Hvordan setter man grenser?

[AnonymBruker]

Har lav selvfølelse og er lei av å føle meg dårlig fordi jeg ikke setter grenser i relasjoner. Min erfaring med grensesetting er at andre føler seg avvist og at dette igjen går utover meg i form av at personen blir sur på meg, eller at vedkommende kjører rett over grensene igjen neste gang. Hvordan sier man i fra på en ordentlig måte? Hva gjør jeg for eksempel når noen går for en klem, og jeg ikke kjenner at det føles feil før vedkommende allerede klemmer meg? Eller når noen sier noe upassende men jeg ikke merker at det ikke føltes ok før etterpå?
Fortell gjerne eksempler på grensesetting dere gjør! 

Anonymkode: 43d7d...702

[AnonymBruker]

Øvelse øvelse øvelse og masse tid. Og kjenne etter i kroppen hva som føles riktig og ikke. Kjenn etter hva er det som er vanskelig med å sette grenser, er det ubehagelig, eller merker du ikke grensene dine i det hele tatt eller hva er det?

Anonymkode: e90e2...073

[ESFP]

Ofte er det ikke å uttrykke grensen som er problemet, men å takle egen skyldfølelse, skam og den andre sine følelser som er hovedproblemet. Du må øve deg gradvis opp til å tåle å sette deg selv først og leve med skyldfølelsen som kommer med dette.

Helt vanlig for mennesker med dårlige grenser å ikke kjenne følelser før en stund etter en situasjon, og da er det ofte for sent å "sette en grense". Det kan være lurt å bruke litt tid hver dag på å skrive ned hva som har skjedd og hva du følte i ulike situasjoner for å bli kjent med deg selv. 

Akkurat det med klemmen er vanskelig. Men hvis noen sier noe upassende, så har du lov å ta det opp etter situasjonen. Feks si: "jeg ble litt lei meg da du sa........ i går, hva mente du egentlig med det?" Etter hvert som du trener deg opp til å snakke om ting og konfrontere andre vil du etter hvert ha selvfølelse nok til å kjenne igjen følelsene dine i situasjoner og kan lettere sette grenser direkte. Hvis noen sier noe upassende, vil du kjenne det igjen med en gang og kunne si "jeg liker ikke at du snakker sånn, hvis du ikke slutter så går jeg herfra". 

[AnonymBruker]

Klem har jeg lite problem med, men jeg hater snakke i telefonen. Så det fletter jeg inn i ulike samtaler ofte.

Men om du ikke kjenner at en klem er ubehagelig før de klemmer deg, så kan du jo ikke si i fra først. Men du kan trekke deg tilbake og avslutte klemmen. Hvis du vet at det er ubehagelig, så tar du ett skritt tilbake når du ser de kommer for å gi klem.

Det er generelt veldig vanskelig sette grenser om du ikke vet ting er ubehagelig før etterpå.

Anonymkode: f36f4...960

[AnonymBruker]

Jeg har klemmervenninner, og var ikke vant til klemming. Istedenfor å sette grenser for klemmer, som er en vennlig handling, øvde jeg meg på å bli komfortabel med klemming. Nå er jeg en klemmer jeg også, uten at det føles det minste ubehagelig. 

Man klarer ikke å sette grenser for ting man først etterpå kommer frem til at ikke var ok. Da er man heller mer bevisst og tar det neste gang det skjer. 

Anonymkode: 80753...fab

[AnonymBruker]

Har absolutt aldri, noensinne, hverken følt eller tenkt at jeg må grensesette.

Veldig merkelig måte å tenke på?

Men i et sosialt samspill ligger det på begge parter å både si fra og spørre om hvordan den andre personen er, hva en selv liker/ikke liker.

Dette gjør en jo løpende? Især når en blir kjent med nye mennesker.

Vil anbefale å slutte å tenke på det som grensesetting, men heller ta vinklingen ‘hvordan lærer jeg bort til andre hvordan jeg funker’.

Om du noen dager er ok med klem, andre ikke, så må du bare si det til folk. Da helst i en ikke-klemme setting. At du noen ganger ikke helt klarer, så blir veldig glad for å bli spurt først, for noen ganger setter du stor pris på en klem.

Vær åpen om hvem du er og hvordan du funker

 

Anonymkode: 7b038...ad9

[Andro]

Det fineste er at man kommuniserer åpent om hva man liker og hva man syns er ubehagelig før man får inn i situasjoner med fysisk nærhet i det hele tatt. A la "liker du å bli holdt rundt?" "Jeg liker ikke å bli tatt på magen."
Dersom noen trør over grensene dine med vilje så har de ingen respekt for deg, og du er ikke ansvarlig for hva de føler når du sier at du ikke liker å bli holdt så lenge når man gir en klem for eksempel. Det er en slu hersketeknikk å framstille seg som et offer fordi andre har egne behov.
Den som ikke får med seg hva du liker og trenger har heller ingen reell empati i seg, og det er et rødt flagg. Jeg opplevde en partner som trakk tilbake å gjøre ting som gjorde meg trygg, glad, kåt eller andre bra ting, når han skulle "straffe" meg. Det er en svært slu form for psykisk mishandling. Han lot også som han tilfeldigvis kom borti eller glemte seg, på steder eller måter som jeg hadde sagt fra at jeg slet med. Da sluttet jeg å føle noe positivt, og gjorde klart at jeg gjennomskuet spillet.

Det er ikke et tap å miste folk som ikke respekterer grensene eller preferansene dine. De påfører deg traumer, og det trenger du ikke. Hver enkelt hendelse trenger ikke å være stor, men når endringer ikke skjer så skjer det en slitasje. Og det er en måte å signalisere at det ikke er du som skal få bestemme over deg, som slett ikke er grei.