Savn etter sex - hva gjør det med forholdet?

[SandraG]

En ting jeg syns ofte går igjen på forumet, er forhold hvor sexlivet er fraværende eller sjeldent, og at en av partene sliter med det. Jeg lurer på - hva gjør det med forholdet til partneren din å gå med dette savnet dag og ut dag inn? Hvordan har dere det sammen når sex er fraværende, vs når sexlivet tilfredsstiller begge?

Jeg har vært der selv og har min egen historie, men jeg kunne tenke meg å høre hvordan det påvirker andre. Går det an å undertrykke behovet og "fjerne" det savnet?

Skriv gjerne om du er mann eller kvinne.

[AnonymBruker]

Selv er jeg såre fornøyd med sexlivet i ekteskapet mitt, men om jeg ikke var det ville det nok vært svært ødeleggende for forholdet. Kan ikke se for meg at jeg hadde giddet den "please, ha sex med meg" - dansen som trekker ut i måneder og år, som involverer parterapeuter og sexologer og som må oppleves som så utrolig nedverdigende på et grunnleggende menneskeverd-nivå. 

Jeg har en kompis som har en hemmelig elskerinne på si på grunn av sånne ting som det der. Hun er også sexløs i ekteskapet sitt. Og vet du hva, jeg unner dem begge det så inderlig. Jeg vet at min kompis har kjempet hardt for en annen løsning i mange år, og funnet seg i masse for å holde familien sammen. Men når det er null respons så respekterer jeg den avgjørelsen han har tatt for seg selv.

Anonymkode: bd2e1...baf

[AnonymBruker]

Nei, erfaringsmessig går det ikke an å undertrykke eller fjerne det behovet. Man er den man er, og har den sexlysten man har. Er man i forhold hvor dette er någenlunde likt, eller man klarer å møte hverandre på halvveien, og ha en god kommunikasjon rundt dette, kan man nok ha det bra likevel. 
Men i forhold hvor den ene er tilnærmet «seksuell død» og den andre har et behov, vil det bli problemer. 
Jeg er der selv. Lever med en partner som ikke er interesserer i sex, oppfører seg som om sex ikke eksisterer, har åpenbart ikke noe behov, blir aldri noensinne kåt av mitt nærvær. 
Vi har hatt mange samtaler rundt dette, gått til samlivsterapi, samlivskurs etc, men etter at alt dette er gjennomført, er det verre enn noen gang, føles tyngre enn noen gang før. Alt håp er ute, føles det som. 
I lengden har det dessverre ført til at jeg også har mistet lysten. Ikke på sex generelt, for det kan jeg dessverre ikke skru av. Men på sex med han. For etter å ha forsøkt å løst dette så lenge, etter x antall samtaler (og noen har dessverre ikke endt godt, da vi i frustrasjon har sagt ting som har vært veldig sårende til hverandre), og etter å ha gjennomført lidenskapsløs pliktsex over lang tid, så forbinder jeg dessverre bare vonde følelser med å ha sex med min partner. De siste gangene vi har vært intime, så har det ikke vært enkelt. Har derfor bare lagt hele sexlivet på hylla inntil videre, da jeg ikke klarer å gjennomføre sex lenger, når jeg vet at han tenner så lite på meg. 
 

Kvinne, 43. 

Anonymkode: 08952...d95

[AnonymBruker]

SandraG skrev (2 timer siden):

En ting jeg syns ofte går igjen på forumet, er forhold hvor sexlivet er fraværende eller sjeldent, og at en av partene sliter med det. Jeg lurer på - hva gjør det med forholdet til partneren din å gå med dette savnet dag og ut dag inn? Hvordan har dere det sammen når sex er fraværende, vs når sexlivet tilfredsstiller begge?

Jeg har vært der selv og har min egen historie, men jeg kunne tenke meg å høre hvordan det påvirker andre. Går det an å undertrykke behovet og "fjerne" det savnet?

Skriv gjerne om du er mann eller kvinne.

Blir en litt annen vri. Men vi har sex typ 1-2 ganger i året, uten at det er noe savn. Vi ht hatt perioder med daglig sex, og hele spekteret opp til langt over 1 år uten sex. Hyppigheten på sex har ingen påvirkning på hvor sterkt/fint forhold vi har.

Blir litt overrasket noen ganger når jeg leser her på forumet og ser hvor mange som har et komplisert sexliv, konfliktfylt sexliv, utilfredsstillende sexliv osv.

Må være fryktelig slitsom når sexlivet har så mye å si for livskvaliteten tenker jeg. I tillegg til at de som er mest rigide på akkurat hvor ofte de «må» ha sex, hvordan sex osv, har fryktelig sårbare forhold som i lengden er dømt til å mislykkes.

Anonymkode: 676af...912

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Blir en litt annen vri. Men vi har sex typ 1-2 ganger i året, uten at det er noe savn. Vi ht hatt perioder med daglig sex, og hele spekteret opp til langt over 1 år uten sex. Hyppigheten på sex har ingen påvirkning på hvor sterkt/fint forhold vi har.

Blir litt overrasket noen ganger når jeg leser her på forumet og ser hvor mange som har et komplisert sexliv, konfliktfylt sexliv, utilfredsstillende sexliv osv.

Må være fryktelig slitsom når sexlivet har så mye å si for livskvaliteten tenker jeg. I tillegg til at de som er mest rigide på akkurat hvor ofte de «må» ha sex, hvordan sex osv, har fryktelig sårbare forhold som i lengden er dømt til å mislykkes.

Anonymkode: 676af...912

De aller fleste mennesker har vel behov for sex med sin partner oftere enn 1-2 ganger i året. Men i de tilfellene hvor begge har et så lite behov, er det jo greit, da er det vel ikke noe savn.

Men kom ikke her og si at å utslette seg selv og sitt eget sexbehov, er veien til et godt forhold og et lykkelig liv, for det er det ikke. Men å møtes på midten, og å ha en god kommunikasjon rundt det, kan være veien å gå. 
 

Å utslette seg selv og sine egne behov, vil ikke føre til annet enn sorg, depresjon og å miste seg selv, og dessverre også til at forholdet dør ut. 

Anonymkode: 08952...d95

[AnonymBruker]

I ett ord: Demotiverende. 

Mann

Anonymkode: 151d5...be8

[AnonymBruker]

Var gift i 13 år med eksmannen. I starten hadde vi mye sex, like mye lyst, hadde et veldig spennende sexliv, der vi var på sexklubb og traff andre sammen til stor felles glede. Så fikk han først nakkeproaps, også forsvant vel aldri de smertene også ballet det på seg da han fikk MS. Han forandret seg kognitivt og fikk potensproblemer. For meg var det et stort savn og ikke ha sex. De siste 7 årene av ekteskapet hadde vi ikke sex. Det gjorde at jeg spurte om jeg kunne få lov til å treffe andre, noe han ikke ønsket. Jeg kunne få lov til å onanere. Til slutt ble det så stor frustrasjon at jeg var på søken etter andre. Og jeg forelsket meg hodestups i en annen. Gjorde det ryddig og avsluttet ekteskapet. 

Nå er jeg 4 år inn i et nytt forhold og har det vedig godt. 

Anonymkode: 4e501...148

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Men kom ikke her og si at å utslette seg selv og sitt eget sexbehov, er veien til et godt forhold og et lykkelig liv, for det er det ikke. Men å møtes på midten, og å ha en god kommunikasjon rundt det, kan være veien å gå. 
 

Å utslette seg selv og sine egne behov, vil ikke føre til annet enn sorg, depresjon og å miste seg selv, og dessverre også til at forholdet dør ut. 

Anonymkode: 08952...d95

Nei det er det selvfølgelig ikke. Det var dette jeg uttrykte undring over i stad. 
 

At man «utsletter seg selv», får sorg, depresjon og mister seg selv fordi man har en partner som ikke vil ha like hyppig sex. For meg er det bare utrolig rart og underlig at det er så avgjørende for selve livskvaliteten. 
 

Jeg er sjeleglad for at jeg selv ikke er sånn. Jeg vet ikke hvordan det er å leve i et langt forhold der sex er kilde til sorg, depresjon, miste seg selv osv. For meg er sex noe positivt, godt og gøy. Thats it. Kult når man har det, og helt kurant når man ikke har det. Legger ikke mer en det i det.

Anonymkode: 676af...912

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kunne få lov til å onanere.

Anonymkode: 4e501...148

Den korte setningen er alt man trenger å vite for å avslutte et forhold.

Ingen trenger «lov til» å onanere. Man onanerer akkurat når man selv vil.

Anonymkode: 676af...912

[Andro]

Jeg kunne kanskje levd med savnet om jeg hadde opplevd nærhet ellers, men det ble heller kaldere. Ikke fikk jeg forklaringer, ikke ville han snakke og ikke bli med på rådgivning, så det var bare en vei ut av det: Å få ham ut av huset.. Trist men nødvendig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Selv er jeg såre fornøyd med sexlivet i ekteskapet mitt, men om jeg ikke var det ville det nok vært svært ødeleggende for forholdet. Kan ikke se for meg at jeg hadde giddet den "please, ha sex med meg" - dansen som trekker ut i måneder og år, som involverer parterapeuter og sexologer og som må oppleves som så utrolig nedverdigende på et grunnleggende menneskeverd-nivå. 

Jeg har en kompis som har en hemmelig elskerinne på si på grunn av sånne ting som det der. Hun er også sexløs i ekteskapet sitt. Og vet du hva, jeg unner dem begge det så inderlig. Jeg vet at min kompis har kjempet hardt for en annen løsning i mange år, og funnet seg i masse for å holde familien sammen. Men når det er null respons så respekterer jeg den avgjørelsen han har tatt for seg selv.

Anonymkode: bd2e1...baf

Helt enig. 

Patetisk når den som har vært utsatt for utroskap får sjokk og prøver å få sympati i visshet om at sist de gjorde et seksuelt fremstøt mot partneren var på begynnelsen av 2000 tallet. 

Anonymkode: 8ade3...464

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 16 år, hadde mye sex de første årene, men de siste ti årene har det vært sjeldent, og de siste 3,5 årene har vi hatt sex to ganger. Det er han som ikke vil eller orker, og jeg har følelsen av at de siste gangene vi har hatt sex har han gjort det av plikt. Det er mange år siden jeg sluttet å ta initiativ fordi det er så sårt å stadig bli avvist, og det har jeg gitt beskjed om. Skal det bli noe, er det han som må ta steget.

Forholdet vårt føles mest som et AS der vi samarbeider i større eller mindre grad om å få hverdagen til å gå opp, det er veldig lite nærhet, vi klemmer av og til men jeg kan ikke huske sist vi kysset. Han er lite interessert i å finne på noe bare han og meg uten ungene, gå på kino, ut og spise eller konsert har vi ikke gjort siden lenge før pandemien.

Den seksuelle delen av meg er godt undertrykt og gjemt, og jeg savner bekreftelser. Jeg har foreslått sexolog/parterapeut, men det er han ikke interessert i, og har heller aldri diskutert med ham å åpne forholdet, jeg kjenner ham godt nok til å vite at han ikke vil det. Jeg har tenkt mye, og jeg tror faktisk at dersom han en gang skulle være utro, hadde jeg vært lettet. Dels for at det hadde vært lettere for meg å avslutte forholdet, dels for at da hadde det fremdeles vært noe igjen av den mannen jeg møtte for snart 20 år siden, som var glad i sex. 
 

Enn så lenge blir jeg, av flere årsaker. Men jeg skulle ønske at ting var annerledes.

Anonymkode: aa978...676

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Nei det er det selvfølgelig ikke. Det var dette jeg uttrykte undring over i stad. 
 

At man «utsletter seg selv», får sorg, depresjon og mister seg selv fordi man har en partner som ikke vil ha like hyppig sex. For meg er det bare utrolig rart og underlig at det er så avgjørende for selve livskvaliteten. 
 

Jeg er sjeleglad for at jeg selv ikke er sånn. Jeg vet ikke hvordan det er å leve i et langt forhold der sex er kilde til sorg, depresjon, miste seg selv osv. For meg er sex noe positivt, godt og gøy. Thats it. Kult når man har det, og helt kurant når man ikke har det. Legger ikke mer en det i det.

Anonymkode: 676af...912

Det sier vel litt om hvor forskjellig man er da. Som jeg skrev, de fleste har vel et behov for sex med partner oftere enn et par ganger i året. Men for de som ikke har det, er det jo greit. 
Du kan jo selv tenke deg at dersom man er homofil, og ikke har stått fram med dette, og lever i forhold med en av motsatt kjønn. Hvor frustrerende tror du ikke det er? Man kan ikke være seg selv, får ikke dekket sine behov, man må undertrykke seg selv og egne behov, seksuelt sett, over lang tid. Det går utover psyken. Tenk deg så det å være aseksuell som en legning, og hvordan det da føles over lang tid for en partner som har et seksuelt behov, og som tenner på sin partner og ønsker sex og intimitet, men ikke kan få det, fordi den andre ikke vil. Man må også da undertrykke seg selv, utslette seg selv og egne behov. Det blir ikke bra i lengden. 
Men for to aseksuelle uten noe behov, som finner hverandre og lever sammen, så er det jo null problem, for da er behovet like lite hos begge. 

Anonymkode: 08952...d95

[AnonymBruker]

Lite sex tror jeg er mer vanlig enn mange tror.

Er mange pr sammen dør jo spenningen ut, så har du LIVET! Familien AS med barn og fulltidsjobb er jo krevende.

Tror heller ikke vi mennesker er laget for a4-livet og måten vi lever på i dag.

Anonymkode: 2445d...841

[AnonymBruker]

Jeg endte opp med å gå i begge de forhold der mennene hadde betydelig lavere behov for sex enn meg. Ikke egentlig på grunn av at de hadde lavere behov enn meg, men fordi de taklet det dårlig at de hadde lavere lyst, og ble ufine angående dette. Istedenfor å vedkjenne at de hadde lavere lyst enn meg, som en ulikhet vi måtte leve greit med, ble jeg kalt unormal, ukvinnelig, sexgal, umettelig, nymfoman og tilsvarende. 

Jeg blir kåt 2-3 ganger i uka, så det var urimelig og ufint. Jeg aksepterte og tålte også at det ble sex 1 gang i uka, eller en gang annenhver uke, men å bli hånet for å ha mitt behov for sex tålte jeg ikke i lengden. 

 

Anonymkode: ede86...81a

[Hjelpsom]

4 hours ago, SandraG said:

En ting jeg syns ofte går igjen på forumet, er forhold hvor sexlivet er fraværende eller sjeldent, og at en av partene sliter med det. Jeg lurer på - hva gjør det med forholdet til partneren din å gå med dette savnet dag og ut dag inn? Hvordan har dere det sammen når sex er fraværende, vs når sexlivet tilfredsstiller begge?

Jeg har vært der selv og har min egen historie, men jeg kunne tenke meg å høre hvordan det påvirker andre. Går det an å undertrykke behovet og "fjerne" det savnet?

Skriv gjerne om du er mann eller kvinne.

Mann

I mitt tidligere forhold ble det mye frustrasjon og krangling da jeg hadde mye mer lyst en henne. Jeg fikk av og til følelsen av å ikke være elsket og ble tidvis lei meg og "bitter". Hun fortalte at hun ikke hadde lyst på lik linje som jeg, men jeg ønsket så mye mer en hun kunne gi. Nå skjønner jeg at mye av skylden var min, at jeg ikke ga henne den typen intimitet som hun ønsket og som fører til lyst. Vi prøvde å kommunisere om det ofte, men ble bare til at vi pratet "forbi" hverandre. På slutten gjorde hun en stor innsatts for å gjøre det oftere, men det fungerte ikke for henne og i tillegg gikk jeg rundt mye sint, så det ble enden på vårt ekteskap. Det er lett å være etterpåklok 🙄.

Å undertrykke behovet kan vel delvis gå ann, men da må man vel jobbe mye med seg selv og kommunisere godt med partner. 

[AnonymBruker]

Det er en sorg for meg å vite at sexlivet mitt var over da jeg var 28. At jeg aldri igjen skal få oppleve at noen har lyst på meg eller å ha et avslappet forhold til sex igjen. Jeg kan bli lei meg av å høre sexvitser fordi jeg ikke kan relatere til det. Jeg husker ikke hvordan man har spontansex lenger fordi de siste 4 årene har sex innebært masing og venting i opptil 5 timer til han var klar og da har min kåthet gått over for 4 timer siden og jeg har bare sex fordi jeg vet at det er noen måneder til neste gangnog jeg vet forholdet har godt av det. Det siste året har sex vært noe ubehagelig og kleint og rart og unaturlig som jeg forbinder med negative følelser så nå er det ikke lenger like stort problem ettersom jeg ikke er seksuelt frustrert. Men det er en sorg at jeg gikk fra å ha et avslappet forhold til sex til å synes det er ubehagelig å snakke om og tenke på. Jeg klarer heller ikke lenger å bruke leketøy på meg selv.

Anonymkode: 99252...f3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Var gift i 13 år med eksmannen. I starten hadde vi mye sex, like mye lyst, hadde et veldig spennende sexliv, der vi var på sexklubb og traff andre sammen til stor felles glede. Så fikk han først nakkeproaps, også forsvant vel aldri de smertene også ballet det på seg da han fikk MS. Han forandret seg kognitivt og fikk potensproblemer. For meg var det et stort savn og ikke ha sex. De siste 7 årene av ekteskapet hadde vi ikke sex. Det gjorde at jeg spurte om jeg kunne få lov til å treffe andre, noe han ikke ønsket. Jeg kunne få lov til å onanere. Til slutt ble det så stor frustrasjon at jeg var på søken etter andre. Og jeg forelsket meg hodestups i en annen. Gjorde det ryddig og avsluttet ekteskapet. 

Nå er jeg 4 år inn i et nytt forhold og har det vedig godt. 

Anonymkode: 4e501...148

Jeg synes det er fælt å utlevere noen slik på KG. Hvis diagnosene og alt er reelt her, så vil jo alle i kretsen deres gjenkjenne eksmannen din her...

Anonymkode: 157e7...d1a

[AnonymBruker]

Jeg er anonym nr 2 ovenfra. I tillegg til det jeg skrev, vil jeg også legge til litt, sånn i forhold til hva en slik situasjon gjør med forholdet. Det rett og slett dreper forholdet. Dette fordi all tiltrekning man føler til partner, all ønske om å ha sex, være fysisk nær etc, er slike tilbøyeligheter som man dreper hos seg selv, dysser de ned. Man har liksom ikke lov til å synes at man har en sexy mann, man har ikke lov til å føle på at man er kåt, eller har sexlyst, ikke lov til å ta noe initiativ, for man vet innerst inne, etter at problemet har vart så lenge, at dette ikke er ønsket, rett og slett. 
Så skulle det være slik at slike følelser likevel blusser opp en dag, må man bare skjule det, vente til det går over, eller i ensomhet lette på trykket. Trist, men sant.

Og det er vel ikke til å undres over at det går ut over forholdet. Det går utover tilknytningen, samhørigheten som par. Og man føler til slutt at det er en selv det er noe galt med. Etter x antall samtaler man har forsøkt seg på rundt temaet i håp om å finne et svar, en løsning, så føler man seg bare mer og mer uten håp. Man blir ensom i forholdet, føler man verken blir møtt eller respektert. Til slutt resignerer man. 

Anonymkode: 08952...d95

[Fremmed fugl]

Skjønner meg ærlig ikke på en del mennesker. Prøver et eksempel jeg brukte i en annen tråd.

La oss si at min kone nå er i Syden uten meg (sant), og inatt blir utsatt for en langvarig og brutal gruppevoldtekt. Resultatet er et psykologisk og også fysisk traume som gjør at sex i mange år eller for resten av livet blir uaktuelt for henne. Skal jeg da forlate henne, eller kreve å få meg enn elskerinne. Blir livet mitt ødelagt hvis jeg da kanskje aldri mer vil ha sex?

Klart det ikke vil. Vil være uendelig mye være hvis jeg er så stakkarslig og svak at jeg ikke klarer å ta det som en voksen mann som har lovet å ære henne, og være trofast.