Emosjonelt utilgjengelige foreldre da jeg var barn, voksen men føler noe er "fundamentalt galt" med meg, andre som har det sånn?

[AnonymBruker]

Heisann, 

Uten å gå for mye inn på hvordan oppveksten min var, vil jeg spørre om denne følelsen jeg nå som 35-åring sitter med, er naturlig mtp en oppvekst som ikke var helt topp. 

Jeg går nemlig og føler at noe er _fundamentalt galt_ med meg og alltid har vært det. Altså joda, jeg er jo litt annerledes enn mange, hadde mange år i 20-årene med alvorlig sykdom, sykehusinnleggelser, rehabilitering, falt litt utenfor og misset ut en del ungdomsopplevelser. Men så begynte jeg å studere som 28-åring, møtte en mann jeg ville ha familie med og nå har jeg jobb, leilighet og 2 barn. Jeg har også 2-3 venninner jeg ringer eller møter innimellom. Så utenfra kan man si "det gikk bra". Men inni meg har jeg den dype skammen og følelsen av å være feil. 

Som barn ble jeg egentlig fortalt nettopp det. At det var ikke naturlig å bli lei seg når man ble kalt stygge ting, at jeg overreagerte da jeg ble redd pga drapstrusler, at jeg ikke tålte noe. Så alltid når jeg har slitt med vanskelige følelser pga oppvekst og relasjonen til familie som er anstrengt har jeg alltid tenkt "dette er fordi jeg har den feilen, og er unormal". Om jeg sleit med mannen eller i vennskap eller pga den lange sykdomsperioden var alltid svaret at det var pga det var noe feil med meg fra fødselen. 

Dette er ganske slitsomt å leve med. Og jeg har søkt litt her inne, men finner ikke helt. Men ser jo at flere kan føle det er noe galt med dem. Det som er så bakvendt her er at hvis jeg sørger over svik fra skole eller foreldre så er alltid stemmen deres her med at det var jo egentlig min feil. Og det tenker jo jeg også når jeg er 35, har "fått det til" og likevel bare føler meg tom, ødelagt og som at jeg er unormal og feil. Samtidig så synes jeg ikke den måten å møte meg selv på funker. Jeg vil støtte meg selv. Og jeg vil ikke tenke at det er jeg som er feil, heller sørge og heles. 

Men dere andre som har vokst opp med emosjonelt utilgjengelige foreldre, variasjoner av vold og psykisk sykdom hos foreldre føler dere også at det er noe fundamentalt galt med dere? Jeg har bare begynt å tenke at kanskje vi er mange som føler oss unormale og at det nettopp er veldig naturlig og normalt med denne type bakgrunn? 

Er det noen som har kommet over det? Evt.hvordan? Jeg føler meg så "liten" hver gang jeg er rundt familien som fremdeles på ulike måter forteller meg at jeg er ikke "helt rett" og at det meste er min feil. 

Anonymkode: 9b059...7a9

[AnonymBruker]

Uff ja.

Har du familie nå?

Anonymkode: 71cee...cd9

[Kaisada]

Ja dette er dessverre ganske vanlig etter en slik traumatisk oppvekst du forteller om. Og sårene kan fortsette å være dype, og man trigges i de fleste situasjoner som en kjenner igjen som vonde øyeblikk. 

Jeg vil anbefal Gabor Mate sine videoer på YouTube. Her står selvomsorg, kjærlighet og heling av traumer sentralt.

Det er ikke deg det er noe galt med. Du er en kjemperessurs, for barna dine og for andre i livet rund deg som kanskje strever. 

Jeg skjønner så godt følelsen du sitter i, og jeg har den største medfølelse med deg.❤️

[Kaisada]

 

Her er en av videoene jeg kan anbefale.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt at jeg er unormal på den måten, men jeg sliter veldig med selvfølelsen. Jeg føler meg både stygg, tjukk og uinteressant/kjedelig. Blir like sjokkert hver gang spesielt menn sier at jeg er tiltrekkende og kul, selv om jeg egentlig burde være vandt til det.

Anonymkode: 08b66...1bb

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (Akkurat nå):

Ja dette er dessverre ganske vanlig etter en slik traumatisk oppvekst du forteller om. Og sårene kan fortsette å være dype, og man trigges i de fleste situasjoner som en kjenner igjen som vonde øyeblikk. 

Jeg vil anbefal Gabor Mate sine videoer på YouTube. Her står selvomsorg, kjærlighet og heling av traumer sentralt.

Det er ikke deg det er noe galt med. Du er en kjemperessurs, for barna dine og for andre i livet rund deg som kanskje strever. 

Jeg skjønner så godt følelsen du sitter i, og jeg har den største medfølelse med deg.❤️

Tusen takk ❤️ Du aner ikke hvor mye det betyr for meg. 

Gjennom årene har jeg lest mye om traumer, og jeg kjenner meg ofte igjen i mye av det som beskrives om at man blir trigget og stresset og aktivert og føler skam og frykt/årvåkenhet. Men denne "fundamentalt galt"-følelsen har jeg ikke sett beskrevet. Og jeg tenker også når jeg leser at "jeg ble ikke slått eller misbrukt" og at jeg dermed har ingen grunn, at det er kanskje ikke egentlig traumer selv om jeg ble redd, (så når du kaller det traumatisk tenker jeg at jeg nok har løyet og overdrevet og lurt deg) og at den eneste grunnen til at jeg tenker at det var noe vondt i barndommen, og med foreldrene mine og vår relasjon nå er nettopp pga det er noe galt med MEG. At jeg tar aldri på alvor at det var vondt for meg. Og at jeg som 35-åring bare burde "komme over det". Men vet ikke om det også er vanlig at man kommer liksom ikke bare over det selv om man har venner, partner, barn, jobb? Føler at jeg er fryktelig utakknemlig som føler meg så ødelagt inni meg. Huff. 

Vil virkelig gi noe bedre til mine barn, men føler at jeg da burde slutte å være lei meg for barndommen. 

Takk igjen, og for tips til video. Har lest en del om ham før, og hans apporach men skal se videoen og kanskje lese boka som jeg har liggende. ❤️

Anonymkode: 9b059...7a9

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk ❤️ Du aner ikke hvor mye det betyr for meg. 

Gjennom årene har jeg lest mye om traumer, og jeg kjenner meg ofte igjen i mye av det som beskrives om at man blir trigget og stresset og aktivert og føler skam og frykt/årvåkenhet. Men denne "fundamentalt galt"-følelsen har jeg ikke sett beskrevet. Og jeg tenker også når jeg leser at "jeg ble ikke slått eller misbrukt" og at jeg dermed har ingen grunn, at det er kanskje ikke egentlig traumer selv om jeg ble redd, (så når du kaller det traumatisk tenker jeg at jeg nok har løyet og overdrevet og lurt deg) og at den eneste grunnen til at jeg tenker at det var noe vondt i barndommen, og med foreldrene mine og vår relasjon nå er nettopp pga det er noe galt med MEG. At jeg tar aldri på alvor at det var vondt for meg. Og at jeg som 35-åring bare burde "komme over det". Men vet ikke om det også er vanlig at man kommer liksom ikke bare over det selv om man har venner, partner, barn, jobb? Føler at jeg er fryktelig utakknemlig som føler meg så ødelagt inni meg. Huff. 

Vil virkelig gi noe bedre til mine barn, men føler at jeg da burde slutte å være lei meg for barndommen. 

Takk igjen, og for tips til video. Har lest en del om ham før, og hans apporach men skal se videoen og kanskje lese boka som jeg har liggende. ❤️

Anonymkode: 9b059...7a9

Kjære kjære deg, det passer som hånd i hanske med alle beskrivelser av traumatiske oppvekster jeg har fått høre fra klienter og denne følelsen av å være feil, kjenne på skam og skyld er klassisk. Kanskje enda mer typisk i det du beskriver som en oppvekst uten fysisk vold, men som det som har vært psykisk vold. Dette beskriver ofte som verre, (om man skal gradere noe) da man som barn gjerne vet at det er galt å slå, men skjønner ikke når noen denger løs på oss med ord som gjør uopprettelig skade. 

Ikke undervurder din egen opplevelse av traumene du har blitt påført. Følelsene dine forteller deg at det du kjenner er riktig, og det er første steget på vei, ta «deg selv på fanget» og vær den trygge voksne du trengte da du var barn. Noen små øyeblikk som du er alene og setter deg selv først, fordi du er glad i deg selv og vil hele deg selv. 

Dette er ikke noe som går over fordi du bestemmer deg for det, eller fordi foreldre mener du bør være voksen nå el. Sånn fungerer det jo ikke. Du trenger omsorg, toleranse og kjærlighet for å lukke de åpne sårene. 

Jeg heier på deg❤️

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (3 minutter siden):

Kjære kjære deg, det passer som hånd i hanske med alle beskrivelser av traumatiske oppvekster jeg har fått høre fra klienter og denne følelsen av å være feil, kjenne på skam og skyld er klassisk. Kanskje enda mer typisk i det du beskriver som en oppvekst uten fysisk vold, men som det som har vært psykisk vold. Dette beskriver ofte som verre, (om man skal gradere noe) da man som barn gjerne vet at det er galt å slå, men skjønner ikke når noen denger løs på oss med ord som gjør uopprettelig skade. 

Ikke undervurder din egen opplevelse av traumene du har blitt påført. Følelsene dine forteller deg at det du kjenner er riktig, og det er første steget på vei, ta «deg selv på fanget» og vær den trygge voksne du trengte da du var barn. Noen små øyeblikk som du er alene og setter deg selv først, fordi du er glad i deg selv og vil hele deg selv. 

Dette er ikke noe som går over fordi du bestemmer deg for det, eller fordi foreldre mener du bør være voksen nå el. Sånn fungerer det jo ikke. Du trenger omsorg, toleranse og kjærlighet for å lukke de åpne sårene. 

Jeg heier på deg❤️

Og når du sier "være feil" så er det det samme som at man føler denne følelsen av at noe er fundamentalt galt med seg selv? Jeg tolker deg sånn, men redd å lese inn i det det jeg vil høre. 

Jeg tenker at hvis det er sånn at vi er mange som føler på det med den type bakgrunn så er det mer sannsynlig at det er en naturlig reaksjon på det vi erfarte heller enn at jeg som det eneste mennesket i verden skal være født som et misfoster. Men guri så dypt det ligger. Og så mye bagatellisering mitt indre gir som motstand. For de "dengte" jo ikke løs, de gjorde så godt de kunne, men det var bare utrygt likevel og tomt fordi de var såra og traumatiserte selv. Føler meg utakknemlig som har foreldre som gjorde så godt de kan og så er jeg liksom ikke fornøyd. Men egentlig gjør vel alle så godt de kan uten at det er godt nok. 

Innimellom tenker jeg at det er umulig å komme over det før foreldrene mine ser det. Men det får jeg aldri, og det er det så mange som aldri får. Men jeg føler liksom andre bare går videre og kommer over det. Men det gjør veldig godt å høre det du sier. At mange strever. Og bruker lang tid og kommer over det med å gi seg selv varme, raushet og kjærlighet. Jeg har jo prøvd å ta meg sammen eller bare "glemme", nå er jeg 35 og har ikke funka. På tide å gjøre noe annet nå. ❤️

Takk for forslagene, og takk for ordene. Tar med meg dette! Du er et godt og varmt menneske ❤️

Anonymkode: 9b059...7a9

[Silva Pluvialis]

Den følelsen av å være feil, det er skam. Du har ingenting å skamme deg over, men det er veldig forståelig at du kjenner på disse følelsene når dine følelser har blitt nedgradert og ikke tatt på alvor. Det er barnets respons på emosjonell omsorgssvikt. "Det må være MEG det er noe galt med, min skyld at de voksne responderer slik". Utrolig leit å høre ts, men de følelsene du sitter på har en veldig logisk forklaring. Føler med deg ❤️

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (1 minutt siden):

Den følelsen av å være feil, det er skam. Du har ingenting å skamme deg over, men det er veldig forståelig at du kjenner på disse følelsene når dine følelser har blitt nedgradert og ikke tatt på alvor. Det er barnets respons på emosjonell omsorgssvikt. "Det må være MEG det er noe galt med, min skyld at de voksne responderer slik". Utrolig leit å høre ts, men de følelsene du sitter på har en veldig logisk forklaring. Føler med deg ❤️

Jeg må bare spør, når du også sier "være feil" så sikter du til den følelsen av at noe er fundamentalt galt med meg? Jeg har også tenkt på skam som følelse av å være feil, men av en eller annen grunn har jeg skilt den og skammen, bort fra "fundamentalt galt" det er liksom noe annet. Og mer sant. Mer defekt ved meg. Men så det jeg tolker deg som er at alt dette er skam? 

For en enorm skam i så tilfelle. 😭 Det er overveldende. Tanken på at mine barn skulle hatt denne er grusomt. De er fantastiske, verdifulle akkurat som de er. Mens tanken om meg i den alderen tenker jeg at kanskje jeg fortjente å føle meg ensom og alene og redd. Men ingen barn, ei meg, fortjener vel egentlig det. Det er bare at når jeg tenker at jo, hvis man er noe fundamentalt galt med så fortjener man det. Så er jeg like langt på en måte. 

Men om denne følelsen er normal og naturlig for de med den type bakgrunn så kan jeg lene meg mot det. Da er det bakgrunnen som er feil og ikke meg. Jeg vil så veldig gjerne bare være normal. 

Takk for gode ord. ❤️

Anonymkode: 9b059...7a9

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og når du sier "være feil" så er det det samme som at man føler denne følelsen av at noe er fundamentalt galt med seg selv? Jeg tolker deg sånn, men redd å lese inn i det det jeg vil høre. 

Jeg tenker at hvis det er sånn at vi er mange som føler på det med den type bakgrunn så er det mer sannsynlig at det er en naturlig reaksjon på det vi erfarte heller enn at jeg som det eneste mennesket i verden skal være født som et misfoster. Men guri så dypt det ligger. Og så mye bagatellisering mitt indre gir som motstand. For de "dengte" jo ikke løs, de gjorde så godt de kunne, men det var bare utrygt likevel og tomt fordi de var såra og traumatiserte selv. Føler meg utakknemlig som har foreldre som gjorde så godt de kan og så er jeg liksom ikke fornøyd. Men egentlig gjør vel alle så godt de kan uten at det er godt nok. 

Innimellom tenker jeg at det er umulig å komme over det før foreldrene mine ser det. Men det får jeg aldri, og det er det så mange som aldri får. Men jeg føler liksom andre bare går videre og kommer over det. Men det gjør veldig godt å høre det du sier. At mange strever. Og bruker lang tid og kommer over det med å gi seg selv varme, raushet og kjærlighet. Jeg har jo prøvd å ta meg sammen eller bare "glemme", nå er jeg 35 og har ikke funka. På tide å gjøre noe annet nå. ❤️

Takk for forslagene, og takk for ordene. Tar med meg dette! Du er et godt og varmt menneske ❤️

Anonymkode: 9b059...7a9

Kjære deg.

Tusen takk for nydelige ord❤️det gjør så godt.

Ja du skriver at du ble fortalt at det var noe feil med deg hver gang du tok opp noe som du trengte støtte på, hvor du trengte at noen satt seg ned med deg og sa, «kjære vennen min, fortell meg hva du tenker på som gjør så vondt» «Jeg vil vite og vise deg at du kan stole på meg, fortell meg så jeg kan gå veien sammen med deg og veilede deg gjennom dette. Ikke for å slå hånda av deg etterpå, eller bruke det mot deg imorgen, men fordi jeg er glad i deg og interessert i at du skal ha det aller best». Det er dette foreldre gjør, men dine har tatt en annen løsning hvor de ikke har maktet å stå i det å regulere deg i dine følelser fordi de har hatt nok med det de har stått i.

Kort sagt, for at de skulle slippe å få mere mas, har de lagt skylden for alle negative følelser du har fått, på deg, når de har hørt hjemme hos dem selv, eller hos en tredjepart. Så lenge du har fått servert at det er deg det er noe galt eller feil med, vil jo ikke du gå til dem med noen av dine behov og det blir en svært ond sirkel. Denne følelsen sitter i deg fortsatt og blir ekstra sterk (vil jeg anta), når opplevelser i hverdagen trigger følelsene dine.

Hvis dette var så godt de kunne skulle de kontaktet barnevernet for veiledning, for de har feilet på foreldrerollens første bud, -elsk ditt barn betingelsesløst.❤️

God klem til deg.

 

[Kaisada]

-og du er så normal og flott som en med din ryggsekk skal være. Du er mer enn god nok. ❤️

Det er også veldig naturlig at du blir trigget av at du selv har blitt mor og ser barna i de forskjellige alderstrinnene hvor du selv opplevde spesifikke eller mer generell neglekt og overgrep av mental karakter. Dette er så normalt og innenfor det man vil forvente.

Du er en empatisk og fantastisk mamma, som aldri ville utsatt dine barn for de samme som dine foreldre. Grunnen til dette er at du har gått lenge i terapi, og kunnskapen du har opparbeidet deg gjennom all erfaringen du har fått er stor, og alene nok til at du vet hvordan du i teorien skal være en god og trygg mamma. Ved å koble på «motsatt av dine foreldre»-lærdom med ny relasjonskompetanse om trygging og regulering av barn finner du din måte å være en super mamma på.❤️

[AnonymBruker]

Du burde lese "Adult children of immature parents".

Anonymkode: 1a0b2...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du burde lese "Adult children of immature parents".

Anonymkode: 1a0b2...49d

Den ble jeg anbefalt her inne en gang og den har hjulpet meg veldig.

Anonymkode: e1439...31a

[AnonymBruker]

Mine foreldre var også emosjonelt utilgjengelige og jeg har også følt på det med at jeg ikke føler at jeg har noen grunn til å slite fordi jeg ble jo ikke slått eller fysisk mishandlet på noe vis. Men jeg ble psykisk mishandlet.

Så det å anerkjenne at det faktisk er en grunn til at jeg sliter og at det ikke er fordi det er noe galt med meg har vært viktig for meg. Jeg har vel alltid hatt den følelsen av at det er meg det er noe galt med, og det ble jeg fortalt gjennom oppveksten også. Jeg er også veldig flink til å skylde på meg selv for ting og at jeg ikke har rett til å føle som jeg gjør.

Jeg sliter i dag veldig med følelser og føler at jeg ikke har lov til å føle de følelsene jeg har. At jeg alltid må ha kontroll. Fikk mye kjeft og kritikk om jeg for eksempel gråt eller var sint.

Mine foreldre slet også med ting fra sin oppvekst og det var nok det de videreførte til meg/mine søsken, men opplevde nok at de tok det mest utover meg på grunn av måten jeg var på. Så det har forsterket den følelsen av at det er noe galt med meg.

Jeg går til psykolog og har gjort det flere ganger, men dette sitter dypt i meg. Vi jobber mye med at jeg skal kunne føle de følelsene jeg gjør uten å føle skam over det. Hos meg så blir det sånn at jeg holder følelsene inne til jeg omtrent sprekker og føler så skam over det også. Vi jobber også med min selvtillit og selvfølelse, og mye rundt det.

Jeg har i dag flere diagnoser. Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, sosial angst og depresjon. Det var noe jeg også lenge følte skam over fordi jeg følte at det ikke var noen grunn til at jeg skulle ha disse diagnosene. Dette har endret seg litt, men husker jeg tenkte at det var rart at psykologen reagerte på ting jeg hadde opplevd for i mitt hode var det meg det var noe galt med.

Anonymkode: 0cb23...120

[AnonymBruker]

Ja jeg føler det akkurat sånn. Har lest at den følelsen av å være ødelagt er vanlig hos folk med ptsd.

Takk Ts og Kaisada for at jeg får lese deres dialog❤️. Det er til hjelp for oss andre som kjenner oss igjen. 

Hva slags forhold har du til foreldrene dine i dag? 

Anonymkode: e1439...31a

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja jeg føler det akkurat sånn. Har lest at den følelsen av å være ødelagt er vanlig hos folk med ptsd.

Takk Ts og Kaisada for at jeg får lese deres dialog❤️. Det er til hjelp for oss andre som kjenner oss igjen. 

Hva slags forhold har du til foreldrene dine i dag? 

Anonymkode: e1439...31a

Så flott at denne dialogen kan hjelpe andre også. Takk❤️

Den følelsen av at man er feil eller noe er galt med en, er en av de mest ensomme følelsene en kan ha, og jeg tror det er så viktig å se på virkeligheten og anerkjenne at man er påført noe utenfra, som ikke er ens identitet eller personlighet. Frem i lyset med det, så andre kan validere og bekrefte at det er ikke er deg det er noe galt med. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du burde lese "Adult children of immature parents".

Anonymkode: 1a0b2...49d

Mener dere denne? For den har jeg funnet interessant.

Anonymkode: a126a...326

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du burde lese "Adult children of immature parents".

Anonymkode: 1a0b2...49d

ja den kan jeg anbefale, og her er link til pdf-utgaven

https://www.ernstchan.xyz/b/src/1570719797-658.pdf

 

[AnonymBruker]

Jeg og anbefaler den! Dreier seg ikke om å vokse opp med opplagte former for vold og.lign men "vanlige " former for omsorgssvikt som likevel kan gi langvarig skade.

Anonymkode: 1a0b2...49d