Er det dødt? Randen av å gå fra hverandre

[AnonymBruker]

Vi har en 4 åring som er krevende. Det burde sikkert vært håndterbart, men han er våkner sporadisk på nettene og står opp 0430 til 0530 og er veldig aktiv. Etter 4 år med lite søvn tærer det veldig på. 

Jeg har begynt å gå til DPS, hvor testene tilsier at jeg har en alvorlig depresjon. 

Vi har sklidd helt fra hverandre. Kveldene etter legging sitter vi til hvert vårt for å samle krefter. Helgene til å holde gutten i gang med en gøy aktivitet. 

Vi er begge godt utdanna, god økonomi og ressurssterke... men dette tærer. Vi dro på kino for litt siden, det føltes rart å holde i hendene. Vi har vært i lag i 13 år men det kjennes ut som om vi bor sammen av praktiske hensyn. Det er ganske frustrerende å kjenne at man ikke strekker til, det er tross alt bare ett barn og ikke fire. 

Er det noe håp? Har noen relevante erfaringer eller synspunkter? Jeg vurderer parterapi, samtidig har jeg nok med jobb, behandling og småbarnslivet. 

Anonymkode: 8906c...d3f

[-Missi-]

Skjønner at du er sliten ❤️kanskje dere rett og slett er utslitte begge to? Har dere besteforeldre etc som kan ta barnet litt så dere får sove ut? 

Mange jeg kjenner har flyttet fra hverandre når barnet var 3 år, det skjedde også med meg. Småbarns åra kan være veldig harde med lite søvn osv. Veldig lett å gli fra hverandre når begge egentlig helst vil sove. 

Jeg ville sett på det med avlastning først for ut fra det du skriver virker det mest som dere er slitne❤️

Kan besteforeldre etc ha barnet i blant så dere kan gjøre noe hyggelig sammen? Om det så er å bare få sovet og ladet en helg? Gjerne en fast avtale om det er mulig. 

Parterapi er også verdt forsøket, desverre de fleste jeg kjenner har gått fra hverandre likevel når de først har gått til det skrittet. Spesielt vanskelig å få menn med på slikt hos mange. Men selvsagt kan man prøve ☺️

 

[Hjelpsom]

Husker da vår var liten, han våknet med en gang vi la han på rygg, ofte måtte han sove i sittende stilling på fanget til en av oss og han måtte ammes hele tiden mens han ennå ammet. Han hadde refluks og slet med skjev hofte. Første året var vi begge helt utslitt og spesielt mor. Hun fikk også depresjoner. Videre frem til ca 5 år alder slet han med å sove dypt på nettene og vi måtte nærmest gå på tå i huset. Det sliter en totalt ut. Vi var heldigvis så "heldige" å være ufør begge to, men jobbet en del med hjemmekontor og kunne styre jobbsituasjoenen etter eget ønske.

Det går gradvis over og dere er over den verste kneika med barnet. Om forholdet deres holder fremover er vanskelig å si. Jobb mindre og kom dere på Fvk før dere havarerer totalt. Dere kommer svært sansynlig til å dra med det dere opplever nå fremover og nå er tiden for hjelp ikke når forholdet er havarert. 

Du sier ikke noe om sexlivet, men min erfaring var at det ble meget anstrengt i den perioden dere er i nå og det kan det hende dere drar med dere fremover. Vonde følelser, ikke tid til intimitet osv.

[AnonymBruker]

Det høres ut som en tøff situasjon å være i, men du må også huske på at det er tøft å være alene. Vil råde deg til å ha is i magen frem til du kommer deg ovenpå fra depresjonen, det kan godt tenkes at det ser lysere ut da. 
 

Gi hverandre tid og rom til å gjøre meningsfulle aktiviteter, og legg inn litt tid hver dag til å være sammen dere to. Lykke til❤️

Anonymkode: a2fb0...e0e

[AnonymBruker]

Vi har noen besteforeldre, men for min del er det ikke nok med ei natt. Vi har innimellom gode netter hvor man får 6-7 timer bra søvn... Har aldri kjent på en sånn type slitenhet, og jeg sliter nok med å skille om det er depresjon eller søvn/sliten som drar på.

Vi har hatt kolikk og noen små problemer (prematur), så jeg har lenge tenkt at det værste er over. Og for all del, det blir lettere og letter for hver uke/måned som går. 

Sexlivet er helt dødt, det kjennes rart ut å kysse, rart ut å være i fysisk kontakt. Ingen vonde følelser eller noe slikt... Det går bare for lang tid mellom hver gang, og for hver gang så går det lengre og lengre mellom. Tror det er to måneder eller tre siden sist nå. 

Jeg tenker også at det ikke er noe enkelt å være helt alene. Men det gir så lite mening å bo med noen fordi det er praktisk. Det gir meg ikke så mye mening

Anonymkode: 8906c...d3f

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i snart 30 år og nå nå 4 store barn sammen. Vi har vært gjennom mange gode år sammen, men fysisk og psykisk uhelse har også gitt oss dårlige perioder. Perioder uten overskudd til hverandre i det hele tatt, og ihvertfall ingen sex. Det er normalt at man gjennom ett langt liv har slike opp og nedturer som gjør at man ser etter andre løsninger. Vi har vært der selv, men gjorde en avtale at vi skal godta dårlige perioder og det er kun om man aldri kommer seg ut av nedturen at vi skal tenke på brudd, og enn så lenge er vi veldig lykkelige sammen.

Vi er begge overbevist om at det å ha dobbeldyne og ligge nært hver natt har gitt oss det vi har trengt for å holde ut i de dårlige periodene. Å få den nærheten selv om ingen hverken orker å snakke, ha sex eller har noe overskudd har ihvertfall hjulpet oss til å ha kortere vei til alle disse andre tingene når overskuddet er på vei tilbake. Kunne det vært noe for dere?

Anonymkode: 14294...171

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi har vært sammen i snart 30 år og nå nå 4 store barn sammen. Vi har vært gjennom mange gode år sammen, men fysisk og psykisk uhelse har også gitt oss dårlige perioder. Perioder uten overskudd til hverandre i det hele tatt, og ihvertfall ingen sex. Det er normalt at man gjennom ett langt liv har slike opp og nedturer som gjør at man ser etter andre løsninger. Vi har vært der selv, men gjorde en avtale at vi skal godta dårlige perioder og det er kun om man aldri kommer seg ut av nedturen at vi skal tenke på brudd, og enn så lenge er vi veldig lykkelige sammen.

Vi er begge overbevist om at det å ha dobbeldyne og ligge nært hver natt har gitt oss det vi har trengt for å holde ut i de dårlige periodene. Å få den nærheten selv om ingen hverken orker å snakke, ha sex eller har noe overskudd har ihvertfall hjulpet oss til å ha kortere vei til alle disse andre tingene når overskuddet er på vei tilbake. Kunne det vært noe for dere?

Anonymkode: 14294...171

Signerer dette. (Med unntak av dobbeltdyne, jeg orker ikke folk inntil meg om natta.)
Vi har snart vært gift i 10 år og har to barn sammen (5 og 7). I lange perioder, og særlig med lite søvn, mye sykdom, krevende tider på jobben, studier, etc. så har vi sklidd fra hverandre. Vi har vært romkamerater, ikke kjærester. Vi har aldri vurdert brudd av den grunn. Vi har ingen dårlig stemning. Det krangles ikke (mer enn man må forvente). Vi er rett og slett et team og innser at i denne livsfasen så må det nesten bare bli slik. Det er tross alt bedre å være to om dette krevende småbarnslivet.

Nå begynner ungene å bli såpass store at det er mer rom og tid for oss igjen. Ja, det føles merkelig å kysse, holde hender og ha sex når man ikke har gjort det på lenge. Det er som om man blir fremmede for hverandre. Men sakte men sikkert så kommer vi inn i den rytmen igjen. 

Anonymkode: 7e9c2...08e

[AnonymBruker]

Det er verdt å jobbe for forholdet, og det kreves faktisk jobb i denne fasen av livet. Dette kan mange kjenne seg igjen i. Forsøk å vend vende til partner (google begrepet), og kanskje sarte forsiktig samlivsjobbing med VI-appen?

Anonymkode: 23abc...27c

[AnonymBruker]

Dere har vært nødt til å være et arbeidsfellesskap noen år nå.

Selvfølgelig vil det føles rart å forsøke å hoppe direkte tilbake til kjæresteaktiviteter - uten først å gå gjennom prosessen med å finne tilbake til kjærestefølelsene og intim nærhet.

Alt dette dere har vært nødt til å legge på hylla og slå av.

Søvnmangel og prematurt barn, barn som ennå har mange oppvåkninger på natten og veldig aktiv - selvfølgelig er dere begge utslitte og nedkjørte. Det er steintøft å stå i over flere år.

Bruk hjelpeapparatet, utredning av barnet? Søk om avlastning/besøkshjem. Når ting er gått så langt at mor er gått inn i depresjon og det er fare for at familiehjemmet oppløses, da er en kandidat til å få hjelp fra det offentlige.

Å gå fra hverandre vil jo ikke gjøre jobben med 4-åringen mindre krevende. Du vil bare bli alene om den minst halve tiden.

Det er selvfølgelig håp om å finne tilbake til hverandre. Enten må hverdagen deres endres, så dere får overskudd til hverandre igjen. Eller så må dere bevisst prioritere parforholdet og nærhet, til tross for alt annet.

Snakk om det?

 

Anonymkode: a69ea...62a

[AnonymBruker]

Jeg opplever at vi har veldig forskjellige behov, og det har kanskje med tilstanden vi er i... Men tror kanskje det har blitt forsterket. Jeg er ganske aktiv, og har mye behov for kroppskontakt. Partner har ikke det i det hele tatt. Så akkurat nå kjennes det ut som en fremmed, som om jeg må "tvinge" meg i gang. Jeg har mest lyst å være alene og få en ny forelskelse... Samtidig forstår jeg at det nok høres ut som den lette utveien (og kanskje ikke er det). 

Vi prater selvfølgelig om dette, og begge har egentlig utrykt at man er usikker på hva vi skal gjøre videre. Ingen er bestemt på det ene eller det andre. 

Anonymkode: 8906c...d3f

[AnonymBruker]

Anbefaler å prøve parterapi. Vi hadde også barn. Det ble lite søvn, ingen sex. Vi prøvde terapi, og det hjalp en stund for vår del. Her ble det slutt noen år etter der igjen, vi fant aldri tilbake til hverandre. Til slutt føltes det ut som vi var fremmende for hverandre. Her merket jeg også at vi skled i veldig forskjellige retninger og han endret syn på mye, som jeg ikke klarte å støtte. 

Anonymkode: 088d1...683

[AnonymBruker]

Det føles veldig ut som det er det som har skjedd. Vi har forskjellige interesser, forskjellige meninger om hvordan ting skal gjøres og hva som er gøy. Nå skal det sies at mye av meg farges av at jeg er deprimert. Jeg har ikke lyst å gjøre noe, vil ingenting, ingen ambisjoner eller planer

Anonymkode: 8906c...d3f