artikkel som mente at å la den andre ha rett alltid var det gode valget selv om de hadde feil. 😅 har nok en vei å gå før jeg greier det. 

 

Du har ikke linken til den artikkelen? Kunne vært greit å lese.

3 hours ago, AnonymBruker said:

Men innser også at det at jeg alltid må ha rett også er et stort press, for det betyr også at jeg må ta mest ansvar for ting + at jeg aldri kan få lov å prøve og feile på ting. 

Håper jeg greier å snu det! Lykke til til deg også!

Ja, det er et stort press, det å ikke unne seg selv å feile.

Lykke til til deg også 🤝

[AnonymBruker]

Høres akkurat som min egen kvinnelige samboer. Når hun havner på tynn is eller er i ferd med å ikke vinne dialogen lengre så skifter hun bare tema, eller går rett i angrep med et eller annet hun kan kritisere meg for. Så er det alltid noen andres feil uansett hva hun selv gjør galt. Alltid noe eller noen man kan skylde på eller som skal rettferdiggjøre.

Anonymkode: f375e...d50

[AnonymBruker]

Å herregud tenk om flere "jeg har alltid rett" folk var som deg. 

Det hadde vært så befriende. Ofte har ikke "jeg har alltid rett" folk rett. 

Næmlig. Jeg sjekker fakta etterpå. 

Anonymkode: e1f86...9f2

[AnonymBruker]

Useless skrev (11 timer siden):

Du har ikke linken til den artikkelen? Kunne vært greit å lese.

Ja, det er et stort press, det å ikke unne seg selv å feile.

Lykke til til deg også 🤝

Så gjennom loggen min for de siste dagene men fant den rett og slett ikke! Fant bare noen av de andre jeg leste (kronglete pga telefon). Men jeg søkte på en rekke variasjoner av "need to be right", "how to stop needing to be right all the time" osv. Skal heller si fra om den dukker opp igjen. 

Er mange artikler om det i relasjon til parforhold så jeg. Noen mente at det var et iboende behov hos oss alle. F.eks kan du jo se på svarene over her, de gnir inn at de ikke er sånne som alltid skal ha rett (som de sikkert ikke er) men at folk rundt dem er det, og de gleder seg veldig over å ha rett i det. Så er nok en del av de fleste av oss mer eller mindre. 

Siden dette kommer fra skam bestemmer jeg meg for at jeg gidder ikke skamme meg over det mer. Det har vært en overlevelses/mestringsstrategi, noe jeg dessverre har lært av voksne rundt meg da jeg var barn, og som bunner i min følelse av å ikke være nok. Men nå ødelegger den strategien. Ser egentlig ingen grunn til å bruke skam som motivasjon lenger. Det funker jo ikke. 

Er heller selvmedfølende med mitt behov for å ha rett, og utryggheten min og stolt av at jeg jobber med å snu det. 

TS

Anonymkode: 4dea6...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Høres akkurat som min egen kvinnelige samboer. Når hun havner på tynn is eller er i ferd med å ikke vinne dialogen lengre så skifter hun bare tema, eller går rett i angrep med et eller annet hun kan kritisere meg for. Så er det alltid noen andres feil uansett hva hun selv gjør galt. Alltid noe eller noen man kan skylde på eller som skal rettferdiggjøre.

Anonymkode: f375e...d50

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Å herregud tenk om flere "jeg har alltid rett" folk var som deg. 

Det hadde vært så befriende. Ofte har ikke "jeg har alltid rett" folk rett. 

Næmlig. Jeg sjekker fakta etterpå. 

Anonymkode: e1f86...9f2

Er det ikke litt det samme dere gjør her da? Kommenterer i en tråd der dere ikke bidrar med noe som hjelper problemstillingen, bare for å vise at dere har rett i at dette er plagsom oppførsel.  Eller blir dette noe annet kanskje, hva tenker dere?

Ts

Anonymkode: 4dea6...55a

[AnonymBruker]

Ts her: 

Lol, ny utfordring. Når jeg i dag har øvd meg på å ikke "måtte ha rett" så tar jeg meg selv i å tenke "haha, se der nå er jeg bedre enn dem fordi jeg er åpen for andres innspill, mens de er opptatt av å ha rett", rett i samme fella det vel! 

Gud bedre. Ikke at jeg forventer å få bukt med det i løpet av dag 8 i prosjektet, men jeg føler meg litt håpløs når alt ses i det perspektivet. 

Ts

Anonymkode: 4dea6...55a

[AnonymBruker]

Ja, fint hvis du jobber med dette. Har en kompis som alltid skal ha rett, ta alle beslutninger osv. Ikke noe sjarmtroll akkurat. Men han klarer når han vil, på dater og tidsbegrensede forhold, heller da masse skuespill av ydmykhet og gode ord. Når jeg sier tidsbegrensede forhold så er det fordi han tilslutt sprekker, viser frem sitt sanne jeg.

Anonymkode: c557e...e8f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen TS! Men er det sånn at du egentlig vet at du tar feil men står på ditt likevel? For jeg mener at jeg faktisk har rett, når det henger seg opp for meg på den måten 😦 Og klarer ikke å rikke meg så lenge jeg tror det. Og mener selv at jeg ikke uttaler meg når jeg ikke har peiling eller noe grunnlag å mene noe på. Men så får jeg høre av mannen at jeg er en sånn som alltid må ha rett. Og jeg kjenner det jo selv også, at det er helt umulig for meg å gi meg om jeg faktisk mener jeg har rett... Hvorfor er jeg sånn? Klarer alle andre det, å bare gi seg når de mener de har rett og den andre tar helt feil? 😔

Anonymkode: 869c4...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen TS! Men er det sånn at du egentlig vet at du tar feil men står på ditt likevel? For jeg mener at jeg faktisk har rett, når det henger seg opp for meg på den måten 😦 Og klarer ikke å rikke meg så lenge jeg tror det. Og mener selv at jeg ikke uttaler meg når jeg ikke har peiling eller noe grunnlag å mene noe på. Men så får jeg høre av mannen at jeg er en sånn som alltid må ha rett. Og jeg kjenner det jo selv også, at det er helt umulig for meg å gi meg om jeg faktisk mener jeg har rett... Hvorfor er jeg sånn? Klarer alle andre det, å bare gi seg når de mener de har rett og den andre tar helt feil? 😔

Anonymkode: 869c4...845

Neida, vet ikke at jeg har feil. Jeg har ofte rett også, det kan venner og partner innrømme, at det også er provoserende at jeg ofte har rett. Men at jeg ikke har noen ydmykhet på det. Og at jeg har liten toleranse for at andre vil ta dumme valg fordi jeg vet at det er feil. Og joda, det er feil, men det er vel at de ønsker frihet til å ta de valgene selv. 

Hvis jeg tar feil så sier jeg "oi, det visste jeg ikke, nå lærte jeg noe nytt". 

Føler beskrivelsen din er prikk lik meg. 

Jeg tror etter en del ettertanke at jeg er ganske utålmodig og jeg synes det er provoserende at venner og partner skal ta dumme valg for eget liv (for det påvirker også meg) og så skal de bruke masse tid på det. 

Samtidig så er det deres valg og frihet og privilegium. På samme måte som jeg har gjort meg en rekke erfaringer bør de også få den muligheten. 

Lurer også på: kan det være at jeg føler at om typen tar et dumt valg at det reflekterer tilbake på meg? 

Jeg sliter jo med å tro jeg er god nok og dermed føler jeg vel kanskje at for å ha tillit til egne verdioverbevisninger så må noen være enig, og derfor streve jeg for å overbevise den andre. I stedet for å tenke "jeg er trygg på å ta dette valget for meg selv uavhengig av andres meninger" og så la andre få ha andre oppfatninger. Egentlig kunne jo andres oppfatninger lært meg mye, men da blir jeg vel "redd" (?) på en måte og går rett i dømming "for en idiot!" for å forsvare min måte å se det. Dette handler områder der man har mange ulike måter å se ting. 

Hører gjerne dine refleksjoner rundt noe av det her. 

Anonymkode: 4dea6...55a

[Hjelpsom]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg veldig igjen TS! Men er det sånn at du egentlig vet at du tar feil men står på ditt likevel? For jeg mener at jeg faktisk har rett, når det henger seg opp for meg på den måten 😦 Og klarer ikke å rikke meg så lenge jeg tror det. Og mener selv at jeg ikke uttaler meg når jeg ikke har peiling eller noe grunnlag å mene noe på. Men så får jeg høre av mannen at jeg er en sånn som alltid må ha rett. Og jeg kjenner det jo selv også, at det er helt umulig for meg å gi meg om jeg faktisk mener jeg har rett... Hvorfor er jeg sånn? Klarer alle andre det, å bare gi seg når de mener de har rett og den andre tar helt feil? 😔

Anonymkode: 869c4...845

For meg og min eks ble det på samme måte. Vi føler vi begge har rett og ingen av oss ville/vil eller ønsker å gi seg og da blir det ikke lett. Vi har/hadde vel begge rett på en måte men fant/finner ikke en middelvei. Sånn blir det ofte når to som er veldig like havner i den fella. Da blir det vanskelig...Det er ikke noe feil på deg, det er bare den typen menneske du er og selv om du kan endre på noe av det så vil man ikke kunne endre alt. Man får bare prøve å lære seg å lytte litt mer på andres argumenter og prøve å forstå hvorfor de mener det motsatte. Det er en øvelse i selvdisiplin.

[AnonymBruker]

Useless skrev (5 minutter siden):

For meg og min eks ble det på samme måte. Vi føler vi begge har rett og ingen av oss ville/vil eller ønsker å gi seg og da blir det ikke lett. Vi har/hadde vel begge rett på en måte men fant/finner ikke en middelvei. Sånn blir det ofte når to som er veldig like havner i den fella. Da blir det vanskelig...Det er ikke noe feil på deg, det er bare den typen menneske du er og selv om du kan endre på noe av det så vil man ikke kunne endre alt. Man får bare prøve å lære seg å lytte litt mer på andres argumenter og prøve å forstå hvorfor de mener det motsatte. Det er en øvelse i selvdisiplin.

Ville bare si at jeg har lagt merke til noen av innleggene dine siste døgnet og at du er veldig åpen for andres perspektiv der. Vet ikke om det er fordi du øver? 🤭 Jeg driver og øver meg i stor skala her på KG. 

Har veldig lyst å møte samboer og at han skal legge merke til en STOR endring. Føles godt å ta denne uvanen på alvor endelig, og å møte hans grense. Leit å høre at dere to ikke fant middelveien. 

TS

Anonymkode: 4dea6...55a

[Hjelpsom]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ville bare si at jeg har lagt merke til noen av innleggene dine siste døgnet og at du er veldig åpen for andres perspektiv der. Vet ikke om det er fordi du øver? 🤭 Jeg driver og øver meg i stor skala her på KG.

Ja, jeg øver som bare det for å endre meg, men det er tidvis ekstremt vanskelig og spesielt når man faktisk har rett og vet det selv. Det er andre ting jeg må øve meg på så det er store omveltninger for meg de siste måneden, og av og til sprekker selvdisiplinen.