Emosjonelt utilgjengelige foreldre da jeg var barn, voksen men føler noe er "fundamentalt galt" med meg, andre som har det sånn?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du beskriver, ts. 
Har selv hatt en oppvekst hvor jeg ble psykisk mishandlet, grov neglisjering av mine behov etc.

I mitt tilfelle var det en noe fraværende far med helt urimelige krav til omverdenen kombinert med høydramatisk og egoistisk mor, fullstendig grenseløs.

Er nærmere 60 år nå og sliter fortsatt med å føle meg «feil» og at jeg ikke er verdt noe. Fungerer ikke i arbeidslivet men har greid å få til et veldig godt ekteskap med en helt topp mann. 
Trist å si det, men ting ble enklere da min far døde. En «motpart» mindre å forholde seg til, de som har vokst opp med slike foreldre vet hva jeg snakker om.

Har tenkt at jeg må være unormal som ikke savner ham, men husker jo den voldsomme sorgen jeg følte da jeg mistet besteforeldrene mine, så vil tro det er en naturlig konsekvens av alt som har skjedd.

Min mor kjører på for fullt som hun alltid har gjort, jeg har nå lært meg å holde kontakten på et minimum, føler dette hjelper meg. Jeg har kuttet kontakt med søsken, det ble for vanskelig å opprettholde sosial omgang pga vi har så ulik oppfatning av hele situasjonen.

Jeg har akseptert at jeg aldri vil komme helt over dette, har lært at det hjelper å prøve å være snill med meg selv i tillegg til minimal kontakt med familie. I mitt tilfelle hjelper det meg også at mer perifere slektninger har sett og hørt akkurat hvordan jeg har hatt det oppigjennom oppveksten, har hatt noen gode samtaler med disse som føles godt og oppleves veldig støttende.

Vil ønske deg masse lykke til, ikke til å forstå hvorfor noen skal være så uheldig med tildeling av foreldre.

 

 

Anonymkode: 535bf...1e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg igjen i det du beskriver, ts. 
Har selv hatt en oppvekst hvor jeg ble psykisk mishandlet, grov neglisjering av mine behov etc.

I mitt tilfelle var det en noe fraværende far med helt urimelige krav til omverdenen kombinert med høydramatisk og egoistisk mor, fullstendig grenseløs.

Er nærmere 60 år nå og sliter fortsatt med å føle meg «feil» og at jeg ikke er verdt noe. Fungerer ikke i arbeidslivet men har greid å få til et veldig godt ekteskap med en helt topp mann. 
Trist å si det, men ting ble enklere da min far døde. En «motpart» mindre å forholde seg til, de som har vokst opp med slike foreldre vet hva jeg snakker om.

Har tenkt at jeg må være unormal som ikke savner ham, men husker jo den voldsomme sorgen jeg følte da jeg mistet besteforeldrene mine, så vil tro det er en naturlig konsekvens av alt som har skjedd.

Min mor kjører på for fullt som hun alltid har gjort, jeg har nå lært meg å holde kontakten på et minimum, føler dette hjelper meg. Jeg har kuttet kontakt med søsken, det ble for vanskelig å opprettholde sosial omgang pga vi har så ulik oppfatning av hele situasjonen.

Jeg har akseptert at jeg aldri vil komme helt over dette, har lært at det hjelper å prøve å være snill med meg selv i tillegg til minimal kontakt med familie. I mitt tilfelle hjelper det meg også at mer perifere slektninger har sett og hørt akkurat hvordan jeg har hatt det oppigjennom oppveksten, har hatt noen gode samtaler med disse som føles godt og oppleves veldig støttende.

Vil ønske deg masse lykke til, ikke til å forstå hvorfor noen skal være så uheldig med tildeling av foreldre.

 

 

Anonymkode: 535bf...1e6

Jeg har en veldig lik opplevelse der jeg ikke savner kontakt med mine foreldre (begge lever) og mine søsken har en veldig beskyttende tone overfor våre foreldre når vi har snakket om ting fra vår barndom. Jeg har sett på det som en typisk barnlig umiddelbar trang til å beskyttende sine foreldre. Jeg har vært nødt til å distansere meg fra både søsken og foreldre og din kommentar har gjort meg litt tryggere i valget mitt.

Jeg har kun hatt ett vitne som har bekreftet min opplevelse av en situasjon jeg opplevde sent i barndommen. Men den bekreftelsen har jeg klamret meg til når hodet vil gi meg skylden for vonde følelser. Den bekreftelsen er så vanvittig verdifull ❤

Anonymkode: 20480...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mener dere denne? For den har jeg funnet interessant.

Anonymkode: a126a...326

Jeg har denne: 

Anonymkode: e1439...31a

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har denne: 

Anonymkode: e1439...31a

Denne er også super, og veldig praksis-rettet. 

den kan leses online her:

https://www.lifefeeling.in/recovering-from-emotionally-immature-parents-pdf-download/

 

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for svarene, det betyr mye for meg. Jeg har opp igjennom hatt venner med ulike traumer, men ingen som mine. Det har alltid vært tydelige former for vold. Det har styrket min tanke om at det jeg erfarte var ikke ille og jeg burde tålt det. Derfor er det på en måte godt å høre andre beskrive lignende. 

Samtidig når jeg leser deres innlegg tenker jeg "fy meg som kaller det vold! De gjorde så godt de kunne". Jeg får meg ikke til å kalle det emosjonell omsorgssvikt. Så når dere omtaler det slik så tenker jeg "ja, så det jeg har erfart er ikke så ille, så kanskje jeg er rar likevel". 

Jeg tror oppriktig mine foreldre gjorde så godt de kunne, og jeg kjenner en intens skam ved å påpeke at det ikke var nok. Gjennom årene har de mange ganger sammenlignet med den julingen og mishandlingen de selv opplevde (grove ting) og dermed har jeg ikke noe å gråte for er budskapet. Vi har hatt fine ting også, men alt det fine nådde ikke helt frem fordi jeg var redd og frakoblet fordi jeg ikke våget å være meg lenger. Jeg tenker det er naturlig at det er skadelig. Samtidig så er det så intens bagatellisering og motstand fra hodet mitt hver gang jeg vil sette ord på det og sortere. 

Jeg har faktisk lest boken mange av dere anbefaler for 3 år siden. Vil lese den på ny nå i helgen. Husker jeg tenkte "akkurat sånn er mine foreldre!", men i samme sekund tenkte jeg "men de gjør ikke så ille ting, de gjør så godt de kan, vi har det jo hyggelig også". Og i tillegg syns jeg å huske jeg reagerte på at jeg opplevde boken som for klandrende. Jeg forsvarer mine foreldre for mye kanskje? Hver gang jeg bare inni hodet mitt plasserer eller sier "x var ikke greit" eller kaller det vold, svikt, hva enn så er stemmen der "såpass må du tåle" eller tanken om at det skjedde jo bare fordi det var meg. 

I voksenår er min mor veldig opptatt av at jeg tar feil om barndommen. Har ingen vitner. 2 søsken mener også jeg er det sorte fåret, og at jeg må slutte å plage alle i familien. Samtidig ser jeg jo at de er emosjonelt utilgjengelige for sine barn igjen. Men lar jeg meg selv tenke det så tenker jeg "ja, der ser du, på an igjen med å tenke stygt om alle, sånn er du". I stedet for å anerkjenne at jeg kanskje kan noe om omsorgsevne osv. Min mor har flere ganger sagt "broren din synes ikke det var noe dårlig oppvekst så det kan ikke ha vært så ille som du skal ha det til". Så ja, jeg tviler. Oppsummert vil jeg vel si at gaslighting, å tåkelegge mine opplevelser og få meg til å tvile på alle mine reaksjoner var det verste. Men er det vold? 

Jeg vet ikke hvorfor jeg prøver å snakke meg ut av det. Er det kanskje vanlig? 

Apropos kontant nå: vi har lite kontakt. Jeg har tatt avstand en periode, det ble for vanskelig at hvert samvær ble preget av det jeg opplevde som nye krenkelser, jeg føler meg redd og liten rundt dem. Håper vi kan få det annerledes, men synes det samtidig er et for stort ansvar at jeg skal lære dem opp i hvordan ikke krenke meg. De er god på å stadig si at jeg har "spesielle behov", som om det å ikke være redd rundt familien sin er et spesielt behov? 

Tidligere i dag, da jeg leste svarene, ble jeg først forbanna. Så mye ekle og stygge ting de har hatt ut av seg. Men raseriet blir så raskt omgjort til skam "men det er jo synd på dem som fikk meg". 

Skal lese boken igjen, håper å få tid til å svare hver enkelt. Setter uendelig pris på å sparre med noen. Var nervøs før jeg postet. Men takk! ❤️

TS

Anonymkode: 9b059...7a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS her.

Tusen takk for svarene, det betyr mye for meg. Jeg har opp igjennom hatt venner med ulike traumer, men ingen som mine. Det har alltid vært tydelige former for vold. Det har styrket min tanke om at det jeg erfarte var ikke ille og jeg burde tålt det. Derfor er det på en måte godt å høre andre beskrive lignende. 

Samtidig når jeg leser deres innlegg tenker jeg "fy meg som kaller det vold! De gjorde så godt de kunne". Jeg får meg ikke til å kalle det emosjonell omsorgssvikt. Så når dere omtaler det slik så tenker jeg "ja, så det jeg har erfart er ikke så ille, så kanskje jeg er rar likevel". 

Jeg tror oppriktig mine foreldre gjorde så godt de kunne, og jeg kjenner en intens skam ved å påpeke at det ikke var nok. Gjennom årene har de mange ganger sammenlignet med den julingen og mishandlingen de selv opplevde (grove ting) og dermed har jeg ikke noe å gråte for er budskapet. Vi har hatt fine ting også, men alt det fine nådde ikke helt frem fordi jeg var redd og frakoblet fordi jeg ikke våget å være meg lenger. Jeg tenker det er naturlig at det er skadelig. Samtidig så er det så intens bagatellisering og motstand fra hodet mitt hver gang jeg vil sette ord på det og sortere. 

Jeg har faktisk lest boken mange av dere anbefaler for 3 år siden. Vil lese den på ny nå i helgen. Husker jeg tenkte "akkurat sånn er mine foreldre!", men i samme sekund tenkte jeg "men de gjør ikke så ille ting, de gjør så godt de kan, vi har det jo hyggelig også". Og i tillegg syns jeg å huske jeg reagerte på at jeg opplevde boken som for klandrende. Jeg forsvarer mine foreldre for mye kanskje? Hver gang jeg bare inni hodet mitt plasserer eller sier "x var ikke greit" eller kaller det vold, svikt, hva enn så er stemmen der "såpass må du tåle" eller tanken om at det skjedde jo bare fordi det var meg. 

I voksenår er min mor veldig opptatt av at jeg tar feil om barndommen. Har ingen vitner. 2 søsken mener også jeg er det sorte fåret, og at jeg må slutte å plage alle i familien. Samtidig ser jeg jo at de er emosjonelt utilgjengelige for sine barn igjen. Men lar jeg meg selv tenke det så tenker jeg "ja, der ser du, på an igjen med å tenke stygt om alle, sånn er du". I stedet for å anerkjenne at jeg kanskje kan noe om omsorgsevne osv. Min mor har flere ganger sagt "broren din synes ikke det var noe dårlig oppvekst så det kan ikke ha vært så ille som du skal ha det til". Så ja, jeg tviler. Oppsummert vil jeg vel si at gaslighting, å tåkelegge mine opplevelser og få meg til å tvile på alle mine reaksjoner var det verste. Men er det vold? 

Jeg vet ikke hvorfor jeg prøver å snakke meg ut av det. Er det kanskje vanlig? 

Apropos kontant nå: vi har lite kontakt. Jeg har tatt avstand en periode, det ble for vanskelig at hvert samvær ble preget av det jeg opplevde som nye krenkelser, jeg føler meg redd og liten rundt dem. Håper vi kan få det annerledes, men synes det samtidig er et for stort ansvar at jeg skal lære dem opp i hvordan ikke krenke meg. De er god på å stadig si at jeg har "spesielle behov", som om det å ikke være redd rundt familien sin er et spesielt behov? 

Tidligere i dag, da jeg leste svarene, ble jeg først forbanna. Så mye ekle og stygge ting de har hatt ut av seg. Men raseriet blir så raskt omgjort til skam "men det er jo synd på dem som fikk meg". 

Skal lese boken igjen, håper å få tid til å svare hver enkelt. Setter uendelig pris på å sparre med noen. Var nervøs før jeg postet. Men takk! ❤️

TS

Anonymkode: 9b059...7a9

Husk på at du er i en prosess. Prosesser tar tid. Og du klarer ikke å ta inn over deg mer enn du klarer. Heller ikke så mye som du egentlig forstår og at det er vanlig. ❤ Og prosessen er verdt å bruke tid på fordi du er verdt det. 

Anonymkode: 20480...2e7

[Andro]

Dagens traumeforskning og økt innsikt i barns behov fokuserer mer på det man ikke fikk, og ikke bare det negative man har blitt utsatt for. Selv ble jeg f.eks. ikke mishandlet, men jeg hadde heller ingen støtte. Jeg hadde en umoden mor, som slett ikke kunne fokusere på andre. All oppmerksomhet var rundt henne, som om det skulle være en slags konkurranse å leve. - Selv når vi ungene var sjuke så var det liksom hun som var offer. 
Man blir tidlig selvstendig når man kognitivt vokser fra foreldrene sine mens man er liten.

Tror det ligner mye på opplevelsen til barn som opplever sjuke foreldre; at de ikke får nok omsorg til å gå arrfritt inn i voksenlivet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

TS her.

Tusen takk for svarene, det betyr mye for meg. Jeg har opp igjennom hatt venner med ulike traumer, men ingen som mine. Det har alltid vært tydelige former for vold. Det har styrket min tanke om at det jeg erfarte var ikke ille og jeg burde tålt det. Derfor er det på en måte godt å høre andre beskrive lignende. 

Samtidig når jeg leser deres innlegg tenker jeg "fy meg som kaller det vold! De gjorde så godt de kunne". Jeg får meg ikke til å kalle det emosjonell omsorgssvikt. Så når dere omtaler det slik så tenker jeg "ja, så det jeg har erfart er ikke så ille, så kanskje jeg er rar likevel". 

Jeg tror oppriktig mine foreldre gjorde så godt de kunne, og jeg kjenner en intens skam ved å påpeke at det ikke var nok. Gjennom årene har de mange ganger sammenlignet med den julingen og mishandlingen de selv opplevde (grove ting) og dermed har jeg ikke noe å gråte for er budskapet. Vi har hatt fine ting også, men alt det fine nådde ikke helt frem fordi jeg var redd og frakoblet fordi jeg ikke våget å være meg lenger. Jeg tenker det er naturlig at det er skadelig. Samtidig så er det så intens bagatellisering og motstand fra hodet mitt hver gang jeg vil sette ord på det og sortere. 

Jeg har faktisk lest boken mange av dere anbefaler for 3 år siden. Vil lese den på ny nå i helgen. Husker jeg tenkte "akkurat sånn er mine foreldre!", men i samme sekund tenkte jeg "men de gjør ikke så ille ting, de gjør så godt de kan, vi har det jo hyggelig også". Og i tillegg syns jeg å huske jeg reagerte på at jeg opplevde boken som for klandrende. Jeg forsvarer mine foreldre for mye kanskje? Hver gang jeg bare inni hodet mitt plasserer eller sier "x var ikke greit" eller kaller det vold, svikt, hva enn så er stemmen der "såpass må du tåle" eller tanken om at det skjedde jo bare fordi det var meg. 

I voksenår er min mor veldig opptatt av at jeg tar feil om barndommen. Har ingen vitner. 2 søsken mener også jeg er det sorte fåret, og at jeg må slutte å plage alle i familien. Samtidig ser jeg jo at de er emosjonelt utilgjengelige for sine barn igjen. Men lar jeg meg selv tenke det så tenker jeg "ja, der ser du, på an igjen med å tenke stygt om alle, sånn er du". I stedet for å anerkjenne at jeg kanskje kan noe om omsorgsevne osv. Min mor har flere ganger sagt "broren din synes ikke det var noe dårlig oppvekst så det kan ikke ha vært så ille som du skal ha det til". Så ja, jeg tviler. Oppsummert vil jeg vel si at gaslighting, å tåkelegge mine opplevelser og få meg til å tvile på alle mine reaksjoner var det verste. Men er det vold? 

Jeg vet ikke hvorfor jeg prøver å snakke meg ut av det. Er det kanskje vanlig? 

Apropos kontant nå: vi har lite kontakt. Jeg har tatt avstand en periode, det ble for vanskelig at hvert samvær ble preget av det jeg opplevde som nye krenkelser, jeg føler meg redd og liten rundt dem. Håper vi kan få det annerledes, men synes det samtidig er et for stort ansvar at jeg skal lære dem opp i hvordan ikke krenke meg. De er god på å stadig si at jeg har "spesielle behov", som om det å ikke være redd rundt familien sin er et spesielt behov? 

Tidligere i dag, da jeg leste svarene, ble jeg først forbanna. Så mye ekle og stygge ting de har hatt ut av seg. Men raseriet blir så raskt omgjort til skam "men det er jo synd på dem som fikk meg". 

Skal lese boken igjen, håper å få tid til å svare hver enkelt. Setter uendelig pris på å sparre med noen. Var nervøs før jeg postet. Men takk! ❤️

TS

Anonymkode: 9b059...7a9

Alle de tankene du har som stiller spørsmål ved dine følelser kommer av dine foreldres invalidering. Du skal stole på følelsene dine og du må jobbe med å anerkjenne dine egne følelser. Det å konfrontere foreldre fører gjerne ikke noe godt med seg. Du blir bare avvist igjen og såret på nytt. De har ikke evne til å ta til seg kritikk eller si unnskyld. Sånn er mine iallfall. Det høres lurt ut å ta avstand til dem. Jeg ser at det er eneste veien å gå da jeg blir syk av å være mine foreldres foreldre og ikke få noe tilbake. Men det er sykt vanskelig fordi de er ekstremt gode på å påføre skyldfølelse som er tungt å leve med. 

Anonymkode: e1439...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Mine foreldre var også emosjonelt utilgjengelige og jeg har også følt på det med at jeg ikke føler at jeg har noen grunn til å slite fordi jeg ble jo ikke slått eller fysisk mishandlet på noe vis. Men jeg ble psykisk mishandlet.

Så det å anerkjenne at det faktisk er en grunn til at jeg sliter og at det ikke er fordi det er noe galt med meg har vært viktig for meg. Jeg har vel alltid hatt den følelsen av at det er meg det er noe galt med, og det ble jeg fortalt gjennom oppveksten også. Jeg er også veldig flink til å skylde på meg selv for ting og at jeg ikke har rett til å føle som jeg gjør.

Jeg sliter i dag veldig med følelser og føler at jeg ikke har lov til å føle de følelsene jeg har. At jeg alltid må ha kontroll. Fikk mye kjeft og kritikk om jeg for eksempel gråt eller var sint.

Mine foreldre slet også med ting fra sin oppvekst og det var nok det de videreførte til meg/mine søsken, men opplevde nok at de tok det mest utover meg på grunn av måten jeg var på. Så det har forsterket den følelsen av at det er noe galt med meg.

Jeg går til psykolog og har gjort det flere ganger, men dette sitter dypt i meg. Vi jobber mye med at jeg skal kunne føle de følelsene jeg gjør uten å føle skam over det. Hos meg så blir det sånn at jeg holder følelsene inne til jeg omtrent sprekker og føler så skam over det også. Vi jobber også med min selvtillit og selvfølelse, og mye rundt det.

Jeg har i dag flere diagnoser. Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, sosial angst og depresjon. Det var noe jeg også lenge følte skam over fordi jeg følte at det ikke var noen grunn til at jeg skulle ha disse diagnosene. Dette har endret seg litt, men husker jeg tenkte at det var rart at psykologen reagerte på ting jeg hadde opplevd for i mitt hode var det meg det var noe galt med.

Anonymkode: 0cb23...120

❤️❤️ Dette er som å lese om meg selv. Vondt at du har/har hatt det sånn. Det skal ikke være sånn. Og det er så lett å se når det gjelder alle andre enn seg selv. 

Min psykolog sa en gang "tenker du det et normalt at en voksen dame er redd sin egen far?", og jeg bare "eh, ja?". Selv nå etter alt av validering så tenker jeg "er jo meg som er noe feil med". Sånn jeg kan lese bøker og få fagkunnskap men det jeg har erfart har virkelig vridd på virkelighetsoppfatningen min, så kunnskapen sitter ikke. Jeg går rundt og tenker "fatter ikke hvordan andre folk tør å gå rundt å være redd og være så mye med familien", men de er kanskje ikke redde da? 

Akkurat samme her mtp følelser. Jeg er kommet mye lenger nå dog. Mitt største mål var at mine barn skal ikke ha en emosjonelt utilgjengelig mamma. Nå gråter jeg og blir sint, setter grenser og føler at jeg er i god kontakt med kropp og følelser, så jeg vet jo at det kan bli bra gjennom hard jobbing (traumepsykolog + psykomotorisk fysioterapi). Men i relasjon til familien er det som jeg låser hele kroppen, slutter å puste og blir redd. Følelsene blir fremmede og jeg greier ikke plassere. Av og til føles det litt som et dobbeltliv, den jeg er i resten av verden, og den jeg er med dem og til og med bare minnet om dem. 

Jeg får lyst å si jeg ikke fikk kjeft og kritikk når jeg gråt/var sint, men samtidig husker jeg min far klikka og ropte "nå må du slutte med det tullet!" eller "NÅ ER DET NOK!". Så det er kanskje kjeft og kritikk? Min mor kjeftet aldri hun bare sa jeg hadde spesielle behov og ble passiv-aggressiv og sa "jeg klarer ikke det her! Jeg er ikke sint!". 

Samme med søsken. Jeg synes det er vanskelig å ha kontakt med dem, da deres historie er at jeg dikter og skaper drama. Hvordan er din relasjon til dine søsken? 

TS

Anonymkode: 9b059...7a9

[AnonymBruker]

Ja det er sånn man blir påvirket av det. Jeg går i terapi og lærer utrolig mye om det der og hvordan jeg kan endre dette fundamentet i meg. Anbefales!

Anonymkode: c975e...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Husk på at du er i en prosess. Prosesser tar tid. Og du klarer ikke å ta inn over deg mer enn du klarer. Heller ikke så mye som du egentlig forstår og at det er vanlig. ❤ Og prosessen er verdt å bruke tid på fordi du er verdt det. 

Anonymkode: 20480...2e7

❤️ Takk! Jeg tror definitivt jeg skal gi denne prosessen tid. Jeg bare kjenner meg så ufattelig lei av å føle at oppveksten min kaster skygge over livet jeg har jobbet så hardt for. Som at all den harde jobbingen er ingenting verdt fordi det svarte hullet i magen fremdeles har grep om meg. 

Jeg forstod ikke helt setningen "Heller ikke så mye som du egentlig forstår og at det er vanlig"? Mente du at prosessen med å innse at dette er vanlig og å ta innover meg fagkunnskapen jeg har vil komme i "sin egen tid" når prosessen kommer dit? Eller? 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alle de tankene du har som stiller spørsmål ved dine følelser kommer av dine foreldres invalidering. Du skal stole på følelsene dine og du må jobbe med å anerkjenne dine egne følelser. Det å konfrontere foreldre fører gjerne ikke noe godt med seg. Du blir bare avvist igjen og såret på nytt. De har ikke evne til å ta til seg kritikk eller si unnskyld. Sånn er mine iallfall. Det høres lurt ut å ta avstand til dem. Jeg ser at det er eneste veien å gå da jeg blir syk av å være mine foreldres foreldre og ikke få noe tilbake. Men det er sykt vanskelig fordi de er ekstremt gode på å påføre skyldfølelse som er tungt å leve med. 

Anonymkode: e1439...31a

Det gir veldig mening at det kommer av deres invalidering. Jeg tenker det rasjonelt. Men så kommer det alltid et men! "Jeg ble jo ikke invalidert" 🫣 Jeg blir gal av deres stemmer i hodet. 

Jeg har hatt min runde med konflikter der jeg har forsøkt å få anerkjennelse fra dem, jeg føler meg bare knust gang på gang. Vært en lang prosess å slutte med det. Innfinne seg med at jeg ikke får det. Og da er det innmari vanskelig å egentlig ha noe med dem å gjøre, som er valget jeg litt står i for tiden. Det er sånn, jeg vet at mange voksne ikke har så mye med foreldrene sine å gjøre. Og selv om jeg egentlig har greid meg uten dem lenge, så føler jeg meg på en måte som et barn igjen som intenst trenger foreldrene sine. Kanskje flaut men jeg drømmer om at moren min skal holde meg og si jeg er nok og alltid var nok. Og av og til tror jeg at jeg aldri kan bli fri før hun gjør det. Og det kommer aldri til å skje. 

Hvordan greier du å gi slipp på det håpet? Man har jo mye kjærlighet for dem, hvordan ga du slipp? 

TS

Anonymkode: 9b059...7a9

[AnonymBruker]

Andro skrev (14 minutter siden):

Dagens traumeforskning og økt innsikt i barns behov fokuserer mer på det man ikke fikk, og ikke bare det negative man har blitt utsatt for. Selv ble jeg f.eks. ikke mishandlet, men jeg hadde heller ingen støtte. Jeg hadde en umoden mor, som slett ikke kunne fokusere på andre. All oppmerksomhet var rundt henne, som om det skulle være en slags konkurranse å leve. - Selv når vi ungene var sjuke så var det liksom hun som var offer. 
Man blir tidlig selvstendig når man kognitivt vokser fra foreldrene sine mens man er liten.

Tror det ligner mye på opplevelsen til barn som opplever sjuke foreldre; at de ikke får nok omsorg til å gå arrfritt inn i voksenlivet.

Jeg ble ikke tidlig selvstendig. Tvert om. Jeg ble fortalt, enda jeg gjorde det veldig godt på skole og var kognitivt og sosialt sterk, at jeg hadde spesielle behov, var uvanlig, og ble møtt som at jeg ikke ville klare meg selv. Selv i dag er det som at jeg ikke skulle klare meg alene. Og enda jeg har bodd alene, nå har mann og barn og jobb, fikser det meste så er det historien jeg har om meg selv, "jeg får det ikke til", "jeg er ikke skikkelig voksen, jeg trenger hjelp!" ... 

Jeg ser rasjonelt at jeg fikser mye, er selvstendig og sterk, men måten de definerer meg er som en tvangstrøye rundt livet mitt. 

Anonymkode: 9b059...7a9

[Andro]

Den "selvstendigheten" er en traumerespons. Jeg stoler ikke på noen andre enn meg selv, og ber ikke om hjelp når det kunne ha vært nyttig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Samme med søsken. Jeg synes det er vanskelig å ha kontakt med dem, da deres historie er at jeg dikter og skaper drama. Hvordan er din relasjon til dine søsken? 

I min familie har vi søsken reagert ulikt på denne foreldrestilen. Det vanskelige for oss som søsken er nok at vi aldri har lært konfliktløsning. Foreldrene våre bryr seg ikke om våre prestasjoner i livet, favoritten er den som stiller mest opp for dem.

Anonymkode: e1439...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvordan greier du å gi slipp på det håpet? Man har jo mye kjærlighet for dem, hvordan ga du slipp? 

En ting er hva jeg vet i teorien, en annen ting er å internalisere denne kunnskapen og der har jeg en lang vei å gå dessverre.

Anonymkode: e1439...31a

[AnonymBruker]

Stort sukk. 

Da har jeg satt meg ned og skal lese boken om Adult children of emotionally immature parents. Jeg gruer meg. Jeg er utslitt av forsvaret av mine foreldre i hodet mitt. 

Min intensjon er å lese den med åpenhet og aksept. Aksept for alle følelser som oppstår i meg. Aksept for kroppslige reaksjoner. Aksept for alle "men"-tanker, og andre kritiske tanker ++. Aksept for ubehaget og motviljen jeg allerede kjenner. 

Jeg frykter at om jeg ser erfaringene mine tydelig, og raseri og sinne og sorg får komme fritt som det er, at det er å ta knekken på håpet om at vi skal ha hyggelig kontakt. Og jeg føler at jeg kan ikke leve uten det. Vet ikke hva som har fått meg til å tenke sånn. 

Igjen tusen takk til alle som deler så raust og viser meg sine egne sår. Jeg føler vi står sammen. Sammen i å ta tak og skape noe annet. ❤️

TS

Anonymkode: 9b059...7a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Alle de tankene du har som stiller spørsmål ved dine følelser kommer av dine foreldres invalidering. Du skal stole på følelsene dine og du må jobbe med å anerkjenne dine egne følelser. Det å konfrontere foreldre fører gjerne ikke noe godt med seg. Du blir bare avvist igjen og såret på nytt. De har ikke evne til å ta til seg kritikk eller si unnskyld. Sånn er mine iallfall. Det høres lurt ut å ta avstand til dem. Jeg ser at det er eneste veien å gå da jeg blir syk av å være mine foreldres foreldre og ikke få noe tilbake. Men det er sykt vanskelig fordi de er ekstremt gode på å påføre skyldfølelse som er tungt å leve med. 

Anonymkode: e1439...31a

Min mor er dessverre sånn. Min far hadde feil, men han ba om unnskyldning når vi ble voksne. Aldri fysisk vold. 

Nå er mamma gammel og hun blir ikke bedre, tvert i mot. Det føles som hun klamrer ser fast i meg (den snille), samtidig som hun forakter meg. Min søster holder avstand selv om de bor like ved hverandre, men hun ruser seg  og, men har narsissisme trekk. Hun har jeg kutta ut. 

Vi kan ikke forandre andre. Noen sa en gang; tilgi dem for de vet ikke hva de gjør. 

Det vi må lære er å sette grenser.  

Når jeg har tatt ting opp med mamma skylder hun på faren min som er død. Hun mente hun hadde større sorg enn meg når han døde fordi han var den eneste hun liksom kunne prate med om oss fæle døtre. 

Ta vare ts. Du er verdifull i kraft av deg selv. 

 

Anonymkode: e1d2a...a2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

❤️ Takk! Jeg tror definitivt jeg skal gi denne prosessen tid. Jeg bare kjenner meg så ufattelig lei av å føle at oppveksten min kaster skygge over livet jeg har jobbet så hardt for. Som at all den harde jobbingen er ingenting verdt fordi det svarte hullet i magen fremdeles har grep om meg. 

Jeg forstod ikke helt setningen "Heller ikke så mye som du egentlig forstår og at det er vanlig"? Mente du at prosessen med å innse at dette er vanlig og å ta innover meg fagkunnskapen jeg har vil komme i "sin egen tid" når prosessen kommer dit? Eller? 

 

Jeg mente at selv om du forstår at du ble psykisk mishandlet så kan det ta lang tid før du mentalt aksepterer det og slutter å forsvare foreldrene dine. Jeg opplevde at jeg først distanserte meg fra ordet "omsorgssvikt". Så aksepterte jeg at mine foreldre gjorde ikke alt 100% rett fordi ingen er jo perfekte, sant? Og så fikk jeg et håp om at denne ene lille episoden kom de ihvertfall til å unnskylde seg for. Det skjedde åpenbart ikke når jeg konfronterte de. Så begynte jeg å se at andre ble møtt sånn som jeg ønsket å bli møtt, i det virkelige liv og ikke bare sånn som foreldrene mine sa at var en utopi "som bare skjer på film". Og de ble møtt sånn igjen og igjen. Og så har jeg vært nødt til å samle sammen alle dårlige opplevelser jeg husker og analysere de ned til margen for å forstå akkurat hva som gikk galt og plassere alt ansvaret der det ligger hjemme. Hos foreldrene mine. Ikke meg. 

Jeg er ikke ferdig i prosessen fordi nå er jeg bare sint. Så ufattelig sint. Og jeg forstår hvorfor, men jeg skammer meg fremdeles over å være så utakknemlig når jeg vet hvorfor de er som de er. Så jeg forstår det, men har ikke prosessert det ferdig og jeg er vanvittig utålmodig enkelte dager. Det er derfor jeg sier at det tar mye tid. Og at følelsene og logikken ikke henger sammen hele veien.

Anonymkode: 20480...2e7

[Gjest Lavendelblomst]

Du kan sende meg en melding.

[AnonymBruker]

Du er nok hypersensitiv for andres kroppsspråk og signaler. Det er eneste "feilen" vi er programmert med. Ved å justere den høyt og scanne omgivelsene for følelser, avvisning osv så kan vi være føre var og beskytte oss selv fra våre for sårbare, eller vurdere nøye om vi er trygge på å hengi oss med følelser. Det er bivirkningen som henger ved når man blir utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Den måten å være "skrudd på" er en overleveldesstrategi som er høyst nødvendig i oppveksten. Men den er totalt ubrukelig og fullstendig utmattende når man står der med jobb, egen familie og venner. Da skulle man helst bare vært normal, og kunne posjonere ut energien til de menneskene som betyr noe. Men den gode nyheten er at det er mulig å gjøre noe med, og det jobber jeg mye med sammen med min psykolog

Anonymkode: f35cb...513