Noen som har erfaring med forelder som har schizofreni?

[AnonymBruker]

Hei.

Eg har en pappa som sliter veldig med det eg er ganske sikker på at er schizofreni. Han har så store vrangstillinger om verden rundt seg, tror at alt er konspirasjon og at alle er ute etter å mobbe eller og ta han. Han sier at nabo har satt opp en strålemaskin som de bruker mot han, og at han blir så sliten av denne maskinen at han sier han holder på å dø. Det er jo så fryktelig vanskelig å se på, og eg vil jo gjerne hjelpe men det føles jo helt håpløst.

Nå har jo dette holdt på i ganske mange år. I begynnelse var første instinkt å prøve å "motbevise" det han sa men eg fant fort ut av at det var det ikke noe poeng i. Da ble jo det å prøve å bare støtte han så godt som mulig. Det er jo greit selv om det kan være krevende i perioder, men problemet er jo at han bare bli verre og verre. Blir så lei meg når han sier at han holder på å dø osv.. Eg har prøvd å snakke med andre familiemedlemmer om det men det er jo akkurat som at alle bare har meldt seg helt ut. Eg sliter veldig med å se hva eg kan gjøre, og det begynner å bli en så tung belastning at eg vet ikke om eg kan fortsette å ha kontakt med han. Det føles virkelegt håpløst ut..

Anonymkode: 891d1...712

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymkode: d2658...d19

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med vrangforestillinger. Mine familiemedlemmer har store humørsvingninger, som fører til problemer i relasjonene våre. Uansett hva det er, så er det veldig vanskelig når man innser at man må komme seg bort fra familiemedlemmer.

Jeg har hatt det slik i mange år med mine foreldre. Jeg har flyttet til andre byer, lært meg andre språk enn det de snakker og nå skjermer jeg barna mine veldig fra miljøet rundt mine foreldre. Det har vært problematisk. Innimellom har jeg vært bitter, deprimert, og hatt følelsen av et stort tap.

Mine foreldre har et miljø rundt deg av venner og slektninger som ikke innser at dette er psykiske problemer. I perioder har de angrepet meg, siden de hart tenkt at problemet ligger hos meg. Jeg nekter å la meg styre av dem og deres impulser.

Som en voksen som har vært gjennom lignende ting selv, vil jeg bare si at det beste du kan gjøre er å bruke energien din på deg selv. Din utdanning, dine venner, som støtter deg og egen livsstil og relasjoner. Foreldre vil alltid være det de er. Uansett hvor feil de tar, kan vi ikke endre dem. Du bør skjerme deg selv. Hvis det er nødvendig å kutte kontakten, så kutter du kontakten. Ikke alle vil forstå hvorfor du går drastisk til verks, men det er fordi de ikke har samme problemet selv.

Anonymkode: ebdb3...ccb

[AnonymBruker]

Hmm, dette er veldig vanskelig❤️

Er oppvokst med en mor som fikk paranoid schizofreni diagnosen da jeg var 7. Hun fikk fødselspsykose da jeg var spedbarn og hun ble desverre aldri frisk, og mye av det du nevner med din far kan minne om slike episoder jeg husker min mor strevde med. Hun ble veldig paranoid på enkelte naboer og mente f.eks at gymlæreren min hadde drept Birgitte Tengs, hun snakket mye med seg selv og gjentok setningen "han (navnet) har drept Birgitte tengs" og igjen og om igjen, hun var overbevist om at han hadde tatt livet av mange og voldtatt en haug av unger. Min mor ble desverre bare dårligere og dårligere men hun fikk god hjelp, medisin, var en del innlagt på psykiatrisk. Men det skal godt gjøres å bli frisk fra schizofreni. 

Jeg prøvde å passe en del på hun frem til jeg var 13 da ble jeg flyttet i fosterhjem og min mor flyttet til en omsorgsbustad. Det var begredelig og de siste årene fikk vi ikke komme inn til hun, hun isolerte seg mer og mer og hun levde veldig uverdig liv de siste årene av livet sitt. Jeg som er yngst i søskenflokken prøvde å ringe til hun noen ganger men samtalene ble jo veldig ensporet og enveiskomuniserende desverre. Hun svarte bare ja og nei når jeg snakket om livet mitt og ellers var det mye vrangforestillinger og paranoia. Og hun klarte ikke ta vare på seg selv i det hele tatt og fikk lite hjelp til dette. De andre i søskenflokken mine hadde nok gitt mer og mer opp. Men Jeg var utrolig glad i hun, hun var en fantastisk mor som desverre ble spist opp av sykdommen. 

Jeg tror at uansett hva du gjør, enten du prøver å motbevise eller stryke vrangforestillingene medhårs så blir det feil. Jeg sa ofte til min mor "ja det har du sagt nå nå kan vi snakke om noe annet.." men det hjalp jo ikke. Får din far hjelp av noe slag? Har han et hjelpeapparat som er oppmerksom på hans sykdom? Får du noe hjelp? Har du selv noen trygge gode mennesker du kan snakke med om hvordan dette påvirker deg?

Det er forferdelig vanskelig og vondt å se noen så nærme ha en slik grusom sykdom så det er viktig du tar vare på deg selv oppi dette.

Anonymkode: 5f3cb...467

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor gammel er du?

Anonymkode: d2658...d19

Eg er 24 år gammel. Det har pågått siden eg var 18 år.

Anonymkode: 891d1...712

[AnonymBruker]

Har han hatt noe kontakt med psykiatrien før, og har han alltid vært så konspiratorisk? 

Tror jeg ville tipset fastlegen hans om dette, men han må jo ville det selv også (altså ta i mot behandling).

Anonymkode: d60f3...e0f

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har ikke erfaring med vrangforestillinger. Mine familiemedlemmer har store humørsvingninger, som fører til problemer i relasjonene våre. Uansett hva det er, så er det veldig vanskelig når man innser at man må komme seg bort fra familiemedlemmer.

Jeg har hatt det slik i mange år med mine foreldre. Jeg har flyttet til andre byer, lært meg andre språk enn det de snakker og nå skjermer jeg barna mine veldig fra miljøet rundt mine foreldre. Det har vært problematisk. Innimellom har jeg vært bitter, deprimert, og hatt følelsen av et stort tap.

Mine foreldre har et miljø rundt deg av venner og slektninger som ikke innser at dette er psykiske problemer. I perioder har de angrepet meg, siden de hart tenkt at problemet ligger hos meg. Jeg nekter å la meg styre av dem og deres impulser.

Som en voksen som har vært gjennom lignende ting selv, vil jeg bare si at det beste du kan gjøre er å bruke energien din på deg selv. Din utdanning, dine venner, som støtter deg og egen livsstil og relasjoner. Foreldre vil alltid være det de er. Uansett hvor feil de tar, kan vi ikke endre dem. Du bør skjerme deg selv. Hvis det er nødvendig å kutte kontakten, så kutter du kontakten. Ikke alle vil forstå hvorfor du går drastisk til verks, men det er fordi de ikke har samme problemet selv.

Anonymkode: ebdb3...ccb

Eg tenker også mye på hvor synd det er med hvordan det har blitt, og at det føles veldig tungt og bittert ut. Det suger veldig mye energi fra meg. Eg er redd for at det går ut over mye mer i livet mitt enn eg tror. Eg sliter allerede selv med psykiske lidelser og har allerede problemer med sosial kontakt med andre, utdanning, jobb osv.. Eg tror det beste for meg hadde vært å kutte kontakten helt men det føles jo ut som en helt umulig avgjørelse å ta..

- TS

Anonymkode: 891d1...712

[AnonymBruker]

Faren din har ikke fått diagnose? Hvis det er symptomer på psykose så er dette alvorlig og han trenger helsehjelp. Du kan melde bekymring til hans fastlege og han har rett på behandling, helst innen en uke. Siden schizofreni er den alvorligste psykose lidelsen så vil jeg tro psykisk helsevern vil kunne hjelpe dersom han motsetter seg å ta imot helsehjelp. Man har rett til å takke nei og gå til grunne så lenge man vurderes som samtykkekompetent og kan ta informerte valg basert på at man forstår konsekvensene av å ikke ta imot. 

 

Har forøvrig erfaring med forelder som har schizofreni. Men oppveksten var så grusom, voldelig, full av trusler og terror, så for mitt eget beste så har jeg løpt og aldri sett meg tilbake. Han har gått til behandling så vidt meg bekjent, gjennom hele oppveksten min. Jeg tror medisinene holdt det i sjakk til en viss grad, men da var det personlighetsforstyrrelsen som tok den plassen. Hadde det bare vært schizofreni så hadde jeg forsøkt å hjelpe som voksen, for det er jo sykdom. 

Jeg forstår hvis det blir for belastende å involvere seg. Men jeg tror ikke du vil angre på å starte prosessen med at han kan få helsehjelp. 

 

Anonymkode: b9956...c5f

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Hmm, dette er veldig vanskelig❤️

Er oppvokst med en mor som fikk paranoid schizofreni diagnosen da jeg var 7. Hun fikk fødselspsykose da jeg var spedbarn og hun ble desverre aldri frisk, og mye av det du nevner med din far kan minne om slike episoder jeg husker min mor strevde med. Hun ble veldig paranoid på enkelte naboer og mente f.eks at gymlæreren min hadde drept Birgitte Tengs, hun snakket mye med seg selv og gjentok setningen "han (navnet) har drept Birgitte tengs" og igjen og om igjen, hun var overbevist om at han hadde tatt livet av mange og voldtatt en haug av unger. Min mor ble desverre bare dårligere og dårligere men hun fikk god hjelp, medisin, var en del innlagt på psykiatrisk. Men det skal godt gjøres å bli frisk fra schizofreni. 

Jeg prøvde å passe en del på hun frem til jeg var 13 da ble jeg flyttet i fosterhjem og min mor flyttet til en omsorgsbustad. Det var begredelig og de siste årene fikk vi ikke komme inn til hun, hun isolerte seg mer og mer og hun levde veldig uverdig liv de siste årene av livet sitt. Jeg som er yngst i søskenflokken prøvde å ringe til hun noen ganger men samtalene ble jo veldig ensporet og enveiskomuniserende desverre. Hun svarte bare ja og nei når jeg snakket om livet mitt og ellers var det mye vrangforestillinger og paranoia. Og hun klarte ikke ta vare på seg selv i det hele tatt og fikk lite hjelp til dette. De andre i søskenflokken mine hadde nok gitt mer og mer opp. Men Jeg var utrolig glad i hun, hun var en fantastisk mor som desverre ble spist opp av sykdommen. 

Jeg tror at uansett hva du gjør, enten du prøver å motbevise eller stryke vrangforestillingene medhårs så blir det feil. Jeg sa ofte til min mor "ja det har du sagt nå nå kan vi snakke om noe annet.." men det hjalp jo ikke. Får din far hjelp av noe slag? Har han et hjelpeapparat som er oppmerksom på hans sykdom? Får du noe hjelp? Har du selv noen trygge gode mennesker du kan snakke med om hvordan dette påvirker deg?

Det er forferdelig vanskelig og vondt å se noen så nærme ha en slik grusom sykdom så det er viktig du tar vare på deg selv oppi dette.

Anonymkode: 5f3cb...467

Takk for at du delte, hørtes fryktelig vondt ut..

Eg kjenner igjen mye av det du skriver. Det blir jo nærmest umulig å kommunisere med han siden det føles ut som at vi bor i 2 forskjellige verdener. Samtalene blir veldig ensidige der han snakker om vrangforestillingene sine og eg bare sitter der å nikker og sier "ja".

Eg vet at han har fått hjelp av psykiatrien til tider. Når eg spør han om han kunne tenkt å fått sengeplass der igjen sier han at det ikke hjelper og at han ikke har lyst. Eg er ikke helt sikker på hva de sitter med av informasjon siden det er ingen som kommuniserer med meg eller tar kontakt med meg i det hele tatt. Det er så utrolig frustrerende.. Eg får hjelp av min psykolog som eg går til, men føler ikke helt at det strekker til. Når eg har prøvd å snakke med familie om det, er det akkurat som de ikke forstår eller at det bare er for tungt så de orker ikke å snakke om det.

- TS

Anonymkode: 891d1...712

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Har han hatt noe kontakt med psykiatrien før, og har han alltid vært så konspiratorisk? 

Tror jeg ville tipset fastlegen hans om dette, men han må jo ville det selv også (altså ta i mot behandling).

Anonymkode: d60f3...e0f

Han har hatt kontakt med psykiatrien før ja. Han har egentlig alltid vært konspiratorisk ja, ihvertfall siden eg har vært voksen nokk til å skjønne at han hadde mange vrangforestillinger. Eg er egentlig bare redd for at han skal bli kjempesur på meg hvis eg "går bak ryggen hans" og prøver å hjelpe.

- TS

Anonymkode: 891d1...712

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Eg tenker også mye på hvor synd det er med hvordan det har blitt, og at det føles veldig tungt og bittert ut. Det suger veldig mye energi fra meg. Eg er redd for at det går ut over mye mer i livet mitt enn eg tror. Eg sliter allerede selv med psykiske lidelser og har allerede problemer med sosial kontakt med andre, utdanning, jobb osv.. Eg tror det beste for meg hadde vært å kutte kontakten helt men det føles jo ut som en helt umulig avgjørelse å ta..

- TS

Anonymkode: 891d1...712

Min erfaring er at det letner veldig når man bryter kontakten. Vennskapsrelasjoner, karakterer og andre ting går lettere. Det er foreldrene som er psyke, ikke oss.

Jeg har bestemt at jeg skal leve så godt som mulig, og dette har fungert. Da jeg var på din alder hadde jeg dessverre gode venner som rådet meg til å holde kontakten/ reparere relasjonen. Det førte til at jeg sløste bort mange år. Det var velment fra mine venninners side. De hadde jo selv veldig gode familierelasjoner, og tenkte nok at jeg skulle ordne meg så jeg kunne få det samme. De hadde ikke kompetanse eller erfaring med dette. De pekte ut retninger til meg som dessverre førte til et forlenget forløp. Energi gikk til spille, og jeg virret rundt i mørket. Jeg hadde mange infeksjoner på den tiden, og har vært plaget med symptomer fra magen. Ettersom jeg kom meg lenger bort, forsvant disse symptomene det ene etter det andre. Huden ble bedre. Plutselig bare virket alt, selv om jeg hadde slitt med helsen som barn og ungdom.

Man skal satse på seg selv. Bygge seg opp. Kjør trening, kosthold, og ta imot de gode relasjonene du har i livet, enten det er en kompis, en bestevenninne eller en bare hund/ en bok/ hva det måtte være. Du skal ta imot det som gjør deg godt i passe doser, og fokusere på egen måloppnåelse.  Det er ditt ansvar at du lager en fordelaktig utvikling for deg selv. Ofte er det penger og utdanning som kommer først. Nettopp derfor bør man prioritere utdanning, slik at man økonomisk blir i stand til å stake ut en kurs som fører til sin egen lykke.

Anonymkode: ebdb3...ccb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for at du delte, hørtes fryktelig vondt ut..

Eg kjenner igjen mye av det du skriver. Det blir jo nærmest umulig å kommunisere med han siden det føles ut som at vi bor i 2 forskjellige verdener. Samtalene blir veldig ensidige der han snakker om vrangforestillingene sine og eg bare sitter der å nikker og sier "ja".

Eg vet at han har fått hjelp av psykiatrien til tider. Når eg spør han om han kunne tenkt å fått sengeplass der igjen sier han at det ikke hjelper og at han ikke har lyst. Eg er ikke helt sikker på hva de sitter med av informasjon siden det er ingen som kommuniserer med meg eller tar kontakt med meg i det hele tatt. Det er så utrolig frustrerende.. Eg får hjelp av min psykolog som eg går til, men føler ikke helt at det strekker til. Når eg har prøvd å snakke med familie om det, er det akkurat som de ikke forstår eller at det bare er for tungt så de orker ikke å snakke om det.

- TS

Anonymkode: 891d1...712

Kjenner meg så altfor godt igjen i det du formidler. Mest av alt skulle jeg ønske både da min mor levde og i ettertid å snakke med mine søsken om situasjonen, at vi kunne dele erfaringer, men slik har det aldri vært i min familie. De er en del eldre enn meg og vi har sklidd fra hverandre og taklet sorg og smerte forskjellig så der har det vært lite kommunikasjon. De var jo tenåringer og nesten voksen da min mor ble syk mens jeg aldri har hatt noe annet enn en syk mor på sett og vis og når jeg har ønsket å snakke med de om det så har de lukket seg som at det blir for vanskelig å snakke om. Eller at det ikke er noe å snakke om.

Også hadde jeg et par samtaler med psykiatrisk sykepleier i hjemkommunen da jeg var tenåring, hun var også en min mor hadde en del kontakt med så jeg følte til en viss grad at vi kunne snakke sammen om mamma men det begrenset seg jo veldig sånn med tanke på taushetsplikten. Det er vondt når hjelpeapparatet hjelper den enkelte men ikke ser familiedynamikken eller evner å se de pårørende og ha bedre tilbud til helheten, for med en slik sykdom vil det alltid være flere enn den enkelte det går sårt utover. Sykdommen rammer så mye mer enn enkeltindividet. Også kan en jo alltids si at en bør bryte kontakten og slike type ting, men jeg klarte aldri det med min mor, det er enklere sagt enn gjort. Og helt ærlig er jeg nok også glad for at jeg aldri brøt kontakt, det var kanskje ikke så mye utbytte der men jeg hadde nok hatt det verre om jeg ikke hadde hatt noe kontakt med hun. I vertfall i ettertiden etter hennes død. Men dette tror jeg alle må velge selv så ingen fordømmelse for de som velger det. 

Så må en kave seg frem aleine.. Jeg har gått til noen psykologer, 3 stykker og hun ene og siste ble virkelig min reddende engel. Jeg har nok gått å båret på en del skyldfølelse av at det var meg som gjorde min mor syk ennda jeg selvfølgelig vet helt rasjonelt at det ikke er slik. Og alle de galne episodene som var med min mor oppigjennom, men sammen med hun har vi ledd og grene over all galskapen og det å virkelig jobbe seg igjennom alt og at jeg nå klarer å skille på sykdommen til min mor og den personen min mor var selv om de to var en har hjulpet mye. Jeg skulle bare ønsket at den hjelpen hadde kommet tidligere når jeg var oppi situasjonen. For det er som du sier: du og din far lever med 2 vidt forskjellige verdensbilder. Og hvordan en takler det når det står på som verst er vanskelig. 

Anonymkode: 5f3cb...467

[AnonymBruker]

Dette høres ut som faren min og. Jeg bare flyttet ut, orker ikke å sitte og høre på han og hans teorier.

Anonymkode: 274a8...9c4

[AnonymBruker]

Har han andre slektninger/pårørende som kan hjelpe deg å få han i behandling? 

Anonymkode: 8d58f...0bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei.

Eg har en pappa som sliter veldig med det eg er ganske sikker på at er schizofreni. Han har så store vrangstillinger om verden rundt seg, tror at alt er konspirasjon og at alle er ute etter å mobbe eller og ta han. Han sier at nabo har satt opp en strålemaskin som de bruker mot han, og at han blir så sliten av denne maskinen at han sier han holder på å dø. Det er jo så fryktelig vanskelig å se på, og eg vil jo gjerne hjelpe men det føles jo helt håpløst.

Nå har jo dette holdt på i ganske mange år. I begynnelse var første instinkt å prøve å "motbevise" det han sa men eg fant fort ut av at det var det ikke noe poeng i. Da ble jo det å prøve å bare støtte han så godt som mulig. Det er jo greit selv om det kan være krevende i perioder, men problemet er jo at han bare bli verre og verre. Blir så lei meg når han sier at han holder på å dø osv.. Eg har prøvd å snakke med andre familiemedlemmer om det men det er jo akkurat som at alle bare har meldt seg helt ut. Eg sliter veldig med å se hva eg kan gjøre, og det begynner å bli en så tung belastning at eg vet ikke om eg kan fortsette å ha kontakt med han. Det føles virkelegt håpløst ut..

Anonymkode: 891d1...712

Hvis du har tenkt å melde deg ut, så kan du like så godt søke hjelp først. Du er 24 år, og en voksen dame nå. Jeg vet ikke hva far din har bidratt med under ditt liv...men jeg vet hva det vil si å være foreldre og elske noen høyere enn seg selv. Du må gjøre det du må, og du må alltid sette deg først. Ingen foreldre vil at du skal utslette deg selv på deres vegne. Samtidig må du være voksen og søke hjelp når du må, både på vegne av deg selv og dine nærmeste. Far din kan ha hatt mange kamper som du ikke vet mye om/har blitt skjermet for. Nå er du voksen, og han er syk...og du må bestemme deg for en vei som er riktig for deg og han. 

Anonymkode: 27d32...1ac

[Marye]

Pappa var veldig rar og slitsom før diagnosen ble stilt, men da fikk han medisin (risperdal) og fungerte da fint

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alle svarene her, men ja, jeg vokste opp med en forelder med schizofreni diagnosen. I perioder var hun frisk, men de dårlige periodene kunne vare i flere år, og det var definitivt flest dårlige perioder. Hun ble ikke medisinert fordi hun nektet, og andre i familien (eldstemann, søsken osv) dekte over. 
episodene var mange og ille, og det var også flere selvmordsforsøk. 
 

min, og alle andres måte å håndtere det på, var å koble ut, ta avstand, ikke forholde oss til henne i lengre perioder. Vi ble utmattet mange ganger, og beskyldningene mot oss var også mange og ekstreme. Tatt ut av en annen verden. En gang beskyldte hun meg for å spionere på henne gjennom en cd spiller, styre tankene hennes og hun kjeftet og skrek, kastet ting på meg osv. hun holdt på med disse beskyldningene i mange måneder, og til slutt ble løsningen for meg å ta avstand. Jeg snakket ikke med henne på et år. Slik gikk det på rundgang mellom alle oss familiemedlemmene rundt henne. Bortsett fra mannen hennes, som sto som en bauta ved siden av henne i alle år. Hun ble flere ganger tvangsinnlagt, men det hjalp aldri.
 

Jeg vet ikke om hun hadde blitt frisk av medisiner. Dette er lenge siden, og alt dette hadde nok ikke gått under radaren for psykiatrien i dag. Min løsning ble å ta periodisk avstand, selvom det slet på samvittigheten. Likevel var det nødvendig for meg. Jeg sliter med PTSD i dag, i tillegg til at jeg har «flink pike» syndromet der jeg må please alle hele tiden. Jeg mistet meg selv, finner ikke min egen identitet, og har angst. Jeg tok dårlige valg som ung voksen, og var i et ekteskap med en voldelig samboer. Alt fordi jeg ikke trodde jeg var verdt mer. 
 

ikke stå i dette alene, du er ung. Dette kan påvirke resten av livet ditt

Anonymkode: 1c4b0...a4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Eg tenker også mye på hvor synd det er med hvordan det har blitt, og at det føles veldig tungt og bittert ut. Det suger veldig mye energi fra meg. Eg er redd for at det går ut over mye mer i livet mitt enn eg tror. Eg sliter allerede selv med psykiske lidelser og har allerede problemer med sosial kontakt med andre, utdanning, jobb osv.. Eg tror det beste for meg hadde vært å kutte kontakten helt men det føles jo ut som en helt umulig avgjørelse å ta..

- TS

Anonymkode: 891d1...712

Send bekymringsmelding til fastlege, mer får du ikke gjort ❤️

Har ei barndomsvenninne med to alvorlig psykisk syke foreldre, ene åpenbart noe tilsvarende du beskriver.

Gjentakende psykoser osv, en haug paranoia og religiøst fanatiske ideer. Gjentok slike ting du nevner i veldig syke perioder.

Med medisiner ble han absolutt bedre, og konsekvent dårlig igjen når han sluttet.

Tilslutt havnet begge ungene i fosterhjem ett års tid, men:

Foreldrene ble mye bedre etter dette. Helsevesen tok det på alvor, og de tok imot hjelp.

Såvidt jeg har forstått har far stått fast på medisiner og ikke hatt langvarige alvorlige episoder i etterkant. De er såpass oppegående at de kan ha overnatting av barnebarn osv  

Anonymkode: ad8e7...ce9

[AnonymBruker]

Takk for alt dere har delt med meg. Eg sitter veldig pris på det.

Eg skal ta kontakt med fastlegen hans imorgen, og prøve å begrense kontakten min med han.

- TS

Anonymkode: 891d1...712

[AnonymBruker]

Er det noen som vet om det finnes hjelp til pårørende? Har prøve å søke opp men synes det er vanskelig. Har en slektning som ringer natt og dag i perioder og som er veldig aggressiv og anklagende om de sykeste ting, men ingen ting er konkret nok til å kontakte politi. Personen får ikke hjelp og ønsker ikke hjelp, og jeg er redd for at dersom jeg sender bekymringsmelding så vil personen få nok et «bevis» på at vi er imot ham og jobber med «satanister i helsevesen som er satt der for å legge lokk på genier som han» fordi han har avslørt staten osv… Vi er også helt frynsete og vet ikke våre arme råd. Når han ringer eller sender meldinger ødelegges hele uka. Blokkerte nr en gang men da ringte han alle mulige i omgangskretsen pga han var overbevist om at jeg hadde rotet meg borti frimurere osv helt absurde ting. Synes det er kjempeekkelt. Fikk nylig beskjed om å puste med magen og ikke ta forhastede avgjørelser fordi noe stort snart skal skje. Aner ikke hva det betyr og blir bare kjemperedd hele tiden. 

Anonymkode: 8d360...ef9