Vil ikke gifte meg, er det barnslig?

[AnonymBruker]

Hva er erfaringene til dere som er/har vært gift? Var det praktiske fordeler eller romantiske tanker om kjærlighetsløfter som var motivasjonen? Endret dynamikken i forholdet seg med ekteskapskontrakten?  Jeg har vært samboer i 8 år og kjærester i 12 med min partner, og har felles barn. Vi er enige om at vi sikkert burde gifte oss, for det hadde vært lurt. Allikevel liker jeg ikke tanken på det.

Min personlige mening er at ekteskap er det stikk motsatte av romantisk. Jeg opplever det som at når man inngår et ekteskap så tegner man en kontrakt på at man skal være sammen i uoverskuelig fremtid. Det virker mer som en ansvarsfraskrivelse enn et løfte, for meg. Et typisk amerikansk utsagn er at det er viktig å "velge hverandre hver dag", og aktivt pleie ekteskapet. Men er det ikke nettopp dette man gjør når man er ugift? Da står man helt fritt til å velge andre, men velger allikevel å være sammen - bare fordi man vil, ikke fordi man er kontraktbundet. 

Jeg synes det er utrolig hyggelig å vite at vi er sammen bare fordi vi vil, og det er ikke sånn at vi kan snu i døra på dagen når vi har felles barn, men tanken på å plassere ytterlige "hindre" i veien for at man står fritt til å følge hjertet synes jeg er litt ekkel. Jeg forventer ikke at samboeren min skal fortsette å være sammen med meg/ta ansvar for meg økonomisk eller på noen annen måte, dersom jeg skulle gjøre uakseptable ting, som å spille bort alle pengene våre eller være utro. Er man gift derimot så har man lovet hverandre å være sammen i gode og onde dager. Jeg vil gjerne stå fritt til å velge, og liker at jeg holdes ansvarlig for oppførselen min samtidig. Kjærlighet er ikke ubetinget, man må ta vare på hverandre for at det skal virke. Min tanke er at denne motivasjonen bør være så oppriktig som mulig, å ikke bunne i økonomiske fordelingsbetingelser (ekteskapskontrakt). 

Anonymkode: b85ca...1b1

[AnonymBruker]

Mener du at dere heller ikke har samboerkontrakt, gjensidig livsforsikring og testamente mm? Eller er det romantisk i motsetning til ekteskap?

Anonymkode: 2b966...359

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mener du at dere heller ikke har samboerkontrakt, gjensidig livsforsikring og testamente mm? Eller er det romantisk i motsetning til ekteskap?

Anonymkode: 2b966...359

Nei vi har ingenting. Det er jo ganske uansvarlig, er klar over det. Vi er nødt til å gjøre en av delene snart, enten samboerkontrakt eller gifte oss - og da tror jeg heller vi går for ekteskap. Det bare føles så feil, når man ikke vil

Anonymkode: b85ca...1b1

[AnonymBruker]

Jeg tenker du romantiserer samboerskap, av en eller annen merkelig grunn. Når man har barn er det sikreste for alle parter at foreldrene er gift, og å unnlate å gifte seg fordi du mener samboerskap er mer romantisk er litt ansvarsløst mot partner og barn, synes jeg. 

Anonymkode: 2cf63...5d3

[AnonymBruker]

Sagt på en annen måte, da: hvis du faktisk elsker partneren din så gjør du det som er sikrest for alle - nemlig å gifte deg. 

Anonymkode: 2cf63...5d3

[AnonymBruker]

Det er vanlig. 

Anonymkode: 1d471...08b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei vi har ingenting. Det er jo ganske uansvarlig, er klar over det. Vi er nødt til å gjøre en av delene snart, enten samboerkontrakt eller gifte oss - og da tror jeg heller vi går for ekteskap. Det bare føles så feil, når man ikke vil

Anonymkode: b85ca...1b1

Ekteskap er ei juridisk ferdigpakke. Dere må ikke ha større fest enn å ta med to vitner. 

Anonymkode: 2b966...359

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift i 15 år, og sammen med mannen noen år før det, så jeg har erfart begge deler.

Nei, det endret ikke forholdet mellom oss i det hele tatt, vi var akkurat like nær hverandre før vi giftet oss.

Ja, det har gjort det praktiske/juridiske en del enklere. Vi har riktignok ektepakt og gjensidig testamente også nå. Men før var det flere papirer å oppdatere, og mer usikkerhet. Og ikke minst måtte vi hele tiden passe på at boliglån ble trekt likt fra begge, at begge ble oppført som eiere på alt, og alt mulig slikt. 

Ja, det har gitt oss en del fordeler, da samfunn, myndigheter og helsevesen, ser på oss som nærmeste familie. Jeg er jo godt voksen etterhvert, så det ville bare vært merkelig om mine foreldre var den som skulle ta juridiske beslutninger på mine vegne om noe skulle skje. 

Anonymkode: d5de0...12e

[AnonymBruker]

Det er helt normalt, jeg ønsker heller ikke å gifte meg, og det handler på ingen måte om at jeg ikke har møtt den rette eller at jeg ikke vil binde meg. Jeg har bare ikke behovet for å være gift. Vi har kontrakt som går på det økonomiske og testamente.

Nå skal det sies at jeg har barn, han har ikke. Vi eier hver vår eiendom (jeg huset jeg hadde før jeg møtte han, og han solgte sin bolig og kjøpte hytten vi bruker) så ingen av oss vil sitte uten verdier om det mot formodning skulle skjære seg. 

Anonymkode: ae65d...9a7

[AnonymBruker]

https://www.aftenposten.no/foreldreliv/i/dOz7LO/samboerskap-eller-ekteskap-fem-store-oekonomiske-forskjeller-du-boer-vite-om

Anonymkode: ae65d...9a7

[Hjelpsom]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Min personlige mening er at ekteskap er det stikk motsatte av romantisk. Jeg opplever det som at når man inngår et ekteskap så tegner man en kontrakt på at man skal være sammen i uoverskuelig fremtid. Det virker mer som en ansvarsfraskrivelse enn et løfte, for meg. Et typisk amerikansk utsagn er at det er viktig å "velge hverandre hver dag", og aktivt pleie ekteskapet. Men er det ikke nettopp dette man gjør når man er ugift? Da står man helt fritt til å velge andre, men velger allikevel å være sammen - bare fordi man vil, ikke fordi man er kontraktbundet. 

Det er vel ikke en kontrakt vil jeg si, men ja mange gifter seg fordi det er innlært av samfunnet.

For min del var det mer det å "forplikte" meg selv, vise at jeg hadde tatt mitt valg og ville bli i gode og onde dager som det heter. Var ikke kirkelig stor sermoni, men enkel sermoni hos byfogden. For meg så var i allefall besluttningen om å gifte meg et punktum for min søken, jeg hadde tatt mitt endelige valg over hvem jeg ville dele livet med. 

Tror grunnen for at man gifter seg er like mange som det finnes gifte par, alle har ulike grunner og verdier og forskjellige meninger om hvorfor de lovte seg bort til partneren og "låste" det med gifteringene. 

[AnonymBruker]

Jeg giftet meg fordi det fra min side hadde ingenting å si fra eller til, siden vi allerede hadde barn og var samboere. Og siden det ikke betydde noe fra eller til for min del, så jeg heller ingen grunn til at jeg skulle drite henne ut ved å ikke la henne ta mitt etternavn, ikke la henne gå med den ringen o.s.v.

Jeg forstår at det er en statusgreie blant kvinner å liksom ha blitt funnet "god nok" til det av en mann de er stolt over å ha landet. Og siden hun alltid har behandlet meg bra, og oppført seg mot meg som om jeg er det absolutt beste hun kan gjøre, gav jeg henne med glede statusen som "hustru" og "gift".  

Men jeg hadde noen kriterier: Separat økonomi, et intimt, lite kostbart og lite stressende bryllup vi spleiset på, ingen forlovelsesringer og vi kjøpte hverandres gifteringer. Hadde hun på noe som helst vis krevd noe som tilsier at jeg betaler henne for å gifte seg med meg, som om hun er premien og ikke jeg, hadde jeg ikke giftet meg. 

Det har vært absolutt null forandring i dynamikk i å gå fra samboende mer barn til gift. De store dynamikkforandringene skjer når man går fra pulevenner til kjærester, fra særboere til samboere og fra barnløse til å ha barn sammen. Den definitivt største forpliktelsen ligger i det siste der. Ekteskapet er sånn sett ingenting i seg selv, har null å si fra eller til. 

Anonymkode: 20848...7e1

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, og har overhodet ikke noe inntrykk av at det er en statusgreie blant kvinner å gifte seg. Her i hus er det mannen som ønsker det, trolig pga. tradisjon og bekreftelse. Når vi har landet vårt første hus skjer det nok. Vi ha foreløpig både testamente og begunstiget hverandre i livsforsikringen. 

Det eneste vi stusser på er at begge reiser mye i jobb, og har vurdert å ta videre utdanning. Som gift må man vel ha samme adresse? Så å investere i eiendom og at den ene i ukedagene bor i en annen by blir vel ikke mulig om vi er gift?

Anonymkode: c6bc0...e16

[Hjelpsom]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Så å investere i eiendom og at den ene i ukedagene bor i en annen by blir vel ikke mulig om vi er gift?

Det er vel ingen hindring 😀

Det er ved separasjon man må ha forskjellig adresse.

[AnonymBruker]

Ekteparet har sendt flere brev til skattemyndighetene for å få lov til å bo hver for seg, men til ingen nytte. Derfor så Aage og kona ingen annen mulighet enn å be om separasjon:

https://www.nrk.no/osloogviken/tvinges-til-separasjon-1.7988711

Er loven endret etter dette?

Anonymkode: 9bd97...272

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ekteparet har sendt flere brev til skattemyndighetene for å få lov til å bo hver for seg, men til ingen nytte. Derfor så Aage og kona ingen annen mulighet enn å be om separasjon:

https://www.nrk.no/osloogviken/tvinges-til-separasjon-1.7988711

Er loven endret etter dette?

Anonymkode: 9bd97...272

Min eksmann og jeg var særboere, og dette var aldri et problem for oss. Vi giftet oss i 2011 og var særboere fra 2012.

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (Akkurat nå):

Min eksmann og jeg var særboere, og dette var aldri et problem for oss. Vi giftet oss i 2011 og var særboere fra 2012.

Hvordan løste dere dette?

"- For ektepar er reglene litt kinkige. Dersom de i utgangspunktet har felles folkeregistrert adresse, og den ene forsøker å melde flytting, vil ikke Folkeregisteret godta det. Som gift lar Folkeregisteret deg rett og slett ikke flytte – på papiret, sier Krokmoen."

https://www.huseierne.no/nyheter/ma-man-bo-der-man-er-folkeregistrert/

Anonymkode: 9bd97...272

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ekteparet har sendt flere brev til skattemyndighetene for å få lov til å bo hver for seg, men til ingen nytte. Derfor så Aage og kona ingen annen mulighet enn å be om separasjon:

https://www.nrk.no/osloogviken/tvinges-til-separasjon-1.7988711

Er loven endret etter dette?

Anonymkode: 9bd97...272

Dette er nytt for meg. Har ikke lest artikkelen. Det kan kanskje være skattemessige grunner. Men han kan jo bo en annen plass i ukedagene. Det er jo lov å pendle. Dette virker helt rart.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei vi har ingenting. Det er jo ganske uansvarlig, er klar over det. Vi er nødt til å gjøre en av delene snart, enten samboerkontrakt eller gifte oss - og da tror jeg heller vi går for ekteskap. Det bare føles så feil, når man ikke vil

Anonymkode: b85ca...1b1

Hvis han dør, arver barna hans hans halvdel av huset, ikke du. Giftermål sikrer arv, og ofte også blir man automatisk den begunstigede i forsikringer partneren har om man er gift.

Gift dere på tinghuset en dag. Fort gjort. Ikke noe hokus pokus. Trenger ikke koste noe.

Anonymkode: bc0ba...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

så jeg heller ingen grunn til at jeg skulle drite henne ut ved å ikke la henne ta mitt etternavn, ikke la henne gå med den ringen o.s.v.

 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg forstår at det er en statusgreie blant kvinner å liksom ha blitt funnet "god nok" til det av en mann de er stolt over å ha landet.

 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hadde hun på noe som helst vis krevd noe som tilsier at jeg betaler henne for å gifte seg med meg, som om hun er premien og ikke jeg, hadde jeg ikke giftet meg. 

Er glad du ikke er min mann! 

Men uansett hadde du aldri falt for meg. Jeg er selvstendig og selvsikker, klarer meg selv svært godt økonomisk, er stolt av min partner, men ser ikke på han som noen erobring. 

Anonymkode: 0a6f0...8ec